Mange av de eldste kjente sivilisasjoner vokste frem i Midtøsten, særlig der naturgitte forutsetninger lå til grunn for bofast jordbruk. Dette gav igjen grunnlag for etablering av bysamfunn og sosiale strukturer med sentralisert makt. Denne utviklingen skjedde særlig langs de store elvene, mellom Eufrat og Tigris i øst og langs Nilen i vest, men også i andre deler av den «fruktbare halvmåne» – landområdet fra Persiske bukt, gjennom dagens Irak og Syria til Middelhavet.

Flere banebrytende trekk i menneskehetens sosiale og økonomiske utvikling fant sted her, med etablering av jordbruk ca. 9500 f.Kr., temming av dyr til husdyrhold ca. 8000 f.Kr. og samtidig utvikling av redskapsteknologi. Oldtidens Midtøsten utviklet også vitenskap. Skrivekunsten, med piktogrammer (billedskrifttegn) i et kileskriftsystem skrevet på leirtavler, ble skapt ca. 3300 f.Kr. av sumererne, og spredde seg derfra til blant annet Egypt, hvor et eget system med hieroglyfer ble utviklet. Sumererne oppfant hjulet ca. 3200 f.Kr. Alfabetet ble utviklet i Egypt i det 17. århundre f.Kr.

Fastboende jordbruk og etablering av landsbyer og byer førte til etablering av samfunn med handelsvirksomhet. Dernest vokste det også frem mer spesialisert håndverk, blant annet basert på utvinning av mineraler og metaller, samt sentralisert administrasjon. Dermed utviklet det seg også en sosial og økonomisk lagdeling, med flere klasser – fra slaver til aristokrati. Sentralisert statsmakt var fundert på økonomisk styrke og militær makt, og Midtøsten har fra oldtiden og helt til moderne tid sett mange statsdannelser og flere større riker.

Erobringene til Aleksander den store, som rundt 340 f.kr. la under seg blant annet Lilleasia, Palestina, Egypt, Babylonia og Persia, innebar en vesentlig endring i Midtøstens historie. Aleksander brakte Midtøsten inn i den hellenistiske kultursfære – og omvendt, og knyttet Midtøsten og Sør-Europa tettere sammen; en utvikling som fortsatte med Romerrikets erobringer sør for Middelhavet. Et unntak fra den kulturelle sammensmeltingen var jødene, med sitt Juda-kongedømme og sin religion, jødedommen, som holdt på sin egenart.

Midtøsten har vært utspring for de tre verdensreligionene jødedom, kristendom og islam. Særlig islams fremvekst på den arabiske halvøy på 600-tallet e.Kr. og den følgende arabiske erobring av Midtøsten har hatt helt avgjørende betydning for områdets utvikling i historisk tid. Utbredelsen av islam var også en del av grunnlaget for det osmanske (tyrkiske) rikets sterke vekst fra 1300-tallet; det siste store rike i Midtøsten – som eksisterte helt til etter den første verdenskrig og igjen var utgangspunktet for den statsstruktur som i dag eksisterer i Midtøsten.

Flere av de moderne statene (Irak og Jordan, Libanon og Syria) ble til som følge av at store deler av det osmanske riket ble delt mellom stormaktene som mandatområder. Et annet mandatområde var Palestina. Fra dette ble Israel etablert i 1948, med den påfølgende og fortsatt pågående Midtøsten-konflikten som følge.

Midtøstens oljerikdom har fra tidlig i det 20. århundre skapt stor interesse for innflytelse og kontroll, og stormaktene har involvert seg politisk og militært ved en rekke anledninger, også i vårt århundre.

De første sivilisasjoner oppstod i Midtøsten i neolittisk tid (fra ca. 9000 f.Kr.). Høykulturene her, først og fremst i Mesopotamia og i Nildalen, ble etablert tidligere enn i noen annen del av verden, særlig ved utvikling av jordbruk, med utnytting av villkorn og foredling av planter, samt bruk av husdyr og kunstig vanning. Stedbundet jordbruk la grunnlaget for fast bosetting, først i landsbyer og så byer, som i sin tur dannet basis for statsdannelser, maktstrukturer og ytterligere teknologisk og økonomisk fremskritt, og derigjennom geografisk ekspansjon med kulturell utveksling og utvikling.

I tillegg til grøderikt land, egnet klima og rikelig tilgang på vann som forutsetning for jordbruk, var muligheter for sjøbåren transport, blant annet på de store elvene, et premiss for fremveksten av de første statsdannelsene. Jordbruk utviklet seg trolig noenlunde parallelt i Mesopotamia og det senere Palestina, fra ca. 9500 f.Kr. Det er antatt at irrigasjon ble tatt i bruk i det palestinske området i det 7. årtusen f.Kr.; i Mesopotamia kanskje enda tidligere.

Etablering av de tidligste bosettinger, allerede før utviklingen av jordbruk, knyttes til arkeologiske funn blant annet i Jordandalen fra ca. år 12 000 f.Kr. Denne kulturen er felles for Syria, Mesopotamia og det palestinske området, og var trolig den første som nyttiggjorde seg korn, og som temmet hunder. Tidlig bosetting i neolittisk periode fant også sted i Anatolia fra ca. 7500 f.Kr.

Flere av oldtidens tidligste kulturer vokste frem i Mesopotamia, og særlig i dagens Irak. I nord vokste to jordbrukskulturer frem rundt 6500 f.Kr.: Hassuna og Samarra. I tillegg til å dyrke flere planteslag, ble det her holdt storfe, sauer, geiter, griser og hunder. Det er også funnet spor fra lagerhold av mat, kanskje brukt til handel. Flere byer og bykulturer oppstod, fremfor alt Ubaid (fra ca. 5000 f.Kr.) i sør og Uruk i den sentrale del (fra ca. 3700 f.Kr.).

Sumer er den første kjente sivilisasjon, beliggende i den sørligste delen av Mesopotamia, mellom Eufrat og Tigris; i området senere kjent som Babylonia. Den tidligste innvandringen til Sumer bestod av ikke-semittiske folk, som heller ikke snakket sumerisk, og ubaiderne var det folk som startet siviliseringen. Deretter innvandret flere semittiske folk til området, og den sumeriske høykulturen utviklet seg fra ca. 3300 f.Kr., med utvikling av byer og bykulturer som kjennetegn. Innenfor Sumer fantes flere bystater som utgjorde selvstendige politiske og økonomiske enheter, og som tilba hver sin guddom. De utviklet sentral administrasjon og hadde hver sin hersker. Sumerernes kulturelle innflytelse er betydelig. Ikke bare ble jordbruk, håndverk og industri utviklet, her ble også bystaten til. Det første skriftspråk ble utviklet i Uruk. Sumererne oppfant også pottemakerhjulet, seilbåten og plogen og bidrog til utvikling av Midtøstens litteratur og arkitektur. Den første kjente lovsamling ble også utarbeidet der. Denne kulturelle arven overlevde sumerernes egen sivilisasjon og har fått vidtrekkende innflytelse i både Midtøsten og videre.

De sumeriske bystatene ble første gang forent ca. 2800. Kort tid senere ble området inntatt nordfra av akkadene, som overtok styringen fra ca. 2350, hvilket regnes som et vendepunkt i Mesopotamias historie. Under det semittiske Akkade-dynastiet ble bystatene samlet, og på denne tiden ble langtrekkende handel utviklet, med kontakter helt til India i øst og Egypt i vest. Etter akkadenes styre trådte et nytt dynasti i Ur frem. Bystaten Ur kollapset ca. 2000 f.Kr. Det innebar slutten på den sumeriske sivilisasjon og starten på den babylonske.

Rundt 1900 f.Kr. ble hele Mesopotamia erobret av amorittene, en semittisk stamme som kom nordfra, og sumerernes identitet gikk tapt. Landet ble under amorittisk styre forent i Babylonia; en sterk stat som omfattet sørlige Mesopotamia samt Assyria, og med Babylon som politisk og økonomisk sentrum. Den som stod sentralt i fremveksten av dette riket, var Hammurabi, som knyttet bystatene sammen og fremmet utviklingen av utdanning og vitenskap. Ved hans død ca. 1750 ble riket igjen løst opp i uavhengige bystater. Babylonia ble deretter svekket som følge av en hettittisk invasjon, som endte det amorittiske styret. Hettittene erobret Babylon 1595, men trakk seg tilbake fra et land i kaos, hvorpå kassittene – som kom østfra – fikk fotfeste, og kunne styre Babylonia i fire hundreår.

Det hettittiske kongedømme ble etablert i Lilleasia ca. 1650, med hovedstad i Hattusa, øst for dagens Ankara, og eksisterte i om lag 450 år, med en storhetstid fra ca. 1430. Hettittene skapte en ny politisk orden i Anatolia, med økonomisk fremgang, basert på jordbruk, utvinning av metall samt utstrakt handel. Etter rikets sammenbrudd ble Lilleasia dominert av en rekke småstater. I Babylon ble hettittene fordrevet av kassittene ca. 1590 f.Kr.; de beholdt makten til 1124, da Nebukadnesar 1 grep makten.

Fra ca. 1900 vokste Assyria frem som et dominerende oldtidsrike rundt den gamle hovedstad Assur, i nordlige deler av Mesopotamia samt sørøstlige deler av Anatolia. Assyria vokste frem som en mektig selvstendig stat i det 14. århundre f.Kr. og ble etter hvert en ledende makt som omfattet størstedelen av Midtøsten. Assyrerrikets storhetstid, det nyassyriske rike, begynte under kong Tiglatpileser 3, som styrte fra ca. 744. Han bekjempet arameerne i det nordlige og østlige Babylonia og la under seg resten av landet, helt ned til Persiske bukt. Riket ble siden svekket og gikk i oppløsning på 600-tallet. Hovedstaden Ninive falt 609, og hele det assyriske riket ble en del av det nybabylonske imperium. Navnet Assyria gjenfinnes i dagens Syria.

Det nybabylonske riket fra ca. 625 var den siste – og største – periode i babylonsk historie. I 605 ble Nebukadnesar 2 konge. Han invaderte Egypt, tok kontroll med store landområder i Syria og Palestina, ødela Jerusalem i 587/586 og gjorda Juda til en babylonsk provins. Han er videre kjent for å ha fått konstruert Babylons hengende haver, et av verdens sju underverk. Dette riket endte med persisk erobring, under ledelse av den persiske akemenidekongen Kyros 2 i 539. Deretter opphørte Babylonia som selvstendig stat.

Det persiske oldtidsriket oppstod ca. 550 f.Kr., da kong Kyros 2 forente flere mindre kongedømmer, og bestod til 330-årene, da det ble erobret av Aleksander den store. Zagrosfjellene danner et naturlig, fysisk skille mellom Mesopotamia og Persia og bidrog i mesteparten av oldtiden til at størstedelen av Persia ikke ble innlemmet i de ulike riker i Mesopotamia. Etter det nyassyriske rikets sammenbrudd var Media (i det nordvestlige Iran) ett av tre store riker i det østlige Midtøsten, ved siden av Lydia (i Lilleasia) og Babylonia. Kyros 2 erobret Babylonia i 539, og landet ble underlagt det persiske riket.

Ordet Persia kommer fra en region i det sørlige Iran, kjent som Persis (nåv. Fars). Innbyggerne i Persis ble kalt akamenider, og det rike Kyros grunnla, er kjent som det persiske akamenide-dynasti (559–330 f.Kr.). Det ekspanderte til det største og mektigste imperium verden til da hadde kjent: fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til Egeerhavet og Egypt, med Makedonia og Thrakia. Hovedstaden ble flyttet fra Iran til Susa, nær Babylon. Men forsøket på å erobre de greske bystater i første halvdel av 400-tallet, mislyktes, og Persia var ute av stand til å motstå invasjonen til Aleksander den store i 330 f.Kr. Etter Aleksanders død ble Persia innlemmet i selevkidenes rike, mens en ny stormakt, Partia, vokste frem i det nordvestlige Iran, fra ca. 250. Parterne erobret etter hvert størstedelen av det nåværende Iran og Afghanistan og gikk inn i det nordvestlige India. Partia bestod til 226 e.Kr., da det ble styrtet, og sasanidene erobret makten.

Persia under sasanidene var den førende makt i For-Asia, og la under seg Levanten og Egypt, erobret Jerusalem i 614 og gikk inn i Anatolia. Det utfordret den romerske makten i Midtøsten, før det ble svekket av krig med Bysants og ble erobret av araberne i 636. Dermed endte siste fase i oldtidens sivilisasjon i Midtøsten.

Kontinuerlig bosetting langs Nilen er påvist 200 000–300 000 år tilbake i tid, og det er antatt at jordbruket utviklet seg for rundt 9000–10 000 år siden. I motsetning til landene lenger øst var Egypt i lange perioder hovedsakelig overlatt til seg selv, uten større anslag utenfra – og det egyptiske riket var gjennomgående mindre ekspansjonistisk enn de mesopotamiske og persiske. Men også Egypt deltok i Midtøstens omfattende handelssamkvem og ble påvirket av kultur og vitenskap utenfra, bl.a. utviklingen av skriftspråk. Egypt deler videre historisk skjebne med øvrige deler av Midtøsten i forhold til hellenistisk og romersk påvirkning, som følge av Aleksander den stores erobring; deretter arabernes fremrykking.

Mynter fra Herodes Agrippa 1, konge av Judea. Etter hans død ble Judeas (Palestinas) status endret til romersk provins.

Classical Numismatic Group. CC BY 2.0

De eldste kulturer i det senere Palestina oppsto i Jordandalen ca. 18 000 f.Kr. Også her ble jordbruk, med dyrking av vekster og temming av dyr, samt bosetting i landsbyer, tidlig utviklet. Jeriko regnes som en av verdens aller eldste byer, med kontinuerlig bosetting fra ca. 8300 f.Kr. Andre, og større, neolittiske bosettinger er funnet, bl.a. nord for dagens Amman. Urbaniseringen tok for alvor til i bronsealderen, og byer vokste frem i det 3. årtusen f.Kr. Utstrakt handelsvirksomhet understøttet den økonomiske utvikling og etableringen av uavhengige bystater, med fornyet utvikling bl.a. av håndverk, industri og arkitektur, førte til en blomstringstid. Forbedret teknologi fremmet handelen sjøveien, og en rekke nye havner ved Middelhavet ble bygd – ikke minst av fønikerne. Fønikia fremstod ikke som én stat, men som en handelskultur med flere sterke bystater, blant annet Tyros, Sidon, Berytos og Byblos, og fra ca. 1100 f.Kr. ble fønikerne det ledende handelsfolk i Midtøsten.

Press utenfra svekket stabiliteten i området, og store deler kom i perioder under utenlandsk bl.a. hettittisk, egyptisk og assyrisk, og senere persisk kontroll. I jernalderen oppstod en rekke mindre stater i dagens Israel, Jordan, Palestina og Syria, derunder småkongedømmene Edom og Moab, hhv. sør og øst for Dødehavet. Øst for Jordan-elven etablerte ammonittene et rike. Israelittiske stammer styrket sin posisjon på 1200-tallet. Omtrent samtidig slo filisterne seg ned langs kysten og la trolig under seg den opprinnelige kanaaneiske befolkningen, men filisterstatene synes å ha gått under mot slutten av det 7. århundre f.Kr.

Det jødiske folkets historie har sin opprinnelse i Midtøsten, og hebreerne etablerte et kongedømme i Palestina da de vendte tilbake fra Egypt ca. 1250 f.Kr. Hebreerkongen Saul bekjempet ammonnittene og filisterne; hans etterfølger David videreførte kampen og slo filisterne ca. 990, erobret de tre hebreerstatene øst for Jordan (Ammon, Edom, Moab), og han bygde et kongedømme i Juda, med Hebron som sentrum, for deretter å ta kontrollen også med Nord-Israel, før han erobret Jerusalem. To jødiske stater eksisterte deretter side om side; Juda i sør (ca. 900–586), med Jerusalem som hovedstad, og Israel i nord (ca. 900–722), med hovedstaden i Samaria. Palestina ble innlemmet i Assyrerriket i 730-årene, og da Samaria falt i 722, var det historiske Israel utslettet. Med assyrernes nederlag i Babylonia, tok Nebukadnesar 2 kontroll over Palestina og Syria., og Jerusalem ble ødelagt i 587/586; Juda nærmest lagt øde.

I den persiske storhetstiden ble Palestina en liten del av et enormt imperium. Etter Aleksander den stores erobring av perserriket, startet også den hellenistiske innflytelse i Palestina. Stridighetene om makten mellom Aleksanders generaler etter kongens død 323, førte til at Palestina (med Fønikia) ble lagt under de egyptiske ptolemeere.

Jødene i Palestina gjorde flere ganger opprør mot fremmedstyret, bl.a. som følge av den sterke helleniseringen. I kjølvannet av Makkabeeropprøret, 167 f.Kr., ble det 142 etablert en selvstendig jødisk stat. Det jødiske herredømmet varte til romernes erobring under Pompeius, 64–63 f.Kr. Romerrikets erobring fikk vidtrekkende følger både for jødene og andre folk i området, derunder nabateerne, hvorav de fleste mistet sin selvstendighet, samtidig som den romerske innflytelse økte, bl.a. under kong Herodes. Ved hans død ble landet delt mellom tre sønner. Herodes Agrippa etterfulgte en av disse, og ble av keiser Claudius gjort til konge over hele Palestina, og ved hans død i 44 e.Kr. ble Palestina en romersk provins. Et jødisk opprør 66–73 ble brutalt slått ned, og Jerusalem og tempelet ble ødelagt i år 70. Den jødiske oppstanden endte etter beleiringen av Masada, 73, hvor de siste opprørere hadde søkt tilflukt. Nye opprør fant sted, og etter det såkalte Bar Kokhba-opprøret 135–138 ble Judea en romersk koloni. Jødene ble fordrevet fra Jerusalem og langt på vei utryddet i Juda.

Etter Konstantin 1s konvertering til kristendommen startet en ny oppgangstid for Palestina, med bl.a. kirkebygging og pilegrimstilstrømming. Ved Romerrikets deling 395 kom Palestina under bysantinsk kontroll. Bysants lå i stadig krig med Persia, og 614 inntok sasanidene Jerusalem og erobret hele Palestina, før de ble slått tilbake i 628. Ti år senere ble både de bysantinske og persiske riker invadert av araberne – og en ny epoke startet – med politiske følger helt til moderne tid.

Det islamske riket under Abu Bakrs styre.

Islam Wiki. CC BY 2.0

Midtøstens to stormakter, de bysantinske og sasanidiske (persiske) riker, var ved midten av 600-tallet begge politisk og militært svekket – ikke minst grunnet rivalisering de to imellom. Samtidig oppstod en ny religion, islam, på den arabiske halvøy gjennom profeten Muhammed. Etter hans død 632 startet hans tilhengere en militær kampanje for å utbre læren, og la stadig større områder under islam og kalifatene som ble opprettet, først i Damaskus, så i Bagdad. Denne utviklingen fikk dyptgripende og varig innflytelse i Midtøsten, mest åpenbart i form av spredningen av islam, og derigjennom arabisk språk, men også innen handel og økonomi, kunst og vitenskap.

Den arabiske halvøy manglet sentralisert politisk lederskap og organisering i stater frem til tiden da islam ble til. Den sosiale organisering var knyttet til stammer og klaner, og flertallet av befolkningen var nomader. De var også vant med våpenbruk, noe som fikk betydning for erobringen av landområder og islams utbredelse. Under ledelse av Abu Bakr, den første kalif (632–34), ble islams troende kalt til hellig krigjihad – og startet en militær kampanje, først mot Palestina og Syria. Allerede 637 nedkjempet de arabiske styrkene den sasanidiske armé, som åpnet veien for videre ekspansjon gjennom Iran og østover til India. Også det bysantinske riket var sårbart. 635 ble Damaskus erobret, 640 ble Jerusalem inntatt og 641 ble deler av Egypt vunnet. Fra 691 ble islams første monumentalverk, Klippemoskeen i Jerusalem, oppført; fortsatt godt bevart. Per 670 hadde araberne nådd dagens Tunisia; 680 nådde de gjennom Algerie og Marokko til Atlanterhavet i vest, for deretter å gå inn i Spania i første halvdel av 8. århundre. Den arabiske ekspansjonen i Nord-Afrika var lenge begrenset til kystområdene ved Middelhavet, men innførte arabisk som språk og introduserte islam som religion; begge aspekt som har bidratt til å knytte de moderne nordafrikanske stater til Midtøsten. Også i det hellenistisk-påvirkede Egypt fikk islam raskt innpass, selv om også kristendommen fortsatt har betydelig utbredelse der.

Det var flere forutsetninger, både politiske og økonomiske, religiøse og sosiale, som lå til rette for at islam så raskt kunne vinne fotfeste. Svake samtidige stater var én av dem, kjennskap til monoteisme (gjennom jødedom og kristendom) og sentrale, tiltalende trekk ved islam som religion og lære var en annen; tolerant styresett og overkommelig skattlegging en tredje.

To dominerende islamske dynastier vokste frem de første hundreårene: omayyade-dynastiet, med sete (kalifat) i Damaskus (661–750), etterfulgt av abbaside-dynastiet, med sete i Bagdad (750–1258). Omayyadene tok makten fra Mekka og Medina, og flyttingen av islams hovedsete til Damaskus medførte sterk bysantinsk innflytelse på omayyadenes styresett, som også bidrog til å gjøre forankringen av islam lettere. Under abbasidene ble det en overgang fra geografisk ekspansjon til større vekt på å befeste islams stilling, også militært, og på det grunnlag utvikle administrative institusjoner, økonomiske foretak og legale systemer. Abbasidenes styre medførte en intellektuell og kulturell blomstringstid, som influerte hele Midtøsten, så vel som Europa. Mens omayyadene bygde på bysantinske strukturer, var abbasidenes styre – fra den nye byen Bagdad – influert av sasanidene. På slutten av det 8. århundre mistet abbasidenes kalifat kontrollen over Nord-Afrika, hvor flere selvstendige islamske stater vokste frem. Fatimide-dynastiet i Egypt (ca. 900–1100) hadde sete i Kairo og kontrollerte et rike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mesopotamia og den arabiske halvøy. Andre nordafrikanske (berber-)dynastier utvidet sitt herredømme både til Spania i nord og Niger i sør (almoravidene, ca. 1050–1150, almohadene, ca. 1150–1250). En tilsvarende svekkelse av Bagdads innflytelse skjedde påfølgende århundre i deler av Iran. Tidlig fant et skisma sted innen islam, som ble delt i to hovedretninger, sunni og sjia, sistnevnte med flere avleggere, bl.a. ismaili, som fatimidene stammet fra.

På 1000-tallet tok tyrkerne over makten fra araberne i sentrale islamske områder. De erobret Lilleasia fra rundt 1000 og tok Bagdad 1055. Erobringen skjedde under Seldsjuk og hans etterkommere, som ga navn til seldsjukk-dynastiet, en konføderasjon av tyrkiske stammer som styrte store deler av Midtøsten frem til ca. 1300. Ved å overta kalifatet i Bagdad, ble seldsjukkene de nye forsvarere av den islamske tradisjon, og med kontroll over Anatolia ble den greske kristendommen erstattet av tyrkisk islam.

Islams fremvekst var bakgrunnen for de kristne korstogene i perioden 1095–1291, i et forsøk på å drive muslimene tilbake, stanse islams ekspansjon, og ikke minst gjenerobre tapt kristent land. Det første korstog startet 1095, nådde 1099 kysten av Palestina og erobret samme år Jerusalem, som ble gjort til ett av fire kristne kongedømmer i området. Disse ble forsvart fra en rekke korsfarerborger, hvorav flere fortsatt er godt bevart i Israel, Libanon og Syria. Korsfarernes makt ble brutt da den kurdiske sultan Saladin, grunnlegger av ayyubidenes dynasti (1169), påførte korsfarerne et avgjørende nederlag i slaget ved Hattin 1187, og derved erobret Jerusalem, selv om den siste befestede byen, Akko, først falt 1291.

Mongolene var en større trussel mot den islamske verden enn korsfarerne. Under ledelse av Djengis Khan la de fra 1220 under seg alt islamsk land fra India til Syria, ødela Iran og Irak – og drepte kalifen. Mogulene utryddet seldsjukk-armeen 1243, men ble drevet tilbake av de egyptiske mamelukkene, som beseiret dem i et slag ved Jerusalem i 1260. Dette var et av historiens mest avgjørende slag, som hindret mongolene i å overta et av islams kjerneområder. Mamelukkene var opprinnelig slaver (de fleste tyrkere og kurdere) som ble hentet til Egypt som soldater. Etter seieren tok mamelukkene kontroll med Egypt, Palestina og Syria, samt de hellige byene Mekka og Medina, til 1517.

Seldsjukkene klarte ikke å holde sentralisert kontroll over sitt rike, som på midten av 1100-tallet var splittet i flere småstater, oftest under kontroll av seldsjukk-prinser som dannet nye dynastier, og som med mongolenes erobring ble underkastet dem. Et av disse ble styrt av Osman, som gav navn til et nytt dynasti – og den største statsdannelse i det moderne Midtøsten og deler av Europa; det osmanske (ottomanske) rike, som styrte fra utgangen av 13. århundre til etter den første verdenskrig.

Det osmanske riket vokste frem rundt 1300. Ca. 1324 ble Bursa rikets hovedstad, og gjennom de neste to hundreårene fikk osmanerne fotfeste i det sørøstlige Europa, deretter vestover og sørover i den arabiskdominerte islamske verden; en militær ekspansjon like bemerkelsesverdig som den arabiske fra 600-tallet.

På slutten av 1300-tallet la osmanene under seg områder på Balkan, og i 1453 erobret osmanene den bysantinske hovedstaden Konstantinopel. Byen ble omdøpt til Istanbul og fikk en ny politisk, økonomisk og kulturell storhetstid, bl.a. med omfattende byggearbeider og storslagen arkitektur. På 1500-tallet fortsatte ekspansjonen i Europa, og osmanene inntok Beograd (1521) og Budapest (1541), mens et forsøk på å innta Wien (1529) ikke førte frem. Under Selim 1 (1512–20) ble det osmanske riket utvidet øst- og sørover, og Armenia, det vestlige Kurdistan, det nordlige Mesopotamia og Bagdad ble tatt; deretter Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens etterfølgeren Süleyman 2 (1520–66) la under seg Egypt og Libya, Tunisia og Algerie, samt Hedsjas og Jemen på den arabiske halvøy. De mest strategiske øyene i Middelhavet ble også tatt, som Rhodos (1522), Kypros (1570) og senere Kreta (1669). Politisk og militært viktig var ikke minst nøytraliseringen av det egyptiske mamelukkiske rike, som også kontrollerte Syria og Libanon, og områder i Anatolia, og den viktige erobringen av Kairo i 1517. Derved var størstedelen av det klassiske kjerneområdet for arabisk islam forent med det tyrkisk-islamske område.

I Persia kom safavidene til makten i 1501 og innførte sjiaretningen innen islam som statsreligion. På begynnelsen av 1500-tallet eksisterte derved to islamske riker ved siden av hverandre i Midtøsten, som støttet seg på hver sin retning innen islam: det osmanske riket (sunni) og det safavidiske rike (sjia); i tillegg kom det ennå uavhengige mamelukk-dynastiet (sunni). Også safavidenes styre var av stor betydning for utviklingen i Midtøsten, først og fremst ved å fremme skillet mellom sunni og sjia. Safavidene tok makten med erobringen av Tabriz (1501), og høydepunktet for det safavidiske rike var under sjah Abbas 1 den store (1557–1629). I 1598 gjorde han Isfahan til safavidenes nye hovedstad, hvor persisk kultur blomstret. Safavidene satt ved makten til 1722 og ble etterfulgt av en lengre periode med ustabilitet.

Det osmanske var på sitt høydepunkt under Süleyman 2. Tyrkerne hadde da kontroll over et velorganisert verdensrike på tre kontinenter, som omfattet hele Midtøsten, Persia og Balkan, med betydelig oppsving innen økonomi, kultur og vitenskap. Tiden etter Süleyman 2 omtales gjerne som det osmanske rikets nedgangstid, men er også fremstilt som en naturlig endringsperiode, som til slutt endte med også dette imperiets undergang. Ikke minst ble tyrkernes militære overlegenhet utvisket, og fra 1600-tallet tapte tyrkerne terreng i Europa, men beholdt kontrollen over den gamle islamske verden.

På 1800-tallet ble Midtøsten i tiltagende grad gjenstand for de europeiske stormakters imperialistiske interesse. Denne var dels strategisk betinget, ikke minst i forhold til å sikre handelsveier til India, dels økonomisk motivert, hvor Midtøsten ble et viktig marked for Europas industriprodukter og som leverandør av råvarer. De osmanske herskerne ønsket det nye handelssamkvemmet velkommen, men det kom til å svekke økonomiene i Midtøsten, bl.a. ved at lokal næringsvirksomhet ble undergravd av rimelige produkter utenfra, og det tidligere langt på vei selvbergede riket ble en avhengig del av en verdensøkonomi styrt av Europa. Enkelte land ble også spesialiserte eksportører av produkter, som bomull fra Egypt og korn fra Syria. Samtidig var 1800-tallet en politisk og sosial brytningstid i det osmanske riket, med krefter som dels arbeidet for modernisering, dels for løsrivelse fra Istanbul. Ikke minst var dette tilfellet i Egypt, som også var ettertraktet av både Frankrike og Storbritannia. Etter 1800 tok Storbritannia gradvis, indirekte kontroll over Egypt, til tross for at landet formelt fortsatt tilhørte det osmanske riket. Den britiske innflytelsen ble hjulpet av en reell løsrivelse fra Istanbul, iverksatt av den osmanske visekonge i Egypt (1805–49), Muhammad Ali. Han skapte et nytt egyptisk rike fra 1820 – innenfor det osmanske, med kontroll over Sudan, den vestlige del av Arabia – med Mekka og Medina, Stor-Syria, Vest-Arabia samt deler av Sør-Anatolia. Samtidig utviklet han nære politiske og økonomiske forbindelser med Europa; alt ved hjelp av en sterkere statsmakt enn hva den osmanske på denne tiden var i besittelse av. Muhammad Ali måtte etter 1841 oppgi de fleste av sine territorier, men beholdt Sudan – og hans slekt styrte Egypt til 1952.

Storbritannia opprettholdt sin reelle kontroll med Egypt, og landets modernisering var av stor betydning for utviklingen av det britiske imperium; særlig åpningen av Suez-kanalen i 1869, som halverte sjøavstanden mellom London og Bombay. Fra 1882 ble Egypt i realiteten en britisk koloni. For å sikre sjøveien til India annekterte Storbritannia 1839 Aden og sikret seg fotfeste i Persiske gulf gjennom avtaler med sjeikdømmene i Bahrain (1880), Muscat (1891) og Kuwait (1899). I 1878 overtok britene kontrollen over Kypros, og annekterte øya som kronkoloni etter første verdenskrig. Frankrike sikret på sin side kontroll i det vestlige Nord-Afrika, ved å erobre Algerie (1830), okkupere Tunisia (1881) og inkorporere Marokko (1912). Frankrike etablerte seg også som en beskytter av de kristne i Libanon-fjellene, og fikk derved et fotfeste i Syria. Med Italias invasjon av Tripolitania (Libya) i 1912 var hele Nord-Afrika i realiteten tapt for det osmanske rike. Også Iran var gjenstand for stormaktenes interesse, der særlig Storbritannia og Russland sikret seg handelsinteresser. Med fravær av en sterk sentral administrasjon, gjennomgikk ikke Iran en modernisering som Egypt og det osmanske riket for øvrig.

Det osmanske riket ble svekket også av motstand fra nasjonale og islamistiske grupper flere steder. Mens britisk og fransk kolonialisme reduserte det osmanske rikets utbredelse og innflytelse, styrket den osmanske sultan Abdülhamit 2 (1876–1908) forbindelsene til Østerrike-Ungarn og Tyskland, en forbindelse som ble skjebnesvanger under den første verdenskrig. Abdülhamits despotiske styre provoserte frem ny, radikal motstand, som endte med at en gruppe «ungtyrkere» grep makten i 1908 og utviklet et militærdiktatur som ytterligere styrket forbindelsene med Tyskland. Da den første verdenskrig brøt ut 1914, inngikk den tyrkiske regjering en hemmelig traktat med Tyskland – mot Russland, hvorpå alliansen med sentralmaktene endte med totalt nederlag, og som følge – slutten på det osmanske riket.

Den første verdenskrig ble utkjempet på flere fronter også i Midtøsten. Det osmanske riket mobiliserte en million soldater og påførte de allierte vestmaktene flere nederlag før krigen ble tapt i 1918. I det østre Anatolia og Kaukasus kjempet osmanske styrker mot Russland til revolusjonen 1917. Tyrkerne ble utfordret av de allierte både ved Istanbul og i Mesopotamia, men stod lenge imot på begge fronter. Britene inntok Bagdad i 1917, noe som brakte hele det sørlige Irak under britisk kontroll. I 1917 krysset britene Suez-kanalen, under kommando av general Edmund Allenby, og inntok Palestina. Den osmanske ledelsen påtok seg rollen som islams forsvarer og påkalte muslimers støtte i kampen mot europeerne. Selv om den arabiske befolkning ikke støttet de europeiske makter, ble det heller ikke noe opprør mot dem. Tvert imot lykkes britene å få med seg emiren av Mekka, Sharif Hussein ibn Ali, som – mot løfte om en selvstendig arabisk stat i store deler av den arabiske del av det osmanske riket øst for Egypt, stilte seg i spissen for en arabisk revolt mot tyrkerne i 1916. Disse styrkene, støttet bl.a. av britiske offiserer, blant dem T. E. Lawrence, inntok Damaskus oktober 1918 – noen få dager før franske styrker inntok Beirut.

31. oktober 1918 undertegnet Tyrkia en våpenstillstandsavtale med full overgivelse. Oppgjøret etter krigen tok til, med betingelser utarbeidet under San Remo-konferansen 1920, nedfelt i Sèvres-avtalen fra august samme år. Denne aksepterte en tyrkisk stat i kjerneområdet Anatolia, i utstrekning sterkt redusert i forhold til det osmanske rike. De gjenværende arabiske deler av riket ble fordelt mellom Frankrike og Storbritannia som mandatområder; franskmennene fikk kontrollen over Libanon og Syria, britene over Palestina (inkl. det kommende Transjordan) og de tre provinsene som ble til Irak.

Irans keiser Reza sjah Pahlavi med Tyrkias første president, Mustafa Kemal Atatürk i Tyrkia 1934. 

av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Før første verdenskrig var det sentrale Midtøsten delt i tre kjerneområder; Egypt, Iran og det osmanske riket. Etter krigen bestod Egypt og Iran som sterke statsdannelser, og en ny tyrkisk stat så dagens lys. I tillegg vokste flere nye stater frem, til dels underlagt indirekte britisk eller fransk styre: Libanon, Irak, Palestina, Transjordan og Syria, samt Saudi-Arabia og Jemen på den arabiske halvøy.

Både i mellomkrigstiden og etterkrigstiden var det to motstridende syn på selvstendighet i den arabiske verden. Én oppfatning var at araberne var ett folk og skulle gå sammen i én stat (pan-arabisme), i motsetning til det fremherskende syn, som også ble støttet av tilsynsmaktene, at hver stat skulle søke sin selvstendighet (nasjonalisme). Selv etter at flerstatsmodellen vant frem, har pan-arabisk og islamistisk solidaritet hatt betydelig innflytelse. Den Forente arabiske republikk mellom Egypt og Syria (1958–61) var det mest kronkrete ideologisk funderte forsøket, mens De forente arabiske emirater, den felles statsløsning mellom de sju sjeikdømmene (emiratene) ved Persiabukta er den eneste virksomme statssammenslutningen. Selv om felles språk og langt på vei felles historie forener de arabiske stater, har de tradisjonelt stått politisk langt fra hverandre. Islam som religion forener, men bidrar også til splittelse – med tidvis konflikt mellom sunnier og sjiaer.

I mellomkrigstiden var bare fire stater reelt selvstendige; Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia og Jemen. Både i Tyrkia og Iran kom nye, reformistiske ledere til makten; hhv. Kemal Atatürk og Reza Sjah. Sistnevnte grep makten og etablerte 1926 Pahlavi-dynastiet på den persiske påfugltronen frem til 1979. Også i Saudi-Arabia kom et dynasti, huset Saud, til makten, og har beholdt den siden.

En sønn av Sharif Hussein, Amir Faysal, opprettet en arabisk regjering i Damaskus i 1918, og en arabisk kongress 1920 erklærte Syria selvstendig med Faysal som konge. Dette stod imidlertid i veien for Frankrikes ambisjoner og var i strid med innholdet i en hemmelig traktat mellom Frankrike og Storbritannia fra 1916 (Sykes–Picot-avtalen), som delte denne delen av Midtøsten i en britisk og en fransk interessesfære. Franske styrker gikk inn i Syria fra Libanon, tok Damaskus, beseiret Faysals hær og eliminerte den nye arabiske staten. I et forsøk på i noen grad å stå ved avtalen med Sharif Hussein, tilbød britene hans bror, Amir Abdallah, å bli konge i en helt ny territoriell enhet, som 1921 på kort tid ble skilt ut fra Palestina: Transjordan med sete i Amman – det senere Jordan. Faysal ble samme år tilbudt å bli konge i den andre nye staten som fulgte oppløsningen av det osmanske riket: Irak.

Egypt og Irak ble formelt gitt begrenset selvstendighet etter krigen, men reelt beholdt britene makten. Irak ble i 1920 én stat som britisk mandatområde. Samme år slo britene ned et opprør før de innsatte Faysal som konge i 1921. Irak ble selvstendig 1932 og opptatt i Folkeforbundet. Transjordan ble skapt som en helt ny statsdannelse, og ble gitt selvstendighet 1946, med Abdallah som konge.

Franskmennene tok direkte kontroll i Libanon og Syria. Libanon ble en ny stat fra 1920, bl.a. med tilføring av Bekaa-dalen fra Syria, mens Frankrike førte en splitt-og-hersk-politikk i Syria, som ble delt inn i flere stater. En libanesisk republikk ble etablert 1926, selvstendighet lovet 1936 og formelt innvilget 1941.

Den nye store staten på den arabiske halvøy, Saudi-Arabia, ble grunnlagt 1927 etter en avtale mellom britene og Abd al-Aziz ibn Saud, som fra 1902 samlet de fleste stammer i Nedsjd under sitt herredømme. Nabolandet (Nord-)Jemen beholdt stort sett sin selvstendighet, mens havnebyen Aden ble evakuert av britene 1967 og innlemmet i den nye staten Sør-Jemen. Oman beholdt stort sett sin selvstendighet, understøttet av vennskapsavtaler med Storbritannia. Ved Persiske golf valgte Bahrain 1971 å bli selvstendig fremfor å gå med sju andre sjeikdømmer i Forente arabiske emirater. Samme år ble Qatar selvstendig monarki etter å ha vært under britisk beskyttelse fra 1916. Kuwait ble selvstendig 1961, da en beskyttelsesavtale med britene ble sagt opp. De franske besittelsene i Nord-Afrika vant sin selvstendighet etter betydelig press; for Algeries del først 1962, etter en langvarig frigjøringskrig fra 1954. Også i Tunisia og Marokko kom det til væpnet motstand, men i mindre omfang; begge ble selvstendige 1956. Den tidligere italienske kolonien Libya ble selvstendig monarki 1951, etter at territoriets fremtid var blitt overdratt FN, som følge av at de allierte ikke ble enige om landets fremtid etter andre verdenskrig.

Under andre verdenskrig var Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia nøytrale, men Iran ble likevel okkupert av Sovjetunionen og Storbritannia for å sikre forsyningene til de sovjetiske styrker ved Stalingrad. Tyrkia og Saudi-Arabia sluttet seg til de allierte 1945. Også denne gangen ble Midtøsten, og særlig Nord-Afrika, krigsskueplass – med omfattende ørkenkamper mellom britiske og tyske styrker ved al-Alamein, Egypt og Tobruk, Libya fra 1942, hvor tyskerne truet den vitale Suez-kanalen, men aldri klarte å ta den. Egypt ble hovedsete for den britiske krigsinnsatsen i Midtøsten, hvorfra den allierte kampanjen for å ta Libanon og Syria ble organisert. Indre motsetninger og statskupp i Irak førte til en anglo-irakisk krig 1941, og Storbritannia reokkuperte landet til 1945. Transjordan gav sin støtte til Storbritannia under krigen, og bygde opp en forholdsvis moderne hærstyrke, Arab Legion, ledet av britiske offiserer.

Den dominerende enkeltsak i Midtøsten politiske historie etter den andre verdenskrig har vært Palestina-spørsmålet. Det utgjør kjernen i en av verdens fremste og alvorligste stridsspørsmål og dreier seg i utgangspunktet om fremtiden til det tidligere britiske mandatområdet Palestina. Se hovedbehandling nedenfor under Midtøsten-konflikten.

Etter 1945 ble rivaliseringen mellom stormaktene Frankrike og Storbritannia avløst av konflikten mellom de to supermaktene Sovjetunionen og USA. Midtøstens rolle i den kalde krigen hadde to aspekter. Det ene var de to regionale stormaktene Tyrkia og Irans geografiske naboskap til Sovjetunionen, som gjorde dem strategisk viktige for USA; det andre var Midtøsten-konflikten, hvor Israel fra 1950-årene ble USAs nærmeste allierte i regionen, og hvor Sovjetunionen stilte seg bak Israels viktigste fiender, Egypt og Syria, etter hvert også PLO. Et tredje element, som var mer knyttet til stormaktenes nasjonale interesser, var (særlig etter 1973) betydningen av å sikre seg allierte i den oljeproduserende del av regionen. Et fjerde aspekt, som ble tydeligere fra 1980-årene, var spredning av kjernefysisk teknologi og våpen, hvordan det ble klart at Israel hadde slik kapasitet, og at arabiske land hadde ambisjoner om å skaffe seg det.

USA var den mest aktive av supermaktene i Midtøsten under den kalde krigen, med tre pilarer for sin politikk fra 1950-årene: bidra til Israels sikkerhet, bremse Sovjetunionens ambisjoner og sikre tilgang til petroleumsressurser. Dette førte til at USA fra 1945 etablerte nære økonomiske og militære forbindelser med Tyrkia og Iran, som ble ansett å være truet av Sovjetunionen. Særlig ble samarbeidet med Tyrkia nært, med etablering av militære baser og medlemskap i NATO. Etablering av forsvarspakter var del av USAs sikkerhetspolitiske strategi, og Tyrkia undertegnet en slik med Pakistan 1954 og Irak 1955, den såkalte Bagdad-pakten, som også Pakistan, Iran, Storbritannia og USA (assosiert) sluttet seg til; fra 1959 kalt Central Treaty Organization (CENTO). Tyrkia utviklet et demokratisk system etter krigen, men med militært styre i perioder, bl.a. etter militærkupp 1960 og 1980. Iran utviklet et diktatorisk monarki, bl.a. takket være et USA-støttet kupp i 1953. Iran under Reza Pahlavi ble USAs nærmeste allierte ved Persiske golf, en situasjon som endret seg dramatisk da sjahen ble styrtet i den islamske revolusjonen 1979, hvoretter USA støttet bl.a. Saddam Husseins Irak.

Skillet mellom Østblokken og Vesten var tydelig i Midtøsten-konflikten, der USA, med støtte av andre vestlige land som Frankrike, Storbritannia og ikke minst Norge, tok stilling for Israel og bidrog til landets militære forsvar. Sovjetunionen og andre østeuropeiske stater bidrog med økonomisk støtte og opprustning av Egypt og Syria, som var Israels hovedmotstandere. En tredje frontlinjestat, Jordan, var nært forbundet med Storbritannia (og ble det etter hvert med USA), og spilte etter hvert en tilbaketrukket rolle i den militære kampen mot Israel. Den samme gjorde Libanon, som tilhørte Frankrikes interessesfære i regionen. Under den andre arabisk-israelske krig (1956) gikk både Frankrike og Storbritannia inn med styrker i Egypt for å gjenvinne kontroll over Suez-kanalen, i et avtalt spill med Israel, som deretter angrep Egypt. Sovjetunionen og USA intervenerte politisk, og tvang de angripende stater til å trekke seg tilbake, for å unngå ytterligere opptrapping. Stormaktene avholdt seg deretter fra direkte deltakelse i konflikten; det samme gjorde supermaktene. Slutten på den kalde krigen innebar bortfall av støtte fra Sovjetunionen, som særlig rammet Syria og Sør-Jemen, samt PLO. Egypt hadde allerede i 1970-årene gått over til USAs side og ble den nest største mottaker av amerikanske bistand – etter Israel. Sovjetunionens sammenbrudd førte til omfattende emigrasjon av russiske jøder til Israel, som dels påvirket det politiske bildet, dels bidrog til økt bosetting på Vestbredden.

En fransk soldat ransaker en mann under frigjøringskrigen i Algerie (1954–1962).

Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Midtøsten har også etter den andre verdenskrig vært åsted for en rekke konflikter og kriger, både frigjøringskriger, borgerkriger og mellomstatlige kriger. Det høye spenningsnivået og de mange krigene har ført til at Midtøsten i årevis har vært et av de mest militariserte områder i verden. Tre av de mest omfattende konvensjonelle kriger etter den kalde krigen er utkjempet i Midtøsten, alle med Irak som krigsarena; de tre Golfkrigene (1980–88, 1991, 2003).

Den mest omfattende frigjøringskrigen fant sted i Algerie (1954–62). Nabolandet Marokko kom fra 1975 selv i krig med en frigjøringsbevegelse (Polisario) etter okkupasjonen av Vest-Sahara. Sør-Jemen ble selvstendig etter en frigjøringskrig mot britene i 1967. Den militære delen av den palestinske frigjøringskampen startet med etableringen av PLO i 1964; PLO drev geriljaaktivitet fra Jordan og Libanon i andre halvdel av 1960-årene. Etter at PLO var drevet ut av Jordan, etablerte den seg i Libanon, der palestinerne ble involvert i borgerkrigen 1976. Etter fredsprosessen i 1990-årene kom på 2000-tallet en videreføring av den palestinske frigjøringskrigen fra de palestinske selvstyreområdene i Gaza og på Vestbredden.

Den mest omfattende og ødeleggende borgerkrigen fant sted i Libanon 1975–76, etter en første runde 1958, og med nye indre stridigheter i 1980- og 1990-årene. De to statene Jemen og Sør-Jemen ble forent 1990, men integreringen møtte motstand, og splittelse og borgerkrig fulgte, med harde kamper om Aden. Borgerkrigen i Jemen 1994 var omfattende, men kortvarig. Langt mer omfattende var borgerkrigen i Jemen etter militæropprøret som 1962 styrtet monarkiet, med storstilt egyptisk deltakelse på republikansk side, og saudiarabisk støtte til monarkistene. Da en gruppe fra Dhofar krevde selvstendighet fra Oman, brøt det 1965 ut borgerkrig, men opprøret ble slått ned i 1970-tårene. Algerie ble kastet ut i borgerkrig, med utstrakt terror og voldsbruk da valget 1992 ble avlyst og grunnloven satt til side. Andre valgomgang ble kansellert etter at radikale islamister lå an til å få flertall i nasjonalforsamlingen etter første omgang.

Fire kriger mellom Israel og to eller flere arabiske stater er utkjempet (1948, 1956, 1967, 1973), hvor Egypt og Syria deltok i alle; Libanon, Irak og Jordan i den første, Jordan også i den tredje. Tre golfkriger er utkjempet (1980–88, 1991, 2003), alle med Iraks deltakelse, og helt eller delvis utkjempet i Irak. Den første sto mellom Irak og Iran, med bakgrunn i en territoriell strid om oljerike områder. Det samme gjaldt den andre, som startet med Iraks invasjon og anneksjon av Kuwait 1990, og som endte med det allierte angrepet på Irak året etter. Den tredje var også et alliert, USA-ledet, angrep; denne gang for å fjerne Saddam Hussein og hans Baath-regime. Mellom de to siste utførte USA og Storbritannia en rekke militære angrep på Irak, som også var gjenstand for FN-sanksjoner. Som følge av den amerikanske okkupasjonen av Irak fra 2003, utviklet det seg en omfattende motstandskamp, som også er fremstilt som en borgerkrig. Selv om det er avvist fra offisielt amerikansk hold, mener andre at særlig USAs militære aksjoner mot Irak skyldes behovet for å sikre seg selv og Vesten energitilførsel.

En femte arabisk-israelsk krig ble utkjempet i Libanon, 1978 og 1982–2000, men uten den libanesiske stats deltakelse. Det var en israelsk intervensjon som ledd i Israels krig med palestinerne. Også Syria intervenerte 1976 i Libanon, og ble i realiteten stående som okkupasjonsmakt til 2005. Egypt intervenerte under borgerkrigen i Jemen, 1962, og Tyrkia invaderte Kypros 1974, med den følge at øya ble delt, og en egen tyrkisk-kypriotisk republikk ble utropt i Nord-Kypros. Væpnet motstand ble ført mot det britiske styret på Kypros i 1950-årene, og motsetninger mellom de to folkegruppene førte 1964 til borgerkrig.

Ikke minst den andre Golfkrigen (1991) endret mye av det tradisjonelle mellomstatlige bildet i Midtøsten. Etter Iraks invasjon av Kuwait gikk en rekke arabiske stater sammen i den USA-ledede koalisjonen; inkl. land som tradisjonelt sto i motsetningsforhold til USA (som Syria). Krigen innebar også et tett militært samarbeid mellom USA og Saudi-Arabia, bl.a. med amerikanske baser. Det nære samarbeidet med USA har bidratt til motstanden mot det saudiske kongehuset fra militante islamister.

FN har satt inn ti fredsbevarende operasjoner i Midtøsten (inkludert Kypros). Den første (UNTSO) ble satt inn etter den arabisk-israelske krigen 1948; den største (UNIFIL) ble satt inn etter den første israelske invasjonen av Libanon, 1978. Fire er etablert som direkte følge av Palestina-spørsmålet og de arabisk-israelske krigene, to som følge av golfkrigene. Flernasjonale fredsstyrker utenfor FN-systemet er også satt inn; i Sinai og Beirut. Norge har deltatt i sju av disse, samt i fredsstyrken i Sinai (fra 1982) og i de allierte styrkene i Irak (2003–04).

De frie offiserers militærkupp i Egypt i 1952 var en politisk skjellsettende hendelse i Midtøsten. Det var et vellykket eksempel på militær maktovertakelse og på avskaffelse av et monarki uten oppslutning – og det styrket på en og samme tid en nasjonalistisk og panarabisk tenking, begge deler forfektet av Egypts sterke leder, Gamal Abdel Nasser. Deretter kom det til militærkupp i flere land (Irak, Tyrkia, Jemen, Iran, Algerie, Libya og Syria med 10 kupp alene); og monarkiet ble avskaffet i Irak, Libya og Iran. Den egyptiske revolusjonen, og Nasser selv, inspirerte store deler av den arabiske verden. Nasser var talsmann for pan-arabisme, og etter hans død 1970 kom det til rivalisering om lederrollen i den arabiske verden, hvor særlig Syria med Hafez al-Assad og Irak med Saddam Hussein var aktive – hvilket førte til at disse to lederne og landene kom på kant med hverandre. Under den kalde krigen ble gjerne Algerie, Egypt, Irak, Jemen, Libya og Syria regnet til den radikale, sosialistiske blokk, mens særlig Iran, Saudi-Arabia og de øvrige Golfstatene samt Jordan, Marokko og Tunisia hørte til de konservative. Etter revolusjonen 1979 ble Iran på enkelte måter en radikal stat – samtidig som det prestestyrte regimet på andre områder var svært konservativt.

Særlig fra 1990-årene er islam blitt en vel så viktig politisk dimensjon som tradisjonelle ideologier, med gjenoppvåkning av islamsk bevissthet, særlig hos ungdom. Islam har spilt en betydelig rolle i Midtøstens moderne politiske historie helt fra mellomkrigstiden, ikke minst gjennom Det muslimske brorskap, dannet i Egypt i 1928. Senere har revolusjonen i Iran, Israels politikk overfor palestinerne samt USAs militære intervensjoner i Golfen vært faktorer som har bidratt til å styrke islams posisjon i befolkningen, og oppslutningen om radikale (militante) islamistiske grupper. Drapet på Egypts president Anwar al-Sadat i 1981 ble utført av en slik gruppe, og innevarslet en ny tid med islamsk terror og voldsbruk i flere land. Islamister har bl.a. tatt i bruk selvmordsbomber som våpen; først i Libanon og så i Palestina/Israel, dernest i Irak. To av de radikale gruppene som har stått bak mange selvmordsaksjoner, Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina, har i tillegg til å være sosiale organisasjoner og militsgrupper, også utviklet seg til politiske partier, begge med betydelig fremgang i demokratiske valg, hhv. i Libanon 2005 og Palestina 2006. Begge ble av USA samtidig regnet som terrororganisasjoner. Moderate islamister har også styrket sin posisjon i Tyrkia, hvor de fikk flertall ved valget 2002.

Bare få land i Midtøsten har demokratisk styresett og frie valg, og det finner i utstrakt grad sted brudd på menneskerettighetene. Det var i første halvdel av 2000-tallet likevel en utvikling i retning av politisk liberalisering i flere land, dels som følge av press utenfra, enda mer gjennom påtrykk innenfra. Kvinners stilling, mangel på ytrings- og organisasjonsfrihet, og et generelt svakt sivilt samfunn så vel som utbredt korrupsjon, er forhold som bidrar til å svekke den demokratiske utviklingen i den arabiske verden. I de fleste land i Midtøsten mangler den politiske ledelse og det offentlige system legitimitet i folket – og det er til dels stor avstand mellom styrende og styrte.

Dammam nr. 7 – i dagens Dhahran – var det første kommersielle oljefeltet i Saudi-Arabia, oppdaget av amerikanere i 1938.

av Ukjent. CC BY 2.0

Midtøsten er et sammensatt område med et tjuetalls stater, og betydelige forskjeller disse imellom, både hva gjelder ressursgrunnlag og økonomisk utvikling. Midtøstens økonomi forbindes i stor grad med olje- og gassforekomster, men bare halvparten av statene har forekomster av betydning, og bare en håndfull (Irak, Iran, Kuwait, Saudi-Arabia) sitter på virkelig store reserver. Utviklingen av den moderne sektor er også variabel, fra et moderne, høyteknologisk og industrialisert Israel til et vesentlig jordbruksbasert og nomadisk Jemen. Også i størrelse er det store forskjeller, fra Egypt med over 70 mill. innbyggere, til Bahrain og Qatar med vel en halv million. Mens de store petroleumsinntektene har sikret nærmest uovertrufne velferdstilbud i et fåtall land, er fattigdommen utbredt i de fleste, ikke minst i Nord-Afrika. Både Nord-Afrika og tidligere Tyrkia har hatt stor arbeidsmigrasjon til Europa. Landene ved Middelhavet har inngått særavtaler med EU, og Tyrkia er i forhandlinger om medlemskap. Høy folketilvekst og begrenset dyrkbart areal har skapt stor fattigdom i Egypt, og press på byene. De internasjonale sanksjonene mot Irak etter 1991 bidrog sammen med høye militære kostnader og offentlig misbruk gjennom mange år til utbredt fattigdom der. En sosialt utsatt gruppe er de palestinske flyktningene, spesielt i Libanon.

I et økonomisk perspektiv er det i moderne tid likevel energiforekomstene som har gjort Midtøsten, og særlig Golfen, til et strategisk viktig område. Utvinningen startet tidlig i det 20. århundre, med betydelig økning i 1920- og 1930-årene, særlig i Iran og Saudi-Arabia, dernest de små golfstatene (Bahrain, Forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar). Amerikanske og europeiske selskaper stod for utvinningen, innenfor fordelaktige avtaler som gav opprinnelseslandene begrensede inntekter. Med bedre avtaler og større andeler av inntektene, samt til dels nasjonalisering av oljeindustrien i flere land fra 1950-årene, fikk petroleumsutvinningen vesentlig større økonomisk og sosial betydning. Økte priser på og inntekter fra olje førte fra 1970-årene til at enkelte arabiske land fikk betydelig økonomisk innflytelse, også gjennom investeringer i Vesten. Under Oktoberkrigen mot Israel 1973 tok de arabiske oljeeksportører i bruk olje som politisk våpen, ved å redusere leveransene til land som ble oppfattet som Israel-vennlige. Overslag over forekomster varierer sterkt. En amerikansk oversikt i 2005 rangerte Saudi-Arabia som det land med størst påviste reserver, og seks av de ti landene med høyest reserver er i Midtøsten: Saudi Arabia, Iran, Irak, Kuwait, Forente arabiske emirater, Libya. Det er anslått at Midtøsten besitter inntil mellom halvparten og to tredeler av verdens gjenværende forekomster, samt ca. 45 % av påviste forekomster av naturgass.

De store oljeinntektene har radikalt endret landene på den arabiske halvøy fra å være vesentlig nomadiske klansamfunn til urbaniserte stater med en stor moderne sektor. De fleste av de oljeproduserende land har brukt en del av inntekten til å utvikle annen næringsvirksomhet. Eksempelvis har Bahrain, som på det nærmeste har uttømt sine oljeforekomster, utviklet seg til å bli regionens fremste bank- og finanssenter, samtidig som landet har utviklet en betydelig industribase. Også Forente arabiske emirater har utviklet et regionalt handelssenter og et internasjonalt finanssenter i Dubai, som i tillegg har satset på turisme. Det samme har Oman gradvis gjort. Gassforekomster gir muligheter for etablering av kraftkrevende industri, hvilket er gjort bl.a. i Qatar, hvor også Norsk Hydro (nå Yara) har etablert virksomhet, med produksjon av ammoniakk og kunstgjødsel. Høy aktivitet og lav befolkning har ført til at flere land ved golfen har en stor andel utenlandsk arbeidskraft, mens landets egne innbyggere fortrinnsvis søker mer prestisjefylte jobber, noe som har ført til sosiale spenninger. Før den andre golfkrigen var flere av golfstatene blant de største bidragsytere av internasjonal bistand.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. september 2012 skrev Marianne Johansen

Veldig Veldig masse bra og nyttig stoff! Er litt usikker på engkelde punkter om det er korrekt.(Er usikker på hvor i farta) Men savner litt bilder osv. som kunne gjøre det enklere å følge med når man leser. For eks et bilde som viser hvordan skriftspråket var før og utviklingen til nå? Jeg vet dette er et slags leksikon, men iblant må vel leksikon også ha litt bilder, siden det er så mye stoff! Kanskje blir det litt mere oversiktlig da?

13. september 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,



Takk for kommentar. Hyggelig å høre at du har hatt nytte av artikkelen. Dersom det er ting i ting i teksten som du er usikker på er det bare å spørre her i kommentarfeltet, så vil fagansvarlig Dag Leraand se på det.



Når det gjelder kommentaren om bilder så er vi helt enige med deg. Vi er i en periode med teknisk utvikling av nettsidene, og vil snart få på plass et godt system for behandle bilder i leksikonet. Da vil vi også jobbe systematisk med å legge inn bilder i artiklene.



Med vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaktør

7. august 2014 skrev Roald Øye

San Remo-avtalene i 1920 og 1922: Disse avtalenes internasjonale bestemmelser ble inkorporert i Folkeforbundets rettssystem, som gjaldt til 1945 da FN inkorporerte deres internasjonale rettssystem i sitt charter, og som dermed fremdeles har gyldighet. At britenes Palestina-mandat opphørte i 1948, betyr vel ikke at San Remo-avtalens folkerettslige forpliktende vedtak har opphørt for partene i Midtøsten-konflikten? (Noe utenriksdepartementets lovavdeling i et svar til meg hevder: "I dag må man ta i betraktning den folkerettslige utvikling som har skjedd, både gjennom etterfølgende internasjonale avtaler og gjennom en rekke FN-vedtak, både fra FNs Generalforsamling og fra Sikkerhetsrådet. Palestina-spørsmålet ble overført til FN i 1947, og britenes mandat ble formelt opphevet i 1948.") Kan dere gi meg et udiskutabelt svar?

8. august 2014 svarte Dag Leraand

Partene i Midtøsten-konflikten er forpliktet av folkeretten på linje med parter i andre væpnede konflikter. Spørsmålet er vel mer om hvordan ’partene’ defineres, og i hvilken grad Genèvekonvensjonene omfatter alle parter. Dette gjelder flere situasjoner hvor en stat er i væpnet konflikt med irregulære styrker, og hvor det kan være vanskelig å skille mellom kombattanter (soldater) og ikkekombattante (sivile). Konflikten mellom Israel og palestinske grupper er et eksempel på at den ene part – palestinerne – ikke formelt sett er, som Israel, er en stat, selv om Palestina er blitt et selvstyrt område med egne myndigheter. Disse har derimot ikke kontroll over alle grupperinger som har grepet til våpen mot Israel, jf. ikke minst situasjonen på Gazastripen.
Et ’udiskutabelt’ svar på ditt spørsmål må derfor være at dagens folkerett gjelder for dagens situasjon i Midtøsten, men at det vil være juridiske gråsoner (og ikke minst politisk uenighet) knyttet til legale spørsmål, jf. diskusjonen om hvorvidt Israel de facto og/eller folkerettslig okkuperer Gazastripen, med de implikasjoner også dét har, inkl. rettet til væpnet motstand mot okkupasjon.

9. august 2014 skrev Roald Øye

Takk for ditt svar som fører til et nytt. Fins det andre internasjonale vedtak som også har blitt satt til side fordi nye vedtak i FN eller bilaterale avtaler mellom stater overkjører de internasjonale bestemmlser som egentlig skulle ha vært retningsgivende? Blir Israel i dette tilfellet forskjellsbehandlet fordi deres motpart har et stort flertall bak seg av medlemsland i FN's Hovedforsamling og dens underorganer? Slik ser det ofte ut. Kjøttvekta overstyrer jussen. Mistanke om forskjellsbehandling av dette landet i internasjonale fora er påtakelig.Er min mistanke berettiget?

14. august 2014 skrev Kjetil Mujezinovic Larsen

Hei,

Jeg har blitt spurt av SNL-redaksjonen om å besvare spørsmålet ditt, og jeg beklager at svaret har blitt litt forsinket! Spørsmålet kan også forstås på litt ulike måter, så hvis dette svaret ikke treffer meningen din fullt ut, så si fra slik at jeg kan utdype.

Første del av spørsmålet ditt besvares best med en henvisning til FN-pakten art. 103, som sier at dersom det oppstår motstrid mellom en stats forpliktelser etter FN-pakten og dens forpliktelser etter andre internasjonale avtaler, skal forpliktelsene etter FN-pakten gå foran. Dette er også normalt forstått slik at forpliktelser i en Sikkerhetsrådsresolusjon går foran eventuelt motstridende forpliktelser i andre internasjonale avtaler. Slik sett er det ikke noe uvanlig at vedtak i FNs Sikkerhetsråd går foran andre, ellers bindende, avtaler mellom stater, selv om slik motstrid bare oppstår i svært sjeldne tilfeller. Vedtak i FNs Generalforsamling vil aldri gå foran forpliktelser i andre internasjonale avtaler - slike vedtak er bare å anse som anbefalinger.

Bilaterale avtaler kan også rettslig sett i noen tilfeller gå foran eldre, multilaterale avtaler, men bare i forholdet mellom de to landene som har inngått den nye avtalen. En avtale mellom stat A og stat B kan rent rettslig for eksempel ikke endre på stat A sine forpliktelser overfor Israel i andre internasjonale avtaler.

Den andre delen av spørsmålet ditt er vanskeligere å besvare, fordi dette i stor grad vil avhenge av hvilket perspektiv man inntar og hvilket organ man ser på. Diskusjoner i FNs Generalforsamling kan for eksempel stå i et helt annet lys enn diskusjoner i FNs Sikkerhetsråd, men har samtidig langt mindre innflytelse. Jeg tror for egen del at det ikke er grunnlag for å si at FNs diskusjoner og vedtak gjør at Israel kommer dårligere ut enn hva jussen tilsier - snarere det motsatte, på grunn av Israels støtte hos sentrale land i Sikkerhetsrådet.

Vennlig hilsen
Kjetil M. Larsen

15. august 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for hjelp med å svare på dette. (Kjetil er fagansvarlig for Krigens folkerett: http://snl.no/.taxonomy/3358).

Vennlig hilsen Marte
Redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.