Frankrike under andre verdenskrig

Invasjonen av Normandie i 1944 (D-dagen)

Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Charles de Gaulle i generalsuniform. Foto fra 1942.

av © Anon. Begrenset gjenbruk

Under andre verdenskrig var Frankrike kontrollert av Tyskland mellom 1940 og 1944. Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september 1939. I mai 1940 begynte tyskerne angrepet på Frankrike, og 22. juni ble Frankrike nødt til å undertegne en avtale om våpenhvile. Størstedelen av Frankrike ble okkupert inntil den endelige fredsslutningen, mens resten (Vichy-Frankrike) fikk opprettholde en formell suverenitet.

Etter nederlaget i juni 1940 ble franskmennene delt. I utgangspunktet godtok et stort flertall våpenhvilen og «Nasjonalrevolusjonen» ledet av marskalk Philippe Pétain, som endte den tredje republikk og samarbeidet med Adolf Hitlers Tyskland. Et mindretall valgte å følge general Charles de Gaulle og gjøre motstand mot okkupanten. Snart samlet hele motstandsbevegelsen seg rundt de Gaulle, og hans autoritet ble anerkjent etter frigjørelsen i august 1944.

15. mars 1939 brøt Hitler garantiene gitt til Tsjekkia og invaderte Böhmen. Fra da av var andre verdenskrig uunngåelig. Men franskmennene var delt. Etter den tysk-russiske pakt (23. august) og delingen av Polen krevde de franske kommunistene forståelsesfred med Hitler. Partiet ble oppløst og lederne arrestert. Regjeringen Edouard Daladier fikk utstrakte fullmakter, og det ble innledet et intimt økonomisk og politisk samarbeid med Storbritannia.

Etter erobringen av Polen i september 1939 ble fronten stille i vest. Tyskland ventet å se på reaksjonen til Frankrike og Storbritannia, mens de allierte nølte med å ta initiativ til et angrep. Denne «merkelige krigen» på vestfronten ble kritisert, og etter freden mellom Finland og Sovjetunionen dannet den tidligere finansminister Paul Reynaud en ny regjering, hvis program var en opptrapping av krigen. 10. mai 1940 rykket tyskerne over Nederlands og Belgias grenser. Rundt 20. mai brøt de gjennom de nordfranske festningene og kilte seg med panseravdelinger i løpet av et par dager helt frem til kanalkysten ved Sommes utløp og nordenfor.

5. juni vendte tyskerne seg sørover mot Frankrike, og 9. juni var avgjørelsen falt. Den franske hæren måtte gå tilbake, og den tyske fremrykningen artet seg nærmest som en forfølgning. 14. juni falt Paris, 16. juni Verdun, og den tyske fremmarsjen fortsatte i stormskritt langs kysten og bak Maginotlinjen mot den sveitsiske grensen. 10. juni erklærte Italia vestmaktene krig og gikk til angrep mot Frankrike uten å kunne bryte den franske motstanden ved grensen. Marskalk Philippe Pétain avløste 16. juni Reynaud som ministerpresident. 17. juni bad Pétain om våpenstillstand, og 22. juni ble en slik sluttet med Tyskland i Compiègne, 24. juni med Italia. President Albert Lebrun trådte deretter tilbake, og Pétain overtok også statssjefens funksjoner.

Våpenstillstanden gav Tyskland rett til å besette to tredjedeler av landet, med Paris og hele kysten fra Belgia til Pyreneene. I den frie sonen i sør fikk Frankrike beholde en liten militær vaktstyrke mens hæren ellers skulle bli demobilisert. Frankrike måtte dekke de tyske okkupasjonskostnadene med 400 millioner francs, senere 300 millioner per dag. Ved våpenstillstanden med Italia 24. juni 1940 fikk Italia okkupere Korsika og noen små områder ved grensen.

Storbritannia sikret seg straks kontrollen over de franske flåtestyrkene i britiske og britisk-kontrollerte havner, særlig i Alexandria. 3. juli angrep britene krigshavnen Mars al-Kabir i Algerie og satte de fleste skip i havnen ut av funksjon for å hindre at de ble overlevert til tyskerne. Pétain brøt da den diplomatiske forbindelse med Storbritannia.

Vichy ble sete for regjeringen (fra da kalt Vichy-regjeringen). Her trådte kamrene sammen, og 10. juli vedtok de med stort flertall et forslag fra Pierre Laval om å gi diktatoriske fullmakter til Pétain. Pétain utnevnte seg selv til statssjef, selve begrepet republikken ble avløst av État français. Han utnevnte ministrene, som stod til ansvar for ham enkeltvis, og overtok også hele den lovgivende makt. Laval spilte en ledende rolle som stedfortreder for statssjefen og som visestatsminister i en ny regjering.

Pétain la skylden for nederlaget på demokratiet, de gamle politikere og kaoset i den tredje republikk. Han ville opprette en autoritær stat, bygd på familie, fedreland og arbeid. I Vichy pågikk en stadig tautrekking mellom de eldre reaksjonære og de yngre tyskvennlige aktivistene, som ønsket en forsoningsfred og endog et forbund med Tyskland. Laval gjorde seg til talsmann for den tyskvennlige kurs, og tanken på en forsoningsfred vant frem utover høsten. Møtet mellom Hitler og Pétain i oktober ble imidlertid lite vellykket, særlig fordi Hitler måtte ta hensyn til Italia og Spania, som hadde sine egne krav mot Frankrike, og fryktet en tysk-fransk forsoning. I desember 1940 fikk Laval plutselig avskjed; han ble beskyldt for forsøk på å narre Pétain til å flytte regjeringen til det okkuperte Paris. I februar 1941 ble admiral François Darlan den sterke mann som stedfortreder og arvtager etter Pétain. Darlan ble også visestatsminister og utenriksminister.

I løpet av 1941 ble motsetningen mellom Vichy og Storbritannia skjerpet, blant annet på grunn av den britiske støtten til Charles de Gaulle. Embetsmennene i de fleste kolonier hadde sluttet opp om Pétain, og dette var hans sterkeste kort overfor tyskerne. I september 1940 hadde et britisk-gaullistisk angrep mot Dakar slått feil, men i juni 1941 ble Syria tatt. Samtidig fant Pétain seg i at Indokina faktisk ble et japansk protektorat, og godkjente en avtale med japanerne her.

I april 1942 fikk tyskerne Pétain til å ta Laval til nåde igjen, og han ble stats-, utenriks-, innenriks- og informasjonsminister. Men Darlan var sjef for de væpnede styrkene og ble stående som Pétains stedfortreder. Det tyske presset ble nå sterkere. I november 1942 gikk de allierte i land i Nord-Afrika, og tyskerne rykket inn i den frie sonen i Frankrike. Pétain hadde gitt ordre til motstand i Nord-Afrika, men han protesterte mot den tyske innmarsjen. Han ble ikke avsatt, men Laval overtok hele styret under tysk kontroll.

Storbritannia anerkjente 18. juni 1940 general Charles de Gaulle som leder for alle de franskmennene som fortsatte krigen. I september 1941 dannet han Nasjonalkomiteen for det frie Frankrike. I Frankrike oppstod det høsten 1940 spredte motstandsgrupper som i 1941–1942 vokste sterkt og bygde opp landsomfattende apparater. Fra juni 1941 ble også kommunistenes illegale apparat satt inn mot tyskerne. I 1943 dannet motstandsbevegelsene et «nasjonalt motstandsråd» i Frankrike, men de slo ikke organisasjonene sammen. Tyskerne svarte på motstand og sabotasje med skjerpet terror og henrettelse av gisler, og den økonomiske utplyndring førte til nød.

Både av politiske og av sikkerhetsmessige grunner hadde de allierte holdt de Gaulle helt utenfor planleggingen av landgangen i Nord-Afrika. Først i mai 1943, da Tunis var tatt, fikk de Gaulle komme til Alger. USAs president Franklin D Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill presset de Gaulle og general Henri-Honoré Giraud til å stå side om side som alternerende formenn for den «franske frigjøringskomité», som ble opprettet i Alger i juni 1943. Makten i Nord-Afrika gikk over til motstandsbevegelsen, og Giraud gled snart ut av bildet.

Den frie administrasjonen hadde et visst demokratisk preg, og den rådde over en halv million soldater, som gjorde en betydelig innsats i Italia. I september 1943 ble Korsika befridd. Ved invasjonen i Nord-Frankrike i juni 1944 (D-dagen) gav de Gaulle signal til folkereisning mot tyskerne. Hjemmefrontstyrkene under general Marie-Pierre Koenig voldte tyskerne store vanskeligheter. De lokale hjemmefrontorganene overtok administrasjonen i de frigjorte distriktene, og de allierte godtok dette.

De Gaulle landet i Frankrike nærmest mot de alliertes ønske, og 25. august 1944 ble han hyllet av veldige folkemasser i det befridde Paris. I september samme år dannet han en provisorisk regjering som ble anerkjent av stormaktene. Regjeringen brakte orden i administrasjonen, til dels på bekostning av de selvrådige lokale styrer som var opprettet av motstandsbevegelsen, og den fikk etter mange rivninger innlemmet de «indre» styrkene i den regulære arméen. Det ble satt i gang et kraftig oppgjør med kollaboratørene. Pétain og Laval ble dømt til døden, men Pétain ble benådet til livsvarig fengsel.

Under det provisoriske styret ble de politiske partiene reorganisert. Vichy-tiden hadde stilt det gamle høyre i dårlig lys, og nederlaget i 1940 hadde gjort det samme med de gamle borgerlige venstrepartiene, i første rekke radikalsosialistene. Regjeringen og forsamlingen ble dominert av kommunistene, sosialistene og folkerepublikanerne. Kommunistene hadde flertall i den gjenreiste faglige landsorganisasjonen CGT. Sosialistene hadde til gjengjeld vunnet frem i mellomgrupper som før hadde sognet til det borgerlige venstre. Storparten av de borgerlige velgerne sluttet opp om det nydannede katolske venstrepartiet, folkerepublikanerne (Mouvement républicain populaire, MRP). De tre partiene hadde en felles bakgrunn i motstandsbevegelsen.

De Gaulle var lenge hevet over kritikk. Han ledet personlig forsvars- og utenrikspolitikken, men overlot den økonomiske og sosiale politikken til de tre regjeringspartiene. Samarbeidet mellom dem førte til at Frankrike fikk en moderne sosiallovgivning. En del av de store sparebankene, forretningsbankene og forsikringsselskapene, kullgruvene, gass- og elektrisitetsverkene ble nasjonalisert, og det samme skjedde med en del store bedrifter, blant annet Renault.

De siste krigsårene, først med allierte luftangrep og siden med krigshandlinger på fransk jord, hadde ført til store ødeleggelser. Samferdselsnettet var nesten lammet. Industrien slapp lettere fra det, men maskineriet var utslitt og foreldet. Jordbruket hadde lidd alvorlige tilbakeslag som det tok flere år å komme over. I 1944–1945 var det til dels nød i storbyene, særlig Paris, og i deler av Sør-Frankrike. Fra 1946 ble tilførslene av matvarer bedre, særlig fordi samferdselsnettet raskt ble gjenreist.

Den økonomiske planleggingen tok ikke bare sikte på gjenreisning, men også på å endre Frankrikes økonomiske struktur og gjøre det til en moderne økonomisk stormakt. Særlig gjaldt det å utbygge kraftforsyningen og tungindustrien, rasjonalisere viktige industrigrener og mekanisere jordbruket. I utenrikspolitikken søkte de Gaulle å hevde Frankrikes plass som stormakt. Landet fikk ikke delta i Jalta og Potsdam, men ble opptatt i utenriksministerrådet.

Ved en folkeavstemning i oktober 1945 uttalte velgerne seg med stort flertall for at Frankrike skulle få en ny forfatning. Samtidig ble det valgt en grunnlovgivende forsamling, og valgene ble en overveldende seier for de tre regjeringspartiene, med kommunistene som de sterkeste, tett fulgt av de to andre. Etter valget kom det til strid mellom de Gaulle og sosialistene og kommunistene, dels om forsvarsbudsjettet, dels om den nye forfatningen. De Gaulle ønsket en sterk presidentmakt og et tokammersystem som sikret stabilitet. Sosialistene og kommunistene krevde et ettkammersystem som gav direkte uttrykk for folkeviljen, og særlig kommunistene motsatte seg den sterke presidentmakten. Bare MRP støttet de Gaulle, og i januar 1946 trådte han plutselig tilbake.

I april 1946 vedtok forsamlingen med knapt flertall sosialistenes grunnlovsforslag, men det ble forkastet ved en folkeavstemning i mai. Ved valg til en ny grunnlovgivende forsamling i juni ble MRP det sterkeste partiet. De tre partiene ble så enige om et kompromiss som de Gaulle gikk imot. Ved folkeavstemningen i oktober 1946 fikk forslaget bare knapt flertall.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.