Faktaboks

Moskva
Uttale
moskvˈa
Vasilijkatedralen
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Moskva
Moskva er et av de russiske føderasjonssubjektene. Russland er en føderasjon som består av områder med ulik status og navn: Republikker («delstater»), oblaster («fylker»), krajer («territorier»), distrikter og føderale byer.
Moskva
Av .

Moskva er hovedstaden i Russland og Europas største by. Storbyen Moskva har 12 616 000 innbyggere (2019). I tillegg kommer flere millioner som ikke er registrert eller bare bor kortvarig i byen. Befolkningen øker årlig.

Arealet for selve byen er 879 kvadratkilometer. Den utgjør et eget subjekt innenfor den russiske føderasjon. Byen styres av en direkte valgt borgermester, mer, med stor makt, og en byregjering. Borgermesteren utnevner prefekter som styrer de enkelte bydelene. Den folkevalgte forsamling heter nå bydumaen.

Moskva ligger omtrent midt i det europeiske Russland ved elven Moskva, en bielv til Oka som renner østover til Volga.

Næringsliv

Moscow International Business Center
Moscow International Business Center (MIBC) er Moskvas finansielle sentrum. Utbyggingen begynte i 1992, samtidig med omleggingen av økonomien fra planøkonomi til markedsøkonomi.
Moskva
Moskva city – byens finansielle sentrum.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Moskva er Russlands fremste industri- og handelsby. Tekstil- og konfeksjonsindustrien var lenge den viktigste bransjen, med produksjon av både ull- og bomullsvarer. Etter andre verdenskrig hadde jern- og metallindustrien og den kjemiske industri en veldig ekspansjon. Sysselsettingen i industrien går imidlertid nå nedover. Ved siden av byens egen industrielle styrke var Moskvas ledende rolle i den sovjetiske økonomien knyttet til byens posisjon i det sentrale plan- og forsyningssystemet. Da dette begynte å bryte sammen mot slutten av 1980-årene ble Moskva hardt rammet, blant annet med betydelige problemer i matvareforsyningene. Byen inntok imidlertid fort en suveren lederrolle i det nye Russlands økonomi, nå som finansielt senter. Det aller meste av finansiering i Russland kanaliseres gjennom banker og kredittinstitusjoner i Moskva, foruten offentlige organer. Det gjennomsnittlige lønnsnivået er høyere enn noe annet sted i Russland.

Kultur

Bolsjoj-teatret
Bolsjoj-teatret er et ledende teater i Moskva.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Den røde plass
Den røde plass er et gammelt torg som ble brukt til store politiske folkesamlinger og militærparader i sovjetperioden. Etter Sovjetunionens oppløsning er den blitt benyttet til flere store kulturarrangementer.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Universitetet i Moskva
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Moskva er sete for Russlands regjering og de aller fleste sentrale organer i administrasjon, finans- og næringsliv. Byen er også landets vitenskapelige og kulturelle sentrum. I 1934 ble storparten av Vitenskapsakademiet (grunnlagt i 1725) flyttet hit fra Leningrad. Blant de vitenskapelige institusjoner ellers merkes særlig Moskva-universitetet fra 1755, oppkalt etter vitenskapsmannen Mikhail Lomonosov. Til sammen finnes det rundt 80 høyskoler og universiteter. Om lag 20 prosent av den arbeidende befolkningen er direkte eller indirekte sysselsatt i forskning og undervisning.

Det statlige offentlige bibliotek (tidligere Leninbiblioteket) med 30 millioner bind er det største biblioteket. Byen har tallrike museer og kunstsamlinger. De mest kjente er Tretjakovgalleriet, som har den største samlingen av russisk malerkunst fra forskjellige perioder, Pusjkinmuseet med klassisk og moderne vesterlandsk kunst og Moskvas historiske museum. De ledende teatre er Bolsjoj-teatret (opera og ballett), Malyjteateret (drama) samt Moskva kunstnerteater (grunnlagt av Konstantin Stanislavskij). Også statssirkuset og byens dukketeater er internasjonalt berømte. Det finnes en rekke konserthaller, blant annet Tsjajkovskij-hallen og Moskvakonservatoriet, og flere symfoniorkestre.

Samferdsel

Moskva er Russlands viktigste samferdselsknutepunkt. Det finnes elleve hovedjernbaner som stråler radiært ut fra byen og forbinder Moskva med nesten alle de større byene i det tidligere Sovjetunionen, Øst- og Vest-Europa. Moskvas tre elvehavner, som ikke har samme betydning som jernbanene, er knyttet til et omfattende system av elver og kanaler over hele den europeiske delen av Russland. Luftfarten er svært godt utbygd. Både Sjeremetjevo, nord for Moskvas sentrum, Domodedovo i sør og Vnukovo i sørvest brukes både til nasjonal og internasjonal trafikk. Disse flyplassene har forbindelse til bysentrum med flytog. De mindre flyplassene, Bykovo i sørøst og Ostafevo i sør, brukes til innenlandsk flytrafikk.

En stor del av den lokale passasjertrafikken foregår med tunnelbanen (metro), som ble påbegynt i 1935 og har en samlet lengde på mer enn 300 kilometer, med om lag 1805 stasjoner. Særlig de palasslignende, marmorkledde stasjonene fra siste del av Stalin-perioden hører til byens severdigheter. For øvrig anvendes trolleybusser i stor grad i de indre byområder, sporvogn, marsjrutka og buss lenger ute. I 1990-årene økte privatbilismen drastisk og trafikktettheten i sentrale strøk er nå den samme som i store vestlige byer.

Bybeskrivelse

Kreml fra elven
Kreml, som nå offisielt er sete for den russiske president, er en festning omgitt av en 2,4 km lang og 20 meter høy mur med 19 tårn oppført på 1400-tallet. Innenfor murene ligger kontorer, kaserner, palass og flere kirker og katedraler.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Moskva (sentrumskart)

Moskva. Sentrumskart.

Av /Store norske leksikon ※.

Den indre bykjernen

Moskva

Moskva. Sørvest i byen, ved Moskvaelven, ligger Novodevitsjijklosteret, fra begynnelsen av 1500-tallet. Her holdt Peter den store sin halvsøster Sofia fengslet for angivelig politisk upålitelighet. Klosterkirken er nå sete for den ortodokse metropolitten av Moskva. På kirkegården finnes gravene til bl.a. Nikolaj Gogol, Anton Tsjekhov og Nikita Khrusjtsjov. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Moskva er preget av motsetningen mellom bebyggelsen fra tsartiden og den moderne byutforming og -planlegging. Bebyggelsen grupperer seg konsentrisk rundt de gamle bydelene Kreml og Kitaj-gorod (nordøst for Kreml). Kreml, som nå offisielt er sete for den russiske presidenten, er en festning omgitt av en 2,4 kilometer lang og 20 meter høy mur med 19 tårn oppført på 1400-tallet. Innenfor murene ligger kontorer, kaserner, palass og flere kirker og katedraler, blant annet tsarenes kroningskatedral Uspenskij fra 1475–1479, Blagovesjtsjensk-katedralen fra 1484–1489, tsarenes dåps- og vigselskirke, Arkhangelskkatedralen fra 1505–1509 (tsarenes gravkirke før Peter den store), og klokketårnet Ivan Velikij fra 1500-tallet med sin dominerende, forgylte løkkuppel, med 22 store og over 30 mindre klokker. Den seks meter høye og 200 tonn tunge tsarklokken (1735), har aldri vært brukt.

Blant palassene merkes Fasettpalasset (Granovitaja Palata) fra slutten av 1400-tallet, det store Bolsjoj Dvorets fra 1840-årene, brukt av Det øverste sovjet i sovjetperioden, og det moderne Kongresspalasset (1961). Like øst for Kreml ligger Krasnaja plosjtsjad, «Den røde (eller vakre) plass», et gammelt torg som ble brukt til store politiske folkesamlinger og militærparader i sovjetperioden. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 er den blitt benyttet til flere store kulturarrangementer. Deler av muren rundt plassen er gjenoppbygd. På langsiden inntil muren rundt Kreml ligger Lenins mausoleum i polert, rød granitt med Lenins sarkofag (Stalins ble flyttet i 1961). Æresvakten er blitt fjernet, og i 1990-årene ble det flere ganger diskutert å overføre Lenins legeme til et vanlig gravsted. I sørøstenden av plassen ligger Vasilijkatedralen fra 1550-årene, Russlands kanskje mest maleriske kirkebygg. Den består av åtte kapeller med hvert sitt kuppeltårn og et niende høyt tårn i midten. Ved Den røde plass ligger også det store, tidligere statsdrevne, varehuset GUM, som opprinnelig var basarer og nå er omgjort til et eksklusivt shoppingsenter.

Den røde plass skiller Kreml fra det gamle kjøpmannskvarteret Kitajgorod, Russlands administrative sentrum med mange regjeringskontorer. Utenfor Kremlmuren ligger den store Manesjeplassen som i midten av 1990-årene ble utgravd for å gi plass til et underjordisk shopping- og forlystelsessenter. I dette området ligger også statsdumaen i den tidligere Gosplanbygningen. Parlamentets overhus – Føderasjonsrådet – er plassert i en mer beskjeden bygning litt lenger borte. Det Hvite hus, bygd i siste del av 1970-årene, som huset Det øverste sovjet frem til oppløsningen og beskytningen i 1993, ligger prangende i hvit marmor ved Moskvaelven noen kilometer vest for Kreml. Det brukes nå av statsministeren og resten av regjeringsledelsen. Ved de gamle innfartsveiene mot sentrum ligger flere befestede klostre som skulle forsvare byen. De er i ulik forfatning. Det mest kjente er nonneklosteret «Den nye jomfru», grunnlagt i 1524.

Boligområder og forsteder

Moskva (industriområde, forstad)

Områdene rundt de sentrale strøk av Moskva er hovedsakelig utbygd etter den annen verdenskrig, ofte med en blanding av blokkbebyggelse og industrianlegg. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Fra det sentrale området stråler brede gater utover til forstedene og industriområdene som omgir selve bykjernen, blant andre Tvergaten (tidligere Gorkijgaten), som kantes av store granittkledde bygninger, og Novyj Arbat (tidligere Kalininprospektet), som ble bygd ut med tidstypiske kontor- og boligblokker i Khrusjtsjov-perioden. På tvers av de store innfartsgatene til sentrum går ringgater som for en stor del er bygd der hvor murer og jordvoller omgav de gamle bydelene. De viktigste ringgatene er Bulevardringen i 1–1,5 kilometers avstand fra Den røde plass, og Sadovajaringen rundt én kilometer utenfor den førstnevnte. 15–20 kilometer fra sentrum går en 109 kilometer lang ringmotorvei, ferdig i 1962, som samtidig delvis markerer Moskvas nåværende bygrense. Utenfor denne ligger et bredt skog- og parkbelte med mange sommerhus som skiller Moskva fra de omkringliggende forsteder og satellittbyer (goroda-sputniki). I denne sonen ble det i 1990-årene bygd et stort antall eneboliger, til dels med eksklusiv standard, en boligform som var nesten ukjent i sovjetperioden.

Siden Moskvas første generalplan ble utarbeidet i 1935, har byen nesten fullstendig forandret utseende. Hovedgatene er utvidet til 50–60 meters bredde, og nær sentrum er reist en rekke høyhus. Lenger ute finnes store industribygg og boligblokker på 6–20 etasjer. Mellom bebyggelsen er det anlagt folkeparker og idrettsanlegg, blant annet Leninstadion, et av Europas største idrettsanlegg, Luzjnikiparken sørvest for sentrum og Gorkijparken ved Moskvaelven nær sentrum. De fleste eldre industriområdene ligger i sør og vest langs elven Moskva, de fleste nyere i øst. Et karakteristisk innslag i byens kontur er de sju gigantiske høyhusene bygd i «Stalingotikk» rett etter andre verdenskrig. Det største er det enorme Moskvauniversitetet, 240 meter høyt og 450 meter langt, bygd i 1949–1953, beliggende på «Spurvehøyden» (tidligere Leninhøyden) med utsikt over byen.

Fra 1990-årene har det skjedd en omfattende utskiftning og modernisering av bygningsmassen i sentrum. Bymyndighetene har lagt sterke restriksjoner på nye bygninger i sentrum og legger vekt på at fasader beholdes. Etter årtusenskiftet er flere monumentalbygg fra sovjetperioden imidlertid blitt revet, som giganthotellene Moskva og Rossija. Flere kirker er blitt gjenoppbygd fra grunnen. Den mest prominente er Kristus Frelser-katedralen, Russlands største kirke, som ble revet i 1930-årene for å gi plass til et gigantisk administrasjonsbygg som ikke lot seg realisere, og i stedet ble til utendørs svømmebasseng. Arbeidet ble startet i 1995 for å bli ferdig til byens 850-års jubileum i 1997. Opptil 3000 anleggsarbeidere var engasjert, og kuplene ble belagt med 400 kilogram gull. Nord for bysentret ligger det 540 meter høye TV-tårnet Ostankino, et av verdens høyeste frittstående byggverk, som ble sterkt skadet av brann i 2000. Fire kilometer vest for Kreml, ved Moskvaelven, ligger området Moskva City. Her bygges det både boliger, forretningsskyskrapere, fornøyelsespark, transportterminal og offentlige administrasjonsbygg. Utenfor sentrum er det etter årtusenskiftet sprunget opp flere høyhus med luksusleiligheter i en særegen postmoderne stil, gjerne med tårn.

Siden 1960- og 1970-årene har planleggingen i Moskva tatt sikte på å begrense byens vekst, blant annet ved restriksjoner på innflytting, og samtidig spre både boliger og industri til byens utkanter og nye satellittbyer i Moskva fylke. Til de nyeste satellittbyene hører Zelenograd 30 kilometer nordøst for Moskvas sentrum, anlagt i 1960-årene etter mønster av de britiske new towns. Den er underlagt hovedstadens administrasjon, selv om den ligger utenfor bygrensen.

Historie

Moskva nevnes i krønikene første gang som by under året 1147. Den var da styrt av fyrstene i Vladimir. I 1328 ble byen under Ivan 1 det politiske sentrum i det nordøstlige Russland og residens for metropolittene, og fra slutten av 1400-tallet hovedstad i den nye, sentraliserte russiske staten. Den gamle byborgen Kreml, som var oppført i tre og var brent ned flere ganger, ble utvidet og oppført i stein.

Storfyrstene av Moskva kalte seg tsarer (caesar) fra 1547, som var 400-årsminnet for byens «grunnleggelse». På 1600-tallet var det mye uro i Moskva, og Peter 1 flyttet i 1712 hovedstaden til det nyanlagte St. Petersburg, men Moskva beholdt rollen som rikets annet sentrum og fikk i 1755 Russlands første universitet.

I 1812 ble Moskva inntatt av Napoleon Bonapartes tropper, men byens innbyggere hadde satt fyr på byen før de rømte den, noe som umuliggjorde troppenes muligheter for overvintring. Da de fleste bygningene var av tre ble ødeleggelsene enorme. Omkring 70 prosent av byen ble ødelagt, og den ble gjenreist etter en delvis endret plan, men fortsatt med Kreml som midtpunkt. På 1800-tallet utviklet den seg til landets nest største industrisentrum og betydeligste jernbaneknutepunkt. Under revolusjonene 1905 og i 1917 var byen skueplass for harde gatekamper.

Hovedstaden ble i mars 1918 igjen forlagt til Moskva, og byen gjennomgikk deretter en vekst som kom til å stille St. Petersburg (senere Leningrad) i skyggen. Under andre verdenskrig var byen sterkt truet, særlig i desember 1941, og regjeringen flyttet midlertidig til Kujbysjev (Samara) ved Volga (til 1943).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg