Sibir

Sibir består av tre naturgeografiske hovedregioner: Det vestsibirske lavland, Det sentralsibirske platå og Foldefjellene i sør og øst.

Det vestsibirske lavland er et av de største sammenhengende lavlandsområder i verden. Området dreneres av elvene Ob og Irtysj, men avløpsforholdene, særlig i de sentrale strøkene og i nord, er dårlige. De nordligste områdene preges av tundra med tele nesten hele året. Jordsmonnet er surt og vasstrukkent og vegetasjonen er sparsom med moser og lav og store myr- og sumpstrøk. I områdene lenger sør ligger et barskogbelte med hovedsakelig furu, gran og bjørk.

Det sentralsibirske platå ligger lenger øst, mellom elvene Jenisej og Lena. Størstedelen av området ligger under 900 meter over havet, men med en del fjellpartier opp i cirka 1500 meter over havet. De sørlige områdene i Vest- og Øst-Sibir preges av en rekke foldefjell, blant annet Altaj, Jablonovy-, Stanovoj-, Verkhojansk- og Tsjerskijfjellene. Fire av verdens ti lengste elver renner gjennom Sibir, fra sør mot nord. Disse er Amur, Lena, Jenisej og Ob.

Sibir har et kaldt, kontinentalt klima som influeres av polare forhold. I hele området ligger middeltemperaturen for januar under 0 °C, i Nordøst-Sibir er middeltemperaturen nede i –40 til –50 °C. Sommertemperaturene varierer fra 10–20 °C i sør til cirka 8 °C ved den arktiske kysten. Årsnedbøren er på cirka 250–400 millimeter for størstedelen av området, men enkelte strøk langs den arktiske kyst får bare cirka 25 millimeter nedbør.

Den opprinnelige befolkningen i Sibir bestod av en rekke forskjellige mindre folkegrupper, blant annet khantyer, mansier, nenetsere i nordvest, evenker, kakuter og tsjuktsjier lenger øst, og burjater, khakasser og tuvinere lenger sør. Til sammen regnes det med om lag 20 etniske grupper i Sibir i dag, med et samlet antall på rundt 1,5 millioner, hvorav jakutene er den største gruppen med cirka 440 000.

Den opprinnelige befolkningen livnærte seg av jakt og fangst. Innvandring av russere (kosakker) begynte på slutten av 1500-tallet i de vestlige deler. Befestede byer ble bygd ut på strategiske steder ved de store elvene – Tjumen i 1585, Tobolsk i 1587, Tomsk i 1604, Krasnojarsk i 1628, Jakutsk i 1632 og Okhotsk ved Stillehavet i 1649. Russerne handlet pels og skinn med urbefolkningen, men begynte også å dyrke opp jorden i det små. Etter hvert begynte utvinningen av metaller og mineraler.

Fra 1826 begynte tsaren å anvende Sibir som forvisningsområde. Forviste intellektuelle, sammen med en liten klasse industri-entreprenører, bidro til å gi Sibir en egen bevissthet. Med utbyggingen av den transsibirske jernbanen (1891–1905) begynte en målrettet kolonisering for å lette på overbefolkningen i europeisk Russland.

Moderne landbruk i stor skala ble bygd ut og Vest-Sibir ble en stor leverandør av korn og smør – også til eksport. Tungindustriell utbygging ble gitt høy prioritet fra 1930-årene i stor grad med hjelp av et svært omfattende tvangsarbeidssystem (se Norilsk) i tilknytning til fangeleire. Under andre verdenskrig ble industri flyttet østover til Ural og Sibir fra krigssonen.

Fra 1960-årene skjedde en voldsom utbygging av olje og gassfelt i Vest-Sibir (se Khanty-Mansiisk automone område og Jamal-Nenets autonome område). Sibir har enorme mineralressurser: kull, petroleum og naturgass, diamanter og gull.

• Russlands geografi
• Russlands historie