Auschwitz

Auschwitz-albumet/Yad Vashem. Falt i det fri (Public domain)

Auschwitz, det tyske navn på den polske byen Oświęcim ved elven Wisła, 30 km sørøst for Katowice og 50 km vest for Kraków i Polen. Her lå tyskernes største konsentrasjonsleir, som var spesialbygd for masseutrydding av mennesker under andre verdenskrig.

En gammel kaserne med murhus og trebrakker ble sommeren 1940 tatt i bruk som såkalt karantene-leir, og ble etter hvert utvidet til naziregimets viktigste tilintetgjøringsleir. Oświęcim ble valgt fordi den gamle kasernen enkelt kunne utvides, og fordi det ville være lett å  isolere den fra omverdenen fordi det var langt til nærmeste bebyggelse. Videre var Oświęcim et viktig jernbanepunkt.

Utvidelsen av Auschwitz fra det gamle kaserneanlegget til det som ble nazistenes mest omfattende tilintetgjøringskompleks var både sikkerhetspolitisk, rasistisk og økonomisk motivert.

Heinrich Himmler ga i april 1940 ordre om å etablere en leir i den tidligere polske kasernen. Den ble i juni tatt i bruk for politiske fanger, stort sett polske. 14. juni 1940 førte Gestapo de første politiske fangene til Auschwitz-leiren. Det var 728 polakker fra Tarnów.

Anslagene over hvor mange som ble drept i Auschwitz, har variert fra 1 til 4 millioner. Man regner nå at mellom 1,1 og 2 millioner mennesker ble drept. De fleste ofrene var jøder, men også et stort antall polakker, sigøynere og andre ble myrdet. Bare 10 prosent av dem som prøvde å flykte fra konsentrasjonsleiren, lyktes.

Auschwitz bestod av tre hovedleire og rundt 40 tilleggsleire. Den første hovedleiren ble senere kalt Auschwitz 1, og var den første konsentrasjonsleiren bygget for ikke-tyske fanger. I årene 1940–41 var de fleste fangene polakker. I løpet av 1942  ble tyske og slovakiske jødiske kvinner sendt til den nyetablerte kvinneleiren i et avgrenset område av Auschwitz 1.

I løpet av 1942 utgjorde de jødiske fangene halvparten av fangene i Auschwitz 1, og de kom fra de fleste europeiske land. Fra 1943 var det store flertallet av fangene i Auschwitz 1 jøder.

Auschwitz 2 eller Birkenau (polsk: Brzezinka) ble bygd 3 km unna i oktober 1941. Det 140 hektar store komplekset rommet rundt 300 fangebrakker samt latriner, kjøkken og andre forvaltningsbygg. De første fangene var russiske krigsfanger, men etter hvert kom først og fremst jødiske fanger til leiren. De fleste ble drept eller døde på grunn av forholdene i leiren kort etter ankomst. Fra mars 1942 fungerte den som en ren utryddelsesleir, vesentlig for jøder, men også for sigøynere.

Seks km borte, nær landsbyen Dwory, lå Auschwitz 3 (Monowitz, Monowice), som fra mai 1942 ble brukt som tvangsarbeidsleir i tilknytning til de nærliggende fabrikkene til I.G. Farbenindustrie (kalt IG Farben) for fremstilling av syntetisk gummi. Her produserte IG Farben syntetisk gummi av typen Buna-N, og fabrikkanlegget ble derfor også omtalt som Buna-fabrikkene, Buna IV og Monowitz-Buna. IG Farben valgte å etablere Buna IV ved Auschwitz på grunn av de logistiske fortrinnene vedrørende transport, råstoff og vann – og lovnaden fra Heinrich Himmler om tilgang på billig arbeidskraft fra konsentrasjonsleiren.

Et typisk trekk ved nazistenes konsentrasjonsleir-system under andre verdenskrig var at fangene ble utnyttet som tvangsarbeidskraft i tysk rustningsindustri. Et stort antall av de fangene som ble sendt som tvangsarbeidere til Monowitz-Buna døde, enten som følge av det harde arbeidet, arbeidsulykker, manglende ernæring, sykdom eller mishandling.

Kommandant for alle leirene var Rudolf Höss.

Auschwitz ble sentral i nazistenes tilintetgjøring av de europeiske jødene fra 1942, men allerede sommeren 1940 var fangenes sjanse til å overleve leiren små. Dårlig forpleining, hardt tvangsarbeid, sykdom (og manglende medisinsk hjelp), medisinske eksperimenter, vold og mishandling kjennetegnet hverdagen i leiren.

I leirens tidlige fase måtte de fleste fangene delta i byggingen av leiren samt de senere utvidelsene til Auschwitz 2 og Auschwitz 3. Senere arbeidet mange fanger i SS-fabrikkene som ble etablert i tilknytning til leiren eller i leirens kjøkken, sykebrakker, administrasjonskontor eller som likbærere.

En gruppe ungarske jøder på vei mot gasskamrene og krematoriene 2 og 3, 27. mai 1944 i Auschwitz II (Birkenau). Foto fra «Auschwitz albumet» som dokumenterer ankomsten av ungarske jøder fra Tet Ghetto i utryddelsesleiren i løpet av andre halvdel av 1944 .

Birkenau av Ukjent/Yad Vashem. Falt i det fri (Public domain)

De første ofrene for massedrap ved hjelp av gass var russiske krigsfanger og andre fanger som ble drept i kjelleren til brakke 11 (dengang brakke 13) i Auschwitz 1 sommeren 1941.

I oktober samme år startet massedrapene på fanger med Zyklon B i krematoriet i Auschwitz 1. Byggingen av tilintetgjøringsleiren Birkenau startet i 1941, og i januar 1942 begynte massemordene på jøder i Birkenau. Seleksjon av de deporterte jødene skjedde unntaksvis fra våren 1942, men fra juli 1942 ble alle jødene selektert etter arbeidsdyktighet, kjønn og alder. Gamle, syke, barn under ca. 14 år og de fleste kvinner ble sendt i gasskamrene; arbeidsdyktige menn ble satt til tvangsarbeid enten i leiren, i en av SS-fabrikkene eller i en av Buna-fabrikkene.

Mange døde som følge av det harde og til dels farlige arbeidet, andre ble helsemessig så svekket at de senere ble selektert ut og drept. Sommeren 1942 startet byggingen av det første store krematoriet med gasskammer i Birkenau, kort tid beordret SS-ledelsen byggingen av ytterligere tre slike krematorier. 

Auschwitz var åsted for en rekke medisinske eksperimenter som forårsaket store smerter, varige skader og/eller død blant ofrene. Den nasjonalsosialistiske ideologiens kategorisering av såkalte rasistiske, politiske og biologisk mindreverdige mennesker legitimerte medisinske eksperimenter som ellers brøt med etiske retningslinjer.

I tillegg til Josef Mengeles eksperimenter på tvillinger, eksperimenterte leger i Auschwitz blant annet med ulike metoder for massesterilisering. Videre ble fanger med overlegg utsatt for ulike sykdommer, som tyfus, tuberkulose og difteri i farmasøytiske forsøk på å finne egnede medisiner.

Rudolf Höss var kommandant i konsentrasjonsleiren Auschwitz 1940–43, der han fikk hovedansvaret for nazistenes utryddelse av jødene. Etter krigen ble han arrestert av polske myndigheter, dømt til døden og henrettet.

Rudolf Höss av Schutzstaffel (SS), offisielt foto. Falt i det fri (Public domain)

Da den sovjetiske hæren nærmet seg høsten 1944, gav Heinrich Himmler i november ordre om å stanse gassingen og slette de synligste sporene etter utryddelsene. Fangene ble sendt videre til andre leire som Sachsenhausen og Buchenwald. Auschwitz ble inntatt av sovjetiske soldater 27. januar 1945. Leirkommandanten Rudolf Höss ble dømt til døden i Polen 2. april 1947 og hengt to uker senere.

En rekke rettssaker mot tidligere leirpersonale ble ført for polsk rett i de første etterkrigsårene, så også for amerikanske, franske og britiske militærdomstoler. I Vest-Tyskland startet den systematiske straffeforfølgelsen av tidligere SS-personale i Auschwitz først i 1958, og kulminerte med rettsaken mot Robert Mulka, Rudolf Höss' leiradjutant, og 21 andre i 1963. Historikeren Aleksander Lasik antar at bare 15 prosent av SS-folkene i Auschwitz ble stilt for retten.

I 2010 ble 27. januar for første gang markert som den internasjonale holocaustdagen til minne om frigjøringen av Auschwitz på denne datoen i 1945.

Etter andre verdenskrig har leiren blitt det fremste symbolet på nazistenes utryddelsespolitikk overfor de europeiske jødene. Gjennom hele etterkrigstiden, og spesielt fra 1980- og 1990-årene, er det fra nazivennlig og annet antisemittisk hold blitt gjort forsøk på å benekte eller minimalisere det som skjedde under nazistenes jødeutryddelser, inkludert Auschwitz.

Minnestedet og museet Auschwitz-Birkenau ble etablert i 1947. Museet ble i 1979 oppført på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv, og besøkes av mer enn én million personer hvert år. Museet omfatter Auschwitz 1 og 2. Over hovedporten til Auschwitz 1 står skiltet «Arbeit macht frei».

I begge leirene står bevarte blokker og fangebrakker, sammen med hovedinnganger, vakttårn og piggtrådgjerder. Noen av de konstruksjonene som nazistene ødela da de måtte rømme leiren, er bygd opp igjen med de originale delene. Fengselsblokkene inneholder utstillinger som viser leirens historie. De forsøker også å vise hvilke lidelser fanger fra forskjellige nasjoner gjennomgikk før de ble drept.

I alt ble det deportert 767 norske jøder til Auschwitz. Bare 32 av disse overlevde krigen. Den første og største gruppen på 532 jøder (302 menn, 188 kvinner og 42 barn) ble sendt med det tyske lasteskipet "Donau" fra Oslo 26. november 1942 til Szczecin (tysk: Stettin, polsk fra 1946) og derfra videre med tog til konsentrasjonsleiren 1. desember 1942. Bare arbeidsdyktige menn overlevde ankomstdagen.

Også en del norske politiske fanger ble deportert til Auschwitz, hovedsaklig fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Overføringen skjedde da arbeidskommandoen de arbeidet i, ble overført til Auschwitz-komplekset i forbindelse med utbyggingen av leiren, eller fordi de trengtes som tvangsarbeidskraft på grunn av sin profesjon. Noen nordmenn kom også til Auschwitz i krigens siste år fordi de tok del i evakueringen av konsentrasjonsleiren Lublin-Majdanek i 1944.

Ved 50-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz 27. januar 1995 deltok HM Kong Harald fra norsk side. Ved 60-årsdagen for frigjøringen 27. januar 2005 deltok HKH Kronprins Haakon og statsminister Kjell Magne Bondevik. Ved 70-årsdagen 27. januar 2015 deltok HKH Kronprins Haakon og statsminister Erna Solberg.

I 2009 ga Norge 2 millioner kroner som støtte til vedlikehold av Auschwitz/Birkenau-minnestedet i Polen. I forbindelse med 70-års markeringen for frigjøringen av Auschwitz 27. januar 2015 kunngjorde statsminister Erna Solberg at Norge vil bidra med ytterligere 250 000 euro (om lag 2,1 millioner kroner) fra EØS-midlene til Auschwitz-museets langsiktige arbeid.

Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz (HBTA) i Porsgrunn har siden 1992 arrangert kunnskapsreiser for norsk skoleungdom til nazistenes tidligere konsentrasjonsleirer i Tyskland, Polen, Frankrike og Tsjekkia, herunder Auschwitz. Per 1. januar 2015 hadde ca. 165 000 norske skoleelever besøkt Auschwitz på turer i regi av denne stiftelsen. Se for øvrig artikkelen hvite busser.

  • Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, Geschichte der nationalsozialistischen Konzentrationslager, bd. 5, 2007
  • Lorenz, Einhart: Veien mot Holocaust, 2003.
  • Lorenz, Einhart: Leirene, 2007. Tilgjengelig fra HL-senteret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. august 2013 skrev Jørn Holm-Hansen

Vil foreslå å kalle det som i artikkelen kalles Memorial and Museum Auschwitz-Birkenau for Minnestedet og Museet Auschwitz-Birkenau.

23. august 2013 svarte Sten Lundbo

Jørn Holm-Hansen,Takk for din kommentar. Skal innarbeide det i dag.God helg.MvhSten Lundbo

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.