Stridsvogn, i moderne tid et helpansret beltekjøretøy med lukket tårn som vanligvis kan dreies 360°, og med en kanon som hovedvåpen, foruten at den kan være bestykket med tunge mitraljøser, missiler, rakett- eller rekylfrie våpen og så videre.

Det ble tidligere skjelnet mellom lette (opptil 25 tonn), middelstunge (opptil 50 tonn) og tunge (over 50 tonn) stridsvogner. I nyere tid blir stridsvogner delt opp i to klasser, hovedstridsvogn (Main Battle Tank eller MBT på engelsk) og lett stridsvogn. 

Visse typer som primært er utformet for å nedkjempe pansrede kjøretøyer, kalles panserjagere. For å løse spesielle oppdrag kan stridsvognen være utstyrt med flammekastere, bulldoserskjær, ferdige broer eller andre spesialkonstruksjoner som kjøres frem fra stridsvogn, for eksempel for å åpne kanaler gjennom minefelt. Enkelte stridsvogner kan passere vassdrag på inntil fem meters dybde ved hjelp av snorkel, andre har spesialkonstruksjoner som gjør dem flytende (amfibiske) på kort tid.

Eksempler på dagens stridsvogner er de britiske Challenger II (62,5 tonn), den franske Leclerc (56,5 tonn), den amerikanske M1 Abrams (62,5 tonn), de russiske T-80 (46 tonn) og T-90 (46,5 tonn), og den tyske Leopard 2 (55,15 tonn).

I Norge fikk Hæren første gang en stridsvogn for utprøvning i 1937. Dette var en svensk lett stridsvogn levert uten tårn og bestykning, som i Norge ble kjent som Norgestanken og Rikstanken. Utprøvningene førte ikke til innkjøp av flere stridsvogner, og Norgestanken ble satt på lager i 1939.

Etter andre verdenskrig fikk Hæren den amerikanske stridsvognen M24 Chaffee og tok i bruk tyske Panzerkampfwagen III som stod igjen etter tyskerne i Norge. Fra 1963 fikk Hæren den amerikanske M48 Patton, og fra 1969 den tyske Leopard 1. Fra 2002 ble Leopard 1 erstattet av annengenerasjonsutgaven Leopard 2, som Norge kjøpte brukt fra Nederland.

Stridsvognen var i eldre tid en lett, tohjulet vogn med en liten plattform med karm for kjørekaren og et par krigere. Den ble skapt i Eufrat-området ved midten av 3. årtusen fvt., og spredte seg til Egypt, Indusdalen, de sentral-russiske stepper, Lilleasia og Kreta mellom ca. 2500 og 1900 fvt. I Hellas kjennes den fra ca. 1500 fvt., i Mellom- og Nord-Europa ca. 1000 fvt., mens den på De britiske øyer først forekom ca. 500 fvt.

I de bøhmiske kriger 1410–1422 brukte den tsjekkiske hærfører Ziska en form for stridsvogn. Skottene gjorde det samme i 1456. Leonardo da Vinci tegnet også et utkast til en stridsvogn. De fleste av eldre tiders stridsvogner var hestetrukket. En del, blant annet Leonardo da Vincis, ble drevet ved hjelp av håndkraft. I 1854 lyktes et forsøk av James Cowan i å utnytte dampmaskinen som drivmiddel i en stridsvogn. Denne type fikk imidlertid aldri noen praktisk betydning. Først etter oppfinnelsen av forbrenningsmotoren hadde man en drivkraft som passet for 1900-tallets stridsvogn.

Under første verdenskrigs utpregede stillings- og skyttergravskrig søkte man etter midler som igjen kunne sette bevegelse i krigføringen. De første stridsvogner brukt i kamp var britiske av typen Mark I, og rullet mot de tyske linjer ved Somme i Frankrike 15. september 1916. De kom som en fullstendig overraskelse. Under produksjonen og transporten til fronten var de betegnet som «vanntanker til troppene i Mesopotamia», derav navnet tank. Somme-slaget var ingen absolutt suksess for stridsvognene, vesentlig fordi de ikke ble fulgt opp godt nok med infanteri. Ved Cambrai i november 1917 fikk imidlertid stridsvognene sitt store gjennombrudd. Enda stridsvogner mot slutten av krigen spilte en meget viktig rolle, holdt ikke interessen seg for dem etter krigens slutt. Stridsvognens eneste oppgave hadde vært nærstøtte for infanteri i den avgjørende fase av striden.

Enkelte fremkastet imidlertid ideen om å bruke stridsvogner ikke bare som et støttevåpen, men mer som eldre tiders kavaleri. Tyskerne utviklet et sterkt panservåpen som ble prøvd i den spanske borgerkrig 1936–1939, og det la grunnlaget for deres bruk av stridsvogner og for «lynkrigen» i første del av andre verdenskrig. Under denne krigen ble stridsvognen brukt av alle parter til tre hovedoppgaver: nærstøtte for infanteriet, uavhengige operasjoner og nedkjempelse av fiendtlige stridsvogner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.