Albert Speer var en tysk arkitekt og nazistisk politiker. Etter 1933 gjennomførte han en rekke større arkitekt- og byggeoppdrag for NSDAPs øverste ledelse. Som generalinspektør for byggingen av den nye rikshovedstaden fra 1937 og rustningsminister fra 1942 tilhørte han den indre kretsen av mektige menn rundt Adolf Hitler.

Speer var i tillegg blant annet leder for Organisation Todt, generalfullmektig for reguleringen av byggeindustrien, generalinspektør for vann og energi, samt leder for NSDAPs hovedkontor for teknikk. Under hans ledelse økte Tysklands årlige våpenproduksjon i årene 1942-1944 betydelig. I Karl Dönitz’ regjering etter Hitlers selvmord var han økonomiminister, men virket bare i kort tid før han ble arrestert av britene ved Tysklands krigsnederlag. Under Nürnbergprosessen i 1945-1946 ble Speer anklaget for aktiv bruk av tvangs- og slavearbeidskraft og dømt til 20 års fengsel. Etter løslatelsen i 1966 skapte han seg et navn som forfatter av bøker om sin fortid i Nazi-Tyskland.

Speer ble født inn i en familie som hørte til den øvre middelklassen og vokste opp i Mannheim og senere Heidelberg. I 1925 begynte han på den prestisjetunge Technische Hochschule Berlin-Charlottenburg, hvor han ble tatt opp som elev av arkitekturprofessor Heinrich Tessenow. Tessenow var talsmann for en moderne, men enkel arkitekturstil. Speer så opp til sin veileder og fant seg godt til rette i miljøet rundt ham. I november 1927 ble Speer uteksaminert som diplomøkonom, tittelen han benyttet resten av sitt liv. Et halvt år senere ble Speer, tross sin unge alder, ansatt som Tessenows assistent på høyskolen.

På dette tidspunktet stod Nationalsozialistischer Deutscher Studentenbund sterkt blant høyskolens studenter. Sammen med flere av sine studenter kom Speer nå for første gang i berøring med den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Han ble, i kombinasjon med forkjærligheten for teknologi, grepet av de antimodernistiske og kulturpessimistiske strømninger som preget Tysklands politiske høyrefløy.

Våren 1930 meldte han seg inn i nasjonalsosialistenes nyetablerte paramilitære kjøretøyorganisasjon, Nationalsozialistisches Automobilkorps, senere omdøpt til Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps (NSKK). Som lokallagsleder knyttet han nye kontakter i NSDAP og ble høsten 1930 spurt om å ombygge en villa til partikontor for Berlin-Westend krets. Koblingen til partibevegelsen styrket seg ytterligere da Speer overvar en tale av Adolf Hitler i Berlin i desember 1930. Påfølgende måned søkte han medlemskap i NSDAP. Han gikk samtidig inn i SA og partiets yrkesorganisasjon Kampfbund Deutscher Architekten und Ingenieure.

Arkitekten Speer var en av de viktigste representantene for den nazistiske arkitekturen. Det nye rikskanselliet i Berlin, som ble bygget i 1939, var hans mest betydningsfulle verk.

Det nye rikskanselliet av Ukjent fotograf/Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Tidlig i 1932 sluttet Speer som Tessenows assistent, i den hensikt å prøve seg som uavhengig arkitekt, men gitt sin manglende erfaring kom han til kort. Ombyggingsoppdraget for NSDAP i Vest-Berlin hadde imidlertid gjort inntrykk på høyere partihold og i juni 1932 ble Speer bedt om å renovere og innrede hovedkvarteret til Berlin NSDAP, et oppdrag han fullførte raskt.

Hitlers maktovertakelse 30. januar 1933 banet veien for nye oppdrag i partibevegelsens tjeneste. Propagandaminister Joseph Goebbels spurte ham om å innrede det nye propagandaministeriets bygning og ministerens egen residens. Det overdådige opplegget som Speer utformet, med storstilt bruk av lyskastere sammen med flagg, markerte et estetisk brudd med Tessenows idealer, noe hans gamle mentor ga klart uttrykk for etterpå. Speers nye stil appellerte derimot mye mer til partitoppene, og særlig Hitler, som allerede hadde begynt å legge merke til ham. Det førte til at Speers neste store oppdrag ble å bygge tribunen ved paradeplassen Zeppelinfeld i Nürnberg, som skulle være setting for partiets årlige massemønstringer.

Albert Speer var Hitlers favorittarkitekt. Her ser Hitler over noen av Speers tegninger. Bildet er fra 1939.

Speer og Hitler av Heinrich Hoffmann/Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Regimets streben etter å finne en umiskjennelig nasjonalsosialistisk arkitektur hadde gitt arkitekten Paul Ludwig Troost en særegen posisjon hos Hitler. Speer gikk i Troosts fotspor og tilegnet seg en arkitektur preget av store dimensjoner, gesimser, kupler, søylerader og søyleganger. Fra slutten av 1933 ble Speers forhold til Hitler tettere og mer vennskapelig. Ved Troosts død i 1934 overtok han rollen som Hitlers ubestridte favorittarkitekt. Speer fant raskt en naturlig plass i den innerste kretsen rundt Tysklands diktator.

Zeppelinfeld, beregnet på opptil 340 000 tilhørere, stod ferdig i 1935. Mye av Speers tid gikk med til å tegne og forberede nye byggverk i området, betegnet som «nasjonens pilgrimssted», til bruk i forbindelse med Nürnberg-massemønstringene. Størst var Deutsches Stadion, en gresk-romersk-inspirert hesteskoformet bygning, som skulle være midtpunktet under de årlige Rikspartidagene. Stadionet ble påbegynt i 1938, men liksom mange av de andre planlagte bygningene, stanset byggearbeidene opp som følge av starten på andre verdenskrig.

Sin første formelle offentlige stilling fikk Speer 30. januar 1937, da Hitler utnevnte ham til Generalbauinspektor für die Reichshauptstadt (GBI). Stillingen innebar et overordnet ansvar for den ambisiøse ombyggingen av det indre Berlin, som var tenkt å bli «Verdenshovedstaden Germania». Utnevnelsen ga Speer rang tilsvarende en underminister i riksregjeringen og betydde at han bare var underordnet Hitler, hvis Rikskanselli lå ved siden for Speers nye hovedkontor. Her rådet han som generalinspektør over en stor og voksende stab.

Bak Speers milde og nærmest beskjedne ytre skjulte det seg en viljesterk karakter som siktet mot større makt. Dette ble forstått av flere høyt plasserte partifolk som også kjempet for Hitlers gunst, blant dem Martin Bormann. Arkitektrivaler vokste også frem, særlig Hermann Giesler, siden det uansett åpnet seg langt flere oppdrag enn det Speer alene kunne ta seg av. Han forsøkte forgjeves å hindre at Giesler sikret seg flere prestisjefylte oppdrag, som Speer helst hadde sett ble betrodd ham selv. Tilsynelatende var Hitler, som gjerne anvendte en splitt-og-hersk-strategi i personalspørsmål, heller ikke rede til å toppe Speers lynkarriere i systemet med å gi ham en uinnskrenket arkitektonisk maktposisjon. Verken Speer eller rivalene hans oppnådde å bli generalarkitekt i Tyskland. Speers eget arkitektvirke for regimet forble begrenset til Berlin og Nürnberg. Byggingen av det nye Rikskanselliet, som stod ferdig i januar 1939 etter ni måneders byggeinnsats, må regnes som det mest betydningsfulle av Speers verker.

Allerede mens Nürnberg-prosjektene pågikk innledet Speer et tettere arbeid med SS. I juli 1938 inngikk SS en avtale om å levere granitt og murstein til hans organisasjon, et foretak utført av konsentrasjonsleirfanger. Da konsentrasjonsleirene Mauthausen og Flossenburg ble bygget i 1938, skjedde det i samråd med Speer og etter at steinforekomstene i området var undersøkt. Også beliggenheten til senere konsentrasjonsleirer som Groß-Rosen og Natzweiler ble valgt ut på grunnlag av Speers vurderinger av den tilgjengelige granitten der.

Speer ble leder for Organisation Todt etter Fritz Todts død i 1942. På bildet overrekker Hitler utmerkelsen Fritz Todt-ring. 

Organisation Todt av Heinrich Hoffmann/Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Etter utbruddet av andre verdenskrig fikk Speers virksomhet et mer markert politisk preg og han begynte å utnytte mulighetene det ga å ha et menneskerettighetsfiendtlig, totalitært styresett i ryggen. Etter Tysklands seier over Frankrike i juni 1940 øynet Speer handlingsrom til å trappe opp Germania-prosjektet, i utgangspunktet planlagt ferdigstilt til 1950. Ved hjelp av sinnrike finansieringsløsninger fortsatte han prosjektforarbeidene med sikte på byggestart så snart krigen sluttet. Ekstra arbeidskraft til tungarbeidene som inngikk i hans pågående prosjekter, ble like gjerne hentet blant ufrivillige som frivillige. Storparten av arbeiderne var sovjetiske krigsfanger og tvangsmobiliserte tsjekkere. Prosjektet fikk en enda høyere menneskelig pris da forberedelsene til fremtidig bygging medførte at privatpersoner måtte flytte ut av bygninger som var øremerket rivning. Som en del av planen om å skaffe erstatningsboliger til disse, sørget Speer og hans stab sent på høsten 1941 for å beslaglegge 5000 leiligheter eid av jøder i Berlin. Senere ble ytterligere 3000 leiligheter beslaglagt og gjort tilgjengelige for familier som hadde mistet hjemmene sine etter bombeangrep. Dette gjorde GBI under forutsetning av at de jødiske beboerne skulle overlates til sin egen skjebne etterpå. Utkastelsene av dem skjedde i samarbeid med Reichssicherheitshauptamt. Jødene endte opp med å bli deportert til ghettoen i Łódź og senere sendt til utryddelsesleiren Chelmno.

I mai 1941, etter okkupasjonen av Norge, fikk Speer ansvaret for byggingen av Neu-Drontheim, en marinebase og by som skulle bygges nær Trondheim. Gjennom sin Baustab Speer overtok han dernest, i januar 1942, ansvaret med å reparere og utvide jernbanenettverket i det tysk-okkuperte Sovjetunionen. Dermed beveget Speer seg enda mer inn på domenet til Fritz Todt, som foruten å være Tysklands rustningsmininster, var generalfullmektig for reguleringen av byggsektoren, generalinspektør for veivesenet, leder for Organisation Todt og generalinspektør for vann og energi. Todt omkom da flyet hans eksploderte 8. februar 1942. Hitler utnevnte Speer samme dag til å overta samtlige av Todts verv.

Rustningsminister Albert Speer (i sentrum nederst i bildet) taler i 1944.

Albert Speer taler av Ukjent fotograf/Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

I motsetning til Todt var Speer verken ingeniør eller spesialist, men ble valgt til sin sentrale rolle i industri- og byggsektoren mye på grunn av sine organisatoriske ferdigheter og lederskapet han hadde utvist innenfor en rekke større arkitektoniske prosjekter. Han fortsatte å omgi seg med kompetente medarbeidere og gjorde det til en vane å delegere oppgaver.

Fra sin nye maktposisjon gikk Speer i bresjen for å omorganisere et statlig system preget av ledere og institusjoner med overlappende ansvarsområder. Gjennom trinnvis ekspansjon steg Speer frem som Tysklands krigsøkonomis mektigste mann. Et hovedfokus for ham ble å tilpasse økonomien til krigens behov og krav. Hitler opplevde denne omstruktureringen som en «Speer-revolusjon» etter hvert som produksjonstallene tok seg kraftig opp.

En umiddelbar prioritet for Speer ble å sikre hans rustnings- og byggeprogrammer god nok tilgang på arbeidskraft, og han ønsket å samle kontrollen over arbeidsformidlingen i hendene på en generalfullmektig for arbeidsinnsats. Han foreslo sin gamle venn Karl Hanke til stillingen, men Hitler utnevnte i stedet Fritz Sauckel. Speers ambisjoner om å kontrollere rekrutteringen og distribusjonen av arbeidskraft brast idet Sauckel endte opp med å bli direkte underordnet Hitler, og ikke ham selv. Ønsket om å overbevise Hitler om nødvendigheten av enda mer dyptgripende mobiliseringer av den tyske befolkningen og tilpasninger til krigsøkonomien, brakte ham etter Stalingrad-nederlaget i allianse med Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Hermann Göring. De tre Speer-kritikerne Wilhelm Keitel, Hans Lammers og Martin Bormann, som alle tre stod Hitler nær til daglig, motarbeidet fremstøtet deres med hell. Disse tilbakeslagene synliggjorde begrensningene til Speers maktsfære. Lenge hadde han som rustningsminister presset igjennom sin politikk ved å innhente Hitlers prinsipielle samtykke, fremfor hans støtte i konkrete saker. Men strategien ble etter hvert gjennomskuet av hans motstandere, noe som innevarslet at Speer var forbi høyden av sin makt.

I midten av januar 1944 ble Speer alvorlig syk, noe som tvang ham til å holde seg i ro. Da Speer gjenopptok arbeidet for fullt tre måneder senere hadde motstanderne hans, som nå også inkluderte Göring, i mellomtiden drevet med intriger mot ham. Han erfarte også at hans gunst hos Hitler også var noe svekket. De vennskapelige forbindelsene deres tok seg opp igjen, men ble aldri mer så nære som de hadde vært. Det var illustrerende for Speers tapte prestisje at han dette året mistet plassen som Hitlers favorittarkitekt til Giesler.

SS’ bygg- og industriimperium vokste frem som en konkurrent og overtok, under Hans Kammlers ledelse, ansvaret for utviklingen av rakettvåpenet V-2. Konkurranse kom også fra Speers egne rekker. Speer hadde gitt sine nærmeste underordnede ledere mye handlefrihet, med den følge at de mest ambisiøse av dem klarte å oppnå større grad av autonomi enn Speer hadde forutsatt. Xaver Dorsch endte med å bli Organisation Todts de facto leder, mens Karl Otto Saur tok full kontroll over jagerflyproduksjonen. Sammen med Bormann og gauleiterne dannet Dorsch og Saur en allianse som utgjorde en konstant utfordring mot Speer, selv om hans stilling som rustningsminister aldri var direkte truet. Den fortsatte veksten i våpenproduksjonen utover året, hjalp på Speers anseelse. Imidlertid overdrev han produksjonstallene systematisk for å fremme egne interesser.

Mot slutten av andre verdenskrig ble det laget flere underjordiske fabrikker for våpenproduksjon i Tyskland. Denne ble funnet av amerikanske soldater i mai 1945.

Underjordisk fabrikk av work of a U.S. Army soldier or employee. Public domain

Flere kvinner, enten barnløse eller eldre, ble hentet inn som arbeidskraft, men totalantallet tyske industriarbeidere fortsatte å synke, også i 1944. På Speers oppfordring kom det stadig nye tilførsler av utenlandske arbeidere, for det aller meste tvangsrekruttert, men uten at frafallet av tyske arbeidere kunne dekkes helt. Våpenproduksjonen økte likevel, mye på grunn av effektivisering og et hardere press på den tilgjengelige arbeidskraften.

Samtidig ble allierte bombeangrep mot industrielle og infrastrukturelle mål i Tyskland i 1944 så massive at det ble vanskeligere å opprettholde våpenproduksjonen. Under Speer ble det truffet tiltak for å unngå full kollaps i produksjonen, deriblant å flytte deler av industrien under jorden. Men den tiltakende mangelen på råvarer og drivstoff hadde en så hemmende virkning på krigsindustriens ytelsesnivå at ethvert tiltak måtte få kortsiktig virkning. Speer ivret for utviklingen av revolusjonerende våpenteknologier, «mirakelvåpnene», som Nazi-Tysklands ledelse håpet kunne snu krigslykken. Produksjonsarbeidene fant sted i underjordiske anlegg. Mye av det ble utført av konsentrasjonsleirfanger under elendige forhold. Både her så vel som under byggingen av de mange underjordiske fabrikkene døde minst av 3000 fangene.

Siste rest av evnen til å opprettholde noe som helst nivå av transportflyt og krigsindustriell produksjon, forsvant da allierte styrker begynte å rykke inn i det indre Tyskland i mars og april 1945. På dette tidspunktet hadde Speer, uten å si det med rene ord, innrettet seg etter utsiktene til et nært forestående tysk totalsammenbrudd. Han engasjerte seg sterkere for å ivareta sivilbefolkningens behov og legge til rette for gjenoppbyggingen av det tyske samfunnet etter krigen, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom forsøk på å hindre at fabrikkanlegg og broer ved frontnære avsnitt ble ødelagt. Mye energi satte han også, med hell, inn på å få Hitler til å trekke tilbake sin «Nero-ordre» av 19. mars 1945 – ordren om å ødelegge all infrastruktur som kunne tenkes å være nyttig for de fremrykkende alliere styrkene.

Speer forble travelt opptatt med tyske krigsanliggender til siste slutt. Da storadmiral Karl Dönitz ved nyheten om Hitlers selvmord 30. april overtok som Tysklands president og etablerte seg med ny regjering i Eutin, befant Speer seg allerede der. Speer ble utnevnt til minister for økonomi og produksjon og for mat, landbruk og skog. Regjeringen fortsatte å virke i Flensburg frem til 23. mai, da Speer og de andre regjeringsmedlemmene ble arrestert av britene.

Speer under Nürnbergprosessen. Han stod tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Speer i Nürnberg av Charles Alexander, Office of the United States Chief of Counsel. Harry S. Truman Library & Museum. Public domain

Som de alliertes fange svarte Speer åpenhjertig på etterforskernes spørsmål, men tilsynelatende uten å oppfatte seg selv som del av Nazi-Tysklands krigsforbrytergalleri. I stedet forsøkte han å lansere seg som nøkkelmann for gjenoppbyggingen av etterkrigs-Tyskland. Det kom derfor overraskende på Speer da han havnet på listen over ledere som skulle stilles for retten i Nürnberg av de fire allierte seierherrene for krigsforbrytelser.

Liksom Fritz Sauckel ble Speer anklaget for å ha planlagt og utført masseforsendelsene av tvangs- og slavearbeidere til industriene i Tyskland i den hensikt å utnytte dem hensynsløst. Anklagen var så alvorlig at utfallet av saken mot Speer kunne bli dødsdom, noe han selv også raskt innså.

Speers avbalanserte fremtreden under selve Nürnbergprosessen, som startet 20. november 1945, bar preg av hans ønske om å skille seg positivt ut fra sine medtiltalte. Særlig forsøkte han å vinne sympatien til anklagerne og dommerne fra de tre vestmaktene. Fra vitneboksen ga han beherskede, veloverveide og tilsynelatende reflekterte svar. Han overrasket sine medtiltalte med å erklære at han påtok seg et generelt medansvar for Nazi-regimets forbrytelser. Hitler og regimet tok han nå avstand fra. Samtidig nektet Speer ethvert kjennskap til Holocaust og enhver skyld for konkrete forbrytelser, både på egne og ministeriets vegne. Det hjalp da hans sak at det ikke hadde lyktes aktoratet å avdekke hans befatning med deportasjonene av jødene i Berlin eller hans forbindelser til Himmler og konsentrasjonsleirsystemet. Speer fremstilte seg som en stort sett upolitisk statsråd, beskjeftiget med oppgaver av umiddelbar betydning for Nazi-Tysklands krigføring.

Et kompromiss avgjorde Speers videre skjebne etter at retten ble satt 1. september 1946. Bare delvis hadde Speers strategi hatt overbevisende kraft på de fire dommerne. Både den amerikanske og sovjetiske dommeren gikk inn for dødsstraff, mens den britiske og franske begge stemte for 15 års fengsel. Kompromisset ble et forslag om 20 års fengsel. De fant Speer skyldig i tiltalepunktene om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, men frifant ham for punktene om forbrytelser mot freden og planlegging av angrepskrig. Den 1. oktober ble domfellelsen og straffen på 20 års fengsel forkynt for ham.

Speer satt fengslet i militærfengslet i Spandau i 20 år.

Spandau fengsel av work of a U.S. Army soldier or employee. Public domain

Speer var en av syv dømte som fikk fengselsstraff. I juli 1947 ble de overført til Berlin for å sone som de eneste fangene i krigsforbryterfengselet. Etter at Konstantin von Neurath, Erich Raeder og Walter Funk ble benådet av helsemessige årsaker i årene 1954 til 1957, håpet også den langt yngre og friskere Speer på en tidligere løslatelse. Han satte både familie og kontaktnettverk i sving for å arbeide for dette målet, og betydelig innsats og ressurser gikk med til å vinne støtte fra innflytelsesrike hold. Anstrengelsene var forgjeves. Benådningenes tid var forbi. De fire allierte maktene bestemte at både Speer og Baldur von Schirach, som også var idømt 20 år, samt livstidsfangen Rudolf Hess, måtte sone tiden ut. Heller ikke perioden tilbrakt i varetektsfengsel ble trukket fra soningstiden. Løslatelsen av Speer og von Schirach måtte dermed vente til like over midnatt 1. oktober 1966, nøyaktig 20 år etter at dommene i Nürnberg falt.

Som 61-åring hadde Speer fortsatt yrkesaktive år foran seg. Fortiden ble hans levebrød idet han satset på en karriere som forfatter. Ullstein Verlag hadde allerede i 1963 vært i kontakt med Speer i håp om å få utgi hans selvbiografi, og han inngikk en avtale med dem kort tid etter løslatelsen. For å produsere en samtidsaktuell Speer-selvbiografi som fikk et bredt nedslagsfelt, engasjerte forlaget i 1967 historikeren Joachim Fest som bokredaktør. Resultatet, en bok på 600 sider, forelå i august 1969 under tittelen Erinnerungen. Boken ble en stor suksess både nasjonalt som internasjonalt, hvor den etter hvert ble oversatt til 18 språk, og gjorde Speer for første gang til en populær figur i offentligheten.

Speer skilte seg fra andre tidsvitner som skrev bøker om sin nazifortid ved at han i boken klandret både seg selv, Hitler og hans håndlangere. Boken kom ut i en tid da interessen for naziregimets forbryterske karakter var stigende, mens den vest-tyske etterkrigsgenerasjonen begynte å nå voksen alder og stilte kritiske spørsmål om Tysklands nære fortid. Boken slo an fordi Speer, i motsetning til foreldregenerasjonen, kom med en tilsynelatende ærlig redegjørelse for hvordan han ble bragt inn i nasjonalsosialismens favn. Også eldre generasjoner lesere strømmet til, kanskje først og fremst fordi Speer ga dem et alibi for påstanden om at det hadde vært mulig for vanlige tyskere å tro på Hitler og likevel forbli anstendige mennesker.

Historikerne fremstod som splittet i sin dom. Det var mange bokanmeldere som gikk god for Speers integritet og troverdighet. Andre stilte seg langt mer kritisk til verket, og noen brukte betegnelser som «Speer-legenden» og hvitvasking. Motsetningen mellom Speers skildring av sine maktposisjoner i regimet og hans angivelige manglende kjennskap til regimets folkemord, var en åpenbar svakhet ved boken. Heller ikke nå innrømmet han noen befatning med konkrete forbrytelser. Denne forsvarsposisjonen skulle han holde fast ved, også etter at det i 1971 ble avslørt at Speer hadde vært tilstede da Himmler holdt sin tale om «Den endelige løsningen» (folkemord på jødene) i Poznan 6. oktober 1943. Bare i sjeldne øyeblikk antydet Speer at han hadde hatt kjennskap til jødenes skjebne.

I 1972 startet han arbeid på oppfølgerboken til erindringene. Den skulle dekke Speers lange fengselsopphold. Han lot den fremstå som en dagbok fra fengselet. Boken, Spandauer Tagebücher, ble ved utgivelsen i august 1975 mottatt med samme oppstyr som fulgte selvbiografien og solgte nesten like bra. Boksalget og inntektene fra Speers andre offentlige opptredener var betydelige og bekreftet for ham at forfatterskapet burde fortsette. En pensjonisttilværelse var utelukket for den nå 70 år gamle Speer. Han søkte aktivt prosjekter å engasjere seg i, beskjeftiget seg med å kontrollere oversettelsene av bøkene sine og hadde ideer til nye bøker.

Neste Speer-bok skulle etter planen handle om tysk våpenindustri under krigen. Ambisjonen var nå å bli historiker kombinert med rollen som tidsvitne, og han gjorde tallrike opptredener på fjernsyn og i radio. Under studier i Bundesarchiv i Koblenz fattet han nærmere interesse for Himmlers etterlatte papirer og valgte å skrive en hel bok om Himmlers SS-imperium.

Der Sklavenstaat. Meine Auseinandersetzungen mit der SS utkom i august 1981. Bokens hovedproblem var at den, liksom forgjengerne, representerte et forsøk på å rettferdiggjøre og frikjenne seg selv. Denne gangen var siktemålet å fremstille forbindelsene til Himmler og SS som konfliktfylte, når samarbeidet deres i virkeligheten hadde vært godt helt til Himmler utvidet sitt økonomiske imperium og forsøkte å få mer kontroll over rustningsindustrien. Boken fikk en heller kjølig mottakelse. Speer aktet imidlertid ikke å la disse negative erfaringene bli slutten på hans faglitterære forfatterkarriere.

Det hadde siden inngangen til 1980-årene vært tegn til at den utstrakte offentlige interessen for Speer var i ferd med å dempe seg. Men som alltid ellers stilte Speer beredvillig opp for mediene, også da BBC ba ham komme til London for å la seg intervjue til et dokumentarprogram. Intervjuet ble gjort om formiddagen 1. september 1981. Noen timer senere, tilbake på hotellet og klar for hjemreise, ble han rammet av et massivt hjerneslag. Han ble raskt brakt til sykehus, men livet stod ikke til å redde. Bisettelsen fant sted under en strengt privat seremoni i Heidelberg, hvor Speers urne ble satt ned ved familiegravstedet.

Medieomtalen av Speers død og nekrologene var respektfulle. Speer var en mann med flere ansikter og med et motsetningsfylt forhold til fortiden sin. I offentligheten fremstod han som angrende. Oppgjørene hans med nasjonalsosialismen var konsekvente. I all stillhet og anonymt donerte han betydelige andeler av sine inntekter til jødiske veldedige formål. Han ga utad uttrykk for et ønske om å få svar på spørsmål angående belastende forhold ved sin egen fortid og sitt kjennskap til naziregimets forbrytelser. Denne selvransakelsen ledet imidlertid ikke til direkte innrømmelser. Konkret skyld fordelte han heller på mange av sine kolleger og partifeller.

I 1982, etter Speers død, kom det frem opplysninger som viste at Speer aktivt hadde holdt skjult sin medvirkning i utkastelsene av jøder bosatt i Berlin. Årene som siden har gått, har brakt stadig nye kompromitterende opplysninger frem i lyset. Det er dokumentasjon som identifiserer ham som en drivkraft bak deportasjonene av tvangsarbeidskraft fra øst, viser at han engasjerte seg aktivt for å hente inn arbeidskraft fra forskjellige fangegrupper, og røper at han hadde mer inngående kjennskap til forholdene i konsentrasjonsleirene. Ikke bare har påstanden om at Speer ikke kjente til folkemordet på jødene blitt forkastet av historikerhold, men han har endatil blitt koblet enda tettere til Holocaust. Det har ellers blitt påvist så tallrike og systematiske bedrag i Speers egne beretninger at bøkene hans må sies å ha tapt mye av sin kildeverdi. Bildet av Speer som en overbevist nasjonalsosialist har fortrengt hans selviscenesettelse som upolitisk teknokrat.

  • Brechtken, Magnus: Albert Speer. Eine deutsche Karriere (München, 2017)
  • Fest, Joachim: Speer : the final verdict, 2002, isbn 1-84212-475-7, Finn boken
  • Fest, Joachim: De umulige spørsmålene. Samtaler med Albert Speer (Oslo, 2005)
  • Fest, Joachim: Speer. Eine Biographie (Berlin, 1999)
  • Goda, Norman J.W.: Tales from Spandau. Nazi Criminals and the Cold War (Cambridge, 2007)
  • Janssen, Gregor: Das Ministerium Speer. Deutschlands Rüstung im Krieg (Berlin, 1968)
  • Kitchen, Martin: Speer. Hitler’s Architect (New Haven, 2015)
  • Nissen, Margret: Sind Sie die Tochter Speer? (München, 2005)
  • Sereny, Gitta: Albert Speer : his battle with truth, 1995, isbn 0-333-64519-7, Finn boken
  • Trommer, Isabell: Rechtferdigung und Entlastung. Albert Speer in der Bundesrepublik (Frankfurt, 2016)
  • Erinnerungen, Berlin, 1969 (norsk utgave: Erindringer, 1970)
  • Spandauer Tagebücher, Frankfurt, 1975 (norsk utgave: Fengselsdagbok, 1976)
  • Technik und Macht, Esslingen am Neckar, 1979
  • Der Sklavenstaat, Stuttgart, 1981 (norsk utgave: Slavestaten. Mine oppgjør med SS, 1982)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.