Versailles-traktaten

Forsiden på en engelske utgaven av Versaillestraktaten.
Av .

Versailles-traktaten var en fredsavtale som ble sluttet mellom de allierte og Tyskland etter første verdenskrig. Den ble undertegnet i Versailles utenfor Paris 28. juni 1919 og trådte i kraft fra 20. januar 1920.

Faktaboks

Uttale
vɛrsˈaj-
Etymologi

etter Versailles-slottet

Også kjent som

Versailles-avtalen, Versailles-freden

Det amerikanske senatet nektet å ratifisere avtalen, USA sluttet i stedet særfred med Tyskland i 1921. Sovjetunionen, som ikke var representert under fredskonferansen i 1919, hadde inngått en separatfred med Tyskland i 1918 (Brest-Litovsk-avtalen), og forholdet mellom de to ble ordnet i Rapallo-traktaten i 1922.

Fredskonferansen i Paris, 1919

«De fire store» under fredskonferansen i Paris (fra venstre), den britiske statsministeren David Lloyd George, den italienske statsministeren Vittorio Emanuele Orlando, den franske statsministeren Georges Benjamin Clemenceau og den amerikanske presidenten Woodrow Wilson.

Av /U.S. Signal Corps photo.

Forhandlingene som førte fram til Versailles-traktaten startet i Paris i januar 1919; traktaten ble signert 28. juni 1919.

Fra venstre i bildet: General di Robilant, ukjent, Italias utenriksminister Giorgio Sonnino, Edward Mandell House, Tasker H. Bliss, ukjent, Hellas' statsminister Eleutherios Venizelos og Serbias utenriksminister Milenko R. Vesnitch. På høyre side av bordet, venstre til høyre: Rosslyn Wemyss, Douglas Haig, Storbritannias statsminister David Lloyd-George, Frankrikes statsminister Georges Clemenceau og Frankrikes utenriksminister Stephen Pichon.

Ingen tyskere fikk være med på forhandlingene.

Diskusjon om vilkårene i Versailles-traktaten
Av /Getty.

Forhandlingene som førte fram til Versailles-traktaten startet i Paris i januar 1919 og var en del av det større fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Avtalen med Tyskland var en av fem avtaler som ble inngått med de tapene parter og de allierte etter første verdenskrig. De andre avtalene som ble inngått var med Østerrike (Saint-Germain-avtalen, 10. september 1919), Bulgaria (Neuilly-avtalen, 27. november 1919), med Ungarn (Trianon-avtalen, 4.juni 1920), og en med Det osmanske riket (Sèvres-avtalen, 10. august 1920, seinere bekreftet med Lausanneavtalen 24. juli 1923)

Forhandlingene i forkant av Versailles-traktaten foregikk mellom lederne for de allierte og ikke med representanter fra det beseirede Tyskland. Sentralt i disse diskusjonene var den amerikanske presidenten Woodrow Wilson, den britiske statsministeren David Lloyd George, den franske statsminister Georges Benjamin Clemenceau og den italienske statsminister Vittorio Emanuele Orlando.

De allierte var enige om at Tyskland måtte bære hovedansvaret for utbruddet av krigen, og at landet derfor måtte straffes og forhindres fra å starte en ny storkrig i Europa, men de var imidlertid uenige om hvordan dette skulle gjennomføres. President Wilson var i utgangspunktet positivt innstilt til en mildere fredsløsning overfor Tyskland enn de andre allierte. Frankrike og statsminister Clemencau representerte et motsatt standpunkt, og var opptatt av både å straffe Tyskland strengt samt garantere sitt eget lands fremtidige sikkerhet. Den britiske statsminister Lloyd George inntok en mellomposisjon, men også britene var opptatt av at Tyskland ble straffet økonomisk for krigens skadeverk.

Traktaten

Territorielle endringer

Tyske territorielle endringer etter Versaillestraktaten. De oransje områdene er det «nye» Tyskland etter 1919. De gule områdene er områder som måtte avstås til naboland som Frankrike, Belgia, Danmark, Polen, Litauen og Tsjekkoslovakia. De grønne områdene ble administrert under Folkeforbundet.

Ved Versailles-traktaten avstod Tyskland flere landområder. Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) til Frankrike, og Eupen-Malmédy til Belgia. Nordslesvig (Sønderjylland) ble tilbakeført til Danmark etter en folkeavstemning i 1920. Polen fikk Posen (Poznań), storparten av Vest-Preussen og Oberschlesien. Havnebyen Danzig (Gdańsk) ble fristad under Folkeforbundets beskyttelse, Memel-området (Klaipeda) ble autonomt under Folkeforbundet, og den nyetablerte staten Tsjekkoslovakia fikk et mindre område. I tillegg førte etableringen av et selvstendig Polen til at Øst-Preussen ble skilt fra Tyskland ved et smalt landområde som ble kalt den polske korridor. Frankrike overtok samtidig de tyske kullgruvene i Saar, som ble ansett som en viktig kilde til den tyske industrien, og beholdt den økonomiske kontrollen over området som for 15 år (til 1935) ble stilt under Folkeforbundet, hvoretter en folkeavstemning skulle avholdes om dets status.

I Versailles-traktatens paragraf 22 ble de tyske koloniene delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, og Japan som mandatområder under tilsyn av Folkeforbundet. I Afrika ble tysk-Kamerun og Togoland delt mellom Frankrike og Storbritannia. Tysk Øst-Afrika (Tanzania) ble delt mellom Storbritannia og Belgia, som fikk tilsynet med Ruanda-Urundi (Rwanda og Burundi). Samtidig fikk Portugal tildelt en liten del av kolonien i form av landsbyen Kionga som de hadde erobret fra tyskerne under krigen. Tysk Sydvest-Afrika (Namibia) ble tildelt den sørafrikanske unionen (Sør-Afrika). I Stillehavet fikk Japan kontroll over de tyske koloniene på Marshalløyene, Karolinene, Marianene, Palau og Kiautschou (Jiaozhou). I tillegg fikk Australia tildelt tysk Ny-Guinea, Bismarckarkipelet og Nauru. New Zealand fikk kontroll over tysk Samoa (Samoa) som de hadde okkupert i 1914.

Militære restriksjoner og okkupasjon

De allierte ville forhindre at Tyskland skulle bli en militær stormakt gjennom å begrense muligheten til å ha store militærstyrker. Samtidig måtte de sørge for at den nye Weimarrepublikken hadde tilgang til maktmidler som kunne sikre intern ro og orden samt forsvare staten mot eksterne trusler. Den tyske hær fikk en øvre grense på 100 000 soldater, mens marinen ble begrenset til et personell på 15 000, samtidig som man begrenset det tyske politi til førkrigsnivå. Det siste ble gjort for å hindre at politistyrken kunne brukes som en ulovlig utvidelse av hæren. I tillegg ble det lagt strenge begrensninger på hva Tyskland kunne ha av moderne militærteknologi, det innebar et forbud mot ubåter, tungt artilleri, stridsvogner og fly. Tyskland fikk fortsette å produsere våpen, men både eksport og import av våpen ble forbudt. Avtalen påla også Tyskland å etablere demilitariserte soner vest for Rhinen og et 50 kilometer bredt område øst for Rhinen.

Under våpenhvileavtalen i november 1918 hadde de allierte okkupert den vestre delen av Rhinen samt Köln, Mainz og Koblenz. Versaillestraktaten fastsatte at dette området på vestsiden av Rhinen skulle også holdes besatt av de allierte i 15 år (til 1935). Det ble etablert en felles alliert administrasjon, men flertallet av okkupasjonsstyrken bestod av franske styrker. De franske lederne håpet at en vennligsinnet okkupasjonen kunne styrke frankofile følelser i den lokale befolkningen og på sikt føre til en grensejustering som gjorde Rhinen til grense mellom Tyskland og Frankrike. Det skulle imidlertid vise seg at den allierte okkupasjonen var konfliktfylt og et tilbakevende konfliktpunkt var de nærmere 20 000 franske kolonitropper. Soldatene ble oppfattet som en trussel og ble utsatt for rasistisk propagandakampanjer.

Økonomiske kompensasjon

De allierte var også delt i synet på spørsmålet om hvor mye Tyskland skulle betale i krigserstatninger for de ødeleggelser som krigen hadde ført med seg. I Frankrike og Storbritannia stod man overfor gigantiske gjenreisningsprosjekter samtidig som de hadde store utestående krigslån til USA. I Frankrike hadde en undersøkelseskommisjon blant annet konkludert med at mer enn 700 000 bygninger var blitt ødelagt eller skadet som en konsekvens av krigen, 2,5 millioner hektar med jordbruksland var blitt gjort udyrkbar, i tillegg til 2 000 kilometer med kanaler, 2 000 broer, 62 000 kilometer vei og 5 000 kilometer med jernbane som måtte repareres. Det var også et spørsmål om hvor mye Tyskland faktisk var i stand til å betale. Dersom de allierte stilte for strenge økonomiske krav, så var det en fare for at Tysklands økonomi kunne kollapse og skape kaos for resten av Europa. På den andre side, var det de som fryktet at dersom de alliertes krav om økonomisk kompensasjon ble satt for lavt var det frykt for at Tyskland ville komme seg raskt og på nytt utgjøre en trussel.

Den endelige erstatningssummen ble satt til 269 milliarder gullmark, noe som tilsvarte 96 000 tonn med gull. Denne avtalen ble imidlertid allerede modifisert i 1921 og nedjustert til 132 milliarder gullmark med en nedbetalingstid på 59 år. Erstatningsbetalingene ble stanset i 1931 på grunn av den alvorlige økonomiske krisen i Tyskland som den verdensomspennende depresjonen forårsaket. Dette ble videreført under Lausanne-konferansen i 1932, før Adolf Hitler satte et endelig stans for erstatningsbetalinger fra 1933. I ettertid er det blitt anslått at Tyskland betalte 22 milliarder gullmark i perioden 1918 til 1931. Betalingene ble imidlertid gjenopptatt av Vest-Tyskland i 1953 som en del av en større avtale som regulerte både offentlig og privat utenlandsgjeld for Tyskland i perioden før andre verdenskrig. Avtalen halverte det opprinnelige erstatningsbeløpet og den siste avbetalingen ble utført av det gjenforente Tyskland i 2010.

Krigsskyld

Den tyske regjeringen var ikke med på forhandlingene, men fikk presentert avtalen for signering i etterkant. Den tyske delegasjonen til Versailles-konferansen. Fra venstre: Walther Schücking, Johannes Giesberts, Otto Landsberg, Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau, Robert Leinert og Karl Melchior. Denne delegasjonen nektet å skrive under og regjeringen trakk seg i protest.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Den delen av Versaillesavtalen som handlet om økonomisk kompensasjon ble innledet med en paragraf som i ettertid har fått mye oppmerksomhet. I paragraf 231 ble skylden for krigen og alle de ødeleggelser som krigen hadde brakte med seg lagt på Tyskland og dennes allierte. Denne «krigsskyldsparagrafen» ble mye diskutert under forhandlingene, men ble satt inn hovedsak for å blidgjøre både briter og franskmenn samt synliggjøre hvor det juridiske ansvaret for krigen var plassert. Paragrafen ble etterfulgt av §232, som tydeliggjorde at de økonomiske kompensasjoner rettet mot Tyskland ikke var ubegrensede, men måtte stå i forhold til hva landet var i stand til å betale. I 1919 var det få, om noen, som trodde at akkurat paragraf 231 skulle bli omstridt.

Signeringen

Signering av Versailles-traktaten mellom de allierte og Tyskland etter første verdenskrig 28. juni 1919. Maleriet ble utført etter offentlig oppdrag.
Av .

I mai 1919 var de allierte ferdige med sine egne forhandlinger og den endelige avtalen på 440 paragrafer ble presentert for Tyskland. En delegasjonen på mer enn 180 tyske politikere, diplomater, og journalister under ledelse av utenriksminister Ulrich von Brockdorff-Rantzau var ankommet Paris. På tysk side var det mange som forventet seg en avtale som fulgte Woodrow Wilsons 14. punkter, et kompromiss som ville la Tyskland beholde sine grenser noenlunde uberørte, men betale en eller annen form for erstatning. Forventningene var derfor høye 7. mai 1918, når von Brockdorff-Rantzau og de andre tyske representantene ble invitert til et møte for å bli forelagt utkast til fredsavtale.

Den endelige avtalen ble et sjokk for tyskerne. I sitt svar til de allierte tilbakeviste den tyske utenriksminister de alliertes påstand om at Tyskland og Østerrike-Ungarn alene var ansvarlige for krigen. «Det tyske folket ønsket ikke krig og ville aldri ha utkjempet en aggressiv krig» skrev han seinere. Den tyske delegasjonen var også sterkt uenig i de grenseendringer som ble fastslått, der Tyskland tapte nærmere 13 prosent av sitt territorium og 10 prosent av sin befolkning, et klart brudd med Wilsons prinsipper. Utenriksminister von Brockdorff-Rantzau kom med flere forslag til endringer og argumenterte med at det måtte være rom for forhandlinger, ellers var dette ikke en fredsavtale, men et diktat. De allierte var imidlertid kun villig til å gjøre mindre endringer, noe som førte til at von Brockdorff-Rantzau og den tyske regjeringen trakk seg i protest 20. juni. I mellomtiden hadde de allierte allerede skjerpet tonen ovenfor Tyskland og stilt et ultimatum om å signere, ellers ville de allierte ta nødvendige skritt mot dem. Den tyske regjerings kollaps skapte derfor kaos i en allerede anspent situasjon. Etter noen dager fikk Tyskland på plass en koalisjonsregjering samt en utsettelse fra de allierte, og 22. juni meldtes det at landet godtok vilkårene for avtalen.

Den offisielle signeringsseremoni ble foretatt i Speilsalen på Versailles-slottet, 28. juni 1919, femårsdagen for attentatet på erkehertug Frans Ferdinand og hans kone i Sarajevo. Valget av Speilsalen var nok heller ikke tilfeldig, det var her Det tyske keiserrike var blitt utropt i januar 1871 under den tysk-franske krigen. På tysk siden ble avtalen signert av utenriksministeren Hermann Müller og koloniminister Johannes Bell.

Reaksjoner, betydning og ettertiden

Versaillesavtalen ble upopulær i Tyskland. Bildet viser en massedemonstrasjon utenfor den tyske riksdagen 15. mai mai 1919, en uke etter at avtalen hadde blitt presentert til tyskerne for signering. Etter at den første regjeringen hadde trukket seg i protest mot avtalen, signerte en koalisjonsregjering en drøy måned senere.

Kanonsalutter ble avfyrt rundt Versailles for å feire den signerte avtalen i det øyeblikk nyheten ble kjent for verden. Mens det var glede i Frankrike var det på sorg på tysk side, hvor det ble flagget på halv stang. Tyske nasjonalister la tidlig skylden på koalisjonsregjeringen, som de mente hadde dolket Tyskland i ryggen. Avtalen ble omtalt som «skammens fred», også av mange på den politiske venstresiden. Det var særlig paragraf 231, krigsskyldsparagrafen, som skapte forbitrelse hos mange tyskere. I årene som fulgte vokste sinnet over avtalene hos tyske nasjonalister, som blant annet pekte på de millioner av tysk-talende mennesker som nå levde under fremmed styre i Tsjekkoslovakia og Polen. Historier om trakassering og overgrep mot disse minoritetene ble gjenstand for mye oppmerksomhet i Tyskland utover i mellomkrigstiden. For mange tyskere kom Versailles-avtalen til å representere alt som var galt i samfunnet: de lave lønningene, høye prisene, arbeidsledighet, skatter og inflasjon.

Det var også misnøye med avtalen på alliert side. I USA led president Wilson nederlag da det amerikanske senatet nektet å ratifisere fredsavtalen med Tyskland, isteden inngikk man en separatavtale med Tyskland. Den kanskje mest kjente kritikeren av Versailles-traktaten var økonomen John Maynard Keynes, som selv var tilstede under forhandlingene som rådgiver for den britiske delegasjonen. Keynes hevdet blant annet at Wilson hadde latt seg lure av det han omtalte som hevngjerrige franskmenn som gjennom Versailles-avtalen hadde påført den unge Weimarrepublikken en gjeld den ikke kunne unnslippe. I 1919 publiserte han boka «The Economic Consequences of the Peace», en sterk kritikk av avtalen. Boka ble en bestselger, også i Tyskland. Keynes' kritikk var et viktig bidrag til at mange politikere utenfor Tyskland på 1920-tallet begynte å anse fredsavtalen som dypt urettferdig. En slik oppfatning ble styrket etter hvert som de europeiske utenrikstjenester publiserte samlinger med tidligere hemmelige korrespondanse fra månedene før krigsutbruddet i 1914, og som kastet tvil over hvor ensidig skyld Tyskland hadde for krigen. Folkeopinionen i Europa var også i endring, påvirket blant annet gjennom utallige memoarer og bøker fra krigen, som for eksempel «Intet nytt fra Vestfronten» av Erich Maria Remarque.

Hvilke konsekvenser Versailles-traktaten fikk for Tyskland og utviklingen i mellomkrigstiden har lenge vært et omstridt tema. Nye perspektiver og tilnærminger har blant annet gitt grunnlag for å nyansere Keynes' opprinnelige konklusjon fra 1919. Enkelte har blant annet påpekt at Russlands kollaps i 1917 og oppløsningen av Østerrike-Ungarn i kjølvannet av krigen gjorde Tyskland til den ubestridte stormakt i Sentral-Europa. Andre har argumentert for at Versailles-avtalen fremstår som ganske mild dersom man sammenligner den med fredsavtalen som Tyskland inngikk med Russland i Brest-Litovsk, eller at erstatningsbeløpet som ble fastsatt i 1919 sannsynligvis utgjorde litt mindre enn det Frankrike ble tvunget til å betale til Tyskland etter den fransk-tyske krigen i 1870–1871. Keynes' påstand om at avtalen var et banesår for den unge tyske republikk og la grunnlaget for fremveksten av nazismen, er også blitt nyansert ved å vise til den verdensomspennende depresjonen etter Wall Street-krakket som en langt viktigere forklaringsfaktor for Adolf Hitlers vei til makten på 1930-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Macmillan, Margaret: Peacemakers. The Paris conference of 1919 and its attempt to end war, 2003
  • Peukert, Detlev J. K.: The Weimar Republic. The Crisis of Classical Modernity, 1989
  • Stevenson, David: 1914-1918. The History of the First World War, 2005

Kommentarer (4)

skrev Tommy Olsen

I Versaillestraktaten, del V, seksjon I, artikkel 160 står det "the total number of effectives in the Army of the States constituting Germany must not exceed one hundred thousand men, including officers and establishments of depots."Altså, hæren kunne være på 100.000 mann, ikke 115.000.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for kommentar, og beklager sen oppfølging fra oss. Vi får straks på plass nye fagansvarlige for første verdenskrig. Jeg vil be dem om å se på denne artikkelen, og eventuelt oppdatere teksten.Kom gjerne med flere innspill og endringsforslag til tekstene, så vil vi sørge for at de behandles raskere.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Christian Stranger-Johannessen

Jeg stusser på opplysningen om at det var Adolf Hitler som suspenderte krigserstatningene fra Tyskland i 1931. Han kom jo til makta i 1933, og nektet da å fortsette å betale krigserstatning, som hadde blitt midlertidig suspendert fra 1931.

Kanskje det kunne ha vært interessant å nevne at den siste utbetalingen ble gjort så sent som i 2010?
https://www.aftenposten.no/verden/i/39xoe/soendag-avsluttes-foerste-verdenskrig
https://abcnews.go.com/International/germany-makes-final-reparation-payments-world-war/story?id=11755920

svarte Eirik Brazier

Takk for tilbakemelding. Det stemmer, betalingene ble stanset på grunn av den økonomiske situasjonen i 1931, før Hitler så suspenderte dette når han kom til makten. Skal rette opp feilen. Ja, jeg vurderte å ta med når siste utbetaling ble utført, så kanskje skal sette det inn igjen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg