Miklós Horthy, ungarsk offiser og politiker. Sjøoffiser under Balkan-krisen 1908–09. I 1918 ble han kontreadmiral og øverstkommanderende for den østerriksk-ungarske flåte. Mai–juni 1919 var han forsvarsminister i den motrevolusjonære regjering i Szeged, hvor han begynte å organisere sin nasjonale hær mot Béla Kuns rødegardister og de inntrengende rumenerne. I løpet av høsten erobret han de vestlige landsdeler og rykket 16. november inn i Budapest.

1. mars 1920 valgte nasjonalforsamlingen ham til riksforstander (statsoverhode). Etter påtrykk fra ententen avviste han Karl 4 da han i 1921 forsøkte å gjenvinne tronen. Han førte en konservativ innenrikspolitikk, motsatte seg demokratiske reformer og forfulgte kommunister og andre venstreorienterte. Etter hvert klarte han også, ikke minst ved Italias hjelp, å bryte landets isolasjon. Han arbeidet iherdig for å få justert landegrensene, og ved voldgiftskjennelsene i Wien 1938 og 1940 fikk Ungarn tilbake store landområder i Sør-Slovakia og Transilvania med overveiende ungarsk befolkning. Til gjengjeld måtte han følge Tyskland i krigen mot Sovjetunionen og la ungarske hærstyrker kjempe på østfronten. Han forsøkte likevel hele tiden å oppnå separatfred med de allierte, spesielt etter slaget ved Stalingrad.

Etter tyskernes okkupasjon i mars 1944 aksepterte Horthy en nazivennlig regjering med Sztójay i spissen, men alt i august bad han den moderate general Lakatos danne ny regjering. Horthy proklamerte i oktober 1944 at Ungarn ikke lenger ville delta i krigen, og i oktober 1944 ble han tatt til fange av tyskerne og ført til Bayern. Mai 1945 kom han i amerikansk forvaring. Etter krigens slutt krevde Jugoslavia at Horthy skulle bli utlevert, men USA nektet å etterkomme kravet. 1948 bosatte han seg med sin familie i Portugal.

I 1953 utkom hans memoarer, Ein Leben für Ungarn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.