Ruhr-området

Ruhr-området dekker et areal på 4 436 kvadratkilometer, noe som gir en befolkningstetthet på 1 152 innbyggere per kvadratkilometer. De mer enn 50 større og mindre byene brer seg utover så store arealer at de nærmest helt er vokst sammen til et kjempemessig industrielt bykompleks. Den nesten sammenhengende bebyggelsen strekker seg imidlertid videre sørover via Düsseldorf og Köln til Bonn, og utgjør til sammen storbyregionen Rhein–Ruhr med over 10 millioner innbyggere.

Den felles, regionale planleggingsorganisasjonen Regionalverband Ruhr står ansvarlig for utarbeidelsen av hovedretningslinjene for arealanvendelsen på tvers av kommunene i Ruhr-området. Store arealer og bygningsmasser som tidligere ble brukt til industriproduksjon, er blitt frigjort til blant annet nyetableringer, fritidstilbud, gallerier, parker og museer som dokumenterer industrihistorien. Vegetasjon og vassdrag utgjør 61 prosent av områdets samlede areal (2017).

Ruhr er særlig kjent for tungindustri og gruvedrift basert på rike kullfelter, men har gjennomgått store strukturendringer de siste tiårene. Opprettelsen av flere universiteter på 1960- og 1970-tallet la grunnlaget for en fremtid der forskning, utvikling og moderne teknologi kunne overta etter hvert som de tradisjonelle næringene ble redusert.

Mens steinkullutvinningen er et avsluttet kapittel, er jern- og stålverkene fortsatt viktige for regionen. I 2019 ble det produsert 14,8 millioner tonn råstål i Ruhr-området, noe som utgjør om lag 37 prosent av Tysklands samlede produksjon. Stålfremstillingen befinner seg nå utelukkende i Duisburg. Området har også betydelig kjemisk, maskinteknisk og elektroteknisk industri. For øvrig har Ruhr-området i dag et moderne og variert næringsliv der konsulentvirksomhet og ulike tjenesteytende næringer spiller en stadig større rolle.

Ruhr-området har et særdeles tett nettverk av veier og jernbanelinjer. Det er stor pendlertrafikk mellom Ruhr-byene; svært mange jobber eller studerer i andre byer enn der de bor. Mange nasjonale motorveier både i nord-sør- og øst-vest-retning knytter området sammen med resten av landet og kontinentet. Det offentlige transportsystemet er godt utbygd. Lokale og innenbys transportsystemer, flere med egne T-baner, suppleres av en rekke regionale, nasjonale og internasjonale jernbaneforbindelser.

Duisburg har Europas største innenlandshavn. Vannveiene med Rhinen samt kanalene Wesel-Datteln, Datteln-Hamm, Rhein-Herne og Dortmund-Ems forbinder Ruhr-området med kysten og betydningsfulle europeiske havner.

Flyplassen i Dortmund, som betjener om lag 2,7 millioner passasjerer (2019) og 6 500 tonn gods (2018) årlig, er den eneste av en viss betydning i Ruhr-området. Regionen nyter imidlertid godt av de nærliggende lufthavnene Köln-Bonn og fremfor alt Düsseldorf.

I 2010 var Ruhr-området europeisk kulturhovedstad under mottoet «endring gjennom kultur, kultur gjennom endring». Strukturendringene området har gjennomgått, gjenspeiles i kulturtilbudet. Den sykkelvennlige turistruten Route der Industriekultur er et nettverk av de mest turistvennlige industrikulturhistoriske stedene, utsiktspunktene og minnesmerkene. Blant de tallrike museene viet disse tradisjonene er Deutsches Bergbau-Museum i Bochum, som er verdens største gruvemuseum, kanalmuseet Museum der Deutschen Binnenschifffahrt i Duisburg, arbeidslivsmuseet DASA i Dortmund og den tidligere steinkullgruven Zeche Zollverein i Essen. Området har også mange kunstmuseer, flere av høy kvalitet. Det mest kjente er Museum Folkwang i Essen.

Det er operascener i Dortmund, Duisburg, Essen, Gelsenkirchen og Hagen, samt flere konserthus. Ruhr-områdets mest renommerte teatre befinner seg i Bochum, Essen og Oberhausen. Området huser også en rekke musikk- og kulturfestivaler, blant annet den internasjonale kunstfestivalen Ruhrtriennale.

Ruhr-området er kjent for sine mange tradisjonsrike fotballklubber og en særlig sterk fotballinteresse. Borussia Dortmund og Schalke 04 er de største og mest suksessrike klubbene. De har over 150 000 medlemmer hver (2020).

De viktigste byene i Ruhr-området vokste alle frem som handelsbyer i middelalderen langs den gamle vest–østgående handelsveien, Hellweg. Den industrielle utviklingen av Ruhr fulgte i kjølvannet på åpningen av det store kullfeltet i 1840-årene. Ruhr-området hadde på slutten av 1800-tallet blitt det økonomiske tyngdepunktet i Tyskland, til tross for at området lå i utkanten av riket, langt fra det politiske og kulturelle sentrum i Berlin. Mellom 1923 og 1925 var Ruhr-området besatt av franske og belgiske tropper som sikkerhet for at krigsskadeerstatningene etter første verdenskrig ble betalt.

Under andre verdenskrig ble området utsatt for voldsomme bombeangrep fra de allierte, og ved krigens slutt i 1945 lå store industriområder i grus. Etter krigen var kullgruvene og tungindustrien under vestmaktenes kontroll, og det ble satt i gang en omfattende demontering av krigsrelevante fabrikkanlegg. Denne ble innstilt i 1949, men kontrollen av tungindustrien fortsatte til 1952, etter at Frankrike gjennom Schuman-planen hadde tatt initiativ til å innordne Ruhr-området under Det europeiske kull- og stålfellesskapet.

Ruhr-området ble fullstendig gjenoppbygd, og beholdt en nøkkelposisjon som industrielt tyngdepunkt i Europa. En dyptgripende kullkrise på 1950-tallet og stålkrise på 1970-tallet førte til betydelige økonomiske og sosiale problemer, men fremskyndte samtidig den kompliserte prosessen med å tilrettelegge for strukturendringene som skulle komme. I 2018 ble den siste aktive steinkullgruven, Prosper-Haniel i Bottrop, lagt ned.

• Tyskland
• Industri
• Økonomi og næringsliv i Tyskland
• Tysklands geografi