Stillehavet er det største av verdenshavene, og ligger mellom Amerika i øst og Australia–Asia i vest. Som grense mot Atlanterhavet regnes meridianen over Kapp Horn og mot Indiske hav meridianen over sørspissen av Tasmania. Stillehavet har forbindelse med Polhavet gjennom Beringstredet. Jordskorpen under Stillehavet kalles Stillehavsplaten.

Inkludert randhavene er størrelsen 180 millioner km2; det er mer enn den samlede landflaten på Jorden (148 millioner km2), med et midlere dyp på 4030 m. Uten randhavene er størrelsen 165 millioner km2 og midlere dyp 4280 m; det er dermed dypere enn de andre oseanene. Stillehavet er like stort som alle andre hav til sammen.

I den østlige delen går en bred undersjøisk fjellrygg fra California og sørover, og ute i havet forekommer mange spredte, undersjøiske fjelltopper med plan overflate (fransk guyots).

Karakteristisk for Stillehavet er dyprennene som forekommer langs kysten av de omliggende kontinentene og øyrekkene, særlig i vest. Nord for New Zealand ligger Tongagropen (ca. 10 800 m), utenfor Filippinene Filippinergropen (ca. 10 500 m) og øst for denne Marianegropen med det største kjente havdypet (11 035 m). Fra Boninøyene går en nesten sammenhengende dyprenne utenfor Japan–Kurilene–Kamtsjatka med dyp på 10 000 m flere steder. Langs sørkysten av Aleutene går også en dyprenne (7800 m). I øst har man den mellomamerikanske gropen (6600 m) og den lange Peru–Chile-gropen (vel 8000 m) med de høye Andesfjellene like innenfor. Her er den største høydekontrasten på Jorden.

Både i vind- og strømsystem er det stor overensstemmelse mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Mellom 22° nordlig bredde og 25° sørlig bredde blåser nordøst- og sørøstpassatene, som i den vestlige delen av havet går over til monsuner; utenfor passatene blåser vestlige vinder. Man får da et system av ekvatorstrømmer lignende det man har i Atlanterhavet (se Det ekvatoriale strømsystem). Mellom 8–10° sørlig bredde og 3° nordlig bredde går Den sørlige ekvatorialstrøm vestover, og vestover går også Den nordlige ekvatorialstrøm mellom 8° nordlig bredde og 20° nordlig bredde. Mellom disse, men i motsatt retning, flyter Den ekvatoriale motstrøm tvers over hele havet. Varmt vann fra denne fortrenger kjøligere og næringsrikt vann som dels kommer fra Perustrømmen og dels fra oppstrømning av dypvann. Se også El Niño.

Langs ekvator går en understrøm fra vest mot øst i dyp mellom 20 og 200 m, Cromwellstrømmen. Den nordlige ekvatorialstrøm går over i Kuroshio-strømmen utenfor Japan, svarende til Golfstrømmen i Atlanterhavet, mens Den sørlige ekvatorialstrøm går over i Den sørøst-australske strøm. Perustrømmen fører vann fra høyere bredder nordover utenfor kysten av Sør-Amerika. Tilsvarende går Californiastrømmen sørover langs Nord-Amerika. Disse to kalde strømmene gjør at østsiden av Stillehavet er noe kaldere enn vestsiden. Påfallende er et temperaturminimum langs ekvator i den østlige halvdelen av Stillehavet. I vest kan temperaturen i overflaten mange steder komme opp i 30 °C.

På høye bredder kommer temperaturen i Stillehavet ned til frysepunktet (lavere enn –1 °C) hele året i sør, i nord bare om vinteren. Utenfor Antarktis når pakkisen til 62° sørlig bredde i oktober, og til 70° sørlig bredde i mars. I nord ligger det is i Beringhavets nordlige og østlige deler om vinteren, og i størstedelen av Det okhotske hav; de er isfrie om sommeren og har da temperaturer fra 6 til 10 °C. Saltholdigheten i Stillehavet har sine maksima i passatområdene i nord (35,5 promille) og sør (36,5 promille), dette er ca. 1 promille lavere enn i Atlanterhavet. Det er for øvrig et generelt trekk at saltholdigheten i Stillehavet er lavere enn i Atlanterhavet, særlig på den nordlige halvkule. I den varme, vestlige delen av det tropiske Stillehavet er det gode livsbetingelser for koralldyr, og havet er derfor her oppfylt av korallrev og koralløyer.

I 1513 så spanierne Vasco Núñez de Balboa og Francisco Pizarro fra eidet ved Darien mot sør ut over et stort hav og kalte det derfor Sørhavet. Fernão de Magalhães var den første europeer som krysset Stillehavet (1520–1521); han hadde da alltid rolig vær, og gav det derfor navnet Mar pacífico, ‘det fredelige havet’, som har blitt til Stillehavet. I de følgende par århundrer seilte skip fra forskjellige land (Spania, Portugal, England, Nederland, Russland) over ulike deler av Stillehavet, men den systematiske geografiske utforskningen fikk sitt gjennombrudd først ved James Cooks tre ekspedisjoner (1768–1778).

Viktige skipsruter over Stillehavet går blant annet mellom Hong Kong–Vancouver, Hong Kong–San Francisco og Vancouver–Sydney. To telegrafkabler krysser hele havet, en britisk fra Vancouver over Fanningøya til Australia, og en amerikansk fra San Francisco over Honolulu og Filippinene til Kina. Stillehavet er blitt vitenskapelig utforsket av en rekke ekspedisjoner, i de senere år særlig amerikanske, japanske og sovjetiske.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.