Philippe Pétain var en fransk general og politiker. Han var Frankrikes statssjef i perioden 1940–1944.
Pétain utmerket seg som sjef for Verduns forsvarsområde under første verdenskrig i 1916. Han var øverstkommanderende for de franske styrker på Vestfronten i 1917–1918 og var umåtelig populær. Etter krigen ble han marskalk av Frankrike.
Pétain ble visestatsminister i Paul Reynauds regjering 18. mai 1940, etter de første franske nederlagene under andre verdenskrig. I juni samme år oppstod det strid mellom Reynaud, som ville fortsette kampen, eventuelt fra Nord-Afrika, og Pétain, som ville søke om våpenstillstand. Pétain fikk til slutt støtte av regjeringens flertall.
I juli 1940 ble Pétain både statssjef og statsminister og fikk praktisk talt diktatorisk myndighet. I utenrikspolitikken fulgte han en «ventepolitikk», som i praksis ofte fikk en anti-britisk karakter. Først og fremst oppstod en uforsonlig motsetning mellom Pétain og Charles de Gaulle og hans komité i London.
Da de allierte i 1942 gikk i land i Nord-Afrika, gav Pétain de franske styrkene ordre om å gjøre motstand. Han protesterte også mot tyskernes innmarsj i det tidligere ubesatte området, og gav marinen ordre om å senke flåten i Toulon. 3. august 1944 ble Pétain avsatt, og senere samme år ble han internert i Tyskland. I april 1945 kom han tilbake til Frankrike, ble dømt til døden for høyforræderi, men benådet og deportert til øya Yeu, der han døde.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.