Det osmanske riket vokste fram rundt 1300. Cirka 1324 ble Bursa rikets hovedstad, og gjennom de neste to hundreårene fikk osmanene fotfeste i det sørøstlige Europa, deretter vestover og sørover i den arabiskdominerte islamske verden.
På slutten av 1300-tallet la osmanene under seg områder på Balkan, og i 1453 erobret de den bysantinske hovedstaden Konstantinopel. På 1500-tallet fortsatte ekspansjonen i Europa, og osmanene inntok Beograd (1521) og Budapest (1541), mens et forsøk på å innta Wien (1529) mislyktes. Under Selim 1 (1512–1520) ble Det osmanske riket utvidet øst- og sørover, og Armenia, det vestlige Kurdistan, det nordlige Mesopotamia og Bagdad ble erobret; deretter Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens etterfølgeren Süleyman 2 (1520–1566) la under seg Egypt og Libya, Tunisia og Algerie, samt Hedsjas og Jemen på den arabiske halvøy. De mest strategiske øyene i Middelhavet ble også tatt, som Rhodos (1522), Kypros (1570) og senere Kreta (1669). Politisk og militært viktig var ikke minst nøytraliseringen av det egyptiske mamelukkiske riket, som også kontrollerte Syria og Libanon, og områder i Anatolia, og den viktige erobringen av Kairo i 1517. Derved var størstedelen av det klassiske kjerneområdet for arabisk islam forent med det tyrkisk-islamske området.
I Persia kom safavidene til makten i 1501 og innførte sjia-retningen innen islam som statsreligion. På begynnelsen av 1500-tallet eksisterte derved to islamske riker ved siden av hverandre, som støttet seg på hver sin retning innen islam: Det osmanske riket (sunni) og det safavidiske rike (sjia); i tillegg kom det ennå uavhengige mamelukk-dynastiet (sunni). Også safavidenes styre var av stor betydning for utviklingen i Midtøsten, først og fremst ved å fremme skillet mellom sunni og sjia. Safavidene tok makten med erobringen av Tabriz i 1501, og høydepunktet for det safavidiske rike var under sjah Abbas 1 den store (1557–1629). I 1598 gjorde han Isfahan, hvor persisk kultur blomstret, til safavidenes nye hovedstad. Safavidene satt ved makten til 1722, og ble etterfulgt av en lengre periode med ustabilitet.
Det osmanske riket var på sitt høydepunkt under Süleyman 2. Tyrkerne hadde da kontroll over et velorganisert verdensrike på tre kontinenter som omfattet hele Midtøsten, Persia og Balkan, med betydelig oppsving innen økonomi, kultur og vitenskap. Tiden etter Süleyman 2 omtales gjerne som Det osmanske rikets nedgangstid, men er også framstilt som en naturlig endringsperiode, som til slutt endte med også dette imperiets undergang. Ikke minst ble tyrkernes militære overlegenhet utvisket, og fra 1600-tallet tapte tyrkerne terreng i Europa, men beholdt kontrollen over den gamle islamske verden.
På 1800-tallet ble Midtøsten i tiltagende grad gjenstand for de europeiske stormakters imperialistiske interesse. Denne var dels strategisk betinget, ikke minst for å sikre handelsveier til India, dels var den økonomisk motivert, med Midtøsten som et viktig marked for Europas industriprodukter og leverandør av råvarer. 1800-tallet var en politisk og sosial brytningstid i Det osmanske riket, med krefter som søkte modernisering, dels også løsrivelse fra Istanbul. Ikke minst var dette tilfellet i Egypt, som var ettertraktet av de rivaliserende europeiske stormaktene Frankrike og Storbritannia. Etter 1800 tok Storbritannia gradvis og indirekte kontroll over Egypt, til tross for at landet formelt fortsatt tilhørte Det osmanske riket. Innflytelsen ble hjulpet av en løsrivelse fra Istanbul, iverksatt av osmanernes visekonge i Egypt (1805–1849), Muhammad Ali. Han skapte fra 1820 et nytt egyptisk rike innenfor det osmanske, med kontroll over Sudan, den vestlige del av Arabia, Stor-Syria, Vest-Arabia samt deler av Sør-Anatolia. Samtidig utviklet han nære politiske og økonomiske forbindelser med Europa. Muhammad Ali måtte etter 1841 oppgi de fleste av sine territorier, men beholdt Sudan – og hans dynasti styrte Egypt til 1952.
Storbritannia opprettholdt sin reelle kontroll med Egypt, og landets modernisering var av stor betydning for utviklingen av det britiske imperium. Spesielt viktig var åpningen av Suezkanalen i 1869. Fra 1882 ble Egypt i realiteten en britisk koloni. For å sikre sjøveien til India annekterte Storbritannia i 1839 Aden og sikret seg fotfeste i Persiabukta gjennom avtaler med sjeikdømmene i Bahrain (1880), Muscat (1891) og Kuwait (1899). I 1878 overtok britene kontrollen over Kypros, og annekterte øya som kronkoloni etter første verdenskrig.
Frankrike sikret seg kontroll i det vestlige Nord-Afrika ved å erobre Algerie i 1830, okkupere Tunisia i 1881 og inkorporere Marokko i 1912. Frankrike etablerte seg som beskytter av de kristne i Libanonfjellene, og fikk derved et fotfeste i Syria. Med Italias invasjon av Tripolitania (Libya) i 1912 var hele Nord-Afrika i realiteten tapt for Det osmanske riket. Også Iran var gjenstand for stormaktenes interesse, og Storbritannia og Russland sikret seg handelsinteresser.
Mens britisk og fransk kolonialisme reduserte Det osmanske rikets utbredelse og innflytelse, styrket den osmanske sultan Abdülhamit 2 (1876–1908) forbindelsene til Østerrike-Ungarn og Tyskland. Denne forbindelsen ble skjebnesvanger under første verdenskrig. Abdülhamits styre framprovoserte en ny, radikal motstand, som endte med maktovertagelse i 1908, og utvikling av et militærdiktatur som ytterligere styrket forbindelsene med Tyskland. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 inngikk den tyrkiske regjering en hemmelig traktat med Tyskland – mot Russland. Alliansen med sentralmaktene endte med totalt nederlag, og som følge av dette gikk Det osmanske riket i oppløsning etter krigen.
Kommentarer (7)
skrev Marianne Johansen
skrev Marte Ericsson Ryste
skrev Roald Øye
svarte Dag Leraand
skrev Roald Øye
skrev Kjetil Mujezinović Larsen
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.