Interiør fra den ødelagte Fasanenstrasse synagogen i Berlin. Synagogen ble brent under Krystallnatten 9.-10. november 1938, da den nazistiske tyske regjeringen iverksatte omfattende voldshandlinger mot jøder og jødisk eiendom. 

Fasanenstrasse Synagogue av ukjent/ Leo Baeck Institute. Falt i det fri (Public domain)

Holocaust er en betegnelse på nazistenes folkemordjødene før og under andre verdenskrig. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept. Jødene selv bruker ofte betegnelsen shoah eller shoa.

Veien fram til det som ble folkemordet på jødene var en gradvis prosess. Fra Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i januar 1933 til utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 ble jødene diskriminert juridisk, økonomisk og sosialt, og forholdene de levde under ble gradvis forverret. Mange ble også drept eller grovt mishandlet.

I 1939 bodde det knappe ti millioner jøder i Europa. Seks år senere var om lag seksti prosent av dem drept. Halvparten var polske jøder. I løpet av andre halvdel av 1941 iverksatte tyskerne det de omtalte som den endelige løsningen, hvor målet var systematisk å tilintetgjøre Europas jødiske befolkning. Det vanligste dødsstedet var dødsleirene, men svært mange døde også i gettoer og i massehenrettelser under tyskernes frammarsj på Østfronten. De ble myrdet fordi de ikke hadde noen plass i det nazistiske verdensbildet.

Begrepet Holocaust er opprinnelig en gresk betegnelse som betyr fullstendig brent, og viste til hedenske dyreofringer. Siden 1700-tallet har det blitt brukt i det engelske språket med den samme betydningen som massakre, og Holocaust ble også anvendt i forbindelse med folkemordet på armenerne under første verdenskrig. Det var først på 1960-tallet at begrepet ble tatt i bruk om det jødiske folkemordet, og i løpet av tiåret etter ble det et allment begrep. Selv brukte nazistene omskrivingen «den endelige løsningen».

Imidlertid har innholdet i begrepet blitt utvidet igjen for å beskrive forsøkene på å tilintetgjøre andre grupper, både før, under og etter andre verdenskrig. Dette har vært omdiskutert blant noen forskere. En løsning har vært å bruke betegnelsen Holocaust for folkemordet på jødene, mens holocaust blir brukt om andre grupper. Andre har foretrukket å bruke det hebraiske ordet HaShoah som betyr katastrofe.

Personer tilhørende folkegruppen roma samlet for deportasjon av tyske myndigheter i Aspenberg, Tyskland 22. mai 1940.  I 1938 ble de første roma og sinti deportert til konsentrasjonsleirene Buchenwald og Sachsenhausen. I 1940 ble nær tre tusen roma og sinti deportert til tvangsarbeid Polen.

Deportasjon av Ukjent/Bundesarchiv . CC BY SA 3.0

Jødene var ikke den eneste gruppen som ble forsøkt utslettet under andre verdenskrig, og de var ikke den eneste gruppen som nazistene ønsket fjernet. Rom-gruppen ble også hardt rammet. Mellom to og tre millioner sovjetiske krigsfanger omkom som en følge av nazistenes rasepolitikk, og om lag to millioner ikke-jødiske polakker ble også drept.

Videre var det målrettede tiltak mot blant andre homoseksuelle, Jehovas vitner, frimurere og individer med mentale og fysiske lidelser – alle grupperinger som nazistene anså som «laverestående».

Det er vanskelig å anslå det eksakte antallet som døde på grunn av etnisk opphav, religiøs overbevisning eller seksuell legning, men antallet er beregnet til om lag elleve millioner. I tillegg kommer de som døde av regulære krigshandlinger.

Medlemmer av SA holder plakater med teksten "Tyskere! Forsvar dere! Ikke kjøp fra jødene! ("Deutsche! Wehrt Euch! Kauft nicht bei Juden!") foran varemagasinet Israel i Berlin. Bildet er tatt 1. april 1933 ved starten av nazistenes boikott av jødiskeide bedrifter. 

Berlin 1933 av ukjent/German Federal Archives. CC BY SA 3.0

I 1921 ble Adolf Hitler formann for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet. Han var partiets diktatoriske leder fram til han begikk selvmord rett før slutten av andre verdenskrig i 1945.

Partiets program og Hitlers retorikk var sterkt preget av antijødiske holdninger. I Mein Kampf, som han forfattet under et fengselsopphold i 1924, la Hitler fram sin plan for å forvandle Tyskland til en nasjon basert på den ariske rasen. Boken var blant annet sterkt inspirert av samtidens raseideologi, hvor ulike folkeslag ble tillagt uforanderlige egenskaper og deretter rangert. Her kom jødene ofte dårlig ut, noe som var en viktig grunn til den moderne antisemittismen. I tillegg mente Hitler at jødene hadde skylden for alt han mente var negativt i verden.

Slike ideer var et kjennetegn ved hele Europa på denne tiden, men få var så ytterliggående som Adolf Hitler. I den sterkt antisemittiske boken går det klart fram at jødene ikke har noen plass i hans framtidsvisjoner, og enkelte av avsnittene kan peke fram mot planer om et folkemord.

Tyskland var sterkt preget av å ha tapt første verdenskrig, av mellomkrigstidens mange økonomiske kriser og et påtvunget og ustabilt demokratisk styresett. Dette er noen av grunnene til at Hitlers parti og hans visjon om et sterkt Tyskland basert på tyskere av den ariske rase gradvis vant større oppslutning i den tyske befolkningen, og til at han ble rikskansler etter at partiet kom til makten i 1933.

Nazistenes maktovertakelse i januar 1933 fikk umiddelbare konsekvenser for landets jødiske innbyggere ved at jødiskeide forretninger, jødiske leger og jurister ble boikottet. Trakasseringen fortsatte både lokalt og nasjonalt de neste årene, og jødene ble utskilt fra stadig flere områder i samfunnet.

Antisemittismen utviklet seg gjennom en vekselvirkning mellom initiativer nedenfra og lovgivning ovenfra. Et vanlig mønster var at aktivister med tilknytning til nazibevegelsen gjennomførte boikottaksjoner, voldshandlinger og stigmatiserende tiltak på grasrotplan. Deretter innførte stats- og partiledelsen offentlige antisemittiske tiltak for å gjenopprette «ro og orden».

Nürnberglovene i september 1935 var et viktig vendepunkt. Med disse lovene ble segregeringen forankret i lovverket. Riksborgerloven slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere, og loven om «beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære» forbød alle ekteskapelige og ikke-ekteskapelige forbindelser mellom jøder og «ariere». Loven ga også en klar definisjon av hvem som skulle regnes som jøder.

Tyske jøder mistet dermed statsborgerskapet sitt og ble gjort til statsløse og annenrangs innbyggere. Jøder fikk ikke gifte seg eller ha seksuelle forbindelser med «ariere», arbeidsmulighetene ble stadig mer innskrenket og barna fikk ikke gå i samme klasse som «ariere». De ble også fratatt stemmeretten.

På stadig flere steder kom det opp skilt hvor det sto at «jøder er uønsket». Våren 1938 måtte cirka 80 prosent av jødiske forretninger og mellom 60 og 70 prosent av industri- og håndverksbedrifter drevet av jøder lukke på grunn av antijødiske tiltak. Selv om dette også rammet den tyske statens økonomi, fortsatte utviklingen.

Krystallnatten utgjorde nok et vendepunkt. På ordre fra propagandaminister Joseph Goebbels ble om lag 7500 jødiskeide gudshus, hjem og eiendommer vandalisert og rundt 30 000 jøder sendt til konsentrasjonsleirer. Flere hundre ble myrdet rett etter ankomst. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, jøder tvangsflyttet fra sine hjem til egne «jødehus» og tvunget til å selge verdifulle gjenstander, uten at de fikk beholde pengene. I en tale Hitler holdt i Riksdagen i januar, fastslo han at dersom det brøt ut krig, ville den føre til at «den jødiske rase i Europa blir tilintetgjort».

I hele perioden etter nazistenes maktovertakelse var målet at jødene skulle forlate de tyske områdene. Mange jøder ønsket å flykte, og mange flyktet, men det var vanskelig. Det var krevende å forlate et land hvor de var godt etablert, hvor de hadde familie, venner og arbeid. Videre var tiltakene mot dem av en så skrittvis natur at det var vanskelig å skjønne hva som faktisk var i ferd med å skje. Mange håpet at hvert tiltak skulle bli det siste. De som faktisk emigrerte, opplevde at myndighetene konfiskerte eiendeler og annet ved utreise. Tyske myndigheter forbød jødene å emigrere i oktober 1941.

En annen viktig grunn til at mange ble værende, var at det ikke fantes noen opplagte steder å flytte til. Europa og USA ville ikke ta imot det stadig økende antallet jøder som ønsket seg vekk fra nazistene. Dette var hovedtemaet på Eviankonferansen i juli 1938, hvor det ble klart at ingen land, med unntak av Den dominikanske republikk, ville ta imot et større antall jødiske flyktninger. Det daværende mandatområdet Palestina, som gradvis hadde fått en jødisk befolkning av en viss størrelse, var heller ikke aktuelt. Britene hadde strenge innvandringskvoter for jødene.

Tysklands invasjon av Polen 1. september 1939 utløste den andre verdenskrig. En viktig grunn for erobringen av østeuropeisk territorium var Hitlers tenkning om Lebensraum, det vil si Tysklands og den germanske rasens påståtte rett til å vokse og å utvide det som de anså som naturlige bosettingsområder. Derfor skulle den allerede eksisterende befolkningen fordrives, brukes som slavearbeidere eller drepes. Samtidig medførte okkupasjonen av Polen, som hadde over tre millioner jødiske innbyggere, at tyskerne fikk et langt større «jødeproblem».

Etter at den tyske hæren, Wehrmacht, slo i stykker den polske staten, ble Polen et område der nazistene kunne eksperimentere med rasebasert og antisemittisk politikk. Massefordrivelser, segregering og gettoisering og massemord ble etablert som normalfenomener. I slutten av 1939 av hadde mer enn 45 000 polakker og 7000 jøder blitt myrdet innenfor de tyskkontrollerte områdene.

Allerede måneden etter invasjonen begynte også segregeringen av de polske jødene gjennom opprettelsen av den første gettoen. Samtidig ble jødene tvunget til å bære en gul stjerne merket med «jøde». I løpet av 1941 hadde okkupasjonsmakten opprettet 223 gettoer. Da var over 60 prosent av de polske jødene tvunget inn i et liv som medførte at de ble fysisk avstengt fra omverdenen, hadde minimal tilgang til mat og arbeid, og de sanitære forholdene var dårlige. Resultatet var nød, fattigdom, sykdom og dødsfall. En liknende utvikling fant sted i andre tyskokkuperte land i Øst-Europa.

Sommeren 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen, som til da hadde hatt en ikke-angrepsavtale med Tyskland. I ettertid har forskere fastslått at dette markerer begynnelsen på «den endelige løsningen», nazistenes omskriving av det som skulle utgjøre det jødiske folkemordet. Parallelt med tyskernes framrykking i Sovjetunionen utførte tyske Einsatz-grupper, mobile enheter som blant annet hadde som oppgave å drepe sivile, omfattende og målrettede nedslaktinger av jødiske innbyggere.

Det er anslått at Einsatz-gruppene drepte drøyt én million jøder i løpet av krigen. Ikke sjelden ble de tyske styrkene godt hjulpet av lokale krefter, for antisemittisme var utbredt i Øst-Europa lenge før den tyske invasjonen. I etterkant har massakrene i ukrainske Babij Jar blitt stående som et grelt symbol på en slik framferd. I løpet av to dager i september 1941 ble i underkant av 34 000 jøder drevet til Babij Jar-kløften i Kiev, beordret til å avlevere alle sine verdisaker og kle seg nakne for deretter å bli skutt. Da massakrene var over, ble kløften dekket med jord, noe som førte til at de som ikke døde av skuddsår ble levende begravet. Jødenes verdisaker og klær ble levert til lokale etniske tyskere og den tyske administrasjonen i byen.

Jødiske emigranter foran et reisebyrået Palestine & Orient Lloyd  i Charlottenburg i Berlin, januar 1939. Mange jøder forsøkte å reise ut av Tyskland, men de fleste hadde ingen steder å reise til. Det var ingen land som ønsket å ta i mot jødiske flyktninger.

Berlin 1939 av Ukjent/German Federal Archives. CC BY SA 3.0

Våren 1940 angrep Tyskland flere land i Vest-Europa. Med så mange jøder innenfor okkupasjonsregimets grenser, ble jødenes situasjon inngående diskutert. Sommeren 1940 drøftet derfor tyske myndigheter muligheten for at jøder kunne deporteres til Madagaskar, men oppgav dette etter noen få måneder fordi det var umulig å gjennomføre. Parallelt med dette innførte hvert lands lokale myndigheter antijødiske tiltak, og fram til 1942 ble jødene delvis økonomisk, sosialt og kulturelt isolert fra storsamfunnet.

Samtidig ble de aldri totalt utestengt, slik som i Tyskland, og det skjedde ikke med samme intensitet og hurtighet som var tilfelle i Øst-Europa. En viktig grunn til denne forskjellen var at okkupasjonsregimene ikke kunne spille på de samme sterke antipatiene mot jøder som i øst. En viktig faktor var også okkupasjonsregimenes karakter. I Øst-Europa hadde SS, som var selve spydspissen i drapspolitikken, en sterkere posisjon enn i de okkuperte områdene i vest.

Imidlertid fantes det også i Vest-Europa regjeringer som aktivt hjalp tyskerne, slik som Vichyregimet i Frankrike. I mange vesteuropeiske land ble jødene også skilt ut ved at de måtte bære en gul stjerne. To unntak var Norge og Danmark, hvor den jødiske befolkningen utgjorde et så lite antall at myndighetene anså at det ikke ville utgjøre noen forskjell.

Den første fasen i folkemordet på jødene besto i all hovedsak av det som kan betegnes som usystematiske tiltak – enkeltaksjoner hvor relativt mange jøder kunne bli drept uten at styresmaktene protesterte, men som samtidig ikke var en del av en overordnet plan. Dette endret seg i løpet av andre halvdel av 1941, da «den endelige løsningen» tok til.

Det foreligger ikke noen skriftlig ordre fra Hitler eller andre bevis som kan tidfeste denne beslutningen nøyaktig. Ved å studere den faktiske utviklingen i jødeutryddelsene er det tydelig at erobringen av Sovjetunionen, og tyskernes framferd der, slik som i eksemplet Babij Jar, utgjorde et vendepunkt i prosessen.

Samtidig ble det klart at massehenrettelser var en lite effektiv måte å tilintetgjøre store grupper på, og de som utførte drapene klaget også over de psykiske påkjenningene dette medførte. Tyskerne hadde erfaring med gass som drapsmetode via det såkalte eutanasiprogrammet, hvor om lag 70 000 funksjonshemmede ble myrdet i perioden 1939–1941. Disse ble blant annet gasset i hjel i lastebiler som fungerte som mobile gasskamre. Denne kunnskapen ble videreutviklet til det som vi i dag kjenner som gasskamrene i de tyske dødsleirene, med Auschwitz som det mest kjente eksemplet.

På en konferanse i Wannsee utenfor Berlin i januar 1942 ble de praktiske tiltakene i forbindelse med utryddelsene diskutert av representanter for den tyske staten og Nazipartiet. Formålet var å koordinere iverksettingen av «den endelige løsningen» på jødespørsmålet.

En gruppe går mot gasskamrene og krematoriene 2 og 3, 27. mai 1944 i  Auschwitz-Birkenau. Fotografiet dokumenterer ankomsten av ungarske jøder til utryddelsesleiren i løpet av andre halvdel av 1944.

Birkenau av Ukjent/Yad Vashem. Falt i det fri (Public domain)

Eksperimenter med gassing i Auschwitz begynte vinteren 1941. I løpet av 1942 ble kapasiteten på denne avlivningsmåten så effektiv at tyskerne kunne deportere store deler av den jødiske befolkningen til tilintetgjørelsesleirene. Gradvis ble gettoene i øst tømt, og det som har blitt omtalt som den industrialiserte delen av folkemordet tok til. Først ble de arbeidsuføre, som barn, syke og eldre transportert og drept ved ankomst, i det nazistene betegnet som seleksjonen. Deretter fulgte andre grupper, og i 1944 var den siste gettoen avviklet.

I tillegg til å tømme gettoene, og dermed på sikt få det Lebensraum som tyskerne ønsket seg, var en viktig grunn til deportasjonene behovet for arbeidskraft i konsentrasjonsleirene. De forsynte den tyske krigsindustrien med gratis arbeidere, og jøder og andre ble ansett som nyttige fram til de stupte som en kombinasjon av dårlig ernæring, sykdom og overanstrengelse. Andre ble utsatt for grusomme kvasimedisinske eksperimenter eller måtte jobbe for leirledelsen. Alle ble fysisk og psykisk fornedret på det groveste.

I øst ble konsentrasjonen av jøder i gettoer ansett som en nødvendig praktisk forutsetning for deportasjonene til dødsleirene. I vest bodde det langt færre jøder, og fasen hvor jødene ble konsentrert for så å bli deportert var kortere og mer avhengig av hva slags regime okkupasjonsmakten hadde innført.

Mens en systematisk deportasjon av de tyske jødene hadde tatt til allerede høsten 1941, var 1942 året hvor også en svært stor andel av den vesteuropeiske jødiske befolkningen ble sendt til dødsleirene. Blant annet ble belgiske, franske, norske og nederlandske jøder deportert.

Deportasjonene fortsatte de to påfølgende årene, selv når det begynte å bli klart at tyskerne kom til å tape krigen. I de siste månedene før freden i 1945 ble jøder og andre som fortsatt levde, tvunget ut på lange marsjer fra en leir til en annen fordi tyskerne ønsket å rydde leirene i Polen før den sovjetiske hæren kom fram til disse. De allerede utmattede og utmagrede fangene ble drevet fram under ekstrem brutalitet fra fangevokternes side, og det er beregnet at så mange som en kvart million jøder og ikke-jøder døde underveis. Norske Julius Paltiel var en av få som overlevde.

I etterkant har det blitt hevdet, av blant andre Hannah Arendt, at jødene lot seg føre rett i døden uten å sette seg til motverge, og det skulle ta lang tid før kunnskapen om jødisk motstand mot nazistenes grusomheter kom fram. Foruten at jøder tok del i allierte styrkers regulære krigføring mot Tyskland, tok jøder del i, og organiserte selv, både væpnet og ikke-væpnet motstand. I øst dannet noen jøder egne partisangrupper, andre deltok i allerede etablerte enheter.

Det mest kjente eksemplet på motstand er opprøret i Warszawa-gettoen i april 1943, hvor de jødiske innbyggerne sloss mot tyskerne med innsmuglede og hjemmelagde våpen i en knapp måned. Av de drøye 60 000 innbyggerne døde rundt 30 000 i kampene. De gjenværende ble deportert. Liknende opptøyer, om enn i langt mindre omfang, fant sted i andre gettoer. Det er også kjent ett tilfelle hvor kvinner som oppdaget at de skulle gasses, gjorde opprør i avkledningsrommet og skadet flere av vaktene.

Nyere forskning, av blant andre Yehuda Bauer, har også pekt på at det å opprettholde et noenlunde normalt dagligliv i gettoene, som det å la barn gå på skole og lære om sin jødiske bakgrunn i en tid hvor målet var utryddelse, kan ses på som uvæpnet motstand. I tillegg utførte enkeltpersoner, slik som den polsk-jødiske Emanuel Ringelblum, systematiske innsamlinger av dokumenter, dagbøker og annet for å dokumentere livet i gettoene for ettertiden.

Å forstå hvordan et folkemord av et slikt omfang kunne skje, er en tilnærmet umulig oppgave. Et av spørsmålene forskere har diskutert er om det var planlagt allerede før krigens utbrudd, eller om avgjørelsen ble tatt i løpet av krigen. I tillegg har det blitt diskutert om den tyske befolkningen var spesielt disponert for antisemittiske holdninger og handlinger, i hvilken grad Hitlers person var avgjørende for folkemordets utførelse og hvor viktig byråkrati og teknokrati var.

Som en konsekvens av disse debattene dannet det seg i 1970- og 1980-årene to grunnsyn: intensjonalisme og strukturalisme/funksjonalisme. «Intensjonalistene» mente i grove trekk at det fantes en rett linje fra Hitlers tidlige program om å eliminere jødene til Holocaust. De som står for et strukturalistisk syn, argumenterte for at det var enkelttiltakene mot jødene, mange av dem store i omfang, som til sammen førte til folkemordet på jødene, og at drapspolitikken utviklet seg som et resultat av nazistatens særegne struktur og dynamikk. Her spilte antisemittisme en underordnet rolle.

I dag er forskningen for en stor del blitt frakoplet disse overgripende teoridannelser. Et viktig utviklingstrekk her var åpningen av arkivene i Øst-Europa etter den kalde krigens slutt som ga grobunn for en regional og lokal vending i holocaustforskningen. Denne viste at beslutningsprosessene og dynamikken i den nazistiske forfølgelses- og drapspolitikken var langt mer komplekse enn det var blitt antatt både fra strukturalistisk og intensjonalistisk hold. De siste tiårene har det også blitt lagt større vekt på gjerningspersonenes ideologiske oppfatninger, bakgrunn og motiver.

Et annet sentralt spørsmål har vært hvor mye de allierte visste om hva som skjedde med jødene. Fram til krigsutbruddet var det fri presse i Europa, og alle som ville, kunne følge med på utviklingen i Tyskland. Enkeltindivider over hele Europa advarte mot hva som var i ferd med å skje, men det er samtidig slående hvordan den stadig grovere diskrimineringen av jødene kunne finne sted uten at tyskerne støtte på motkrefter av betydning internasjonalt.

Under krigen var tilgangen til korrekt informasjon vanskelig, og det var utfordrende å skille sannhet fra propaganda. Til tross for dette var ikke verden uten kunnskap om hva som skjedde med jødene. Soldater som hadde deltatt på Østfronten, også de norske, fortalte om sine opplevelser ved hjemkomst. Enkeltpersoner klarte å rømme fra gettoer og dødsleirer, og berettet om hva de hadde gjennomgått. Gradvis gikk omfanget av utryddelsen opp for de alliertes ledelse, og tidlig høsten 1942 skjønte de at de var tilskuere til et pågående folkemord.

  • Götz Aly og Susanne Heim, Architects of Annihilation: Auschwitz and the Logic of Destruction, London: Phoenix 2003.
  • Omer Bartov (red.), The Holocaust: Origins, Implementation, Aftermath. (Rewriting Histories). London & New York: Routledge 2000.
  • Yehuda Bauer, The Death of the Shtetl, New Haven & London: Yale University Press, 2009.
  • Yehuda Bauer, Rethinking the Holocaust, New Haven & London: Yale University Press, 2001.
  • Wolfgang Benz, The Holocaust: A Short History, London: Profile Books 2000.
  • Saul Friedländer, Nazi Germany and the Jews. The Years of Persecution, 1933–1939, London: Phoenix Giant, 1997.
  • Saul Friedländer, The Years of Extermination. Nazi Germany and the Jews, 1939–1945, New York: HarperCollins Publishers, 2007.
  • Ulrich Herbert, National Socialist Extermination Policies: Contemporary German Perspectives and Controversies, New York: Berghahn 2000.
  • Jeffrey Herf, The Jewish Enemy: Nazi Propaganda During World War II and the Holocaust, Cambridge: Harvard University Press, 2006.
  • Odd-Bjørn Fure, Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene, Nytt Norsk Tidsskrift 2/2002.
  • Raul Hilberg, Perpetrators, Victims, Bystanders: The Jewish Catastrophe 1933–1945, New York: Harper Perennial, 1993.
  • Eberhard Jäckel, Hitler’s World View. A Blueprint for Power. Cambridge, Massachusetts & London: 1981.
  • Neil Levi og Michael Rothberg (red.), The Holocaust. Theoretical Readings, Edinburgh: Edinburgh University Press Ltd, 2003.
  • Peter Longerich, Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jews. Oxford: Oxford University Press 2010.
  • Peter Longerich, The Unwritten Order. Hitler’s Role in the Final Solution, Gloucestershire: Tempus 2003.
  • Einhart Lorenz, Veien mot Holocaust, Oslo: Pax Forlag A/S 2003.
  • George L. Mosse, Toward the Final Solution. A History of European Racism, New York: Howard Fertig inc. Publisher, 1985.
  • Dalia Ofer og Leonore J. Weitzmann (red.), Women in the Holocaust, New Haven & London: Yale University Press, 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. mars 2017 skrev Hansen

Siden Store Norske Leksikon er ment som et sted for å samle fakta/ er et oppslagsverk, burde det vel være slik at det som blir skrevet er med sikkerhet sant? 2. verdenskrig er vel kanskje den viktigste delen av historien som mennesker nå til dags kjenner til, og med dette har populære og til dels pålitelige nettsider som Store Norske Leksikon stor innflytelse på store deler av befolkningen. Jeg bare spør: hvor ble all denne informasjonen fra artikkelen hentet fra, hvorfor ble ikke holocaust omskrevet på en nøytral måte? Jeg regner med mange av oss lesere hadde satt stor pris på om dere hadde lagt til flere temaer i denne artikkelen, for eksempel under avsnittet Hvordan kunne Holocaust finne sted? Her mangler det mye...

17. mars 2017 skrev Vibeke Kieding Banik

Hei, og takk for at du har tatt deg tid til å lese og kommentere artikkelen. Når det gjelder hvor informasjonen til teksten er hentet fra, viser jeg til litteraturlisten på slutten av artikkelen.
Jeg er litt usikker på hva du mener med at framstillingen ikke er nøytral. Hva konkret mener du er ubalansert, og hva mener du mangler?

beste hilsen
Vibeke Kieding Banik

17. mars 2017 skrev Hansen

For å gjøre mitt spørsmål enklere å forstå, så jeg kan nevne at jeg alltid stiller meg kritisk til media og generelt hva andre mennesker skriver. Har alltid sett på en sak fra begge sider, og det samme gjelder 2. verdenskrig. Artikkelen er godt skrevet, men (etter min mening, og andre som ser ting annerledes) så blir jødene ofrene, i mens Adolf Hitler den onde. Nå skal ikke jeg nevne alt som kunne vært skrevet annerledes, men bare for å nevne noe så er "6 millioner jøder" en påstand som på ingen måte kan bevises. Graver man dypt nok finner man 10 argumenter for at dette tallet er ukorrekt imot 1 argument for at 6 millioner er et realistisk tall. Et argument for at dette er ukorrekt er at på 1980 tallet ble "de offisielle" tallene nedjustert fra 4,4 millioner ned til 1,1 millioner jøder drept på gitte leirer.

Når det gjelder avsnittet Hvordan kunne Holocaust finne sted?" så er det skrevet hvordan tyskerne hadde planlagt dette, men ikke noe om hvorfor de i det hele tatt ville "utrydde" jødene. Det nærmeste man kommer er at Hitler mente at alt som var galt var forårsaket av jødene. Altså ingenting om alt det jødene hadde gjort mot Europa i forveien. Er ikke ute etter å forsvare noen, er selv halvt polsk, men historien burde vært fortalt som den var.

17. mars 2017 svarte Vibeke Kieding Banik

Kritisk tenkning er alltid viktig,og denne artikkelen er derfor skrevet med grunnlag i noen av de mest anerkjente forskerne på Holocaust. De er grundig skolert i historisk metode og har mange års studier i sine temaer innenfor folkemord, Holocaust og relaterte temaer. Selv om forskning i sin natur dynamisk, er dine påstander om "det jødene hadde gjort i Europa før andre verdenskrig" og om antallet som ble drept under krigen uten hold i det som finnes av forskning om Holocaust og hva som førte til folkemordet på (blant annet) jødene.

I denne artikkelen kan jeg trygt si at jeg har fortalt historien som den var.

17. mars 2017 svarte Hansen

Men om alt er grundig undersøkt, hvorfor er det da ulovlig å være kritisk til Holocaust i 14 land? Dette er spørsmål jeg ikke klarer å komme opp med et fornuftig svar til, og heller ikke andre jeg har spurt om dette. Allerede før 1. verdenskrig skrev store aviser som New Yorks Time om at 6 millioner jøder var drept eller såret, at de var på flukt, at de hadde blitt utnyttet og robbet. 15 eksemplarer kan man finne idag, ved å gå til arkivene til disse avisene. Det må da være noe i det at "6 millioner" blir brukt om og om igjen?

En annen ting jeg ikke finner en forklaring på er ut i fra rapporter om bruk av gass i konsentrasjonsleirene. Begge rapportene viser at kun små mengder slagg (på overflater som har vært i kontakt med gass) ble funnet i selve gasskamrene, og at det ble brukt mye mer i andre åpne rom? Selv tidligere direktør for Auschwitz museumet visst ikke hvordan han skulle forklare dette på en troverdig måte.

17. mars 2017 svarte Vibeke Kieding Banik

Så vidt jeg vet er det ikke ulovlig å være kritisk til Holocaust i noen land, men i enkelte land er det forbudt å benekte at Holocaust har funnet sted. Jeg er personlig uenig at det skal være forbudt, men samtidig blander du nå politiske beslutninger og forskningsbasert kunnskap.

Når det gjelder bruk av gass for å ta livet av jøder i Auschwitz og andre dødsleirer, er det hevet over enhver tvil at dette var en metode som tok livet av svært mange jøder. Det er bare å lese litteraturen jeg har vist til i slutten av artikkelen.

17. mars 2017 skrev Hansen

Nå blir vel dette oppfattet annerledes fra hver enkelt person om hvor kritisk man kan være før andre oppfatter det som å benekte, iallefall så er det eksempler på fengselstraff for å ha spurt spørsmål om Holocaust som for noen har vært fornærmende. Lengre skal jeg ikke dra dette.

Angående bruk av gass er jeg ikke overbevist om at dette er sant, da ingen har motbevist motargumentene på andre vis enn verbalt. Ombyggingen av bunkerne kan man ikke skjule. Heller ikke at igjenlevende jøder den dag i dag haeder at det ble brukt gass i leirer - der det ikke engang var spor etter bruk av gass eller egnede rom for det.

Når det gjelder forfatterne nevnt ovenfor så har samtlige med personlig informasjon tilgjengelig på nett, et opphav fra et visst land, støtter en viss politikk og/eller en viss tro. Med dette så avslutter jeg diskusjonen. Takk for alle svar , mvh Filip

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.