Midtøstens historie, både i eldre og nyere tid, har hatt stor innvirkning på verdenshistorien, og dermed utviklingen også i vår del av verden. I oldtiden vokste flere av de eldste kjente sivilisasjoner fram i Midtøsten; i nyere tid har europeiske stormakters politikk bidratt til flere konflikter som har fått konsekvenser ut over regionen selv, inklusive Palestina-spørsmålet og Midtøsten-konflikten.

Flere banebrytende trekk i menneskehetens sosiale og økonomiske utvikling fant sted her, blant annet etablering av jordbruk cirka 9500 fvt., temming av dyr til husdyrhold cirka 8000 fvt., og samtidig utvikling av redskapsteknologi. Framvekst av bofast jordbruk ga grunnlag for etablering av bysamfunn med handelsvirksomhet og til strukturer med sentralisert makt, og med det tidlige statsdannelser.

Utviklingen av tidlige statsdannelser skjedde særlig langs de store elvene, mellom Eufrat og Tigris i øst og langs Nilen i vest, men også i andre deler av den «fruktbare halvmåne» – landområdet fra Persiabukta, gjennom dagens Irak og Syria til Middelhavet.

Oldtidens Midtøsten utviklet også vitenskap. Skrivekunsten, med piktogrammer (billedskrifttegn) ble skapt rundt 3300 fvt. av sumererne, og spredde seg derfra til blant annet Egypt, der et eget system med hieroglyfer ble utviklet. Sumererne oppfant hjulet cirka 3200 fvt. Alfabetet ble utviklet i Egypt i det 17. århundre fvt.

Særlig erobringene til Aleksander den store, som rundt 340 fvt. la under seg blant annet Lilleasia, Palestina, Egypt, Babylonia og Persia, innebar en vesentlig endring i Midtøstens historie. Aleksander brakte Midtøsten inn i den hellenistiske kultursfære og knyttet Midtøsten og Europa tettere sammen; en utvikling som fortsatte med Romerrikets erobringer.

Midtøsten har vært utspring for de tre verdensreligionene jødedom, kristendom og islam. Særlig islams fremvekst på den arabiske halvøy på 600-tallet og den følgende arabiske erobring av Midtøsten har hatt en avgjørende betydning for områdets utvikling. Utbredelsen av islam var også en del av grunnlaget for Det osmanske (tyrkiske) rikets sterke vekst fra 1300-tallet. Dette var det siste store rike i Midtøsten, og dets oppløsning etter første verdenskrig var utgangspunktet for den statsstruktur som i dag eksisterer i Midtøsten.

De første sivilisasjoner oppsto i Midtøsten i neolittisk tid (fra cirka 9000 fvt.). Høykulturene her, særlig i Mesopotamia og Nildalen, ble etablert tidligere enn noe annet sted, særlig ved utvikling av jordbruk, inklusive husdyr og kunstig vanning. Stedbundet jordbruk la grunnlaget for fast bosetting; først i landsbyer – deretter i byer. Dette dannet basis for statsdannelser, maktstrukturer og ytterligere teknologiske og økonomiske framskritt, og derigjennom geografisk ekspansjon med kulturell utveksling og utvikling.

I tillegg til grøderikt land, egnet klima og rikelig tilgang på vann som forutsetning for jordbruk, la muligheter for sjøbåren transport, blant annet på de store elvene, grunnlag for framveksten av de første statsdannelsene. Jordbruk utviklet seg trolig noenlunde parallelt i Mesopotamia og det senere Palestina, fra rundt 9500 fvt. Det er antatt at irrigasjon ble tatt i bruk i det palestinske området i det sjuende årtusen fvt.; i Mesopotamia kanskje enda tidligere.

Arkeologiske funn blant annet i Jordandalen fra cirka år 12 000 fvt. indikerer den tidligste etablering av bosettinger. Denne kulturen er felles for Syria, Mesopotamia og det palestinske området, og var trolig den første som nyttiggjorde seg korn, og som temmet hunder. Tidlig bosetting i neolittisk periode fant også sted i Anatolia fra cirka 7500 fvt.

Flere av oldtidens tidligste kulturer vokste fram i Mesopotamia; særlig i dagens Irak. Rundt 6500 fvt. vokste to jordbrukskulturer fram: Hassuna og Samarra. I tillegg til å dyrke flere planteslag, ble det her holdt storfe, sauer, geiter, griser og hunder. Det er også funnet spor fra lagerhold av mat. Flere byer og bykulturer oppsto, framfor alt Ubaid (fra cirka 5000 fvt.) i sør og Uruk i den sentrale del (fra cirka 3700 fvt.).

Sumer er den første kjente sivilisasjon, i den sørligste delen av Mesopotamia, mellom Eufrat og Tigris; i området senere kjent som Babylonia. Den tidligste innvandringen hit besto av ikke-semittiske folk. Deretter innvandret flere semittiske folkegrupper, og den sumeriske høykulturen utviklet seg fra rundt 3300 fvt., med utvikling av byer og bykulturer. Innenfor Sumer utgjorde flere bystater selvstendige politiske og økonomiske enheter. De utviklet sentral administrasjon og hadde hver sin hersker. Sumerernes kulturelle innflytelse er betydelig. Ikke bare ble jordbruk, håndverk og industri utviklet, her ble også bystaten til. Det første skriftspråk ble utviklet i Uruk. Sumererne oppfant også pottemakerhjulet, seilbåten og plogen, og bidro til utvikling av Midtøstens litteratur og arkitektur. Den første kjente lovsamling ble til her. Denne kulturelle arven overlevde sumerernes egen sivilisasjon og har fått vidtfavnende innflytelse i både Midtøsten og ut over regionen.

De sumeriske bystatene ble første gang forent rundt 2800 fvt. Kort tid senere ble området inntatt nordfra av akkadene, som overtok styringen fra cirka 2350 fvt., hvilket regnes som et vendepunkt i Mesopotamias historie. Under det semittiske Akkade-dynastiet ble bystatene samlet, og på denne tida ble langtrekkende handel utviklet, med kontakter helt til India i øst og Egypt i vest. Etter akkadenes styre trådte et nytt dynasti i Ur fram. Bystaten Ur kollapset rundt 2000 fvt., noe som innebar slutten på den sumeriske sivilisasjon og starten på den babylonske.

Rundt 1900 fvt. ble Mesopotamia erobret av amorittene, en semittisk stamme nordfra, og sumerernes identitet gikk tapt. Landet ble under amorittisk styre forent i Babylonia; en sterk stat som omfattet det sørlige Mesopotamia samt Assyria, og med Babylon som politisk og økonomisk sentrum. Den som sto sentralt i fremveksten av dette riket var kong Hammurabi, som knyttet bystatene sammen og fremmet utviklingen av utdanning og vitenskap. Ved hans død cirka 1750 fvt. ble riket igjen løst opp i uavhengige bystater. Babylonia ble deretter svekket som følge av en hettittisk invasjon, som endte det amorittiske styret. Hettittene erobret Babylon 1595 fvt., men trakk seg tilbake, hvoretter kassittene – som kom østfra – fikk fotfeste og kunne styre Babylonia i fire hundreår.

Det hettittiske kongedømme ble etablert i Lilleasia rundt 1650 fvt., med hovedstad i Hattusa, øst for dagens Ankara. Det eksisterte i om lag 450 år, med en storhetstid fra cirka 1430. Hettittene skapte en ny politisk orden i Anatolia, med økonomisk vekst basert på jordbruk, utvinning av metall og utstrakt handel. Etter rikets sammenbrudd ble Lilleasia dominert av en rekke småstater. I Babylon ble hettittene fordrevet av kassittene rundt 1590 fvt. De beholdt makten til 1124 fvt., da Nebukadnesar 1 tok over kontrollen.

Fra rundt 1900 fvt. vokste Assyria fram som et dominerende oldtidsrike rundt den gamle hovedstaden Assur, i de nordlige deler av Mesopotamia samt sørøstlige deler av Anatolia. Assyria utviklet seg til en mektig selvstendig stat i det 14. århundre fvt., og ble en stormakt som omfattet størstedelen av Midtøsten. Assyrerrikets storhetstid, det nyassyriske riket, begynte under kong Tiglat-Pileser 3 som styrte fra cirka 744 fvt. Han bekjempet arameerne i det nordlige og østlige Babylonia, og la under seg resten av landet helt ned til Persiabukta. Riket ble siden svekket og gikk i oppløsning på 600-tallet fvt. Hovedstaden Ninive falt i 609, og hele det assyriske riket ble en del av det nybabylonske imperium. Navnet Assyria gjenfinnes i dagens Syria.

Det nybabylonske riket fra cirka 625 fvt. var den siste, og største, periode i babylonsk historie. I 605 ble Nebukadnesar 2 konge. Han invaderte Egypt, tok kontroll med store landområder i Syria og Palestina, ødela Jerusalem i 587/586 og gjorde Juda til babylonsk provins. Han er også kjent for å ha fått konstruert Babylons hengende haver; et av verdens sju underverk. Dette riket endte med persisk erobring, ledet av akamenidekongen Kyros 2 i 539. Deretter opphørte Babylonia som selvstendig stat.

Det persiske oldtidsriket oppsto rundt 550 fvt., da kong Kyros 2 forente flere mindre kongedømmer. Riket besto til 330-årene da det ble erobret av Aleksander den store. Etter at det nyassyriske riket brøt sammen, var Media (i det nordvestlige Iran) ett av tre store riker i det østlige Midtøsten, ved siden av Lydia (i Lilleasia) og Babylonia. Kyros 2 erobret Babylonia i 539, og landet ble underlagt det persiske riket.

Ordet Persia kommer fra en region i det sørlige Iran, kjent som Persis (nåværende Fars). Innbyggerne her ble kalt akamenider, og det riket Kyros grunnla er kjent som det persiske akamenide-dynasti (559–330 fvt.). Det vokste til det største og mektigste imperium verden til da hadde kjent: fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til Egeerhavet og Egypt, med Makedonia og Thrakia. Hovedstaden ble flyttet fra Iran til Susa, nær Babylon. Forsøk på å erobre de greske bystater i første halvdel av 400-tallet mislyktes, og Persia var ikke i stand til å stå imot den påfølgende invasjonen til Aleksander den store i 330 fvt. Etter hans død ble Persia innlemmet i selevkidenes rike, mens en ny stormakt, Partia, vokste fram i det nordvestlige Iran fra cirka 250 fvt. Parterne erobret etter hvert størstedelen av det nåværende Iran og Afghanistan og gikk inn i det nordvestlige India. Partia besto til 226, da det ble styrtet, og sasanidene erobret makten.

Persia under sasanidene la under seg Levanten og Egypt, erobret Jerusalem i 614 og gikk inn i Anatolia. Det utfordret den romerske makten i Midtøsten, før det ble svekket av krig med Bysants og ble erobret av araberne i 636. Dermed endte siste fase av oldtidens sivilisasjon i Midtøsten.

Kontinuerlig bosetting langs Nilen er påvist 200 000–300 000 år tilbake i tid, og det er antatt at jordbruket utviklet seg for rundt 9000–10 000 år siden. I motsetning til landene lenger øst var Egypt i lange perioder overlatt mest til seg selv, uten større angrep utenfra. Det egyptiske riket var gjennomgående mindre ekspansjonistisk enn de mesopotamiske og persiske. Men også Egypt deltok i Midtøstens handelssamkvem, og ble påvirket av kultur og vitenskap utenfra, herunder utviklingen av skriftspråk. Egypt deler den hellenistiske og romerske påvirkning med øvrige deler av Midtøsten, først som følge av Aleksander den stores erobring; deretter som resultat av arabernes framrykking.

Mynter fra Herodes Agrippa 1, konge av Judea. Etter hans død ble Judeas (Palestinas) status endret til romersk provins.

Classical Numismatic Group. CC BY 2.0

De eldste kulturer i det senere Palestina oppsto i Jordandalen rundt 18 000 fvt. Også her ble jordbruk, med dyrking av vekster og temming av dyr, samt bosetting i landsbyer, tidlig utviklet. Jeriko regnes som en av verdens aller eldste byer, med kontinuerlig bosetting fra cirka 8300 fvt. Urbaniseringen tok for alvor til i bronsealderen, og byer vokste fram i det tredje årtusen fvt. Utstrakt handelsvirksomhet understøttet den økonomiske utviklingen og etableringen av uavhengige bystater. Fornyet utvikling blant annet innen håndverk, industri og arkitektur førte til en blomstringstid. Forbedret teknologi fremmet handel sjøveien, og en rekke nye havner ved Middelhavet ble bygd – ikke minst av fønikerne. Fønikia framsto ikke som én stat, men som en handelskultur med flere sterke bystater, blant dem Tyros, Sidon, Berytos og Byblos, og fra rundt 1100 fvt. ble fønikerne det ledende handelsfolk i Midtøsten.

Press utenfra svekket stabiliteten i området, og store deler kom i perioder under utenlandsk (hettittisk, egyptisk og assyrisk, og senere persisk) kontroll. I jernalderen oppsto en rekke mindre stater i dagens Israel, Jordan, Palestina og Syria, derunder småkongedømmene Edom og Moab, henholdsvis sør og øst for Dødehavet. Øst for Jordanelven etablerte ammonittene et rike. Israelittiske stammer styrket sin posisjon på 1200-tallet. Omtrent samtidig slo filisterne seg ned langs kysten og la trolig under seg den opprinnelige kanaaneiske befolkningen, men filisterstatene synes å ha gått under mot slutten av det sjuende århundre fvt.

Det jødiske folkets historie har sin opprinnelse i Midtøsten, og hebreerne etablerte et kongedømme i Palestina da de vendte tilbake fra Egypt rundt 1250 fvt. Hebreerkongen Saul bekjempet ammonittene og filisterne; etterfølgeren David slo filisterne cirka 990, erobret de tre hebreerstatene øst for Jordan (Ammon, Edom, Moab), og bygde et kongedømme i Juda med Hebron som sentrum, for deretter å ta kontrollen med Nord-Israel før han erobret Jerusalem. To jødiske stater eksisterte deretter side om side; Juda i sør (cirka 900–586) med Jerusalem som hovedstad, og Israel i nord (cirka 900–722) med hovedstaden i Samaria. Palestina ble innlemmet i Assyrerriket i 730-årene, og da Samaria falt i 722, var det historiske Israel utslettet. Med assyrernes nederlag i Babylonia tok Nebukadnesar 2 kontroll over Palestina og Syria, og Jerusalem ble ødelagt i 587/586; Juda ble nærmest lagt øde.

I den persiske storhetstiden ble Palestina en liten del av et enormt imperium. Etter Aleksander den stores erobring av perserriket startet den hellenistiske innflytelse i Palestina. Strid om makten mellom Aleksanders generaler etter kongens død i 323 førte til at Palestina ble lagt under de egyptiske ptolemeerne.

Jødene i Palestina gjorde flere ganger opprør mot fremmedstyret. I kjølvannet av Makkabeeropprøret i 167 fvt., ble det i 142 etablert en selvstendig jødisk stat. Det jødiske herredømmet varte til romernes erobring under Pompeius, år 64–63 fvt. Romerrikets erobring fikk vidtrekkende følger både for jødene og andre folk i området, derunder nabateerne, og de fleste mistet sin selvstendighet. Samtidig økte den romerske innflytelse, blant annet under kong Herodes. Ved hans død ble landet delt mellom tre sønner. Herodes Agrippa etterfulgte en av disse, ble av keiser Claudius gjort til konge over hele Palestina, og ved hans død i 44 ble Palestina en romersk provins. Et jødisk opprør i 66–73 ble slått ned, og Jerusalem og tempelet ble ødelagt i år 70. Den jødiske oppstanden endte etter beleiringen av Masada, i år 73, hvor de siste opprørere hadde søkt tilflukt. Nye opprør fant sted, og etter det såkalte Bar Kokhba-opprøret i 135–138 ble Judea en romersk koloni. Jødene ble fordrevet fra Jerusalem og langt på vei utryddet i Juda.

Etter Konstantin 1s konvertering til kristendommen startet en ny oppgangstid for Palestina, med blant annet kirkebygging og tilstrømming av pilegrimer. Ved Romerrikets deling i 395 kom Palestina under bysantinsk kontroll. Bysants lå i stadig krig med Persia, og i 614 inntok sasanidene Jerusalem og erobret hele Palestina, før de ble slått tilbake i 628. Ti år senere ble både de bysantinske og persiske riker invadert av araberne, og en ny epoke startet – med politiske følger helt til moderne tid.

Det islamske riket under Abu Bakrs styre.

Islam Wiki. CC BY 2.0

Midtøstens to stormakter, de bysantinske og sasanidiske (persiske) riker, var på midten av 600-tallet begge politisk og militært svekket – ikke minst grunnet rivaliseringen de to imellom. Samtidig oppsto en ny religion, islam, på den arabiske halvøy, som følge av åpenbaringer til profeten Muhammed. Etter hans død i 632 startet tilhengerne en militær kampanje for å utbre læren, og la stadig større områder under islam og kalifatene som ble opprettet, først i Damaskus, så i Bagdad. Denne utviklingen fikk dyptgripende og varig innflytelse i Midtøsten, mest åpenbart i form av spredningen av islam, og derigjennom arabisk språk, men også innen handel og økonomi, kunst og vitenskap.

Fram til tiden da islam ble til, manglet den arabiske halvøy sentralisert politisk lederskap og organisering i stater. Den sosiale organisering var knyttet til stammer og klaner. Under ledelse av Abu Bakr, den første kalif (632–634), ble islams troende kalt til hellig krig – jihad – og startet en militær kampanje, først mot Palestina og Syria. I 637 nedkjempet de arabiske styrkene den sasanidiske armé, noe som åpnet veien for ekspansjon gjennom Iran og videre til India. I 635 ble Damaskus erobret, i 640 ble Jerusalem inntatt og i 641 deler av Egypt. Per 670 hadde araberne nådd dagens Tunisia; i 680 rykket de fram gjennom Algerie og Marokko til Atlanterhavet i vest, for deretter å gå inn i Spania i første halvdel av det åttende århundre. Den arabiske ekspansjonen i Nord-Afrika innførte arabisk som språk og introduserte islam som religion; begge aspekt som har bidratt til å knytte de moderne nordafrikanske stater til Midtøsten.

To dominerende islamske dynastier vokste fram de første hundreårene: omayyade-dynastiet, med sete (kalifat) i Damaskus (661–750), etterfulgt av abbaside-dynastiet, med sete i Bagdad (750–1258). Forflyttingen av islams hovedsete til Damaskus førte til bysantinsk innflytelse på omayyadenes styresett, som igjen bidro til å gjøre forankringen av islam lettere. Under abbasidene ble islams stilling befestet, også militært, og administrative institusjoner, økonomiske foretak og legale systemer ble utviklet. Abbasidenes styre førte til intellektuell og kulturell blomstring som påvirket Midtøsten så vel som Europa.

Mens omayyadene bygde på bysantinske strukturer, var abbasidenes styre – fra den nye byen Bagdad – influert av sasanidene. På slutten av det åttende århundre mistet abbasidenes kalifat kontrollen over Nord-Afrika, hvor flere selvstendige islamske stater vokste fram. Fatimide-dynastiet i Egypt (cirka 900–1100) hadde sete i Kairo og kontrollerte et rike fra Atlanterhavet til Mesopotamia og den arabiske halvøy. Andre nordafrikanske (berber-)dynastier utvidet sitt herredømme til Spania i nord og Niger i sør (almoravidene cirka 1050–1150, almohadene cirka 1150–1250). En tilsvarende svekkelse av Bagdads innflytelse skjedde de påfølgende århundre i deler av Iran. Tidlig fant et skisma sted innen islam, som ble delt i to hovedretninger; sunni og sjia.

På 1000-tallet tok tyrkerne over makten fra araberne i sentrale islamske områder. De erobret Lilleasia fra rundt 1000 og tok Bagdad i 1055. Erobringen skjedde under Seldsjuk og hans etterkommere, som ga navn til seldsjukk-dynastiet, en konføderasjon av tyrkiske stammer som styrte store deler av Midtøsten til rundt 1300. Ved å overta kalifatet i Bagdad ble seldsjukkene de nye forsvarere av den islamske tradisjon, og med kontroll over Anatolia ble den greske kristendommen erstattet av tyrkisk islam.

Islams framvekst var bakgrunnen for de kristne korstogene i perioden 1095–1291. De forsøkte å drive muslimene tilbake, stanse islams ekspansjon, og ikke minst gjenerobre tapt kristent land, med Jerusalem som det sentrale. Det første korstog startet i 1095, nådde kysten av Palestina i 1099 og erobret samme år Jerusalem – som ble gjort til ett av fire kristne kongedømmer i området. Korsfarernes makt ble brutt da den kurdiske sultan Saladin, grunnlegger av ayyubidenes dynasti (1169), påførte korsfarerne et avgjørende nederlag i slaget ved Hattin i 1187, og derved erobret Jerusalem. Byen som lengst ble holdt av korsfarerne, Akko, falt i 1291.

Mongolene var en større trussel mot den islamske verden enn korsfarerne. Ledet av Djengis Khan la de fra 1220 under seg alt islamsk land fra India til Syria, ødela Iran og Irak – og drepte kalifen. Mogulene utryddet seldsjukk-armeen i 1243, men ble drevet tilbake av de egyptiske mamelukkene som beseiret dem i et slag ved Jerusalem i 1260. Deretter tok mamelukkene kontroll med Egypt, Palestina og Syria, samt de hellige byene Mekka og Medina, til 1517.

Seldsjukkene klarte ikke å holde sentralisert kontroll over sitt rike, som på midten av 1100-tallet var splittet i småstater, oftest under kontroll av prinser som dannet nye dynastier, og som med mongolenes erobring underkastet seg dem. Ett av disse ble styrt av Osman, som ga navn til et nytt dynasti – og den største statsdannelse i det moderne Midtøsten så vel som deler av Europa: Det osmanske riket, som styrte fra utgangen av det 13. århundre til etter første verdenskrig.

Det osmanske riket vokste fram rundt 1300. Cirka 1324 ble Bursa rikets hovedstad, og gjennom de neste to hundreårene fikk osmanene fotfeste i det sørøstlige Europa, deretter vestover og sørover i den arabiskdominerte islamske verden. Denne militære ekspansjonen var like bemerkelsesverdig som den arabiske fra 600-tallet.

På slutten av 1300-tallet la osmanene under seg områder på Balkan, og i 1453 erobret de den bysantinske hovedstaden Konstantinopel. På 1500-tallet fortsatte ekspansjonen i Europa, og osmanene inntok Beograd (1521) og Budapest (1541), mens et forsøk på å innta Wien (1529) mislyktes. Under Selim 1 (1512–1520) ble Det osmanske riket utvidet øst- og sørover, og Armenia, det vestlige Kurdistan, det nordlige Mesopotamia og Bagdad ble erobret; deretter Syria med Libanon, Palestina og Egypt, mens etterfølgeren Süleyman 2 (1520–1566) la under seg Egypt og Libya, Tunisia og Algerie, samt Hedsjas og Jemen på den arabiske halvøy. De mest strategiske øyene i Middelhavet ble også tatt, som Rhodos (1522), Kypros (1570) og senere Kreta (1669). Politisk og militært viktig var ikke minst nøytraliseringen av det egyptiske mamelukkiske riket, som også kontrollerte Syria og Libanon, og områder i Anatolia, og den viktige erobringen av Kairo i 1517. Derved var størstedelen av det klassiske kjerneområdet for arabisk islam forent med det tyrkisk-islamske området.

I Persia kom safavidene til makten i 1501 og innførte sjia-retningen innen islam som statsreligion. På begynnelsen av 1500-tallet eksisterte derved to islamske riker ved siden av hverandre, som støttet seg på hver sin retning innen islam: Det osmanske riket (sunni) og det safavidiske rike (sjia); i tillegg kom det ennå uavhengige mamelukk-dynastiet (sunni). Også safavidenes styre var av stor betydning for utviklingen i Midtøsten, først og fremst ved å fremme skillet mellom sunni og sjia. Safavidene tok makten med erobringen av Tabriz i 1501, og høydepunktet for det safavidiske rike var under sjah Abbas 1 den store (1557–1629). I 1598 gjorde han Isfahan, hvor persisk kultur blomstret, til safavidenes nye hovedstad. Safavidene satt ved makten til 1722, og ble etterfulgt av en lengre periode med ustabilitet.

Det osmanske riket var på sitt høydepunkt under Süleyman 2. Tyrkerne hadde da kontroll over et velorganisert verdensrike på tre kontinenter som omfattet hele Midtøsten, Persia og Balkan, med betydelig oppsving innen økonomi, kultur og vitenskap. Tiden etter Süleyman 2 omtales gjerne som Det osmanske rikets nedgangstid, men er også framstilt som en naturlig endringsperiode, som til slutt endte med også dette imperiets undergang. Ikke minst ble tyrkernes militære overlegenhet utvisket, og fra 1600-tallet tapte tyrkerne terreng i Europa, men beholdt kontrollen over den gamle islamske verden.

På 1800-tallet ble Midtøsten i tiltagende grad gjenstand for de europeiske stormakters imperialistiske interesse. Denne var dels strategisk betinget, ikke minst for å sikre handelsveier til India, dels var den økonomisk motivert, med Midtøsten som et viktig marked for Europas industriprodukter og leverandør av råvarer. 1800-tallet var en politisk og sosial brytningstid i Det osmanske riket, med krefter som søkte modernisering, dels også løsrivelse fra Istanbul. Ikke minst var dette tilfellet i Egypt, som var ettertraktet av de rivaliserende europeiske stormaktene Frankrike og Storbritannia. Etter 1800 tok Storbritannia gradvis og indirekte kontroll over Egypt, til tross for at landet formelt fortsatt tilhørte Det osmanske riket. Innflytelsen ble hjulpet av en løsrivelse fra Istanbul, iverksatt av osmanernes visekonge i Egypt (1805–1849), Muhammad Ali. Han skapte fra 1820 et nytt egyptisk rike innenfor det osmanske, med kontroll over Sudan, den vestlige del av Arabia, Stor-Syria, Vest-Arabia samt deler av Sør-Anatolia. Samtidig utviklet han nære politiske og økonomiske forbindelser med Europa. Muhammad Ali måtte etter 1841 oppgi de fleste av sine territorier, men beholdt Sudan – og hans dynasti styrte Egypt til 1952.

Storbritannia opprettholdt sin reelle kontroll med Egypt, og landets modernisering var av stor betydning for utviklingen av det britiske imperium. Spesielt viktig var åpningen av Suezkanalen i 1869. Fra 1882 ble Egypt i realiteten en britisk koloni. For å sikre sjøveien til India annekterte Storbritannia i 1839 Aden og sikret seg fotfeste i Persiabukta gjennom avtaler med sjeikdømmene i Bahrain (1880), Muscat (1891) og Kuwait (1899). I 1878 overtok britene kontrollen over Kypros, og annekterte øya som kronkoloni etter første verdenskrig.

Frankrike sikret seg kontroll i det vestlige Nord-Afrika ved å erobre Algerie i 1830, okkupere Tunisia i 1881 og inkorporere Marokko i 1912. Frankrike etablerte seg som beskytter av de kristne i Libanonfjellene, og fikk derved et fotfeste i Syria. Med Italias invasjon av Tripolitania (Libya) i 1912 var hele Nord-Afrika i realiteten tapt for Det osmanske riket. Også Iran var gjenstand for stormaktenes interesse, og Storbritannia og Russland sikret seg handelsinteresser.

Mens britisk og fransk kolonialisme reduserte Det osmanske rikets utbredelse og innflytelse, styrket den osmanske sultan Abdülhamit 2 (1876–1908) forbindelsene til Østerrike-Ungarn og Tyskland. Denne forbindelsen ble skjebnesvanger under første verdenskrig. Abdülhamits styre framprovoserte en ny, radikal motstand, som endte med maktovertagelse i 1908, og utvikling av et militærdiktatur som ytterligere styrket forbindelsene med Tyskland. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 inngikk den tyrkiske regjering en hemmelig traktat med Tyskland – mot Russland. Alliansen med sentralmaktene endte med totalt nederlag, og som følge av dette gikk Det osmanske riket i oppløsning etter krigen.

Første verdenskrig ble utkjempet på flere fronter også i Midtøsten. Det osmanske riket mobiliserte rundt én million soldater og påførte de allierte vestmaktene flere nederlag før krigen ble tapt i 1918. I det østre Anatolia og Kaukasus kjempet osmanske styrker mot Russland fram til revolusjonen i 1917. Tyrkerne ble utfordret av de allierte både ved Istanbul og i Mesopotamia, men sto lenge imot på begge fronter. Britene inntok Bagdad i 1917, noe som brakte hele det sørlige Irak under britisk kontroll. I 1917 krysset britene Suezkanalen og inntok Palestina. Den osmanske ledelsen påtok seg rollen som islams forsvarer og påkalte muslimers støtte i kampen mot europeerne. Selv om den arabiske befolkning ikke støttet de europeiske makter ble det heller ikke noe opprør mot dem. Tvert imot lykkes britene å få med seg emiren av Mekka, Sharif Hussein ibn Ali, som – mot løfte om en selvstendig arabisk stat i store deler av den arabiske del av Det osmanske riket øst for Egypt – stilte seg i spissen for en arabisk revolt mot tyrkerne i 1916. Disse styrkene, støttet blant annet av britiske offiserer, blant dem Thomas E. Lawrence, inntok Damaskus i oktober 1918 – noen få dager før franske styrker inntok Beirut.

31. oktober 1918 overga Tyrkia seg. Oppgjøret etter krigen ble utarbeidet under San Remo-konferansen i 1920, og nedfelt i Sèvres-avtalen samme år. Denne aksepterte en tyrkisk stat i kjerneområdet Anatolia, med en utstrekning sterkt redusert i forhold til Det osmanske riket. Gjenværende arabiske deler av riket ble delt mellom Frankrike og Storbritannia som mandatområder: franskmennene fikk kontroll over Libanon og Syria, britene over Palestina (inklusive det kommende Transjordan) og de tre provinsene som senere ble til Irak.

Irans keiser Reza sjah Pahlavi med Tyrkias første president, Mustafa Kemal Atatürk i Tyrkia 1934. 

av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Før første verdenskrig var det sentrale Midtøsten delt i tre kjerneområder: Egypt, Iran og Det osmanske riket. Etter krigen besto Egypt og Iran som sterke statsdannelser, og en ny tyrkisk stat så dagens lys. I tillegg vokste flere nye stater fram, til dels underlagt indirekte britisk eller fransk styre: Libanon, Irak, Palestina, Transjordan og Syria, samt Saudi-Arabia og Jemen på den arabiske halvøy.

Det har hersket to motstridende syn på selvstendighet i den arabiske verden. Én oppfatning har vært at araberne er ett folk og hører sammen i én stat (panarabisme). Det motsatte syn, som ble fremmet av tilsynsmaktene – og som har vunnet fram – er at hver stat skulle bli selvstendig (nasjonalisme). Panarabisme fikk betydelig innflytelse etter at de nye statsdannelsene ble etablert. Etableringen av Forente arabiske republikk mellom Egypt og Syria (1958–1961) var det mest konkrete ideologisk funderte forsøket, mens De forente arabiske emirater, én stat for sju sjeikdømmer (emirater) ved Persiabukta er den eneste virksomme sammenslutningen. Selv om felles språk og langt på vei felles historie forener de arabiske stater, har de tradisjonelt stått politisk langt fra hverandre. Islam som religion forener, men bidrar også til splittelse – med konflikt mellom sunnier og sjiaer.

I mellomkrigstiden var bare fire stater reelt selvstendige: Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia og Jemen. Både i Tyrkia og Iran kom nye, reformistiske ledere til makten; Mustafa Kemal Atatürk og Reza sjah Pahlavi. Sistnevnte grep makten og etablerte Pahlavi-dynastiet i 1926. Også i Saudi-Arabia kom et dynasti, huset Saud, til makten og har beholdt den siden.

En arabisk regjering ble opprettet i Damaskus i 1918, og en arabisk kongress i 1920 erklærte Syria som selvstendig kongedømme. Dette sto i veien for Frankrikes ambisjoner, og var i strid med innholdet i en hemmelig traktat mellom Frankrike og Storbritannia fra 1916 (Sykes-Picot-avtalen), som delte denne delen av Midtøsten i en britisk og en fransk interessesfære. Franske styrker gikk inn i Syria fra Libanon, tok Damaskus, beseiret Faysals hær og eliminerte den nye arabiske staten. I et forsøk på i noen grad å stå ved avtalen som var inngått med Sharif Hussein og arabisk selvstyre, tilbød britene hans bror, Amir Abdallah, å bli konge i en helt ny territoriell enhet som i 1921 ble skilt ut fra Palestina: Transjordan med sete i Amman; det senere Jordan. Faysal ble samme år tilbudt å bli konge i den andre nye staten som fulgte oppløsningen av Det osmanske riket: Irak.

Egypt og Irak ble formelt gitt begrenset selvstendighet etter krigen, men reelt beholdt britene makten. Irak ble i 1920 én stat som britisk mandatområde. Samme år slo britene ned et opprør før de innsatte Faysal som konge i 1921. Irak ble selvstendig i 1932. Transjordan ble gitt selvstendighet i 1946, med Abdallah som konge.

Franskmennene tok direkte kontroll i Libanon og Syria. Libanon ble en ny stat fra 1920, blant annet med å bli tilført Bekaa-dalen fra Syria, mens Frankrike førte en «splitt-og-hersk»-politikk i Syria, som ble delt inn i flere stater. En libanesisk republikk ble etablert i 1926, og selvstendighet formelt oppnådd i 1941.

Den nye store staten på den arabiske halvøy, Saudi-Arabia, ble grunnlagt i 1927 etter en avtale mellom britene og Abd al-Aziz ibn Saud, som fra 1902 samlet de fleste stammer i Nedsjd under seg. Nabolandet (Nord-)Jemen beholdt stort sett sin selvstendighet, mens havnebyen Aden ble evakuert av britene i 1967, og innlemmet i den nye staten Sør-Jemen. Oman beholdt stort sett sin selvstendighet, understøttet av vennskapsavtaler med Storbritannia. Ved Persiabukta valgte Bahrain i 1971 å bli selvstendig framfor å gå med sju andre sjeikdømmer i De forente arabiske emirater. Samme år ble Qatar selvstendig monarki etter å ha vært under britisk beskyttelse fra 1916. Kuwait ble selvstendig i 1961, da en beskyttelsesavtale med britene ble sagt opp. De franske besittelsene i Nord-Afrika vant sin selvstendighet etter både politisk og militær kamp; for Algeries del først i 1962 etter en langvarig frigjøringskrig fra 1954. Også i Tunisia og Marokko kom det til væpnet motstand, men i mindre omfang; begge ble selvstendige i 1956. Den tidligere italienske kolonien Libya ble selvstendig monarki i 1951 etter at territoriets framtid var overdratt FN, som følge av at de allierte ikke ble enige om landets framtid.

Under andre verdenskrig var Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia nøytrale, men Iran ble likevel okkupert av Sovjetunionen og Storbritannia for å sikre forsyningene til de sovjetiske styrker ved Stalingrad. Tyrkia og Saudi-Arabia sluttet seg til de allierte i 1945. Midtøsten, og særlig Nord-Afrika, ble igjen krigsskueplass – med omfattende ørkenkamper mellom britiske og tyske styrker ved al-Alamein, Egypt og Tobruk, Libya fra 1942, hvor tyskerne truet den vitale Suezkanalen, men aldri klarte å ta den. Egypt ble hovedsete for den britiske krigsinnsatsen i Midtøsten, hvorfra den allierte kampanjen for å ta Libanon og Syria ble organisert. Indre motsetninger og statskupp i Irak førte til en anglo-irakisk krig i 1941, og Storbritannia reokkuperte landet til 1945. Transjordan ga sin støtte til Storbritannia og bygde opp en forholdsvis moderne hærstyrke, Arab Legion, ledet av britiske offiserer.

Den dominerende enkeltsak i Midtøstens politiske historie etter andre verdenskrig har vært Palestina-spørsmålet. Det utgjør kjernen i en av verdens alvorligste stridsspørsmål og dreier seg i utgangspunktet om framtiden til det tidligere britiske mandatområdet Palestina.

Etter 1945 ble rivaliseringen mellom stormaktene Frankrike og Storbritannia avløst av konflikten mellom supermaktene Sovjetunionen og USA. Midtøstens betydning i den kalde krigen besto særlig av to aspekter. Det ene var de to regionale stormaktene Tyrkia og Irans geografiske naboskap til Sovjetunionen som gjorde dem strategisk viktige for USA; det andre var Midtøsten-konflikten, hvor Israel fra 1950-årene ble USAs nærmeste allierte i regionen, og hvor Sovjetunionen stilte seg bak Israels viktigste motstandere, Egypt og Syria, etter hvert også Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO). Et tredje element, som var mer knyttet til stormaktenes nasjonale interesser, var (særlig etter 1973) betydningen av å sikre seg allierte i den oljeproduserende del av regionen. Et fjerde aspekt, tydeligere fra 1980-årene, var spredning av kjernefysisk teknologi og våpen, etter hvert som det ble klart at Israel hadde slik kapasitet, og at arabiske stater hadde ambisjoner om å skaffe seg det.

USA var den mest aktive av supermaktene i Midtøsten under den kalde krigen, med tre pilarer for sin politikk fra 1950-årene: Bidra til Israels sikkerhet, bremse Sovjetunionens ambisjoner og sikre tilgang til petroleumsressurser. Dette førte til at USA fra 1945 etablerte nære økonomiske og militære forbindelser med Tyrkia og Iran, som ble ansett å være truet av Sovjetunionen. Særlig ble samarbeidet med Tyrkia nært, med militære baser og medlemskap i NATO. Iran ble USAs nærmeste allierte ved Persiabukta; noe som endret seg dramatisk da sjahen ble styrtet under revolusjonen i 1979, hvoretter USA støttet blant andre Saddam Husseins Irak, som i 1980 gikk til krig mot Iran, i den første golfkrigen.

Skillet mellom Østblokken og Vesten var tydelig i Midtøsten-konflikten. USA og andre vestlige land som Frankrike, Storbritannia – og Norge – tok stilling for Israel, og bidro til den nye statens militære forsvar. Sovjetunionen og andre østeuropeiske stater bidro med økonomisk støtte og militær opprustning av Israels hovedmotstandere Egypt og Syria. En tredje frontlinjestat, Jordan, var nært knyttet til Storbritannia (etter hvert også til USA), og spilte en mer tilbaketrukket rolle i den militære kampen mot Israel. Det samme gjorde Libanon som tilhørte Frankrikes interessesfære i regionen.

Under den andre arabisk-israelske krig (1956) gikk Frankrike og Storbritannia inn med styrker i Egypt for å gjenvinne kontroll over Suezkanalen. Dette var avtalt spill med Israel som først hadde angrepet Egypt. Sovjetunionen og USA tvang de angripende stater til å trekke seg tilbake, og den første væpnede FN-styrke (UNEF) ble satt inn. Stormaktene avholdt seg deretter fra direkte deltakelse i konflikten; det samme gjorde supermaktene.

Slutten på den kalde krigen innebar bortfall av sovjetisk støtte til stater i Midtøsten, noe som særlig rammet Syria og Sør-Jemen, samt PLO. Egypt hadde allerede i 1970-årene gått over til USAs side, og ble den nest største mottaker av amerikanske bistand – etter Israel.

En fransk soldat ransaker en mann under frigjøringskrigen i Algerie (1954–1962).

Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Midtøsten har etter andre verdenskrig vært åsted for en rekke konflikter og kriger; både frigjøringskriger, borgerkriger og mellomstatlige kriger.

Den mest omfattende frigjøringskrigen fant sted i Algerie (1954–1962). Nabolandet Marokko kom fra 1975 selv i krig med en frigjøringsbevegelse (Polisario), over Vest-Sahara. Sør-Jemen ble selvstendig etter en frigjøringskrig mot britene i 1967. Den militære del av den palestinske frigjøringskampen startet med etableringen av PLO i 1964. PLO drev gerilja-aktivitet fra Jordan og Libanon i andre halvdel av 1960-årene. Etter at PLO var drevet ut av Jordan, etablerte den seg i Libanon, der palestinerne ble involvert i borgerkrigen fra 1976. Etter fredsprosessen i 1990-årene kom på 2000-tallet en videreføring av den palestinske frigjøringskrigen fra de palestinske selvstyreområdene i Gaza og på Vestbredden.

Den mest omfattende og ødeleggende borgerkrigen fant sted i Libanon i 1975–1976, etter en første runde i 1958, og med nye indre stridigheter i 1980- og 1990-årene. De to Jemen-statene ble forent i 1990, men dette møtte motstand, og splittelse og borgerkrig fulgte. Borgerkrigen der i 1994 var omfattende, men kortvarig. Langt mer omfattende var borgerkrigen i Jemen etter militæropprøret som i 1962 styrtet monarkiet, med storstilt egyptisk deltakelse på republikansk side, og saudiarabisk støtte til monarkistene. Saudi-Arabia, og andre arabiske stater, gikk inn i den nye borgerkrigen som fulgte opprøret i Jemen i 2011–2012 som del av Den arabiske våren. Denne førte også til internasjonal intervensjon og påfølgende borgerkrig i Libya fra 2011.

Da en gruppe fra Dhofar krevde selvstendighet fra Oman, brøt det i 1965 ut borgerkrig der, men opprøret ble slått ned i 1970-årene. Algerie ble kastet ut i borgerkrig da valget i 1992 ble avlyst og grunnloven satt til side.

Fire kriger mellom Israel og to eller flere arabiske stater er utkjempet (1948, 1956, 1967 og 1973), hvor Egypt og Syria deltok i alle; Libanon, Irak og Jordan i den første, Jordan også i den tredje. En femte arabisk-israelsk krig ble utkjempet i Libanon, i 1978 og 1982–2000, samt i 2006, men uten den libanesiske stats deltakelse. Det var en israelsk intervensjon som ledd i Israels krig med palestinerne, mens invasjonen i 2006 var rettet mot den libanesiske militsgruppen Hizbollah. Også Syria intervenerte 1976 i Libanon, og ble i realiteten stående som okkupasjonsmakt til 2005. Egypt intervenerte under borgerkrigen i Jemen (1962), og Tyrkia invaderte Kypros i 1974.

Tre golfkriger er utkjempet (1980–1988, 1991 og 2003); alle med Iraks deltakelse, og helt eller delvis utkjempet i Irak. Den første sto mellom Irak og Iran, med bakgrunn i en territoriell strid om oljerike områder. Det samme gjaldt den andre, som startet med Iraks invasjon av Kuwait i 1990, og endte med det allierte angrepet på Irak året etter. Den tredje var også et alliert, USA-ledet angrep; for å fjerne Saddam Hussein og Baath-regimet. Som følge av den amerikanske okkupasjonen av Irak fra 2003 utviklet det seg til en motstandskamp.

Ikke minst den andre Golfkrigen (1991) endret mye av det tradisjonelle mellomstatlige bildet i Midtøsten. Etter Iraks invasjon av Kuwait gikk en rekke arabiske stater sammen i den USA-ledede koalisjonen; inklusive land som tradisjonelt sto i motsetningsforhold til USA, blant annet Syria. Krigen innebar også et tett militært samarbeid mellom USA og Saudi-Arabia. Denne krigen førte også til at det ble etablert et selvstyrt kurdisk område i Nord-Irak. Kurderne kjemper for en selvstendig stat i sine kjerneområder. Som følge av krigen i Syria, ble en kurdisk statsdannelse (Rojava) etablert også i Nord-Syria. Krigen i Syria startet som et opprør mot det sittende regimet, men ble samtidig preget av islamisters forsøk på å etablere et nytt kalifat i Levanten: Terrorgruppen Den islamske stat (IS) etablerte i 2014–2017 en utstrakt militær tilstedeværelse i Irak og Syria, og en USA-ledet flernasjonal koalisjon ble satt inn i kampen mot gruppen.

De frie offiserers militærkupp i Egypt i 1952 var en politisk skjellsettende hendelse i Midtøsten. Det avskaffet et monarki uten oppslutning, og styrket en nasjonalistisk og panarabisk tenking forfektet av Egypts leder Gamal Abdel Nasser. Deretter fant det sted militærkupp i flere land (Irak, Tyrkia, Jemen, Iran, Algerie, Libya og Syria); monarkiet ble avskaffet i Irak, Libya og Iran. Den egyptiske revolusjonen inspirerte store deler av den arabiske verden.

Nasser var panarabismens ideologiske og politiske leder, og etter hans død i 1970 kom det til rivalisering om lederrollen i den arabiske verden, hvor særlig Syria med Hafez al-Assad og Irak med Saddam Hussein var aktive, noe som førte til at de to lederne og landene kom på kant med hverandre. Under den kalde krigen ble gjerne Algerie, Egypt, Irak, Jemen, Libya og Syria regnet til den radikale, sosialistiske blokk, mens særlig Iran, Saudi-Arabia og de øvrige Golfstatene samt Jordan, Marokko og Tunisia tilhørte den konservative. Etter revolusjonen i 1979 ble Iran på enkelte måter en radikal stat, samtidig som det prestestyrte regimet på andre områder var svært konservativt.

Særlig fra 1990-årene er islam blitt en vel så viktig politisk dimensjon som tradisjonelle ideologier, med gjenoppvåkning av islamsk bevissthet, særlig hos ungdom. Islam har spilt en betydelig rolle i Midtøstens moderne politiske historie helt fra mellomkrigstiden, ikke minst gjennom Det muslimske brorskap, dannet i Egypt i 1928. Senere har revolusjonen i Iran, Israels politikk overfor palestinerne samt USAs militære intervensjoner i Golfen vært faktorer som har bidratt til å styrke islams posisjon i befolkningen, og oppslutningen om radikale (militante) islamistiske grupper. Drapet på Egypts president Muhammad Anwar al-Sadat i 1981 ble utført av en slik gruppe, og innevarslet en ny tid med islamsk terror og voldsbruk i flere land. To av de radikale gruppene som har drevet en militær kamp, Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina, har i tillegg til å være sosiale organisasjoner og militsgrupper, også utviklet seg til politiske partier, begge med betydelig framgang i demokratiske valg. Moderate islamister har styrket sin posisjon ved valg i flere land, blant annet i Tyrkia og Tunisia. Da islamister vant valget etter opprøret i Egypt i 2011–2012, førte det til statskupp. Særlig i Irak, Libya og Syria, men også i Egypt (Sinai) og Jemen har ekstreme islamister, knyttet til al-Qaida og Den islamske stat, etablert seg. IS ble i 2016–2018 drevet militært på retrett i Irak og Syria.

Dammam nr. 7 – i dagens Dhahran – var det første kommersielle oljefeltet i Saudi-Arabia, oppdaget av amerikanere i 1938.

av Ukjent. CC BY 2.0

Midtøsten er et sammensatt område med et 20-talls stater. Det er betydelige forskjeller dem imellom, både hva gjelder ressursgrunnlag og økonomisk utvikling. Midtøstens økonomi forbindes i stor grad med olje- og gassforekomster, men bare halvparten av statene har forekomster av betydning, og bare en håndfull (særlig Irak, Iran, Kuwait, Saudi-Arabia) sitter på virkelig store reserver. Utviklingen av moderne sektor er også variabel, fra et moderne, høyteknologisk og industrialisert Israel til et vesentlig jordbruksbasert og nomadisk Jemen. Også i størrelse er det svært store forskjeller, fra Egypt med nærmere 100 millioner innbyggere, til Bahrain med cirka 1,5 millioner og Qatar med rundt 2,6 millioner innbyggere (2017).

Både Nord-Afrika og Tyrkia har hatt stor arbeidsmigrasjon til Europa. Landene ved Middelhavet har inngått særavtaler med EU, og Tyrkia har vært i forhandlinger om medlemskap. De petroleumsrike landene ved Persiabukta har tradisjonelt vært et viktig arbeidsmarked for migrantarbeidere fra andre arabiske land, så vel som land i Sør-Asia.

Mens de store petroleumsinntektene har sikret svært gode velferdstilbud i et fåtall land, er fattigdommen utbredt i de fleste, ikke minst i Nord-Afrika – så vel som i de land som har størst oljeinntekter. Dette gjelder ikke minst de mange gjestearbeiderne som utgjør en stor del av folketallet i disse landene, spesielt i de små statene ved Persiabukta.

Energiforekomstene har gjort Midtøsten, og særlig Golfen, til et strategisk viktig område. Utvinningen startet tidlig i det 20. århundre, med betydelig økning i 1920- og 1930-årene; særlig i Irak, Iran og Saudi-Arabia, dernest i de små golfstatene. Amerikanske og europeiske selskaper sto for utvinningen innenfor fordelaktige avtaler som ga opprinnelseslandene begrensede inntekter. Med bedre avtaler og større andeler av inntektene, samt til dels nasjonalisering av oljeindustrien i flere land fra 1950-årene, fikk petroleumsutvinningen vesentlig større økonomisk og sosial betydning. Økte priser på og inntekter fra olje førte fra 1970-årene til at enkelte arabiske land fikk betydelig økonomisk innflytelse, også gjennom investeringer i Vesten. Under Oktoberkrigen i 1973 tok de arabiske oljeeksportører i bruk olje som politisk våpen ved å redusere leveransene til land som ble oppfattet som Israel-vennlige.

De store oljeinntektene har radikalt endret landene på den arabiske halvøy fra å være vesentlig nomadiske klansamfunn til urbaniserte stater med en stor moderne sektor. De fleste av de oljeproduserende land har brukt en del av inntektene til å utvikle annen næringsvirksomhet. Eksempelvis har Bahrain utviklet seg til å bli regionens fremste bank- og finanssenter, samtidig som landet har utviklet en betydelig industribase. Også De forente arabiske emirater har utviklet et regionalt handelssenter og et internasjonalt finanssenter i Dubai, som i tillegg har satset på turisme. Det samme har Oman gradvis gjort. Gassforekomster gir muligheter for etablering av kraftkrevende industri, hvilket er gjort blant annet i Qatar, hvor også Norsk Hydro (nå Yara) har etablert virksomhet for produksjon av ammoniakk og kunstgjødsel. Høy aktivitet og lav befolkning har ført til at flere land ved Persiabukta har en stor andel utenlandsk arbeidskraft, mens landets egne innbyggere fortrinnsvis søker mer prestisjefylte jobber, noe som har ført til sosiale spenninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. september 2012 skrev Marianne Johansen

Veldig Veldig masse bra og nyttig stoff! Er litt usikker på engkelde punkter om det er korrekt.(Er usikker på hvor i farta) Men savner litt bilder osv. som kunne gjøre det enklere å følge med når man leser. For eks et bilde som viser hvordan skriftspråket var før og utviklingen til nå? Jeg vet dette er et slags leksikon, men iblant må vel leksikon også ha litt bilder, siden det er så mye stoff! Kanskje blir det litt mere oversiktlig da?

13. september 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,



Takk for kommentar. Hyggelig å høre at du har hatt nytte av artikkelen. Dersom det er ting i ting i teksten som du er usikker på er det bare å spørre her i kommentarfeltet, så vil fagansvarlig Dag Leraand se på det.



Når det gjelder kommentaren om bilder så er vi helt enige med deg. Vi er i en periode med teknisk utvikling av nettsidene, og vil snart få på plass et godt system for behandle bilder i leksikonet. Da vil vi også jobbe systematisk med å legge inn bilder i artiklene.



Med vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaktør

7. august 2014 skrev Roald Øye

San Remo-avtalene i 1920 og 1922: Disse avtalenes internasjonale bestemmelser ble inkorporert i Folkeforbundets rettssystem, som gjaldt til 1945 da FN inkorporerte deres internasjonale rettssystem i sitt charter, og som dermed fremdeles har gyldighet. At britenes Palestina-mandat opphørte i 1948, betyr vel ikke at San Remo-avtalens folkerettslige forpliktende vedtak har opphørt for partene i Midtøsten-konflikten? (Noe utenriksdepartementets lovavdeling i et svar til meg hevder: "I dag må man ta i betraktning den folkerettslige utvikling som har skjedd, både gjennom etterfølgende internasjonale avtaler og gjennom en rekke FN-vedtak, både fra FNs Generalforsamling og fra Sikkerhetsrådet. Palestina-spørsmålet ble overført til FN i 1947, og britenes mandat ble formelt opphevet i 1948.") Kan dere gi meg et udiskutabelt svar?

8. august 2014 svarte Dag Leraand

Partene i Midtøsten-konflikten er forpliktet av folkeretten på linje med parter i andre væpnede konflikter. Spørsmålet er vel mer om hvordan ’partene’ defineres, og i hvilken grad Genèvekonvensjonene omfatter alle parter. Dette gjelder flere situasjoner hvor en stat er i væpnet konflikt med irregulære styrker, og hvor det kan være vanskelig å skille mellom kombattanter (soldater) og ikkekombattante (sivile). Konflikten mellom Israel og palestinske grupper er et eksempel på at den ene part – palestinerne – ikke formelt sett er, som Israel, er en stat, selv om Palestina er blitt et selvstyrt område med egne myndigheter. Disse har derimot ikke kontroll over alle grupperinger som har grepet til våpen mot Israel, jf. ikke minst situasjonen på Gazastripen.
Et ’udiskutabelt’ svar på ditt spørsmål må derfor være at dagens folkerett gjelder for dagens situasjon i Midtøsten, men at det vil være juridiske gråsoner (og ikke minst politisk uenighet) knyttet til legale spørsmål, jf. diskusjonen om hvorvidt Israel de facto og/eller folkerettslig okkuperer Gazastripen, med de implikasjoner også dét har, inkl. rettet til væpnet motstand mot okkupasjon.

9. august 2014 skrev Roald Øye

Takk for ditt svar som fører til et nytt. Fins det andre internasjonale vedtak som også har blitt satt til side fordi nye vedtak i FN eller bilaterale avtaler mellom stater overkjører de internasjonale bestemmlser som egentlig skulle ha vært retningsgivende? Blir Israel i dette tilfellet forskjellsbehandlet fordi deres motpart har et stort flertall bak seg av medlemsland i FN's Hovedforsamling og dens underorganer? Slik ser det ofte ut. Kjøttvekta overstyrer jussen. Mistanke om forskjellsbehandling av dette landet i internasjonale fora er påtakelig.Er min mistanke berettiget?

14. august 2014 skrev Kjetil Mujezinovic Larsen

Hei,

Jeg har blitt spurt av SNL-redaksjonen om å besvare spørsmålet ditt, og jeg beklager at svaret har blitt litt forsinket! Spørsmålet kan også forstås på litt ulike måter, så hvis dette svaret ikke treffer meningen din fullt ut, så si fra slik at jeg kan utdype.

Første del av spørsmålet ditt besvares best med en henvisning til FN-pakten art. 103, som sier at dersom det oppstår motstrid mellom en stats forpliktelser etter FN-pakten og dens forpliktelser etter andre internasjonale avtaler, skal forpliktelsene etter FN-pakten gå foran. Dette er også normalt forstått slik at forpliktelser i en Sikkerhetsrådsresolusjon går foran eventuelt motstridende forpliktelser i andre internasjonale avtaler. Slik sett er det ikke noe uvanlig at vedtak i FNs Sikkerhetsråd går foran andre, ellers bindende, avtaler mellom stater, selv om slik motstrid bare oppstår i svært sjeldne tilfeller. Vedtak i FNs Generalforsamling vil aldri gå foran forpliktelser i andre internasjonale avtaler - slike vedtak er bare å anse som anbefalinger.

Bilaterale avtaler kan også rettslig sett i noen tilfeller gå foran eldre, multilaterale avtaler, men bare i forholdet mellom de to landene som har inngått den nye avtalen. En avtale mellom stat A og stat B kan rent rettslig for eksempel ikke endre på stat A sine forpliktelser overfor Israel i andre internasjonale avtaler.

Den andre delen av spørsmålet ditt er vanskeligere å besvare, fordi dette i stor grad vil avhenge av hvilket perspektiv man inntar og hvilket organ man ser på. Diskusjoner i FNs Generalforsamling kan for eksempel stå i et helt annet lys enn diskusjoner i FNs Sikkerhetsråd, men har samtidig langt mindre innflytelse. Jeg tror for egen del at det ikke er grunnlag for å si at FNs diskusjoner og vedtak gjør at Israel kommer dårligere ut enn hva jussen tilsier - snarere det motsatte, på grunn av Israels støtte hos sentrale land i Sikkerhetsrådet.

Vennlig hilsen
Kjetil M. Larsen

15. august 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for hjelp med å svare på dette. (Kjetil er fagansvarlig for Krigens folkerett: http://snl.no/.taxonomy/3358).

Vennlig hilsen Marte
Redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.