Dwight David Eisenhower, amerikansk offiser og politiker, USAs 34. president (1953–61). Yrkesmilitær fra 1915, eksamen fra West Point. Generalmajor i generalstaben 1941, generalløytnant 1942, general 1943.

Eisenhower ble i juni 1942 sjef for de amerikanske landstridskrefter i Europa, ledet samme høst den allierte invasjonen i Nord-Afrika og inntok Sicilia og deler av Sør-Italia 1943 sammen med britiske styrker.

I 1943 ble han utnevnt til sjef for den allierte invasjonsstyrken som juni 1944 landet i Normandie; sjef for de allierte styrker i vest til Nazi-Tysklands sammenbrudd i 1945. Generalstabssjef i Washington DC 1945–48. 1950–52 var han sjef for NATOs militære styrker i Europa.

Eisenhowers styrke som militær sjef var hans diplomatiske evner og hans planleggingsegenskaper. Han klarte å dempe nasjonale motsetninger. Hans krigsinnsats og likefremhet gjorde ham ytterst populær, og både det demokratiske og det republikanske parti ønsket seg ham som medlem og kandidat til politiske toppverv. Kort før presidentvalget i 1952 ble hans republikanske sympatier kjent. Juni s.å. tok han avskjed fra NATO-stillingen, og samme sommer ble han nominert som republikanernes presidentkandidat (med Richard Nixon som visepresident-kandidat).

Eisenhower seiret over demokratenes presidentkandidat Adlai Stevenson ved valgene i 1952 og 1956. I 1961 trakk han seg ut av politikken.

Som republikaner stod Eisenhower for en utskiftning av RooseveltTrumans demokratiske regime 1933–53, men hans militære karriere under den annen verdenskrig skyldtes til dels støtte fra president Roosevelt, og Eisenhower selv stod frem som de moderates representant innen det republikanske parti i 1952; Nixon ble nominert som talsmann for høyrefløyen. Eisenhower ble derfor i realiteten valgt, ikke så mye for å sette en strek over den reformpolitikk som demokratene i foregående år hadde fremmet, men mer for å administrere den på moderat vis. Mange demokrater stemte da også på ham.

Eisenhowers politikk var forsiktig innenriks, selv om han i økende grad så seg nødt til å sette makt bak Høyesteretts avgjørelse av 1954 om likhet for den svarte minoritet i USA med hensyn til skolegang (jfr. Little Rock-saken 1957).

I utenrikspolitikken kom Eisenhower til å fjerne seg fra høyrefløyen i det republikanske parti ved å gå inn for en normalisering av forholdet til Sovjetunionen. Hans løfte om å gjøre slutt på Koreakrigen, som trolig bidrog til valgseieren 1952, var et utslag av dette.

Mer åpenbart kom normaliseringen til uttrykk gjennom Eisenhowers toppkonferanse med Khrustsjov, Bulganin og andre 1955 (Genèvekonferansen) og offentliggjørelsen av de hemmelige Jalta-dokumentene samme år. På den annen side ble Eisenhowers utenriksminister John Foster Dulles kjent som en uforsonlig talsmann for «den frie verden», og i 1957 gav Kongressen presidenten, på hans egen anmodning, fullmakt til å gi militær støtte til «forsvar mot kommunistisk aggresjon» til de land i Midtøsten som bad om det (Eisenhower-doktrinen). Eisenhower utgav sine memoarer 1961 og 1965, og har også utgitt Crusade in Europe (1948).

  • Ambrose, Stephen E.: Eisenhower, 1983-84, 2 b., New York : Simon and Schuster
  • D'Este, Carlo: Eisenhower : a soldier's life, 2002, London : Weidenfeld & Nicolson

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.