første verdenskrig (fredsslutningene)

Versailles-traktaten var fredsavtalene mellom de seirende ententemaktene/de allierte og Tyskland. Forhandlingene som førte fram til Versailles-traktaten startet i Paris i januar 1919; traktaten ble signert 28. juni 1919.

Fra venstre i bildet: General di Robilant, ukjent, Italias utenriksminister Giorgio Sonnino, Edward Mandell House, Tasker H. Bliss, ukjent, Hellas' statsminister Eleutherios Venizelos og Serbias utenriksminister Milenko R. Vesnitch. På høyre side av bordet, venstre til høyre: Rosslyn Wemyss, Douglas Haig, Storbritannias statsminister David Lloyd-George, Frankrikes statsminister Georges Clemenceau og Frankrikes utenriksminister Stephen Pichon.

Diskusjon om vilkårene i Versailles-traktaten
Av /Getty.
Trianon-traktaten var fredsavtalen mellom Ungarn og de seirende ententemaktene/de allierte, inngått i 1920. Den fikk stor betydning for Ungarn. Traktaten slo fast at det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet var opphørt; Ungarn ble uavhengig, men måtte avstå store landområder (to tredjedeler av sitt territorium) og over halvparten av sin samlede folkemengde til Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia og Østerrike. Bildet viser den ungarske delegasjonen forlate Trianon-slottet etter underskrivingen av traktaten, 4. juni 1920.
Av /NTB Scanpix.

Den tyrkiske delegasjonen i Sèvres, der det ble sluttet fred med Det osmanske riket (fra 1923 Tyrkia) i 1920.

Den tyrkiske delegasjonen under konferansen som førte frem til Lausanneavtalen i 1923, som var en mer gunstig avtale for Tyrkia enn den tidligere Sèvres-avtalen.
Brest-Litovsk-freden var fredsslutningene mellom sentralmaktene på den ene siden og Ukraina og Sovjet-Russland på den andre. Avtalen førte til at Russland trakk seg ut av første verdenskrig. Våpenhvile mellom Sovjet-Russland og Tyskland undertegnes 15. desember 1917. Ved bordet sitter representantene fra sentralmaktene på venstre side – general Hoffmann er nummer fire sett fra fotografen. På høyre side sitter russerne, nærmest fotografen Lev Kamenev, deretter Adolf Joffe.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Den tyske delegasjonen til Versailles-konferansen. Fra venstre: Walther Schücking, Johannes Giesberts, Otto Landsberg, Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau, Robert Leinert og Karl Melchior.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Austen Chamberlain, Gustav Stresemann og Aristide Briand under Locarnokonferansen, oktober 1925.
Bild 183-R03618 / .
Lisens: CC BY SA 3.0

Tre av hovedpersonene i den tyske militærledelsen, fra venstre: Paul von Hindenburg, keiser Vilhelm 2 og Erich Ludendorff.

Kunnskapsforlaget.

Fire av ententemaktenes generaler, fra venstre: Philippe Pétain, Douglas Haig, Ferdinand Foch og John Joseph Pershing.

.
Første verdenskrigs fredsslutninger endret Europakartet. Det store keiserriket Østerrike-Ungarn ble oppløst og delt opp i blant annet Østerrike, Ungarn, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Kartet viser Østerrike-Ungarns utstrekning og etniske sammensetning i 1910.
Av .
Lisens: Public domain

Artikkelstart

Første verdenskrig varte fra 1914 til 1918. Fra september til november 1918 ble det inngått flere våpenstillstandsavtaler mellom ententemaktene eller de allierte (den vinnende alliansen) og sentralmaktene (den tapende alliansen). Disse avtalene dannet utgangspunkt for fredsslutningene med Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket som ble inngått i løpet av 1919–1920.

Den mest kjente av fredsavtalen er Versaillestraktaten, som ble inngått mellom de allierte og Tyskland i 1919.

Våpenstillstander i 1918

Høsten 1918 var sentralmaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket på defensiven, og fra september til november søkte flere av alliansens medlemmer våpenstillstand med ententemaktene hver for seg.

Seinsommeren 1918 hadde USA, Storbritannia og Frankrike startet en større offensiv på vestfronten, kjent som hundredagersoffensiven. I slutten av september hadde de drevet tyske styrker ut fra store deler av Frankrike og Belgia samt stod klar til å bryte gjennom det formidable forsvarsverket Hindenburglinjen ved Tysklands grenser. Samtidig som de hadde militære fremganger både på Balkan (Makedoniafronten) og i Midtøsten.

Langs Makedoniafronten var franske, greske, serbiske og britiske styrker på offensiven mot Bulgaria, og 26. september kollapset de bulgarske forsvarslinjer. Dette førte til at Bulgaria inngikk en våpenhvile med ententemaktene (også kalt de allierte) 29. september. Etter seieren over Bulgaria truet nå ententemaktene de rumenske oljefeltene som var viktige for Tyskland.

Den bulgarske kollapsen kom overraskende på den tyske ledelsen, samtidig som de allierte rykket frem på vestfronten. Den 26. september startet den fransk-amerikanske Meuse-Argonneoffensiven, som involverte mer enn 1 million soldater, tusenvis av artillerikanoner, hundrevis av stridsvogner og en overlegen flystyrke rettet mot å bryte gjennom Hindenburglinjen. På tysk side manglet man alt fra soldater til forsyninger. Generalene Erich Ludendorff og Paul von Hindenburg, som utgjorde den de facto ledelsen av landet, konkluderte med at Tyskland måtte søke fred med sine motstandere.

Den 4. oktober henvendte Tyskland seg til den amerikanske presidenten Woodrow Wilson med et ønske om å begynne forhandlinger om en våpenstillstand. Ludendorff og Hindenburgs håp var at en fredsavtale ville sikre Tyskland en overkommelig fred med utgangspunkt i Wilsons 14 punkter. Samtidig innførte Tyskland parlamentarisme, og det ble dannet en ny regjering, som også inkluderte sosialdemokratene, under ledelse av prins Max von Baden. Wilson og den tyske ledelsen fortsatte å forhandle om forutsetningene for en mulig våpenhvile i løpet av oktober. I mellomtiden fortsatte de alliertes fremganger på vestfronten.

Bulgarias våpenhvile i slutten av september fikk også konsekvenser for Det osmanske riket, som nå var sårbare for allierte fremstøt mot blant annet det strategisk viktige Bosporosstredet og hovedstaden Konstantinopel. Samtidig okkuperte britiske og arabiske styrker Syria, okkupasjonen kulminerte med erobringen av Damaskus 1. oktober. Situasjonen var nå uholdbar for den osmanske ledelsen, og det ble innledet forhandlinger med ententemaktene i løpet av oktober. En endelig våpenstillstandsavtale ble undertegnet i havnebyen Moudros på øya Limnos 30. oktober 1918.

Høsten 1918 var dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i politisk oppløsning fra både interne nasjonale bevegelser som ønsket løsrivelse og en ekstern alliert offensiv. I slutten av oktober gikk allierte styrker til angrep langs den italienske fronten, og i begynnelsen av november kapitulerte de østerriksk-ungarske styrkene. Det ble inngått separate våpenstillstander med Østerrike og Ungarn. Først med Østerrike, 3. november 1918, og så med Ungarn 13. november.

I Tyskland var det økende politiske uroligheter som etter hvert også spredte seg til det militæret. Den 3. november brøt det ut mytteri blant matrosene i Kiel, noe som markerte starten på et større opprør i den viktige havnebyen. Det politiske opprøret spredte seg raskt til andre deler av Tyskland, og snart var flere provinshovedsteder overtatt av revolusjonære grupper. Den tyske revolusjonen satte ytterligere press på myndighetene om å søke fred. Den 5. november gikk de allierte med på å forhandle om en våpenhvile og tre dager senere, 8. november, møtes en tysk og en alliert delegasjon ved Compiègneskogen for å diskutere detaljene i en avtale. Forhandlingene foregikk om bord i den franske general Ferdinand Fochs private togvogn. Den tyske delegasjonen ble presentert for en liste med allierte krav som måtte innfris, og det ble gitt lite rom for diskusjon. I mellomtiden økte urolighetene i hjemme i Tyskland. Den 9. november ble den nye tyske republikken (Weimarrepublikken) utropt i Berlin samtidig som keiser Vilhelm 2 abdiserte og gikk i eksil i Nederland. Klokken fem om morgenen den 11. november kom allierte og tyske representanter frem til enighet om en våpenstilstandsavtale som skulle inntre den samme dagen klokken 11.00.

Den internasjonale fredskonferansen i Paris

Fra januar 1919 møtes representanter fra Storbritannia, Frankrike, USA, Japan, og Italia i Paris for å forhandle frem utkast til fredsavtaler med de beseirede makter. Resultatet var fem fredsavtaler som ble undertegnet mellom 1919 og 1920. Det var en fredsavtale med Tyskland (Versaillesavtalen, 28.juni 1919), med Østerrike (Saint-Germainavtalen, 10. september 1919), med Bulgaria (Neuillyavtalen, 27. november 1919), med Ungarn (Trianonavtalen, 4. juni 1920) og med Det osmanske riket (Sévresavtalen, 10. august 1920, seinere avløst av Lausanneavtalen 24.juli 1923). Forhandlingene foregikk mellom de allierte, og først da avtalene var klare, ble representanter fra den tapende stat innkalt til signering.

Seierherrene stod overfor enorme oppgaver under konferansen i Paris. Store deler av det politiske kartet i Europa måtte tegnes på nytt. Tre store keiserriker var gått i oppløsning: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Et fjerde keiserrike og tidligere alliert, Russland, var også blitt borte og erstattet av Sovjetunionen fra 1922. Til sammen hadde disse statene regjert over millioner av mennesker, etniske grupper, og religioner. I ruinene av disse imperiene kjempet nå mange for å etablere selvstendige stater, som i for eksempel Finland, Polen, Estland, Litauen, Latvia, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia.

Krigen hadde også ødelagt verdensøkonomien. I Europa var mange fabrikker ødelagt eller nedslitte, kommunikasjon lå i ruiner og mange steder var det knapphet på det mest grunnleggende. Nødhjelpsorganisasjoner advarte mot at millioner av mennesker i Europa stod i fare for sulte dersom ikke forsyninger kom frem i tide. Kombinasjonen av økonomisk krise og en rask demobilisering førte også til at millioner av tidligere soldater stod uten arbeid. Mange av de europeiske statene hadde i tillegg opparbeidet seg enorme gjeldsforpliktelser, i stor grad til amerikanske banker og låneinstitusjoner.

I tillegg måtte de allierte forholde seg til krav og forventninger fra sin egen befolkning, regjeringer og parlamenter. Etter flere år med krig, ødeleggelser og tap av millioner av liv var kravene hjemmefra om å finne en løsning som ga en bedre fremtid og en kompensasjon for krigens offer skyhøye. I tillegg fryktet mange av de politiske lederne at revolusjonen i Russland og bolsjevismens fremganger ville føre til revolusjon i egne land.

Krigens massive ødeleggelser førte også til krav om økt internasjonalt samarbeid for å forhindre nye konflikter. En av de fremste forkjemperne var den amerikanske presidenten Woodrow Wilson, som ønsket å etablere et nasjonenes forbund som en arena der stater kunne møtes for å løse uenigheter. Et forslag om etableringen av Folkeforbundet ble vedtatt i april 1919, før forhandlingene om fredsslutninger ble påbegynt.

Den fransk statsministeren Georges Benjamin Clemenceau var vertskap for forhandlingene og de mange statsledere, byråkrater og representanter fra ulike interesseorganisasjoner som samlet seg i Paris. Til sammen var mer enn 30 land representert, inkludert Norge med Fredrik Hartvig Herman Wedel Jarlsberg, som bemerket at «For hundrede Aar skal verden fordeles».

Fredsslutningen med Tyskland

Versaillesavtalen mellom Tyskland og ententemaktene var den mest kjente av de fem fredsslutninger som ble inngått i Paris. Mange i Tyskland hadde håpet på en avtale med utgangspunkt i Woodrow Wilsons 14 punkter, men seierherrene møtte med sine konkrete nasjonale og sikkerhetspolitiske krav. Tyskerne hadde ikke adgang til konferansen og fikk overlevert kravene i ultimatums form.

De viktigste spørsmålene i avtalen ble avgjort av «de fire store»: USAs president Woodrow Wilson, den franske statsministeren Georges Benjamin Clemenceau, den britiske David Lloyd George og den italienske Vittorio Emanuele Orlando. Hovedpoengene i den endelige avtalen dreide seg om endringer av Tysklands territorium, militære begrensninger, og erstatninger.

Territorielt måtte Tyskland avstå grenseområdene Alsace og Lorraine til Frankrike. I tillegg fikk Frankrike administrere kullgruveområdene i Saar i 15 år. Spørsmålet om Saars fremtid skulle så avgjøres av en folkeavstemning i Folkeforbundets regi. Den nyopprettede staten Polen fikk Posen og storparten av Vest-Preussen, og dessuten deler av Oberschlesien etter folkeavstemning.

Etableringen av Polen førte til at Øst-Preussen ble skilt fra Tyskland ved et smalt landområde som ble kalt den polske korridor. Inne i denne ble byen Danzig (Gdańsk) gjort til fristat under Folkeforbundets kontroll. Memel-området ble skilt fra Øst-Preussen (senere inkorporert i Litauen). Nord-Schleswig gikk etter folkeavstemning til Danmark. Også Belgia og Tsjekkoslovakia fikk mindre grensejusteringer. De tidligere tyske koloniene i Afrika og Stillehavet ble delt mellom seierherrene som mandatområder under Folkeforbundet.

Det ble lagt en rekke militære klausuler på den tyske krigsmakten. Den vestre bredden av Rhinen og en sone på 50 kilometer på den østre siden ble demilitarisert. Allmenn verneplikt ble forbudt, og hæren redusert til rundt 100 000 mann vervede tropper. Den tyske politistyrken ble også begrenset for å forhindre omgåelse av forbudet mot å øke størrelsen på de væpnede styrker. Den tyske generalstaben skulle oppløses, og våpen som ubåter, tungt artilleri og fly ble forbudt. Flåten ble sterkt redusert i både antall skip og mannskaper. Det ble også nedlagt forbud mot import av våpen og krigsmateriell.

Økonomisk måtte Tyskland betale erstatninger for de ødeleggelsene landet hadde påført de allierte. Summen for krigserstatningene ble endelig fastsatt i 1921 til 132 milliarder gullmark, i tillegg til cirka seks milliarder til Belgia. Erstatningene ble aldri betalt, selv om forsøk ble gjort i 1920-årene. Etter en økonomisk konferanse i 1932 ble summen sterkt nedjustert, men innbetalingene opphørte da Adolf Hitler kom til makten i 1933.

Delen av traktaten som omhandlet de økonomiske krav mot Tyskland, ble innledet med en paragraf som i ettertid har fått mye oppmerksomhet. § 231 la skylden for krigen og alle de ødeleggelser som krigen brakte med seg på Tyskland og dennes allierte. Denne «krigsskyldsparagrafen» var omdiskutert også hos ententemaktene, men ble satt inn hovedsakelig for å blidgjøre briter og franskmenn som ønsket å synliggjøre hvor det juridiske ansvaret for krigen var plassert. Paragrafen ble etterfulgt av §232 som tydeliggjorde at de økonomiske kravene mot Tyskland ikke var ubegrensede, men måtte stå i forhold til hva landet var i stand til å betale.

De øvrige avtalene

I tillegg til fredsavtalen med Tyskland ble det inngått avtaler med Østerrike i september 1919, med Bulgaria i november 1919, med Ungarn i juni 1920 og (foreløpig) med Det osmanske riket i Sèvres i august 1920.

Fredsavtalen med Østerrike nedla et forbud mot at landet sluttet seg til Tyskland. Dette skapte sterk misnøye i Østerrike der mange fryktet at den unge republikken ikke ville klare seg på egenhånd. Avtalen begrenset landets militære styrker til 30 000 soldater i tillegg til et forbud mot å produsere våpen. Østerrike måtte også betale krigserstatninger. Avtalen spesifiserte i tillegg flere grensejusteringer. Italia fikk områder i Tyrol, sørlige deler av provinsen Kärnten samt deler av provinsen Steiermark, inkludert byene Maribor og Celje, ble avstått til Jugoslavia (i dag en del av Slovenia). Endringene fulgte i hovedsak etniske og språklige grenser, men ikke konsekvent. Dette førte til voldelige konfrontasjoner mellom slovenere og tyskere på begge sider av den nye grensen. I tillegg ble det gjort mindre justeringer av grensen mellom Østerrike og den nye staten Tsjekkoslovakia.

Avtalen med Bulgaria fastsatte at landet, i likhet med de andre beseirede makter, måtte betale krigserstatninger til de allierte, disse ble estimert til 2,25 milliarder gullfranc. Landet måtte også betale for underhold av de allierte okkupasjonsstyrkene. Samtidig ble den bulgarske hæren begrenset til 20 000 soldater, og verneplikt ble avskaffet til fordel for en vervet styrke. Deler av Thrakia ble avstått til Hellas, og Bulgaria mistet med dette tilgangen til Egeerhavet, som de hadde sikret seg i etterkant av den første Balkankrigen i 1913. I tillegg ble de sørlige delene av Dobrudsja overført til Romania, og det ble gjort justeringer langs grensen mot Jugoslavia.

Ungarn mistet store landområder som en konsekvens av fredsslutningen. Prosessen hadde allerede startet høsten 1918, da serbiske, rumenske, tsjekkiske og slovakiske styrker hadde okkupert store områder av landet. I nord ble den nye staten Tsjekkoslovakia etablert med Praha som hovedstad. I øst ble provinsen Transilvania avstått til Romania. I sør ble områdene Slovenia, Kroatia, Serbia, Kosovo, Bosnia, Makedonia utgangspunktet for Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (omdøpt til Kongeriket Jugoslavia i 1929). I tillegg ble store deler av provinsen Burgenland tilkjent Østerrike.

Den siste fredsavtalen var med Det osmanske riket og markerte på mange måter slutten for denne staten. De allierte hadde allerede tatt kontrollen over hovedstaden Konstantinopel og post- og telegraftjenester, og oppløst nasjonalforsamlingen. De allierte tok også kontrollen over økonomien gjennom en alliert kommisjon som blant annet bestemte over budsjetter og statlige låneavtaler. Den endelige fredsavtalen var også langt strengere enn den som ble signert av Tyskland og var i realiteten en oppdeling av imperiet mellom de tre seierherrene Frankrike, Italia og Storbritannia. De tidligere osmanske områdene Syria og Libanon tilfalt Frankrike som mandatområder, mens Palestina og Irak ble britiske mandatområder. I likhet med de andre avtalene ble det innført strenge militære begrensninger som blant annet inkluderte en øvre grense for antall soldater og marinestyrker samt et forbud mot å etablere et flyvåpen.

Fredsavtalen i Sèvres ble opphevet i og med den gresk-tyrkiske krig og avløst av freden i Lausanne i 1923. Den nye staten Tyrkia fremstod som en republikk og bestod av Lilleasia og Istanbul (Konstantinopel) med Øst-Thrakia.

Resultatet av fredsslutningene

Amerikanske soldater som har vært i frontlinjen i Frankrike har rigget opp en «frihetsklokke» (Liberty Bell) for å feire signeringen av våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig.
Soldater
Av /Ap, Scanpix.

Fredsoppgjøret fikk en blandet mottagelse både hos seierherrer og de beseirede. Et flertall av tyskere, uansett politisk oppfatning, betraktet Versaillesavtalen som et diktat, og det ble regjeringskrise da spørsmålet om godkjennelse kom opp. En koalisjon av Zentrum og sosialdemokratene overtok, og 28. juni 1919 undertegnet de tyske representanter traktaten i Versailles.

Det var også misnøye blant seierherrene. Italias statsminister Orlando trakk seg i protest fra forhandlingene i april 1919 etter at president Wilson nektet å gå med på lovnader som var blitt gitt om å tildele store deler av Dalmatia (i Kroatia) til italienerne. I Italia hadde nasjonalister begynt å snakke om vittoria mutilata (den maltrakterte seier), et uttrykk for frustrasjon over de manglende territorielle gevinster for landet. I Frankrike var Clemenceau opptatt av at Tyskland hadde sluppet billig unna med Versaillestraktaten og at landet allerede utgjorde en gryende trussel mot sikkerheten i Europa. Den amerikanske president Wilson var også skuffet over resultatet, selv om han hadde fått igjennom bestemmelsen om opprettelsen av Folkeforbundet. Men ved nyvalg til Kongressen gikk republikanerne frem, og det ble ikke grunnlovsmessig flertall i Senatet for å ratifisere traktaten.

Folkeforbundet var et forsøk på å konkretisere eksisterende tanker og ideer fra en voksende internasjonal fredsbevegelse. Selv om organisasjonen ikke maktet å sikre freden i mellomkrigstiden, var den et uttrykk for at nasjoner kunne samarbeide for å etablere en kollektiv sikkerhet for verden. Organisasjonen etablere en internasjonal arena der man søkte å bruke forhandlinger fremfor voldsmakt for å løse internasjonale konflikter. Makt var fremdeles et viktig element i internasjonale relasjoner, men de enorme ødeleggelser og lidelser som første verdenskrig hadde medført, bidro til å gjør krig til et avvik fra normen. Folkeforbundet var et uttrykk for at internasjonal politikk ikke lenger var å betrakte som et nullsumspill der det at noen vant innebar at noen tapte.

For de europeiske stormaktene Storbritannia og Frankrike var de langsiktige resultatene av fredsoppgjøret i 1919 sammenvevd med mer fundamentale økonomiske og maktpolitiske endringer i verden. Første verdenskrig hadde svekket Europas posisjon som maktsentrum og førte til en tyngdeforskyvning mot USA. I mellomkrigstiden valgte imidlertid USA isolasjonisme, og sammen med Tysklands og Sovjetunionens midlertidige svekkelse var dette med på å tilsløre endringer i den internasjonale maktbalansen. Ideen om selvbestemmelsesrett, demokrati og sosialisme ga imidlertid næring til nasjonale bevegelser over store deler av verden og bidro til å svekke det europeiske kolonivelde.

Fredsoppgjøret i Paris fikk et preg av kompromiss. Verken ideen om nasjonenes selvbestemmelsesrett eller rent maktpolitiske motiver seiret alene. Det førstnevnte prinsipp ble krenket flere ganger i Europa (for eksempel i Sør-Tirol, Østerrike og andre steder), men samtidig ble det skapt en rekke nye selvstendige nasjonalstater og landområder overført etter dette prinsippet. Etter oppgjøret levde fremdeles mer enn 30 millioner europeere i stater der de utgjorde en etnisk minoritet, som for eksempel tyskerne i Polen og Tsjekkoslovakia. Dette la grunnlaget for konflikter både internt og mellom stater i Europa i hele mellomkrigstiden. Utenfor Europa tok seierherrene i Paris ikke hensyn til tanken om nasjonal selvbestemmelse, og Folkeforbundet omfordelte områder i Midtøsten og Afrika med utgangspunkt i interessene til de europeiske kolonimakter. En slik nonchalant holdning skapte bitterhet og la grunnlaget for fremtidige konflikter som fremdeles preger verden.

Det var mange i Europa og resten av verden som var misfornøyde med eller ikke kom til å akseptere resultatet av fredsslutningen i 1919. Seierherrenes manglende vilje eller evne til å garantere for freden i mellomkrigstiden bidro imidlertid også sterkt til å undergrave resultatene og la grunnlaget for en ny konflikt – andre verdenskrig.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kent, Bruce: The spoils of war. The politics, economics, and diplomacy of reparations, 1918-1932, 1989
  • Macmillan, Margaret: Peacemakers. The Paris conference of 1919 and its attempt to end war, 2003
  • Sharp, Alan: The Versailles settlement. Peacemaking after the First World War, 1919-1923, 2008

Kommentarer (6)

skrev Tormod Hamnebukt

Jeg er rimelig sikker på at Italia IKKE fikk Fiume, og dermed bar et stort nag til ententene i ettertid siden de så på byen som en del av Italia. Dette selv om Fiume aldri ble lovt dem. Fiume ble satt opp som fristat under folkeforbundets beskyttelse, men okkupert av italienske nasjonalister, som ikke den Italienske staten ikke tørte å fjerne på nærmere et år. Selv om d`Annunzio som ledet disse nasjonalistene mistet følgerne sine, mistet ikke følgerne sitt nasjonalistiske syn og vendte seg deretter til Mussolini, og dette var altså en del av starten på Italias Il Duce. (Bell, P.M.H, "The Origins Of The Second World War",Third edition, 2007, Pearson Education Limited)

skrev Tormod Hamnebukt

"som ikke den Italienske staten ikke tørte å fjerne på nærmere et år." Fjern den "ikke" dere har lyst til for å få frem meningen min. (dette var pga Italias problematiske situasjon med stadig skiftende regjeringer og streiker.)

skrev Tormod Hamnebukt

Jeg er forresten sikker på at byen dere faktisk mente var Trieste.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for rettelser til artikkelen. Jeg har sett på kommentarene i samråd med fagansvarlig for Italia, og er enig i at opplysningene i dagens artikkel er feil. Jeg retter i tråd med innspill.Vennlig hilsenMarte Ericsson RysteRedaksjonen

svarte Guro Djupvik

Tusen takk, Christian! Jeg har rettet opp. Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg