første verdenskrig – fredsslutningene

Første verdenskrig varte fra 1914 til 1918. Det ble inngått våpenstillstand 11. november 1918, og i løpet av 1919–20 ble det sluttet fred med de slagne: Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia.

Den viktigste fredskonferansen om Tyskland ble åpnet i Versailles 18. januar 1919. Mange hadde håpet på en fredsslutning på basis av ånden i Woodrow Wilson Wilsons «14 punkter», men seierherrene møtte med sine konkrete nasjonale og sikkerhetspolitiske krav. Tyskerne hadde ikke adgang til konferansen og fikk overlevert kravene i ultimatums form.

De viktigste spørsmål ble avgjort av «de fire store»: USAs president Woodrow Wilson, den franske statsminister Georges Benjamin Clemenceau, den britiske Lloyd George og den italienske Vittorio Emanuele Orlando.

Disse ble enige om følgende oppgjør: Tyskland måtte avstå til Frankrike Alsace og Lorraine; Frankrike fikk dessuten administrere kullgruveområdene i Saar i 15 år, spørsmålet om Saars fremtid skulle så avgjøres av en folkeavstemning i Folkeforbundets regi. Av sikkerhetspolitiske grunner skulle vestre Rhinbredd og en sone på 50 km på østre Rhinbredd demilitariseres. Den nyopprettede staten Polen fikk Posen og storparten av Vest-Preussen, og dessuten deler av Oberschlesien etter folkeavstemning.

Dermed ble Øst-Preussen skilt fra Tyskland ved en korridor. Inne i denne ble byen Danzig (Gdańsk) gjort til fristat under Folkeforbundets kontroll. Memel-området ble skilt fra Øst-Preussen (senere inkorporert i Litauen). Nord-Schleswig gikk etter folkeavstemning til Danmark. Også Belgia og Tsjekkoslovakia fikk mindre grensejusteringer. De tidligere tyske koloniene i Afrika og Stillehavet ble delt mellom seierherrene som mandatområder under Folkeforbundet.

Det ble lagt en rekke militære klausuler på den tyske krigsmakten. Allmenn verneplikt ble forbudt, og hæren redusert til ca. 100 000 mann vervede tropper. Den tyske generalstab skulle oppløses, og visse våpen som ubåter, tungt artilleri og fly ble forbudt. Flåten ble sterkt redusert. Foruten at det ble krevd visse former for vareleveranser, skulle Tyskland betale økonomiske erstatninger for de ødeleggelsene landet hadde påført de allierte.

Summen ble endelig fastsatt 1921 til 132 milliarder gullmark, dessuten ca. seks milliarder til Belgia. Erstatningene ble aldri betalt, selv om forsøk ble gjort i 1920-årene. Etter en økonomisk konferanse 1932 ble summen sterkt nedsatt, men innbetalingene opphørte snart. Artikkel 231, den såkalte «krigsskyldparagrafen», kom til å sette mye ondt blod. Med den skulle det gis en juridisk motivering for at Tyskland skulle betale erstatninger, men den ble av tyskerne tolket som om de påtok seg ansvaret for krigsutbruddet.

Det ble sluttet fred med Østerrike i Saint-Germain september 1919, med Bulgaria november 1919, med Ungarn juni 1920 og (foreløpig) med Tyrkia i Sèvres i august 1920.

Hovedtrekkene i Brest-Litovskfreden ble ikke endret i Paris. Som et resultat av alle fredsslutningene ble europakartet totalt endret. Tre keiserdømmer var gått over ende, og det oppstod en rekke mindre republikker (Finland, Estland, Latvia, Litauen, Polen og Tsjekkoslovakia) og ett kongedømme (Jugoslavia), som i alle fall i formen fikk demokratiske forfatninger.

Stormakten Østerrike ble redusert til en liten republikk, som fikk forbud mot å slutte seg til Tyskland. Ungarn mistet store landområder, Bulgaria noe mindre. Blant de seirende stater fikk Romania og Hellas utvidet sitt territorium, mens Italia fikk områder i nord-øst som før krigen hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, blant dem Sør-TirolIstra (Istria) og Trieste.

Freden i Sèvres ble opphevet i og med den gresk-tyrkiske krig og avløst av freden i Lausanne 1923. Tyrkia fremstod som en republikk og bestod av Lilleasia og Istanbul (Konstantinopel) med Øst-Thrakia. De tidligere osmanske områdene Syria og Libanon tilfalt Frankrike som mandatområder, mens Palestina og Irak ble britiske mandatområder.

Fredsoppgjøret fikk en blandet mottagelse. Omtrent alle tyskere, uansett politisk oppfatning, betraktet det som et diktat, og det ble regjeringskrise da spørsmålet om godkjennelse kom opp. En koalisjon av Zentrum og sosialdemokratene overtok, og 28. juni 1919 undertegnet de tyske representanter traktaten i Versailles.

Sovjet-Russland var holdt utenfor konferansen og godtok den aldri. Heller ikke seierherrene var fornøyd. Italienerne hadde ikke fått tilfredsstilt sine nasjonale ambisjoner, og franskmennene sitt sikkerhetsbehov; britene kom snart til å innta en mer modererende posisjon. I USA var president Wilson skuffet over resultatet, selv om han hadde fått igjennom bestemmelsen om opprettelsen av Folkeforbundet.

Men ved nyvalg til Kongressen gikk republikanerne frem, og det ble ikke grunnlovsmessig flertall i Senatet for å ratifisere traktaten.

Fredsoppgjøret fikk et preg av kompromiss. Verken ideen om nasjonenes selvbestemmelsesrett eller rent maktpolitiske motiver seiret alene. Det førstnevnte prinsipp ble krenket flere ganger (i Sør-Tirol, Østerrike o.a.), men samtidig ble det skapt en rekke nye selvstendige nasjonalstater og landområder overført etter dette prinsippet.

Etter oppgjøret levde bare en liten andel av Europas befolkning i stater de ikke godtok, som for eksempel tyskerne i Polen og Tsjekkoslovakia. Tyskerne aksepterte i realiteten aldri resultatet, og da seierherrene, USA allerede i 1919, og senere Storbritannia og Frankrike ikke lenger ville eller kunne garantere det, ble resultatet underminert. Dermed kom grunnlaget for problemene som førte til den annen verdenskrig til å ligge i selve fredsoppgjøret.

Foruten økonomiske og sosiale konsekvenser som tyngdeforskyvning mot USA, kaos i penge- og valutasystemene, endrede markedsforhold, kvinnefrigjøring o.a., fikk krigen også maktpolitiske følger: Europas posisjon ble rokket. Koloniveldene forble riktignok intakte, men ideer om selvbestemmelsesrett, demokrati og sosialisme gav næring til nasjonale bevegelser. Frankrikes og Storbritannias posisjon var svekket, men dette ble tilslørt ved USAs isolasjonisme i mellomkrigstiden og Tysklands og Sovjetunionens midlertidige svekkelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. april 2014 skrev Tormod Hamnebukt

Jeg er rimelig sikker på at Italia IKKE fikk Fiume, og dermed bar et stort nag til ententene i ettertid siden de så på byen som en del av Italia. Dette selv om Fiume aldri ble lovt dem. Fiume ble satt opp som fristat under folkeforbundets beskyttelse, men okkupert av italienske nasjonalister, som ikke den Italienske staten ikke tørte å fjerne på nærmere et år. Selv om d`Annunzio som ledet disse nasjonalistene mistet følgerne sine, mistet ikke følgerne sitt nasjonalistiske syn og vendte seg deretter til Mussolini, og dette var altså en del av starten på Italias Il Duce. (Bell, P.M.H, "The Origins Of The Second World War",Third edition, 2007, Pearson Education Limited)

6. april 2014 skrev Tormod Hamnebukt

"som ikke den Italienske staten ikke tørte å fjerne på nærmere et år." Fjern den "ikke" dere har lyst til for å få frem meningen min. (dette var pga Italias problematiske situasjon med stadig skiftende regjeringer og streiker.)

6. april 2014 skrev Tormod Hamnebukt

Jeg er forresten sikker på at byen dere faktisk mente var Trieste.

7. april 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,

Takk for rettelser til artikkelen. Jeg har sett på kommentarene i samråd med fagansvarlig for Italia, og er enig i at opplysningene i dagens artikkel er feil. Jeg retter i tråd med innspill.



Vennlig hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.