Pearl Harbor

Japans angrep på Pearl Harbour 7. desember 1941, sett fra Pearl City.
© IWM (MH 6014).
USS Arizona i brann etter angrepet.
Av .

Pearl Harbor, amerikansk flåtebase beliggende på sørkysten av Oahu, Hawaii. Basen ble tatt i bruk i 1911, etter to års bygging, og utvidet betydelig de to neste tiårene. I 1941 var den en av USA viktigste marinebaser og hovedbase for Stillehavsflåten. Japans overraskende angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941 var den direkte foranledning til at USA kom med i andre verdenskrig. Japanske kampfly senket eller skadet 18 skip, blant annet alle åtte slagskipene som lå til anker i havnen. 188 amerikanske fly ble ødelagt. I alt 359 japanske fly deltok i angrepet på Pearl Harbor. 2335 amerikanske og 64 japanske militære ble drept i angrepet.

Faktaboks

uttale:
pə:l hˈa:bə

Opptakten

Japans erobringskrig i Kina, som startet i juli 1937, førte til at forholdet mellom Japan og USA ble stadig mer betent. USA hadde selv sterke interesser og territoriale besittelser i det vestlige Stillehavet. Japan hadde ønsker om å ta kontroll over de britiske, franske og nederlandske koloniene i Øst-Asia, særlig da den andre verdenskrigs gang svekket de tre europeiske kolonimaktenes muligheter til å ha et større militært nærvær der.

I april 1940 sendte amerikanerne en stor del av sin marine til Pearl Harbor for å avskrekke Japan fra å fortsette sin territoriale ekspansjon. Tre måneder senere vedtok den amerikanske Kongressen, gjennom sin The Two-Ocean Naval Expansion Act, et omfattende byggeprogram for marinen som ville forskyve styrkeforholdet mellom Japans og USAs krigsflåter fra 7:10 til 3:10 innen 1944. Japanerne vurderte et styrkeforhold overfor amerikanerne på minst 5:10 som en forutsetning for å kunne utkjempe en forsvarskrig mot USA uten å tape. Følgelig erkjente japanerne at dersom krig med USA var uunngåelig, måtte den utkjempes i nær fremtid.

Etter den japanske okkupasjonen av Fransk Indokina innførte USA 1. august 1941 oljeboikott for å presse Japan til å trekke seg ut. Japanske beregninger viste at en boikott ville medføre at landet, som var sterkt avhengig av forsyninger av nødvendige råmateriale utenfra, gikk tom for olje innen tre år. Japan nektet å bøye seg for USAs krav og valgte som alternativ løsning å okkupere de naturressursrike områdene Britisk Malaya og Nederlandsk Øst-India for å sikre tilgang på olje og andre råmaterialer. Den japanske marineledelsen regnet med å havne i krig med amerikanerne dersom Japan invaderte disse koloniene.

USA hadde verdens nest største flåte, etter Storbritannia, som begge hadde marineskip spredt over flere verdenshav. Japans marine var tredje størst, med sine 10 slagskip, 10 hangarskip, 38 kryssere, 112 destroyere og 6 ubåter, men totalt større enn USAs Stillehavsflåte, som også var landets største flåtestyrke. Tidlig i desember 1941 hadde USA 9 slagskip, 3 hangarskip, 21 kryssere, 67 destroyere og 27 ubåter i Stillehavet.

Planleggingen

Flyfoto av Pearl Harbor tatt fra sørsiden 7. januar 1941. Pearl City sees øverst til venstre. Ford Island med sin flystasjon er i sentrum. I forgrunnen verftet og de fire tørrdokkene. Hangarskipet nord for Ford Island er USS Lexington.
U.S. Navy, Naval History and Heritage Command.
Lisens: CC BY 2.0

Admiral Isoroku Yamamoto, sjefen for Den kombinerte flåte (det vil si den sjøgående delen av Japans marine) fikk ideen om å bombe Pearl Harbor. Yamamoto visste at amerikanerne var langt sterkere militært og anså et ødeleggende forkjøpsangrep mot Stillehavsflåten som eneste mulighet til å vinne en krig mot amerikanerne. USA hadde dobbelt så stor befolkning som Japan (141 millioner mot 70 millioner) og mange ganger større industrikapasitet.

Planleggingen av et eventuelt angrep tok i all hemmelighet til i januar 1941. Den ble tidkrevende grunnet uenigheter mellom marineledelsen og marinens luftvåpen om hvordan et vellykket angrep på Pearl Harbor best kunne utføres. Siden den japanske marinen ikke hadde tidligere erfaringer med å angripe en marinebase med fly fra hangarskip, gikk ytterligere tid gikk med på å forberede og øve på denne teknisk krevende operasjonen.

Angrepsplanen som tok form forutsatte et innledende overraskelsesmoment, at Stillehavsflåtens hangarskip var hovedmålet, ødeleggelsen av de amerikanske kampflyene på Oahu og at samtlige japanske hangarskip med tilstrekkelig rekkevidde deltok i operasjonen. Angrepet skulle utføres av angrepsfly, stupbombefly og torpedofly, beskyttet av en sterk jagerflyeskorte. Senere ble også deltakelse av dvergubåter inkludert i planene. Japanerne kjente til USAs mangelfulle militære beredskap og satset på at angrepet ville nøytralisere amerikanernes sjø- og luftstridskrefter i Vest-Stillehavet.

Den japanske regjeringen forhandlet imens med USA i et forsøk på å få opphevet boikotten, men bestemte seg 6. september 1941 for å gå til krig dersom en forhandlingsløsning ikke var oppnådd innen 10. oktober. 5. november ga regjeringen klarsignalet til krig. Amerikansk etterretning mottok i løpet av høsten 1941 informasjon som antydet at et japansk angrep på amerikansk territorium kunne komme. For lite personell og manglende samkjøring under behandlingen og vurderingen av all innsamlet informasjon førte imidlertid til at amerikanerne ikke forutså at Pearl Harbor ville bli målet. Hærens og marinens kryptoanalytikere hadde dessuten ennå ikke klart å knekke Japans militære kodesystemer.

Under ledelse av viseadmiral Chūichi Nagumo satte en japansk angrepsflåte kurs for Kurilene 17. november. Ni dager senere seilte den derfra sørover i retning Hawaii. Flåten besto av 6 hangarskip, 2 slagskip, 2 kryssere og 11 jagere. Reiseruten ble valgt for å redusere sjansene for å bli oppdaget av amerikanerne. Japans øvrige kampfartøyer, deriblant 8 slagskip og 2 hangarskip, var blitt holdt i bakhånd for å kunne settes inn mot amerikanske, britiske og nederlandske krigsskip i det vestlige Stillehavet.

Angrepet

Slagskipet USS Arizona ble truffet av fire bomber. Den siste av disse slo ned i fremre magasin, kl. 08.06. I eksplosjonen som fulgte brakk skipet i to og sank.
National Museum of the U.S. Navy.
Lisens: CC BY 2.0

Bilde av det brennende Pearl Harbor tatt fra et japansk fly. I forgrunnen et japansk fly av typen Nakajima B5N.

Library of Congress.
Lisens: CC BY 2.0

Slagskipene USS West Virginia og USS Tennesse brenner etter det japanske angrepet.

.
Lisens: CC BY 2.0

Angrepsflåten seilte ubemerket og under streng radiotaushet til den nådde et punkt 440 kilometer nord for Hawaii om morgenen søndag 7. desember. Flyangrepet ble iverksatt med kodenavnet «Tora! Tora! Tora!» (tora = tiger). 183 fly tok av fra hangarskipene med kurs for Pearl Harbor klokka 06.00. Angrepsstyrkens fem dvergubåter, som var blitt sendt ut i forkant, nærmet seg da selve marinebasen. 1 time og 55 minutter senere nådde flyene målet. Åtte amerikanske slagskip lå fortøyd ved basen, men de tre hangarskipene, USS Enterprise, USS Lexington og USS Saratoga viste seg denne morgenen å være langt til havs, ute på andre oppdrag.

Angrepet kom helt overraskende på amerikanerne og på en tid av dagen da garnisonen på Oahu var som mest uforberedt. På selve marinebasen var beredskapen lav da flyene dukket opp på himmelen. 40 torpedofly gikk inn først og slapp sine torpedoer. Rekken av fortøyde slagskip var målet. Torpedoangrepene varte i 11 minutter. Deretter fulgte 50 angrepsfly opp med å bombe skipene ved havnen. De 54 stupbombeflyene fløy mot Ford Island, Hickam, Kaneohe, Wheeler Field, Kaneohe og Barber’s Point for å ødelegge amerikanske kampfly, hangarer og luftverninstallasjoner på Oahu.

Det første flyangrepet varte i tre kvarter. Neste angrepsbølge, med 176 fly, nådde Pearl Harbor 25 minutter senere. Denne bestod av 54 angrepsfly og 81 stupbombefly, samt jagereskorte. Angrepsflyene og jagerflyene fløy inn for å fullføre ødeleggelsen av amerikanernes luftforsvar. Stupbombernes opprinnelige hovedoppdrag var å angripe hangarskipene, men i deres fravær ble krysserne førsteprioritet og slagskipene andreprioritet. Flygerne ble hemmet av tykk røyk fra de brennende skipene og klarte ikke å påføre skipene så mye mer skade enn hva første angrepsbølge allerede hadde oppnådd. Forsvarerne var denne gangen også forberedt og kunne rette en kraftigere og mer målrettet luftvernild mot flyene. Mange av bombene bommet på sine mål.

Bare et fåtalls amerikanske jagerfly klarte i kaoset å ta av fra rullebanene. De skjøt ned 10–15 japanske fly og skadet to i luftkampene som fulgte. Amerikanske flygere i luften dro fordel av at de japanske jagerflyene var opptatt med å beskyte flyplassene med maskingeværild og derfor ikke lenger beskyttet stupbombeflyene. Fire amerikanske jagerfly ble skutt ned, et av dem av eget luftvernartilleri.

Rundt klokka 10.00 avsluttet de japanske flyene angrepene og satte kursen mot nord. En time og et kvarter senere landet de på hangarskipene. Lederen for første angrepsbølge, kommandør Mitsuo Fuchida, foreslo å sette i gang et tredje angrep, denne gangen rettet mot infrastrukturelle mål som skipsverft, tørrdokker og oljeinstallasjoner på Oahu. Admiral Nagumo avviste imidlertid forslaget. Han fryktet at de amerikanske hangarskipene og uskadde marineskipene ville ta opp forfølgelsen etter flåtestyrken hans og prioriterte å forflytte den til tryggere farvann. Dessuten erkjente Nagumo at et tredje angrep ville påføre luftstyrken enda større tap, idet erfaringene fra andre angrepsbølge tilsa at amerikanernes beredskap og evne på Oahu til å bekjempe angriperne var stigende.

Fly fra hangarskipet USS Enterprise ble etter meldinger om angrepet sendt ut for å lete etter den japanske flåtestyrken. Motstridende meldinger om hvor denne var blitt sett, førte til at flyene ble omdirigert i feil retning og de måtte avbryte søket uten å komme på sporet av japanerne. Den japanske flåtestyrken vendte uskadet tilbake til Japan, uten dramatikk.

Ødeleggelsene og tapene

En av Pearl Harbors tørrdokker like etter angrepet. I bakgrunnen sees USS Pennsylvania. Slagskipet unngikk torpedoene, men ble truffet av en bombe og lettere skadet. 15 ble drept, 14 savnet og 38 såret. I forgrunnen destroyerne USS Downes (til venstre) og USS Cassin. Cassin kantret mot Downes under bombingen og skrogene til begge skipene ble totalskadd. Tørrdokken ble satt under vann i et forgjeves forsøk på å dempe brannen på destroyerne.
.
Lisens: CC BY 2.0

Totalt 2403 amerikanere, hvorav 68 sivile, ble drept. 1103 av de drepte var mannskaper på USS Arizona. Torpedoflyene, som traff med 19 av sine 36 avfyrte torpedoer, gjorde desidert størst skade på Pearl Harbors flåte i løpet av hele angrepet. Alle de amerikanske slagskipene ble hardt rammet av bombe- og torpedotreffere. To av dem (USS Arizona og USS Oklahoma) ble totalskadet og sank. To andre slagskip (USS West Virginia og USS California) sank, men ble hevet, reparert og senere i krigen satt inn i tjeneste igjen. I tillegg ble det tidligere slagskipet USS Utah, som var desarmert og omgjort til mål- og treningsskip, senket sammen med en minelegger. 3 av Pearl Harbors 8 kryssere og 4 av 30 destroyere ble skadet. Totalt ble 18 marineskip senket eller skadet under angrepet, men 15 av dem ble senere reparert og på ny satt i tjeneste. Av amerikanernes 400 fly ble 188 ødelagt og 159 skadet. Nesten alle befant seg på bakken da de ble satt ut av spill.

Japanernes tap under angrepet på Pearl Harbor var forholdsvis beskjedne og mindre enn de hadde forventet: 29 japanske fly ble skutt ned under angrepet, 19 av dem i andre angrepsbølge. Nesten alle var stupbombere. 55 japanske flygere ble drept. Dvergubåtenes operasjoner endte i fiasko. Samtlige gikk tapt. En gikk på grunn, to ble senket og ytterligere to forsvant. Bare en av dvergubåtene, kanskje to, klarte å trenge seg inn i havnen og avfyre torpedoene, men uten å treffe noen skip. Ni av dvergubåtenes mannskaper omkom og én ble tatt til fange.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Craig, Nelson: Pearl Harbor: From Infamy To Greatness (New York: Schribner, 2017)
  • Prange, Gordon W.: At dawn we slept. The untold story of Pearl Harbor (New York: McGraw-Hill, 1981)
  • Slackman, Michael: Target: Pearl Harbor (Honolulu: University of Hawaii Press, 1990)
  • Symonds, Craig L.: World War II at Sea. A Global History (New York: Oxford University Press, 2018)
  • Toll, Ian W.: Pacific Crucible: War at Sea in the Pacific, 1941-1942 (New York: W. W. Norton, 2011)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg