Et politisk politi, også kjent som hemmelig politi, har tradisjonelt hatt som rolle å overvåke og bekjempe opposisjonelle og dissidenter, og ellers beskytte staten mot indre trusler. Helt siden dannelsen av det samlede Tyskland i 1871 hadde det eksistert et slikt politi i Kongedømmet Preussen og deretter (fra 1918) i Fristaten Preussen, som begge dekket 60 prosent av Tysklands landområde. Dets navn var Abteilung V frem til 1925, deretter Abteilung I A.
Tjenestemennene i dette politiske politiet hadde for det meste kriminalpolitibakgrunn. I Weimarrepublikkens Preussen hadde det politiske politiet i oppgave å overvåke antidemokratiske partibevegelser som kommunistene og nasjonalsosialistene. Fokuset på de to politiske ytterfløyene var noenlunde jevnt fordelt, inntil utnevnelsen av den konservative Franz von Papen til rikskansler 20. juli 1932 medførte at politiets innsats rettet seg ensidig mot det kommunistiske partiet.
Straks Adolf Hitler overtok som tysk rikskansler 30. januar 1933 utnevnte han Hermann Göring som innenriksminister i Preussen. Det ga i praksis Göring kontroll over Preussens politistyrke. 26. april 1933, da Göring femten dager tidligere også var blitt statsminister i Preussen, skilte han Abteilung I A ut fra det øvrige prøyssiske politiet og etablerte den som en egen politiorganisasjon under navnet Geheime Staatspolizei. Kortformen Gestapo kom snart i alminnelig bruk. Rudolf Diels (1900-1957), en utdannet jurist i Preussens innenriksdepartement som Göring hadde utnevnt til leder for Abteilung IA i februar 1933, ble Gestapos første sjef. Hovedkvarteret lå fra første stund i Berlin.
Siden juli 1932 hadde en rekke av det politiske politiets ledere og tjenestemenn med en klar antinazistisk holdning blitt fjernet eller omplassert. Denne politisk betonte utskiftningprosessen akselererte kraftig da nasjonalsosialistene festet grepet om politiet. Personellet i Gestapo fikk dermed raskt en regimevennlig profil. Mens det politiske politiets mandat hadde vært bekjempelsen av «statsfiendtlige» aktører, det vil si antidemokratiske motstandere av statsforfatningen, ble Gestapo satt til å bekjempe «statsfarlige» aktører, noe som innebar en mer uklar avgrensning av målgruppen for deres aksjoner. I praksis kom «statsfarlige» til å bety enhver motstander av nasjonalsosialismen.
Sjefen for SS, Heinrich Himmler, fikk i april 1933 kommandoen over det nystartede politiske politiet i Fristaten Bayern og konsentrasjonsleirene der. Han fortsatte med å ta kontrollen over politiet i alle delstater unntatt Preussen og dets små enklaver Schaumburg-Lippe og Lippee innen januar 1934. Himmler lyktes fordi han overbeviste politiledelsene i delstatene om at et SS-kontrollert politi var et bedre alternativ enn å komme under innflytelse av SA, som i løpet av 1933 opprettet brutale og udisiplinerte hjelpepolitistyrker over hele Tyskland. Samtidig forsøkte Tysklands innenriksminister Wilhelm Frick å overføre Gestapo til sitt ministerium, et fremstøt som Göring i november 1933 forhindret ved å legge Gestapo direkte under ham selv, i egenskap av statsminister i Preussen. Men i en situasjon der naziregimets øverste ledelse så med uro på at SA og dets leder Ernst Röhm gikk i mer opposisjonell retning, konkluderte også Göring på sikt med at det minste av to onder var å overlate kontrollen over alt tysk politi til SS. 20. april 1934 utnevnte han Himmler til ny sjef for Gestapo. Himmler innsatte deretter sin mest betrodde medarbeider og sjef for SD, Reinhard Heydrich, som Gestapo-leder. Organisasjonen fikk dermed riksdekkende jurisdiksjon.
Kommentarer (2)
skrev Morten Haave
skrev Astrid Sverresdotter Dypvik
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.