Historisk har det i Italia, med landets fortid som antikkens stormakt, vært grobunn for nasjonal stolthet og selvhevdelse.
På 1800-tallet opplevde den italienske intelligentsiaen og borgerskapet at landets samling ble sterkt forsinket og preget av nasjonal og sosial ydmykelse. Dette skyldtes både indre splittelse og ytre intervensjon og okkupasjon; Østerrike-Ungarn styrte i nordøst helt til samlingen.
Flere andre store nasjoner i Europa, som Storbritannia, Frankrike og til dels Spania, og mange mindre nasjoner, som Sveits, Nederland, Sverige og Danmark, ble territorielt konsolidert før, eller iallfall ved, freden i Westfalen i 1648. Det gjorde at de kunne håndtere moderniserings-, demokratiserings- og omfordelingsprosessene etter tur.
Italia, som Tyskland, ble derimot ikke samlet før i 1870–1871, og da med utgangspunkt i den nordvestlige periferien (Sardinia-Piemonte), på et tidspunkt da så vel moderniserings- som demokratiserings- og omfordelingspresset var sterkt nærværende.
Gapet mellom forventninger og virkelighet ble stort for den nye sårbare staten, og de indre og ytre spenningene dette førte til gav grobunn for aggressive misnøyebevegelser, som for eksempel fascismen.
I hele perioden fra samlingen og frem til første verdenskrig led den nye staten nederlag. Utenriks ble den ydmyket da Frankrike kom italienerne i forkjøpet og tok Tunisia i 1881, videre da den italienske hæren led et knusende nederlag ved slaget i Adua i Abyssinia i 1896 og ikke minst da den, til tross for alliansen med de allierte seierherrer, ikke fikk sine noe overambisiøse territorielle krav oppfylt etter første verdenskrig.
Innenriks skjedde det til dels en rask utvikling, analfabetismen gikk ned fra 75 prosent i 1861 til 25 prosent i 1914 og industriutviklingen skjøt fart, særlig i nord.
Forventningene steg imidlertid raskere enn evnen til å tilfredsstille dem. Resultatet ble dramatiske handelsunderskudd og finansielle, sosiale og økonomiske kriser.
På toppen av det hele ble staten belastet med en ødeleggende konflikt med kirken. Pavestaten ble invadert i 1870 og paven brøt med staten, et brudd som skulle vare helt til 1929.
Ydmykelsene og problemene undergravde etter hvert den nye statens autoritet. Denne autoritet ble ytterligere svekket ved at den hardt pressede stat i stigende grad ble preget av indre splid og til dels korrupsjon. Politikerne ble mer opptatt av å beholde sine posisjoner enn av å styre landet. Demoraliseringen var til slutt kommet så langt at Mussolini fikk lett spillerom.
Etter første verdenskrigs slutt i 1918 tiltok problemene, med massiv sosial uro som resultat. Arbeiderne forsøkte å okkupere bedrifter, og de besittende klasser fryktet revolusjon og sosialisme.
Regjeringen stod som avmektig tilskuer til utviklingen. Den hadde helt tapt sin autoritet. Arbeiderne klarte imidlertid ikke å utnytte regjeringens avmektighet. Fascistene tok, etter først å ha støttet arbeiderne, ledelsen i kampen mot sosialistene og vendte seg så mot den svekkede statsmakten.
I oktober 1922 arrangerte de en væpnet «marsj mot Roma», en marsj som resulterte i at Benito Mussolini ble utnevnt til statsminister. Han ble sittende ved makten til 1943.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.