Isolasjonisme, tenkemåte som er særlig forbundet med amerikansk utenrikspolitikk frem til midten av 1900-tallet. Hovedsakelig kunne isolasjonistene enes om å isolere USA mot medvirkning internasjonalt, særlig i Europa. Isolasjonismen var et mangesidig fenomen. Dels sprang den ut av USAs geografiske avstand til den gamle verden, dels av den holdning at USA måtte representere et alternativ til denne. Den geografiske avstanden til Europa gav mange amerikanere en følelse av trygghet. Isolasjonismen var da også kanskje ikke uten grunn særlig sterk i Midt-Vesten. I første halvdel av 1900-tallet ble amerikansk engasjement i verdenskrigene ofte avvist av isolasjonistene fordi de ikke kunne oppdage noen trussel. På den annen side, og gjerne av samme grunn, ble de mer opptatt av mulige politiske trusler hjemme i USA, som f.eks. F. D. Roosevelt og hans såkalte radikalisme. Kongressen var i perioden 1939–41 mer isolasjonistisk enn befolkningen, vesentlig av slike politiske grunner.

Men isolasjonismen var ikke politisk sett ensidig konservativ. Inn i isolasjonismen fløt mange av de amerikanske fremskrittstanker, og den ble støttet av mange progressive. Tanken om at USA skulle være en veiviser for verden og jordmor for en universelt mer likeverdig og rikere tilværelse, fikk mange, også i Roosevelts eget demokratiske parti, til å motsette seg samvirke med en utenverden som de oppfattet som håpløst i hendene på negative makter. For mange progressive amerikanere kom også 1930-årenes vanlige forklaring på årsakene til den første verdenskrig som et sterkt tilleggsmoment mot internasjonalt engasjement: Krigen var produktet av profittbegjær hos ammunisjonsmakerne («dødens handelsmenn»).

I tilknytning til de to verdenskrigene bør også den etniske isolasjonisme nevnes. Denne var en variant av geografisk isolasjonisme, men mens denne sprang ut av følelsen av stor avstand fra Europa, hadde den etniske isolasjonisme sitt utgangspunkt i det motsatte: en intens interesse for det opprinnelige europeiske moderland i vedkommende etniske folkegruppe. Særlig utbredt var etnisk isolasjonisme blant amerikanere av irsk, tysk og italiensk herkomst. Disse motsatte seg amerikansk engasjement i verdenskrigene fordi det var åpenbart at dette ville gå ut over deres tidligere hjemland.

Mens amerikansk isolasjonisme tradisjonelt har søkt avsondring fra Europa, satte den ingen tilsvarende barriere mot Stillehavet og Østen. Tvert om ble alt land vest for Atlanterhavet gjerne sett på som relativt uberørt av europeiske tanker og makt og derfor risikofritt for USA. Mange amerikanske isolasjonister kunne på samme tid kreve avstand fra Europa og aktivt engasjement vestover. Isolasjonismen i USA var dermed ofte nært beslektet med imperialisme.

Isolasjonismen stod spesielt sterkt i USA i mellomkrigsårene. Nasjonen hadde intervenert i den første verdenskrig uten at de håp som amerikanerne da nærte for fred og demokrati, var blitt oppfylt. Etter den annen verdenskrig og med den kommunikasjonsmessige og militærtekniske innskrumping av verden, har isolasjonismen hatt vanskelig for å befeste seg på ny i USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.