fascismen i Italia

Historisk har det i Italia, med landets fortid som antikkens stormakt (Romerriket), vært grobunn for nasjonal stolthet og selvhevdelse.

På 1800-tallet opplevde den italienske intelligentsiaen og borgerskapet at landets samling ble sterkt forsinket og preget av nasjonal og sosial ydmykelse. Dette skyldtes både indre splittelse og ytre intervensjon og okkupasjon; Østerrike-Ungarn styrte i nordøst helt til samlingen.

Flere andre store nasjoner i Europa, som Storbritannia, Frankrike og til dels Spania, og mange mindre nasjoner, som Sveits, Nederland, Sverige og Danmark, ble territorielt konsolidert før, eller iallfall ved, freden i Westfalen i 1648. Det gjorde at de kunne håndtere moderniserings-, demokratiserings- og omfordelingsprosessene etter tur.

Italia, som Tyskland, ble derimot ikke samlet før i 1870–1871, og da med utgangspunkt i den nordvestlige periferien (Sardinia-Piemonte), på et tidspunkt da så vel moderniserings- som demokratiserings- og omfordelingspresset var sterkt nærværende.

Gapet mellom forventninger og virkelighet ble stort for den nye sårbare staten, og de indre og ytre spenningene dette førte til gav grobunn for aggressive misnøyebevegelser, som for eksempel fascismen.

I hele perioden fra samlingen og frem til første verdenskrig led den nye staten nederlag. Utenriks ble den ydmyket da Frankrike kom italienerne i forkjøpet og tok Tunisia i 1881, videre da den italienske hæren led et knusende nederlag ved slaget i Adua i Abyssinia i 1896 og ikke minst da den, til tross for alliansen med de allierte seierherrer, ikke fikk sine noe overambisiøse territorielle krav oppfylt etter første verdenskrig.

Innenriks skjedde det til dels en rask utvikling, analfabetismen gikk ned fra 75 prosent i 1861 til 25 prosent i 1914 og industriutviklingen skjøt fart, særlig i nord.

Forventningene steg imidlertid raskere enn evnen til å tilfredsstille dem. Resultatet ble dramatiske handelsunderskudd og finansielle, sosiale og økonomiske kriser.

På toppen av det hele ble staten belastet med en ødeleggende konflikt med kirken. Pavestaten ble invadert i 1870 og paven brøt med staten, et brudd som skulle vare helt til 1929.

Ydmykelsene og problemene undergravde etter hvert den nye statens autoritet. Denne autoritet ble ytterligere svekket ved at den hardt pressede stat i stigende grad ble preget av indre splid og til dels korrupsjon. Politikerne ble mer opptatt av å beholde sine posisjoner enn av å styre landet. Demoraliseringen var til slutt kommet så langt at Mussolini fikk lett spillerom.

Etter første verdenskrigs slutt i 1918 tiltok problemene, med massiv sosial uro som resultat. Arbeiderne forsøkte å okkupere bedrifter, og de besittende klasser fryktet revolusjon og sosialisme.

Regjeringen stod som avmektig tilskuer til utviklingen. Den hadde helt tapt sin autoritet. Arbeiderne klarte imidlertid ikke å utnytte regjeringens avmektighet. Fascistene tok, etter først å ha støttet arbeiderne, ledelsen i kampen mot sosialistene og vendte seg så mot den svekkede statsmakten.

I oktober 1922 arrangerte de en væpnet «marsj mot Roma», en marsj som resulterte i at Benito Mussolini ble utnevnt til statsminister. Han ble sittende ved makten til 1943.

Det fascistiske partiet, Fasci Italiani di Combattimento, ble dannet etter initiativ av Mussolini i Milano i 1919. Partiet stod opprinnelig klart til venstre og konkurrerte med sosialistpartiet om stemmene, men i motsetning til sosialistene la fascistene stor vekt på nasjonale verdier. De hadde aktivt støttet Italias krigsdeltagelse og henvendte seg ikke minst til hjemvendte soldater.

Fascistenes opprinnelige radikalisme har blant annet sammenheng med at Mussolini kom fra et revolusjonært arbeidermiljø. Etter noen år som lærerskoleelev drog han til Sveits hvor han både var kroppsarbeider og student. I Sveits kom han inn i et radikalt intellektuelt miljø.

Her traff han blant andre Georges Sorel og ble sterkt påvirket av hans tanker om den politiske myte som grunnlag for å fremkalle revolusjonær handling. Han ble også i denne perioden påvirket av syndikalistisk tenkning. Etter at han kom hjem, ble han en periode redaktør for sosialistenes hovedorgan, Avanti.

Da Mussolini overtok som regjeringssjef i 1922, fikk han bare fire fascister med seg i regjeringen. Gjennom behendig manøvrering i regjeringen og deputertkammeret, kombinert med trusler om terror og også faktisk terror, bygde han raskt ut sin posisjon.

Etter at han hadde fått drevet igjennom en endring i valgloven, som innebar at det største partiet skulle ha to tredjedeler av plassene i deputertkammeret, vant fascistpartiet valget i 1924. I januar 1925 erklærte han at Italia var et diktatur.

Politikken ble etter hvert lagt over mot høyre, blant annet slik at privat eiendomsrett ble godtatt – dog med den begrensning at staten kunne gripe inn når retten ikke ble ivaretatt på en skikkelig måte.

Gradvis forsøkte fascistene også å organisere samfunnet langs korporative linjer, det vil si med utgangspunkt i organer sammensatt av både arbeidstagere og arbeidsgivere innen de ulike næringene.

I 1938 ble således deputertkammeret erstattet med et korporasjonskammer, bestående av representanter for fascistene og de ulike korporasjoner.

Partiets kontroll med samfunnet ble gradvis bygd ut og gjort mer og mer totalitær. Den såkalte Lateranoverenskomsten med paven i 1929, representerte imidlertid en begrensning i dette henseende.

Fascistene inntok utad en aggressiv nasjonalistisk holdning, noe som kom til uttrykk i politikken overfor Albania og Libya og ikke minst krigen mot Etiopia og støtten til Franco under den spanske borgerkrigen.

I 1930-årene rustet Italia opp, men opprustningen og de militære eventyrene var i overkant av hva den skjøre italienske økonomien kunne tåle. Dette kom dramatisk til uttrykk da Mussolini i juni 1940 gikk inn i andre verdenskrig på Tysklands side.

Italia led nederlag på slagmarken og måtte ha støtte fra Tyskland. Tyskerne stasjonerte også tropper i Italia og gjorde i realiteten Italia, på en ydmykende måte, til en tysk satellitt.

I juli 1943 ble Mussolini avsatt av kongen og arrestert. Han ble befridd av tyskerne og ledet til april 1945 en fascistisk republikk med sete i byen Salò ved Gardasjøen. Under Salòrepublikken utviklet fascistene planer for en mer ekte og «ren» fascisme, det vil si en fascisme uten kompromisser med kirken, kapitalismen og kongedømmet, planer som aldri ble realisert.

I det politiske landskapet etter 1945 har fascismen, representert ved partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), ikke spilt noen stor rolle i Italia. Dette partiet ble oppløst i 1995. Arvtakeren Alleanza nazionale (AN), som var et parti som satt i regjering flere ganger mellom 1995 og 2009, stod for en politikk som var betydelig mer moderat enn den som Movimento Sociale Italiano stod for, og tok tydelig avstand fra fascismen.

Utenfor det etablerte politiske miljøet har man kunnet finne en viss nostalgi med tanke på Mussolini og fascismen hos et lite mindretall av befolkningen i Italia. Mussolini-suvenirer selges mange steder, og et lite antall tilhengere av fascismen arrangerer hvert år minnemarkeringer på bestemte merkedager, som på Mussolinis fødselsdag 29. juli.

Det finnes enkelte marginale politiske bevegelser i Italia i dag som kan sies å representere en ideologi som har fascistiske trekk, som CasaPound, en bevegelse oppkalt etter den amerikanske poeten Ezra Pound, som var en beundrer av Mussolini.

• fascisme
• marsjen mot Roma
• Italias historie
• Italias historie fra 1945 til 1990

• Dahl, Ottar: Fra konsens til katastrofe: Kapitler av fascismens historie i Italia. Oslo: Universitetsforlaget, 1996. (bokhylla.no)
• Dahl, Ottar: Syndicalism, fascism and post-fascism in Italy 1900-1950. Oslo: Solum, 1999. (bokhylla.no)
• Griffin, Roger: The Nature of Fascism. London: Routledge, 1993.
• Griffin, Roger: Modernism and Fascism: The Sense of a Beginning under Mussolini and Hitler. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2007.
• Payne, Stanley G.: A History of Fascism 1914-1945. London: Routledge, 1996.