Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin og Josef Stalin av . Falt i det fri (Public domain)

Josef Stalin

Faktaboks

Josef Stalin
egentlig Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, navnet Stalin er avledet av det russiske ordet for stål
uttale:
stˈalin
født:
18. desember 1878, Gori, Det russiske keiserriket (i dag i Georgia)
død:
5. mars 1953, Moskva, Sovjetunionen (nå Russland)
fødselsdato 6. desember etter den julianske kalenderen
Av /NTB Scanpix.
Josef Stalin fotografert ved sitt skrivebord i Kreml i Moskva i 1950.
Josef Stalin
Ap.

Josef Vissarionovitsj Stalin (opprinnelig Dzjugashvili) var en georgisk revolusjonær og sovjetisk politiker, stats- og partileder. Fra midten av 1920-årene var han den fremste leder av Sovjetunionen, og fra slutten av 1930-årene hadde han i praksis diktatorisk makt. Han var generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) fra 1922 til sin død i 1953.

Stalin ble i 1901 medlem av det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDRP), og etter partiets splittelse i 1903 mellom mensjeviker og bolsjeviker sluttet han seg til bolsjevikene, med Vladimir Lenin i spissen. Etter 1905-revolusjonen i Russland ble Stalin arrestert flere ganger og sendt i forvisning. I 1912 ble han opptatt som medlem av sentralkomiteen i det som fra da av var et rent bolsjevikisk parti.

Etter februarrevolusjonen i 1917 vendte Stalin tilbake til Petrograd (St. Petersburg) fra forvisning i Sibir. Etter oktoberrevolusjonen høsten 1917 ble han medlem av den nye regjeringen med ansvar for nasjonalitetsspørsmål. Han deltok som militær leder i borgerkrigen som fulgte. I 1922 ble Stalin valgt som generalsekretær i kommunistpartiet, en stilling han hadde til sin død.

Under maktkampen som fulgte etter Lenins død i januar 1924 utmanøvrerte Stalin de andre lederne i kommunistpartiet og fikk etter hvert stadig større makt. Under Stalins ledelse ble det fra slutten av 1920-årene gjennomført en forsert industrialisering av Sovjetunionen. Jordbruket ble kollektivisert, i stor grad ved bruk av tvang. Etter mordet på Sergej Kirov, Leningradpartiets leder, i 1934, startet en omfattende terror mot dem som ble oppfattet som regimets fiender. Denne toppet seg i Den store terror i årene 1937–1938, da mange hundre tusen ble skutt eller sendt i fengsel eller konsentrasjonsleir. Stalin var hovedansvarlig for denne terroren.

Etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, orienterte Sovjetunionen seg etter en tid mot vestmaktene i et forsøk på å demme opp for Tysklands ekspansjon. Dette førte ikke fram, og i august 1939 inngikk Sovjetunionen en ikke-angrepspakt med Tyskland. Pakten ble brutt da Tyskland 22. juni 1941 angrep Sovjetunionen. Stalin var den øverste leder under Den store fedrelandskrigen, som krigen mot Tyskland og dets allierte ble kalt i Sovjetunionen (i vestlige land kalt østfronten). Etter seieren over Tyskland var Stalins makt og prestisje større enn noen gang.

Omfanget av ofrene for undertrykkelsen under Stalin-tiden er omstridt og avhengig av hva som skal regnes som regimets ansvar. Historikerne opererer i dag med tall på omkomne som kan regnes som resultat av Stalins politikk til mellom 3 og 9 millioner.

Fødselsår, fødested, foreldre

Stalin ble født 18. desember 1878, og dette var den datoen Stalin selv skal ha benyttet som ung. Men etter 1922 ble hans offisielle fødselsdag, uklart av hvilken grunn, endret til 21. desember 1879. Dette ble regnet som hans fødselsdag gjennom resten av hans liv og i mange år etterpå.

Stalin ble født i byen Gori i det nåværende Georgia, som den gang var et guvernement i det russiske tsarriket. Hans foreldre var Vissarion Dzjugashvili (ca. 1850–1909) og Jekaterina (født Geladze, 1858–1937). Faren var skomaker, og skal etter hvert ha blitt alkoholiker og til stadighet banket opp sin kone og sønn. Etter en tid forlot han familien, slik at Josef, eller Soso, som han ble kalt, vokste opp alene med sin mor.

Oppvekst

Det første kjente fotografiet av Stalin er fra menighetsskolen i Gori i 1892. Stalin, nummer fire fra venstre på bakerste rad, er her 12–13 år gammel.

Som liten fikk Stalin kopper og var kopparret i ansiktet resten av sitt liv. Han ble også varig skadet i armen, visstnok etter å ha blitt påkjørt av en hestedrosje.

Opprinnelig snakket Stalin bare georgisk, men fra 7–8-års alder lærte han seg russisk. Han snakket senere alltid russisk med en svak georgisk aksent. I 1888 ble han som 9-åring innskrevet som elev ved byens ortodokse menighetsskole, der russisk var undervisningsspråk. Soso var udisiplinert, men likevel flink på skolen, og han hadde kunstneriske evner. Blant annet skrev han dikt på georgisk og fikk noen av dem offentliggjort under pseudonym. Han var korgutt i kirkekoret og var også senere i livet ansett som en god sanger.

I 1894 fikk Stalin et stipend som gjorde det mulig for ham å studere ved presteskolen i Tbilisi. I begynnelsen fikk han gode karakterer, men mistet etter hvert interessen for studiene. Han kom som 15-åring i kontakt med en marxistisk gruppe og ble kjent med marxistisk litteratur. Senere deltok han i hemmelighet i agitasjonsgrupper blant jernbanearbeiderne. I 1898 ble Stalin medlem av den georgiske sosialdemokratiske organisasjonen «Mesame-Daci», og i 1901 ble han valgt inn i ledelsen av avdelingen av RSDRP i Tbilisi. Han tok nå dekknavnet «Koba», etter en mytisk georgisk folkehelt og romanfigur.

Før 1917

Stalin (i midten, blå jakke) i Kutais fengsel, 1903. Kolorert foto.
Av .

Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili som ung i 1902. Dette var før han tok navnet Stalin, noe han gjorde i 1913.

Av .

I 1899 ble Stalin utvist fra presteskolen for å ha uteblitt fra eksamen. Han fikk etter hvert arbeid ved det astronomiske observatoriet i Tbilisi. Han var en dyktig agitator og deltok i organiseringen av streiker og arbeiderdemonstrasjoner. Flere ganger i denne tiden ble han arrestert og dømt til eksil i Sibir, men klarte å rømme og vende tilbake til Kaukasus.

Stalin sluttet seg til bolsjevikene etter splittelsen i RSDRP i 1903. Under revolusjonen i 1905 ble han valgt som delegat for bolsjevikene i Georgia til en partikonferanse, avholdt i Tampere i Finland. Her møtte han for første gang Vladimir Lenin. Stalin var delegat ved RSDRPs 4. og 5. kongress i henholdsvis Stockholm og London.

I Kaukasus organiserte Stalin hemmelige «kamporganisasjoner» som blant annet gjennomførte bankran for å skaffe penger til den revolusjonære virksomheten.

I 1906 giftet Stalin seg med Jekaterina Svanidze, og året etter fikk de en sønn, Jakov (1907–1943). Jekaterina døde imidlertid kort tid etter fødselen, noe som skal ha gått svært hardt inn på Stalin.

I 1912 ble splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker endelig, og bolsjevikene organiserte sitt eget parti RSDRP(b). Stalin ble etter kort tid medlem av partiets sentralkomité. Det var nå han begynte å kalle seg «Stalin». Han skrev boken «Marxismen og det nasjonale spørsmål» og ble etter det ansett som partiets spesialist på nasjonalitetsspørsmål. I 1913 ble Stalin igjen arrestert, og fra da av og fram til revolusjonen i februar 1917 var han i forvisning i Sibir.

1917

Det russiske kommunistpartiets 8. kongress i Kreml, mars 1919. Stalin og Lenin er nummer to og tre fra venstre på midterste rad. Nummer fire på samme rad er Mikhail Kalinin.
Av /NTB Scanpix.

Da Stalin kom til Petrograd (St. Petersburg) fra forvisningen, overtok han, sammen med Lev Kamenev, redaksjonen av «Pravda», bolsjevikenes avis. Han støttet den provisoriske regjeringen, stikk i strid med Lenins oppfatning. Men etter Lenins hjemkomst fra sitt eksil i Sveits i april gikk Stalin over til Lenins synspunkter: ingen støtte til den provisoriske regjeringen, all makt til sovjetene (arbeiderrådene). Under den viktige aprilkonferansen i partiet ble Stalin valgt med tredjeflest stemmer, etter Lenin og hans høyre hånd, Grigorij Zinovjev. Stalins posisjon i partiet var allerede nå svært sterk.

Stalin spilte i den følgende tiden en viktig rolle som redaktør av «Pravda» og, sammen med Jakov Sverdlov, som organisator av partiets virksomhet. I september/oktober støttet han Lenins krav om umiddelbar overtakelse av makten. Stalins rolle i tiden fram mot bolsjevikenes maktovertakelse i november 1917 er ofte blitt undervurdert. Hans virksomhet som taler og artikkelskribent var svært omfattende, og han var dypt engasjert i alle diskusjoner og aksjoner i bolsjevikenes innerste sirkler.

Årene 1917–1924

Stalin (t.v) og Lenin i 1919.
Av .
Stalin med sønnen Vasilij og datteren Svetlana, trolig i 1937.
Av /NTB Scanpix.

På den andre allrussiske sovjetkongressen, der bolsjevikenes maktovertakelse ble gjennomført, ble Stalin valgt inn i eksekutivkomiteen, det vil si ledelsen av sovjetene mellom kongressene. Han ble også medlem av den første regjeringen etter oktoberrevolusjonen (Folkekommissærenes råd) som folkekommissær for nasjonalitetssaker. Han ble dessuten, sammen med Lenin, Sverdlov og Lev Trotskij, medlem av en nyopprettet ledelse av Sentralkomiteen i bolsjevikpartiet, som i 1918 skiftet navn til Det Russiske Kommunistparti (bolsjevikene).

Våren 1918 giftet Stalin seg med Nadezjda Allilujeva (1901–1932). De fikk to barn, Vasilij (1921–1962) og Svetlana (1926–2011).

Under borgerkrigen som fulgte etter bolsjevikenes maktovertakelse, hadde Stalin viktige militære verv på ulike fronter.

I 1922 ble Stalin valgt som medlem både av Politbyrået og Organisasjonsbyrået i kommunistpartiet, og ble i tillegg valgt som partiets generalsekretær. Disse posisjonene gav ham en svært sterk maktstilling i partiet.

Stalin var en av Lenins aller nærmeste medarbeidere. Mot slutten av Lenins liv oppstod det likevel politiske uenigheter og personlige konflikter mellom dem.

Maktkampen etter Lenins død

Etter at Lenin i 1922 ble alvorlig syk, oppstod det en kamp om hvem som skulle spille den fremste rollen i partiet. Stalin sluttet et forbund med Zinovjev og Kamenev rettet mot Trotskij. Etter Lenins død i januar 1924 tilspisset kampen seg. Lenins enke, Nadezjda Krupskaja, la fram et dokument som hun hevdet Lenin hadde diktert omkring årsskiftet 1922/1923. Dokumentet, som siden er blitt omtalt som Lenins «testament», inneholdt en kritisk vurdering av noen av Lenins nærmeste medarbeidere. Alvorligst var kritikken av Stalin. Det ble anbefalt at Stalin skulle fjernes fra stillingen som partiets generalsekretær. Det er stilt spørsmål ved dokumentets ekthet, men i samtiden ble det ansett som ekte – også av Stalin. Stalin tilbød seg å gå av, men hans politiske allierte støttet ham, slik at han beholdt den mektige generalsekretærstillingen som skulle vise seg å danne utgangspunkt for hans vei til makten.

Etter at Trotskij var satt politisk ut av spill i 1924, ble «troikaen» mellom Stalin, Zinovjev og Kamenev splittet. Zinovjev og Kamenev dannet nå en opposisjon mot Stalin. I 1921 var det blitt innført en ny økonomisk politikk (NEP) som delvis gjeninnførte en markedsøkonomi. Opposisjonen krevde etter hvert en avvikling av NEP, mer satsing på industrien og innføring av planøkonomi. Mislykkede revolusjonsforsøk i vestlige land førte til at Stalin lanserte tesen om «sosialisme i ett land». Han mente at det ville være mulig å utvikle sosialismen i Sovjetunionen alene, uten å måtte vente på at revolusjonen skulle seire i andre land. Også dette ble etter hvert sterkt kritisert av Zinovjev og Kamenev.

På partiets 14. kongress i desember 1925 led Zinovjev og Kamenev nederlag. De inngikk nå et forbund med sin tidligere fiende, Trotskij, i «den forente opposisjon», som også ble utmanøvrert av Stalin og hans tilhengere. Zinovjev og Kamenev mistet alle sine viktige stillinger, og i 1927 ble Trotskij og Zinovjev ekskludert fra partiet. Trotskij ble i tillegg forvist til Alma Ata (Almaty) i Kasakhstan og etter en tid utvist av Sovjetunionen.

Forsert industrialisering og tvangskollektivisering

Josef Stalin

Av /NTB Scanpix ※.

Til tross for Stalins forsvar av NEP førte i virkeligheten regjeringen en politikk som langt på vei var den opposisjonen hadde forfektet. Det ble i 1928 vedtatt en omfattende femårsplan og iverksatt en storstilt industrialisering. For å sikre byene og hæren forsyninger av korn og andre matvarer ble det fra 1929–1930 gjennomført en kollektivisering av det sovjetiske jordbruket. Dette skjedde i stor grad gjennom tvang.

Denne utviklingen førte til en ny splittelse i partiets ledelse. En «høyrefløy», som motsatte seg tvangstiltak overfor bøndene og ønsket en reduksjon i industrialiseringstempoet, ble i løpet av 1929 nedkjempet av Stalin og hans tilhengere. Dette konsoliderte Stalins posisjon som Sovjetunionens øverste leder.

I 1932–1933 ble flere områder i Sovjetunionen rammet av en omfattende sultkatastrofe, der 5–7 millioner mennesker omkom. Hungersnøden skyldtes dels dårlige værforhold, men var trolig først og fremst et resultat av det kaoset som tvangskollektiviseringen hadde skapt, og av myndighetenes urealistiske krav om avlevering av korn og andre matvarer til staten. Myndighetene gjorde lite for å bøte på hungersnøden. Stalin var hovedansvarlig for politikken som ble ført.

Terroren

Josef Stalin, Alexej Rykov, Lev Kamenev og Grigorij Zinovjev i 1925. Under Moskvaprosessene ble alle de tre sistnevnte dømt til døden.
Av /NTB scanpix.
Nikolaj Jezjov (til høyre) var som leder for NKVD Stalins hovedredskap under den store terroren og ble omtalt som «jernkommissæren». I 1939 ble han selv arrestert og året etter dømt til døden. På retusjerte versjoner av dette bildet er Jezjov fjernet. Fra venstre: Kliment Vorosjilov, Vjatsjeslav Molotov, Josef Stalin og Nikolaj Jezjov.

Den 1. desember 1934 ble partisjefen i Leningrad (nå St. Petersburg), Sergej Kirov, myrdet. Mordet på en framtredende partileder skremte myndighetene, og det ble på Stalins initiativ iverksatt en forfølgelse av tidligere opposisjonelle. Zinovjev og Kamenev ble arrestert og feilaktig anklaget for delaktighet i mordet på Kirov. I løpet av 1935 og 1936 ble til sammen omkring en halv million mennesker dømt for kontrarevolusjonær virksomhet. Blant andre ble Zinovjev og Kamenev stilt for retten og dømt til døden. Flere slike rettssaker mot politikere og offiserer fulgte, kalt «Moskva-prosessene». Samtidig rammet forfølgelsene hundretusener, og indirekte mange millioner, sovjetborgere. I årene 1937–1938 ble nærmere 700 000 mennesker skutt og et tilsvarende antall sendt til tvangsarbeidsleire (GULag).

Årsakene til «Den store terror», som dette er blitt kalt, er sammensatte og omstridt blant historikerne. Men det er ingen tvil om Stalins rolle. Han tok personlig initiativ til de viktigste beslutningene og sto i spissen for gjennomføringen av dem.

Stalins personlige maktstilling ble styrket gjennom terroren. Mange viktige politiske beslutninger ble ikke lenger tatt i partiets øverste organer, men avgjort av Stalin personlig, ofte uten forutgående diskusjoner i Sentralkomiteen eller Politbyrået.

Den store fedrelandskrigen

Moskva, 23. juni 1941: Sovjetiske soldater på vei til fronten. På skiltet står det: «Vår sak er rettferdig. Fienden vil bli knust. Seieren vil bli vår!»

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland, gikk Stalin inn for å skape en felles front med Storbritannia og Frankrike for å demme opp for Hitler-Tysklands ekspansjon. Sovjetunionen ble nå medlem av Folkeforbundet og inngikk forsvarsavtaler med Frankrike og Tsjekkoslovakia. München-avtalen høsten 1938, der Sovjetunionen var satt utenfor og vestmaktene ga etter for Hitlers krav overfor Tsjekkoslovakia, ga næring til sovjetledernes mistanker om at vestmaktene var innstilt på å gi Hitler frie hender overfor Sovjetunionen. Mistanken ble ytterligere forsterket med Hitlers innmarsj i rest-Tsjekkoslovakia i mars året etter, uten vestlige reaksjoner.

I august 1939 inngikk Sovjetunionen og Tyskland en ikke-angrepsavtale. I en hemmelig del av avtalen delte Tyskland og Sovjetunionen deler av Øst-Europa i interessesfærer. Senere ble Øst-Polen og de baltiske land innlemmet i Sovjetunionen. Med ikke-angrepsavtalen fikk Sovjetunionen en buffersone mot Tyskland og sikret seg på kort sikt mot et tysk angrep – og en tofrontskrig (Sovjetunionen og Japan kjempet sommeren 1939 militære kamper i det fjerne Østen).

Stalin satset på at denne avtalen ville vare i flere år. Men allerede 22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen med massive styrker. Sovjetunionen led omfattende nederlag i krigens innledende fase. Men etter slaget om Stalingrad omkring årsskiftet 1942–1943 snudde krigslykken for tyskerne, og Sovjetunionen ble det landet som var klart viktigst for at Tyskland led nederlag. Sovjetunionen bar også de største byrdene i kampen mot Hitler-Tyskland. «Den store fedrelandskrigen», som krigen mot Tyskland og dets allierte ble kalt, var en stor påkjenning for det sovjetiske folket. Det regnes med at omkring 27 millioner sovjetborgere ble drept under krigen, og de materielle skadene var enorme.

Stalin var øverstkommanderende for de militære styrkene. I 1943 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, landets høyeste militære rang.

Etterkrigsårene

De første par årene etter andre verdenskrig satset Stalin på samarbeid med de tidligere allierte. Jaltakonferansen var et møte mellom Storbritannias statsminister Winston S. Churchill, USAs president Franklin D. Roosevelt og Sovjetunionens partisjef Josef Stalin i JaltaKrim i Sovjetunionen, 4.–11. februar 1945.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I juli 1945 møttes Stalin, Truman, Churchill og Attlee i Potsdam for å bli enige om hvordan Tyskland skulle deles og styres under de alliertes okkupasjon. Bildet viser fra venstre Churchill, Truman og Stalin.

Josef Stalin
Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Under Stalins siste år var Sovjetunionen preget av økonomisk gjenreisning og en politisk og ideologisk tilbakeføring til situasjonen fra før krigen. Stalins personlige diktatur var sterkere enn noensinne, selv om han til en viss grad trakk seg tilbake fra den daglige virksomheten. Fangebefolkningen i GULag fortsatte å vokse til et høydepunkt i 1952 på omkring 2,5 millioner i arbeidsleire og arbeidskolonier. Her er ikke inkludert fanger i fengsler (trolig mellom 200 000 og 400 000) og folk i forvisning (rundt 2,3 millioner). Mot slutten av Stalins liv ser det ut til at en ny omfattende politisk utrenskning var i emning. Den ble stoppet av Stalins død.

Stalin satset i de første etterkrigsårene på samarbeid med de andre seierherrene under krigen. Men motsetningene mellom Sovjetunionen og vestmaktene vokste raskt, og allerede fra 1947 var «den kalde krigen» en realitet. Sovjetunionens allierte hadde under krigen akseptert landets behov for sikkerhet, blant annet sovjetisk innflytelse i landene i Øst-Europa. Etter hvert fikk de fleste av disse landene en styre- og samfunnsform etter mønster av Sovjetunionen, se Østblokken.

Stalins død og ettermæle

Stalins død i 1953 markerte slutten på en epoke. Tre år senere, i forbindelse med den 20. partikongressen, holdt Nikita Khrusjtsjov en tale der han tok et oppgjør med Stalins «feil». Det ble da åpenbart for all verden, også for overbeviste kommunister, at Stalin-styret hadde vært et av historiens verste diktaturer, med overvåking, henrettelser og deportasjoner i en nesten ufattelig skala. Bildet, som er en retusjert montasje, viser sovjetlederne ved Stalins båre. Fra venstre står utenriksminister Vjatsjeslav Molotov, deretter Kliment Vorosjilov, visestatsminister til 1953, formann i presidiet i det øverste sovjet (statsoverhode) 1953−1960, videre Lavrentij Berija, sjef for politi- og sikkerhetstjenesten (henrettet i 1953), deretter Stalins etterfølger som statsminister, Georgij Malenkov. Til høyre for båren er nummer to fra venstre daværende forsvarsminister, senere statsminister Nikolaj Bulganin, videre Nikita Khrusjtsjov, Stalins etterfølger som partisjef og statsminister fra 1958. Den neste er Lazar Moisejevitsj Kaganovitsj, og helt til høyre Anastas Mikojan, senere første visestatsminister og president.

Stalins død
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Stalin døde 5. mars 1953 etter en hjerneblødning. Etter Stalins død ble det slutt på massehenrettelser, og de fleste GULag-fangene ble etter hvert satt fri. I 1956 tok partilederen Nikita Khrusjtsjov et delvis oppgjør med Stalin-tidens undertrykkelse.

Omfanget av ofrene for undertrykkelsen under Stalin-tiden er omstridt og avhengig av hva som skal regnes som regimets ansvar. Historikerne opererer i dag med tall på omkomne som kan regnes som resultat av Stalins politikk til mellom 3 og 9 millioner.

Ettertidens vurdering av Stalin varierer sterkt. For mange russere er han betraktet som en stor statsmann som ledet omdanningen av Russland fra et tilbakeliggende jordbruksland til en moderne industrimakt og som sto i spissen for seieren over Tyskland under «Den store fedrelandskrigen». For andre, og særlig i de vestlige land, er han først og fremst sett på som en massemorder. De fleste historikere er enige om at Stalin var en eksepsjonell politiker, og at han hadde en enorm betydning for det 20. århundres historie.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Chlevnjuk, Oleg V. (2015). Stalin: new biography of a dictator.
  • Davies, Sarah og Harris, James (red.) (2005). Stalin: A New History.

Kommentarer (2)

skrev Egil Heggen

Dette er ingen kommentar, men ser behov for korrigering av følgende setning: "Ved Moskvaprosessene i 1936-1938 ble hans motstandere henrettet og under terroren samme på samme tid ble ..." Hilsen Egil Heggen

svarte Ida Scott

Hei! Hva er det du mener må korrigeres? Du kan legge inn endringsforslag til artikkelen ved å trykke på "Foreslå endringer i tekst" under artikkelen. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg