Ny-Guinea er verdens nest største øy.
Ny-Guinea. Øya er delt mellom Indonesia (i vest) og Papua Ny-Guinea (i øst). Fjellmassivet Central Range (bildet) ligger i øst, i Papua Ny-Guinea.
Fra motu-folkets årlige festival (hiri) som feires til minne om deres tradisjonelle handelsmenn som drog på oversjøiske kanoekspedisjoner for å bytte varer. Motu-folket holder til rundt hovedstaden Port Moresby.
Ny-Guinea er verdens største øy etter Grønland. Den er delt mellom Papua Ny-Guinea i øst og Papua som tilhører Indonesia i vest. Øya har et areal på cirka 785 000 kvadratkilometer og skilt fra Australia ved Torresstredet og Arafurasjøen.
En mektig fjellkjede fører tvers gjennom hele øya, i vest under navnet Pegunungan Maoke (høyeste topp er Puncak Jaya 4884 meter over havet), i øst som Bismarck Range (høyeste topp Mount Wilhelm 4509 meter over havet), lengst sørøst som Owen Stanley Range.
I nord løper flere parallelle fjellkjeder, deriblant en kystkjede med en rad aktive vulkaner. I det nedsenkede området innenfor renner elvene Mamberamo mot nordvest og Sepik mot øst. Mens kystsletta i nord er relativt smal, er området sør for sentralkjeden et veldig myrlendt sletteland, som har avløp gjennom elvene Fly og Digul. I nordvest trenger Paradisbukta (Teluk Cendrawasih) dypt inn i landet, i sørøst Papuagulften. Store områder er lite utforsket.
Ekvator løper like nord for Ny-Guinea og klimaet er hett med små sesongvariasjoner. Nedbøren kommer mest med nordvestmonsunen, som blåser i desember–april, noen steder særlig med sørøstpassaten i mai–november. Årsnedbøren er 965 millimeter i Port Moresby og 5850 millimeter innerst i Papuabukta. Snøgrensen ligger på 4450 meter over havet.
Den tette regnskogvegetasjonen med mangrove ved kysten gir høyere opp plass for eik, og på lesiden for steppe med meterhøyt gress. På 3000 meter over havet overtar rhododendron og bregner, og høyere, alpin gressvegetasjon.
Befolkningen er papuanere, lengst i vest malayiske folk og i øst melanesiere som har innvandret fra øygruppen Solomon Islands og Bismarckarkipelet. I det indre finnes en urbefolkning, beslektet med agta. Språklige ulikheter og forskjeller i jordbruksmetoder mellom kyst- og innlandsbefolkningen tyder på at de forskjellige folkegruppene har hatt liten innbyrdes kontakt. Folkene i innlandet taler først og fremst papuaspråk, mens kystbefolkningen stort sett tilhører den austronesiske språkgruppe (malayo-polynesiske språk).
Ny-Guinea ble trolig folkesatt fra Sørøst-Asia for omkring 25 000 år siden. Denne første befolkningen var jeger- og sankerfolk, men en ny innvandringsbølge rundt 4000 fvt. brakte et enkelt hagebruk til Ny-Guinea.
På 1300- og 1400-tallet drev malayiske kjøpmenn handel med folk på vestsiden av Ny-Guinea. De første europeere kom til øya tidlig på 1500-tallet, da spanske og portugisiske sjøfarere besøkte nordkysten, blant andre Jorge de Menezes i 1526 og Álvaro de Saavedra Cerón i 1528. Navnet Ny-Guinea fikk øya av en spansk oppdager som syntes at de mørkhudede innbyggerne minte om afrikanere. I 1660-årene fikk Det nederlandske ostindiske kompani ta del i den malayiske handelen med de vestlige kystområdene, men en nederlandsk koloni ble ikke organisert før i 1828, da Nederland også okkuperte den vestlige delen av øya.
Den egentlige utforskningen av Ny-Guinea begynte med britiske og franske ekspedisjoner til kystområdene i andre halvdel av 1700-tallet. Fra rundt 1850 ble det organisert en rekke ekspedisjoner til øyas indre. Med Nederlands krav på den vestlige delen, Tysklands anneksjon av områdene i nordøst (Keiser Wilhelms land, 1884) og den samtidige proklameringen av den sørøstlige delen av øya som britisk protektorat, kom Ny-Guinea inn i koloniøkonomien, først og fremst med betydelige kokos- og gummiplantasjer. I 1906 overtok Australia administrasjonen av det britiske protektoratet, og i 1921 fikk det mandatmyndighet over den tidligere tyske kolonien.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.