Édouard Daladier, fransk politiker, statsminister 1933, 1934 og 1938–40. Opprinnelig filolog, fra 1919 valgt til deputertkammeret. 1924–25 koloniminister i Herriots regjering, senere medlem av forskjellige venstreregjeringer. I 1927 ble han formann i det sosialradikale parti. Etter 1932 var han medlem av regjeringen og flere ganger statsminister. Daladier ble en av Folkefrontens grunnleggere og deltok i den første store demonstrasjon i Paris 1935. Etter valgseieren 1936 trådte han inn i Léon Blums regjering som forsvarsminister, en stilling han beholdt til 1940 i ulike regjeringskoalisjoner. I denne tiden søkte han å holde folkefronten sammen, men det viste seg stadig vanskeligere, og 1938 dannet han regjering uten sosialistene. Det avgjørende brudd med sosialistene og kommunistene kom etter at Daladier hadde godtatt Münchenforliket høsten 1938. Han fortsatte som forsvarsminister, og som regjeringssjef så han militær opprustning som en av sine hovedoppgaver. Han utviklet også det nære samarbeidet med Storbritannia. Ved krigsutbruddet 1939 omdannet Daladier sin regjering og ble i tillegg utenriksminister. 1940 fikk Daladier mistillitsvotum og trådte tilbake. Han kom imidlertid med i Reynauds regjering som forsvarsminister. Mai–juni 1940 var han utenriksminister, men trådte så ut av regjeringen. 1941 dømt til livsvarig fengsel av en Pétain-domstol. I april 1943 ble han deportert til Tyskland. Daladier var medlem av de grunnlovgivende forsamlinger 1946. I 1949 ble han slått av Herriot ved valg til formannsstillingen i det sosialradikale parti. Han var medlem av nasjonalforsamlingen 1947–58 og gjennom flere år formann for parlamentsgruppen av radikal-sosiale og radikale republikanere. 1953–58 var han borgermester i Avignon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.