Gestapo

Gestapos hovedkontor i Prinz-Albrecht-Straße nr. 8 i Berlin i 1933.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Gestapo ble opprettet ved nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 med Hermann Göring som leder. Bildet viser Göring på partimøte i NSDAP ikledd partiets uniform, september 1934.
© IWM ((MOI) FLM 1535).
Gestapo hadde avdelinger i okkuperte land under andre verdenskrig. Offisielt foto av Gestapo i Paris.
Av /NTB Scanpix.

Gestapo var Nazi-Tysklands statlige politiske politi, og ble grunnlagt i 1933. Navnet Gestapo er en kortform på tysk for Geheime Staatspolizei (Hemmelig statspoliti). Organisasjonen ble tidlig den mest synlige og sentrale delen av det nasjonalsosialistiske tyske politi- og sikkerhetsapparatet som bekjempet naziregimets motstandere. Under andre verdenskrig virket Gestapo også i de okkuperte landene, og ble overalt kjent for en brutalitet som har gjort navnet til et synonym for undertrykkelse og vold. Gestapo spilte en sentral rolle under Holocaust.

Faktaboks

Uttale
gestˈapo

Bakgrunn og etablering

20. april 1934 utnevnte Hermann Göring (til høyre) Heinrich Himmler til sjef for Gestapo.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Et politisk politi, også kjent som hemmelig politi, har tradisjonelt hatt som rolle å overvåke og bekjempe opposisjonelle og dissidenter, og ellers beskytte staten mot indre trusler. Helt siden dannelsen av det samlede Tyskland i 1871 hadde det eksistert et slikt politi i Kongedømmet Preussen og deretter (fra 1918) i Fristaten Preussen, som begge dekket 60 prosent av Tysklands landområde. Det het Abteilung V frem til 1925, deretter Abteilung I A.

Tjenestemennene i dette politiske politiet hadde for det meste kriminalpolitibakgrunn. I Weimarrepublikkens Preussen hadde det politiske politiet i oppgave å overvåke antidemokratiske partibevegelser som kommunistene og nasjonalsosialistene. Fokuset på de to politiske ytterfløyene var noenlunde jevnt fordelt, inntil utnevnelsen av den konservative Franz von Papen til rikskansler 20. juli 1932 medførte at politiets innsats rettet seg ensidig mot det kommunistiske partiet.

Adolf Hitler utnevnte straks han overtok som tysk rikskansler 30. januar 1933 Hermann Göring som innenriksminister i Preussen. Det ga i praksis Göring kontroll over Preussens politistyrke. 26. april 1933, da Göring femten dager tidligere også var blitt statsminister i Preussen, skilte han Abteilung I A ut fra det øvrige prøyssiske politiet og etablerte den som en egen politiorganisasjon under navnet Geheime Staatspolizei. Kortformen Gestapo kom snart i alminnelig bruk. Juristen Rudolf Diels ble første sjef. Hovedkvarteret lå fra første stund i Berlin.

Siden juli 1932 hadde en rekke av det politiske politiets ledere og tjenestemenn med en klar antinazistisk holdning blitt fjernet eller omplassert. Denne politisk betonte utskiftningprosessen akselererte kraftig da nasjonalsosialistene festet grepet om politiet. Personellet i Gestapo fikk dermed raskt en regimevennlig profil. Mens det politiske politiets mandat hadde vært bekjempelsen av «statsfiendtlige» aktører, det vil si antidemokratiske motstandere av statsforfatningen, ble Gestapo satt til å bekjempe «statsfarlige» aktører, noe som innebar en mer uklar avgrensning av målgruppen for deres aksjoner. I praksis kom «statsfarlige» til å bety enhver motstander av nasjonalsosialismen.

Sjefen for SS, Heinrich Himmler, fikk i april 1933 kommandoen over det nystartede politiske politiet i Fristaten Bayern og konsentrasjonsleirene der. Han fortsatte med å ta kontrollen over politiet i alle delstater unntatt Preussen og dets små enklaver Schaumburg-Lippe og Lippee innen januar 1934. Himmler lyktes fordi han overbeviste politiledelsene i delstatene om at et SS-kontrollert politi var et bedre alternativ enn å komme under innflytelse av SA, som i løpet av 1933 opprettet brutale og udisiplinerte hjelpepolitistyrker over hele Tyskland. Samtidig forsøkte Tysklands innenriksminister Wilhelm Frick å overføre Gestapo til sitt ministerium, et fremstøt som Göring i november 1933 forhindret ved å legge Gestapo direkte under ham selv, i egenskap av statsminister i Preussen. Men i en situasjon der naziregimets øverste ledelse så med uro på at SA og dets leder Ernst Röhm gikk i mer opposisjonell retning, konkluderte også Göring på sikt med at det minste av to onder var å overlate kontrollen over alt tysk politi til SS. 20. april 1934 utnevnte han Himmler til ny sjef for Gestapo. Himmler innsatte deretter sin mest betrodde medarbeider og sjef for SD, Reinhard Heydrich, som Gestapo-leder. Organisasjonen fikk dermed riksdekkende jurisdiksjon.

Gestapos organisering og plass i det tyske politi- og sikkerhetsapparatet

Heinrich Müller, kjent som "Gestapo-Müller", var Gestapos sjef i årene 1939-1945. Her fra hans besøk i Oslo i 1941.
Riksarkivet, NTBs arkiv.
Lisens: CC BY 2.0

Politiet i Tyskland hadde tradisjonelt vært delstatenes ansvar. Årene 1934–1936 ble preget av maktkamper mellom innenriksministeriet og SS om kontrollen over politiet, som begge hadde ambisjoner om å reformere det til et sentralisert landsdekkende organ. Innenriksministeriet, som var oppsynsmyndighet for politiet i landsdelene, la i juni 1936 frem et løsningsforslag om å utnevne Himmler til leder for ministeriets politiavdeling med tittelen «Inspektør for tysk politi.» Dette førte til Heydrichs motforslag om å gjøre Himmler til «Sjef for tysk politi.» Hitler intervenerte samme måned i spørsmålet og tok Heydrichs forslag til følge. Beslutningen betydde at Himmler formelt ble underordnet Frick som Tysklands øverste politisjef, men i praksis sto han bare ansvarlig overfor Hitler, og fra nå av var alle tyske politiinstitusjoner innordnet i SS-organisasjonen.

Gjennom noen raske reformer ble hele politiapparatet samordnet, integrert og samlet i to grener: Et uniformert ordenspoliti og et sivilkledd sikkerhetspoliti. Preussens kriminalpoliti, Landeskriminalpolizeiamt, ble i juli 1936 omdannet til den riksdekkende kriminaletterforskningsenheten Kriminalpolizei (Kripo). Sammen med Gestapo ble Kripo plassert inn som de to avdelingene i det nye Sicherheitspolizei (Sipo), som Heydrich også ble sjef for. Himmler og Heydrich begrunnet omorganiseringen med at vanlige forbrytelser og politiske forbrytelser burde sees som integrerte fenomener, idet de anså kriminalitet som et politisk og rasemessig spørsmål.

De øvrige tyske politiinstitusjonene, deriblant Schutzpolizei, Gendarmerie og Gemeindepolizei, ble organisert i Ordnungspolizei (Orpo), med Kurt Daluege som sjef. Både Sipo og Orpo ble organisert som hovedavdelinger i SS, direkte underordnet Himmler. De var de eneste delene av SS som hadde politimyndighet.

Etter krigsutbruddet i september 1939 ble også partiets etterretningsorgan SD, som var en hovedavdeling i SS, slått sammen med sikkerhetspolitiet til en ny hovedavdeling med navnet Reichssicherheitshauptamt. Her ble Gestapo plassert som dets fjerde kontor, Amt IV. Sjef for Reichssicherheitshauptamt ble Heydrich, som samtidig utnevnte sin operative leder i Gestapo, Heinrich Müller, til ny Gestapo-sjef.

Arbeidsmetoder

I sitt daglige arbeid vekslet Gestapo mellom å følge tysk lovverk og å operere lovløst. Gestapo stod fritt til selv å avgjøre fra sak til sak om det var hensiktsmessig å følge legale rammer eller ikke når regimets fiender skulle bekjempes. Gestapos handlinger kunne ikke overprøves av tyske rettslige instanser. Både tortur, kidnappinger, snikmord og mord kamuflert som selvmord inngikk i Gestapos illegale metoder. Personer satt under mistanke kunne også bli holdt i fengsel eller fangeleir uten lov og dom på ubestemt tid, et tiltak kalt Schutzhaft (beskyttelsesarrest). Gestapo legitimerte virksomheten sin med at organisasjonen var et instrument for Hitlers myndighet.

Medarbeidere

Gestapo vokste raskt som organisasjon til langt ut i andre verdenskrig. I 1933 hadde det 1000 ansatte, men antallet steg til 4200 innen 1935 og deretter til 14 000 i 1941. I 1944, da veksten flatet ut, omfattet Gestapo 32 000 medarbeidere.

Gestapo bygget bevisst opp et omdømme som en allestedsnærværende makt, men stor ble organisasjonen egentlig aldri. I Düsseldorf (befolkning: 500 000), hadde de for eksempel en personellstyrke på 126 personer i 1937, mens det i Essen (befolkning: 650 000) var 43 tjenestemenn. I 1942 hadde Gestapo 69 tjenestefolk stasjonert i Köln (befolkning: 750 000). I Berlin oversteg antallet aldri 800. Ofte var Gestapo avhengig av forsterkninger fra Orpo for å kunne gjennomføre større aksjoner, særlig i tyskokkuperte områder. Gestapo utviklet likevel et effektivt apparat som koordinerte undertrykkelsen av regimets motstandere, mye takket være et omfattende nettverk av angivere og betalte informanter (Vertrauensleute).

Holocaust

Polske Gestapo eskorterer en gruppe polske jøder i mars 1940.

Av /NTB Scanpix.

Etter invasjonen av Polen i september 1939 ble Einsatzgruppen (innsatsgrupper) satt opp som en del av Reichssicherheitshauptamt. De rykket inn for å drepe alle personer som ble oppfattet å være en del av den polske eliten: intelligentsiaen, lærere, prester og adelen. Forut for invasjonen av Sovjetunionen (Østfronten) i juni 1941 ble fire Einsatzgruppen opprettet. Deres oppgave var å følge i de fremrykkende militære invasjonsstyrkenes kjølvann og finne så mange jøder som mulig, drive dem sammen og drepe dem. Gestapo spilte etter dette en nøkkelrolle i arrestasjonene av jødene og organiseringen av transporter til utryddelsesleirene i Polen. Gestapo var også ansvarlig for vakthold og overvåking i jødeghettoene i det okkuperte Øst-Europa og dermed også for utsultingen av jøder, så vel som tvangsarbeidet de ble satt til.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Morten Haave

Lurer på om det f.eks. skal stå 14 000 i stedet for 1400: "I 1935 var tallet på medarbeidere steget til 4200. I 1941 var tallet på medarbeidere kommet opp i mer enn 1400. I 1945 hadde Gestapo mer enn 31 000 tilsatte".

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg