Fritz Todt

Todt vokste opp i Pforzheim i Baden-Württemberg. Hans studier ved Technische Universität München ble i 1914 avbrutt av første verdenskrig, der Todt tjenestegjorde som offiser i infanteriet, frem til han i 1916 ble observatør i rekognoseringsfly. Etter krigen, i 1920, fullførte Todt sin byggingeniørutdannelse ved Technischen Hochschule Karlsruhe.

Opprinnelig tilhørte Todt den politiske venstresiden, men i desember 1922 fulgte han eksempelet til flere andre teknologer og meldte seg inn i det nazistiske partiet NSDAP. Aktiv ble Todt først tidlig i 1931, da han også meldte seg inn i den militære avdelingen SA og begynte å delta i deres propagandamarsjer. Under presidentvalget i mars 1932 drev Todt valgkamp for Hitler. Samme år sluttet han seg til partiets arkitekt- og ingeniørorganisasjon Kampfbundes Deutscher Architekten und Ingenieure, hvor han ble leder for seksjonen for byggingeniører. I partibevegelsen bygget han seg dermed raskt opp som en ledende aktør innenfor byggespørsmål.

Todt bidro aktivt til nazifiseringen av sin yrkesgruppe. Under de dyptgripende omorganiseringene av tyske samfunnsinstitusjoner som fant sted i kjølvannet av Hitlers maktovertakelse i januar 1933, motsatte Todt seg ønsker fra andre partihold om å oppløse de 84 eksisterende tekniske fagorganisasjonene. På hans initiativ ble det i stedet, i august 1934, opprettet en paraplyorganisasjon, Nationalsozialistischen Bundes deutscher Technik (NSBDT), hvis formål var å knytte fagorganisasjonene tettere til partiet. Han ble leder både for denne og for avdelingen for tekniske vitenskaper ved hovedsammenslutningen Deutsche Arbeitsfront.

Todts ambisjoner om å oppdra tyske ingeniører i nasjonalsosialistisk ånd førte til at han i mars 1936 åpnet et akademi ved Plassenburg nær Kulmbach, Reichsschule der deutschen Technik, der politisk skolering skulle drives. Grunntanken var å forme elevene til å tenke i politiske henseender i tillegg til de fagrettede, samt innprente nazistatens teknologisyn i dem.

Todt engasjerte seg i kampen mot arbeidsløshet, men lot denne være uløselig knyttet til sine ideer om en storstilt utbygging av Tysklands veinett. Dette byggeprosjektet skulle skape arbeidsplassene. Han tok til orde for opprettelsen av en sterk sentral etat, bemannet av fagpersoner, med anvisningsmyndighet over de enkelte tyske delstatene i veispørsmål. En slik etat ble opprettet, med Todt som leder, 30. juni 1933. Generalinspektør for det tyske veivesen, som både etaten og Todts stilling het, fikk i oppdrag av Hitler å bygge et 5000-6000 kilometer langt nettverk av motorveier, Autobahnen, over hele Tyskland.

Todt var en ingeniør med sans for estetikk. Han delte Hitlers syn om at motorveiene ikke bare skulle inneha en praktisk og infrastrukturell funksjon, men også fremstå som nasjonale kunstverk. Byggverkenes fremtoninger ble integrert som naturlige innslag og kulisser i naziregimets stort anlagte propagandavirksomhet. På den måten spilte også Todt en rolle i diktaturets maktkonsolideringsprosess og selvlegitimering.

Imens inntok Todt plassen som en av Hitlers mest betrodde menn. Han hadde en vedvarende høy stjerne hos sin sjef som manifesterte seg i stadig nye utnevnelser, med stadig mer politisk ansvar og større myndighet som følge. Autobahn-prosjektet var etter fem år ennå langt fra fullført, men Hitler anså resultatene oppnådd så langt for så gode at han 28. mai 1938 tildelte Todt nok et tyngre oppdrag: Byggingen av forsvarslinjen Vestvollen (Westwall) langs Tysklands grenser mot Frankrike og Belgia. Til å gjennomføre byggeprosjektet inngikk Todt kontrakter med rundt tusen firmaer og satte i løpet av året 340 000 mann i arbeid. Innsatsen til disse firmaene, som tok med seg egen maskinpark og egne ansatte, ble under Todts ledelse organisert gjennom et halvmilitært apparat som fikk det uformelle og etter hvert offisielle navnet Organisation Todt (OT).

Byggingen av Vestvollen ble et så stort ressurssluk for den tyske byggesektoren at Hermann Göring, i egenskap av leder for fireårsplanen, opprettet for å forberede Tyskland økonomisk på en kommende storkrig, besluttet å ta statlig kontroll over byggesektorens disposisjoner. 9. desember 1938 utnevnte han Todt til generalfullmektig for byggereguleringen, et embete under fireårsplanen som fikk ansvaret med å regulere alle ressursfordelingene til byggeformål og konsentrere ressursene om prioriterte byggeprosjekter. I denne rollen møtte han stadig motstand fra den tyske hæren, NSDAP og embetsverket i sine forsøk på å påtvinge dem sin vilje, men Göring var tilfreds nok med hans resultater til å utnevne Todt også til generalinspektør for fireårsplanens spesialspørsmål, noe som innebar at han overtok ansvaret for alle tekniske og økonomiske oppgaver utenfor byggesektoren som angikk gjennomføringen av fireårsplanen.

Virksomheten til OT ble etter starten på andre verdenskrig utvidet til å omfatte reparasjonsarbeider og bygging av veier, befestningsanlegg og ubåtbunkere for Wehrmacht (de tyske militærstyrkene) i tyskokkuperte områder. Todt fikk imidlertid såpass mange nye utnevnelser og ansvarsområder at det ble stadig mindre tid til å føre noen daglig ledelse over OT. Et ansvarsområde ble imidlertid Todt i praksis avlastet for ettersom krigsutbruddet brakte den videre motorveibyggingen til stans.

Hitlers ønske om å sentralisere våpenproduksjonen førte til at han 7. mars 1940 opprettet den nye statsrådposten rustningsminister, i det som var et første steg mot sentralisering av våpenproduksjonen i Tyskland. Valget falt på Todt, som også selv var klar over sin manglende ekspertise og erfaring på dette feltet. Like fullt gikk Todt i gang med å fusjonere fabrikker som produserte de samme typer våpen, ammunisjon og redskaper, alt i den hensikt å øke våpenproduksjonen. Samtidig forsøkte han å få Wehrmachts etterspørsel samstemt med hva som var realistisk oppnåelige produksjonsresultater. I sin statsrådtid vant Todt popularitet i privatindustrisektoren fordi han var lydhør overfor deres ønsker om bedre tilretteleggelse for entreprenørskap. Det viste seg også at tiltakene hans omsatte seg i økende produksjonstall, en utvikling som bare kunne opprettholdes gjennom tiltakende bruk av tvangsarbeidskraft.

En ytterligere utvidelse av Todts virkefelt kom med Hitlers utnevnelse av ham til generalinspektør for vann og energi 29. juli 1941, en nyopprettet stilling som knyttet seg tett til Todts interesser som rustningsminister. I forventningen om en forestående energikrise håpet han på å forsyne rustningsindustrien gjennom å sikre nye energikilder og utnytte forekomstene i de okkuperte områdene. Blant annet ble planer for bygging av vannkraftverk og regulering av energiforsyningene lagt i Todts ambisjon om å anvende samme byggetekniske ekspertise her som på motorveiprosjektene.

Todts byggeplanlegging antok i løpet av 1940 imperiale overtoner, da han lanserte prosjekter som han håpet å gjennomføre i fremtidige erobrede områder i Kaukasus, men også i Afrika, hvor han etter en eventuell tysk seier i den andre verdenskrig forventet at Tyskland igjen ville besitte kolonier. Men allerede tidlig under invasjonen av Sovjetunionen, sommeren 1941, begynte Todts seiersoptimisme å forvitre. USAs krigsinntreden i desember 1941 og det store tyske tilbakeslaget på Østfronten overbeviste ham om at Tyskland ville tape krigen, først og fremst fordi han konstaterte at den allierte krigskoalisjonen besatte en massivt overlegen industrikapasitet, men også fordi han registrerte at en del tyske våpentyper, deriblant stridsvogner, viste seg teknologisk underlegne fiendens. Vurderingen om at bare en politisk forhandlingsløsning kunne avverge et krigsnederlag, kommuniserte han også forgjeves til Hitler.

Høsten 1940, etter Tysklands militære erobring av Norge våren 1940, ble Fritz Todt trukket inn i planleggingen av en firefelts motorvei mellom Halden og Trondheim, tenkt å inngå i en større plan om å knytte de ulike delene av det tyskkontrollerte veimessig bedre sammen. Prosjektet ble imidlertid oppgitt sent i 1941 grunnet krigens ressursprioriteringskonflikter.

OTs innrykk i Norge i april 1941 for å bygge to ubåtbunkere i Trondheim, brakte imidlertid landet innenfor hans handlingssfære også på andre måter. I den forbindelse, i september 1941, besøkte Todt både Oslo og Trondheim. På samme tid ytret han motstand mot Hitlers plan om å bygge en jernbanestrekning gjennom Nord-Norge til Kirkenes. Begrunnelsen var at byggeprosessen ville utvikle seg til et ressurssluk og grunnet geografiske forhold ta uforsvarlig lang tid å bygge. Todt erklærte, ut fra hans kjennskap til landskapet i nord, at han ikke aktet å bygge noen «fjellbane.» Prosjektet kom først for alvor i gang etter Todts død, under hans etterfølgers langt mer velvillige oppsyn.

Den 7. februar 1942 hadde Todt et siste møte alene med Hitler i Førerhovedkvarteret ved Rastenburg. Seks timer varte det som tidvis utviklet seg til en høylytt diskusjon. Ingen utenforstående fikk kjennskap til hva som ble sagt. Etterpå, sent på kvelden, overnattet Todt i gjestebunkeren, før han tidlig om morgenen samme sted bordet et fly som skulle ta ham til München. Flyet tok av, men gjorde i neste øyeblikk det som lignet et nødlandingsforsøk, for så å eksplodere i luften og styrte i bakken. Todt og de fire andre ombord omkom momentant.

En offisiell utredning foretatt etter flystyrten utelukket sabotasje, før Hitler derpå satte en stopper for videre undersøkelser. Det ga i sin tur næring til mistanker, riktignok på tynt grunnlag, om at Todt i virkeligheten var blitt tatt av dage gjennom en arrangert flyulykke, enten på initiativ fra Hitler eller Albert Speer. Uansett omstendigheter rundt Todts endelikt var arkitekten Speer den som høstet gevinstene, idet Hitler utnevnte ham til å etterfølge Todt i samtlige av hans verv. Speer hadde de siste årene blitt Todts viktige samarbeidspartner. Årsaken til flyulykken har siden, tross gjentatte forsøk fra historikere, aldri blitt oppklart.

• Organisation Todt
• Albert Speer
• nazisme
• andre verdenskrig

• Andreas Busch: Die Geschichte des Autobahnbaus in Deutschland bis 1945 (Bad Langensalza: Rockstuhl, 2002)
• Gunnar D. Hatlehol: ”Norwegeneinsatz” 1940-1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling, NTNU, 2015
• Ian Kershaw: Hitler, 1936-1945: Nemesis (London: Allen Lane, 2000)
• Alan S. Milward: Fritz Todt als Minister für Bewaffnung und Munition. Artikkeli Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte nr. 1/1966
• Fritz W. Seidler: Fritz Todt. Baumeister des Dritten Reiches (München: Herbig, 1986)
• Franz W. Seidler: Die Organisation Todt. Bauen für Staat und Wehrmacht 1938-1945 (Koblenz: Bernard & Graefe, 1987)
• Blaine Taylor: Hitler's engineers. Fritz Todt and Albert Speer: Master builders of the Third Reich (Haverton, PA: Casemate Publishing, 2010)
• Adam Tooze: The Wages of Destruction. The Making and Breaking of the Nazi Economy (Allen Lane: London, 2006)