Storbritannia tok tidlig flyet i bruk for militære formål. I 1911, etter at de første fly og luftskip var anskaffet, ble all militær virksomhet i forbindelse med luftfartøyer organisert i en luftbataljon innen ingeniørvåpenet. Forløperen for RAF, Royal Flying Corps, ble etablert 1912 som egen våpenart innen hæren, med to avdelinger (wings), en for samarbeid med hæren og en for marinen. I 1914 dannet marinen sin egen Royal Naval Air Service, men 1918 ble denne igjen slått sammen med Royal Flying Corps for å danne Royal Air Force, verdens første selvstendige luftstyrke, organisert som egen forsvarsgren på like fot med hær og marine.
Ved slutten av den første verdenskrig bestod RAF av 200 operative skvadroner, personellstyrken var 290 000. I 1920 var RAF redusert til 20 skvadroner og et personell på 28 000. Først etter at Tyskland hadde bygd opp sitt Luftwaffe i 1930-årene, ble planene om en utbygging av RAF realisert slik at de britiske luftstyrker ved krigsutbruddet 1939 bestod av ca. 2000 fly, 118 000 mann og 2000 kvinner (Women's Auxiliary Air Force). Under krigen økte styrken til 1 186 000, hvorav vel 1/7 var kvinner. RAF hadde stor innflytelse på krigens gang. I «Slaget om Storbritannia» 1940 nedkjempet Fighter Command (jagerkommandoen) Luftwaffe og satte en stopper for Hitlers invasjonsplaner. I «Slaget om Atlanterhavet» bidrog Coastal Command (kystkommandoen) til de tyske ubåtenes nederlag. Bomber Command ødela sammen med US 8th Air Force i stort omfang tysk industri og kommunikasjoner.
Da krigen sluttet i 1945 hadde RAF 9000 fly i første linje fordelt på 483 skvadroner, hvorav 158 fra samveldeland eller andre allierte nasjoner. Antall fly ble etter hvert drastisk redusert.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.