Sibir, landområde i Russland, i asiatisk Russland, strekker seg fra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst, fra Polhavet i nord til Kasakhstan og Russlands grense mot Mongolia og Kina i sør, 12 800 000 km2. I russisk terminologi er begrepet snevrere og omfatter drøyt halvparten av dette arealet, dvs. Vest- og Øst-Sibir, men ikke russisk Fjerne Østen (Sakha/Jakutia og østover til Stillehavet).

Sibir består av tre naturgeografiske hovedregioner: Det vestsibirske lavland, Det sentralsibirske platå og Foldefjellene i sør og øst.

Det vestsibirske lavland er et av de største sammenhengende lavlandsområder i verden. Området dreneres av elvene Ob og Irtysj, men avløpsforholdene, særlig i de sentrale strøk og i nord, er dårlige. De nordligste områdene preges av tundra med tele nesten hele året. Jordsmonnet er surt og vasstrukkent og vegetasjonen er sparsom med moser og lav og store myr- og sumpstrøk. I områdene lenger sør ligger et barskogbelte med hovedsakelig furu, gran og bjørk. Det sentralsibirske platå ligger lenger øst, mellom elvene Jenisej og Lena. Størstedelen av området ligger under 900 moh., men med en del fjellpartier opp i ca. 1500 moh. De sørlige områdene i Vest- og Øst-Sibir preges av en rekke foldefjell, bl.a. Altaj, Jablonovy-, Stanovoj-, Verkhojansk- og Tsjerskijfjellene.

Sibir har et kaldt, kontinentalt klima som influeres av polare forhold. I hele området ligger middeltemperaturen for januar under 0 °C, i Nordøst-Sibir er middeltemperaturen nede i –40 til –50 °C. Sommertemperaturene varierer fra 10–20 °C i sør til ca. 8 °C ved den arktiske kyst. Årsnedbøren er på ca. 250–400 mm for størstedelen av området; enkelte strøk langs den arktiske kyst får bare ca. 25 mm nedbør.

Den opprinnelige befolkningen i Sibir bestod av en rekke forskjellige mindre folkegrupper, bl.a. khantyer, mansier, nenetsere i nordvest; evenker, kakuter og tsjuktsjier lenger øst; burjater, khakasser og tuvinere lenger sør. Til sammen regnes det med ca. 20 etniske grupper i Sibir i dag, med et samlet antall på ca. 1,5 mill., hvorav jakutene er den største gruppen (ca. 440 000). Den totale befolkningen i Sibir (i vid forstand) er 29,4 millioner (2008) hvorav ca. 1/5 i russisk Fjerne Østen.

Den opprinnelige befolkningen livnærte seg av jakt og fangst. Innvandring av russere (kosakker) begynte på slutten av 1500-tallet i de vestlige deler. Befestede byer ble bygd ut på strategiske steder ved de store elvene – Tjumen 1585, Tobolsk 1587, Tomsk 1604, Krasnojarsk 1628, Jakutsk 1632, Okhotsk ved Stillehavet 1649. Russerne handlet pels og skinn med urbefolkningen, men begynte også å dyrke opp jorden i det små. Etter hvert begynte utvinningen av metaller og mineraler. Fra 1826 begynte tsaren å anvende Sibir som forvisningsområde. Forviste intellektuelle, sammen med en liten klasse industri-entreprenører, bidrog til å gi Sibir en egen bevissthet. Med utbyggingen av den transsibirske jernbane (1891–1905) begynte en målrettet kolonisering for å lette på overbefolkningen i europeisk Russland. Moderne landbruk i stor skala ble bygd ut og Vest-Sibir ble en stor leverandør av korn og smør – også til eksport. Tungindustriell utbygging ble gitt høy prioritet fra 1930-årene i stor grad med hjelp av et svært omfattende tvangsarbeidssystem (se Norilsk) i tilknytning til fangeleire. Under den annen verdenskrig ble industri flyttet østover til Ural og Sibir fra krigssonen. Fra 1960-årene skjedde en voldsom utbygging av olje og gassfelt i Vest-Sibir (se Khanty-Mansiisk automone område og Jamal-Nenets autonome område). Sibir har enorme mineralressurser: kull, petroleum og naturgass, diamanter og gull. Sibir består av en rekke føderasjonssubjekter og har ikke noen felles politiske institusjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.