Ruhr-området, industriområde i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, danner det største industrikomplekset i Europa. Størstedelen av Ruhr-området ligger øst for Rhinen, mellom dalene som dannes av elvene Ruhr og Lippe, og strekker seg fra Mönchengladbach og Wesel i vest til Lüdenscheid og Hamm i øst.

Ruhr-området dekker et areal på ca. 4600 km2 med mer enn 30 større og mindre byer. Byene brer seg utover så store arealer at de nærmest helt er vokst sammen til et kjempemessig industrielt bykompleks. Den nesten sammenhengende bebyggelsen strekker seg imidlertid sørover til Köln og Bonn, slik at man kan snakke om konurbasjon (Rhein–Ruhr) med ca. 10 mill. innb. En felles, regional planleggingsorganisasjon (Ruhrsiedlungsverband) står ansvarlig for utarbeidelsen av hovedretningslinjene for arealanvendelsen innen dette storbyområdet.

Ruhr er et av verdens største tungindustriområder, basert på rike kullfelter. Steinkullagene lå i dagbrudd langs nordranden av de rhinske skiferfjell. Mot nord faller lagene 2–3 grader og ligger i 800–1000 m dyp ved Lippe og 1400 m ved Münster. Samlet kullforekomst er beregnet til 65 milliarder tonn. Kullproduksjon lå 1985 på 66 mill. tonn eller ca. 75 % av Tysklands produksjon. Kullutvinningen flyttes stadig mot nord og må foregå på større og større dyp, og industrien har delvis flyttet med nordover. Siden midten av 1950-årene har kullbrytingen gått tilbake. Antallet gruvearbeidere er mer enn halvert, og innført olje og naturgass har svekket kullenes betydning som lokaliseringsfaktor. Det er bare i den nordlige Lippe-regionen kullgruvene fortsatt har stor betydning. Selskapet Ruhrkohle AG, etablert 1968, står i dag for all kullbrytning i området.

Koksverkene og den primære jern- og stålindustri ligger særlig i aksen Duisburg–Essen–Dortmund. Jernmalmen innføres vesentlig med lektere over Rhinen og Ems (Dortmund–Ems-kanalen), olje også via rørledninger fra Rotterdam og Wilhelmshaven. Foruten en omfattende jern- og metallindustri (ThyssenKrupp, Hoesch, Mannesmann, Rheinstahl, Klöckner m.fl.) har området en betydelig tekstilindustri og kjemisk og elektroteknisk industri. Dortmund er kjent for sine bryggerier; i Bochum har Opel anlagt en av Europas mest moderne bilfabrikker; i Essen ligger fortsatt flere ThyssenKrupp-foretak, men konsernet er nå spredt over hele verden.

Duisburg har Europas største innenlandshavn. I de delvis stagnerende typiske kullbyene er det lokalisert nye og lettere industrier som både hva angår antall ansatte og omsetning har tatt igjen og gått forbi tungindustrien.

Etter den annen verdenskrig ble 6 nye universiteter grunnlagt, bl.a. har Bochum, Dortmund og Essen hver fått universitet. I kjølvannet av dette har forskning, utvikling og både nasjonal og internasjonal konsulentvirksomhet blitt sterke vekstområder. På grunn av nedgangen i industriproduksjonen har store arealer og bygningsmasser blitt frigjort. Disse blir brukt til nyetableringer, fritidstilbud og museer som dokumenterer industrihistorien. Ruhrområdet kan i dag besøkes som turist. Mange friluftsaktiviteter tilbud, sykkelturer, vannsport og utflukter til mange sjarmerende steder.

De viktigste byene i Ruhr-området – Duisburg, Essen, Bochum og Dortmund – vokste alle frem som handelsbyer i middelalderen langs den gamle vest–østgående handelsveien, Hellweg. Den industrielle utviklingen av Ruhr fulgte i kjølvannet på åpningen av det store kullfeltet i 1840-årene. Ruhr-området hadde på slutten av 1800-tallet blitt det økonomiske tyngdepunkt i Tyskland, til tross for at området på den tid lå i utkanten av riket, langt fra det politiske og kulturelle sentrum i Berlin. Januar 1923–juli 1925 var Ruhr-området besatt av franske og belgiske tropper som sikkerhet for at krigsskadeerstatningene ble betalt. Under den annen verdenskrig ble det utsatt for voldsomme allierte bombeangrep, og våren 1945 lå store industriområder i grus. Etter krigen var kullgruvene og tungindustrien under vestmaktenes kontroll, og det ble satt i gang en omfattende demontering av krigsviktige fabrikkanlegg. Denne ble innstilt 1949, men kontrollen av tungindustrien, under International Ruhr Authority, fortsatte til 1952, etter at Frankrike hadde tatt initiativ (Schuman-planen) til å innordne Ruhr-området under Det europeiske kull- og stålfellesskap. Ruhr-området ble fullstendig gjenoppbygd, og gjennom De europeiske fellesskap (EF) og senere Den europeiske union (EU) det industrielle tyngdepunkt i et markedsområde med over 300 mill. mennesker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.