Kulmhof, var en tysk tilintetgjøringsleir i den okkuperte polske landsbyen Chelmno, omlag 70 km nord for Lodz. Til tross for at Kulmhof/Chelmno spilte en sentral rolle i utviklingen av nazistenes  tilintetgjøringsprosjekt og var nazistenes første rene tilintetgjøringsleir, var leiren lenge ett av de mer ukjente åstedene for Holocaust. Mellom 8. desember 1941 og 14. juli 1944 ble mer enn 150 000 mennesker gasset i hel med kullos  i mobile gasskamre. Gjennom massedrap ved bruk av mobile gasskamre og kullos representerte Kulmhof/Chelmno en forgjenger for metoder som senere ble videreutviklet og systematisert i andre leire som i Auschwitz, Sobibor, Treblinka  og Majdanek.

Kulmhof/Chelmno var sannsynligvis èn av de første tilintetgjøringsleirene som ble nevnt offentlig. En artikkel i New York Times 2. juli 1942 gjenga et opprop til den polske eksilregjeringen der det ble oppfordret til å ta hevn over alle tyskere på grunn av deres herjinger i det okkuperte Polen, først og fremst de omfattende drapene på jødene. Artikkelen nevnte eksplisitt at nazistene brukte mobile gasskamre i Kulmhof/Chelmno for å drepe tusenvis av jøder. Artikkelen fikk ingen umiddelbar respons. 

Kulmhof/Chelmno var en nøye planlagt leir med  det formål å drepe flest mulig jøder. Oppstarten var et brev som lederen av sikkerhetstjenestens avdeling i Posen (den tyske betegnelsen for den polske byen Poznan) i regionen Wartheland skrev til Adolf Eichmann, lederen for den såkalte jødeavdelingen i nazistenes hovedavdeling for rikets sikkerhet (Reichssicherheitshauptamt; RSHA) 16. juli 1941. Han skisserte planene for en stor arbeidsleir der arbeidsdyktige jøder skulle settes til ulike typer tvangsarbeid, mens de som ikke var arbeidsdyktige skulle fjernes "på en rasktvirkende måte". For å unngå nye generasjoner av jøder ble det foreslått å tvangssterilisere alle fruktbare kvinner. Den "rasktvirkende måten" var en henvisning til "Sonderkommando Lange", en spesiell kommando oppkalt etter Herbert Lange, en beryktet høyere SS-offiser ved Gestapos  avdeling i Posen/Poznan.

Allerede få uker etter angrepet på Polen i 1939 hadde Lange og hans folk startet eksperimenter med å drepe mennesker med kullos på gassflasker. Ofrene var pasienter på ulike psykiatriske klinikker i regionene Wartheland og Østprøyssen. Uten å avvente svar fra Eichmann møtte regionslederen ("Gauleiter") for Wartheland Hitler  for å diskutere hva de skulle gjøre med jødene. Hitlers krig mot Sovjetunionen  hadde pågått i en måned. Stalin hadde oppfordret til partisankrig, noe Hitler mente berettiget ham til å "utrydde alt som står i vår vei". "Sonderkommando Lange" intensiverte sin aktivitet, samtidig begynte jakten på et egnet sted for å sentralisere tilintetgjøringen av jødene.

Kommandoen opererte i området rundt Kulmhof/Chelmno i månedene september-november 1941 og drepte omlag 4000 jøder, delvis ved skyting, delvis i mobile gasskamre. 1. oktober 1941 kjøpte kommandoen deler av et garneri- og skogsområde i Kulmhof/Chelmno samt en nærliggende gårdsbygning. Valget av akkurat dette området hang nok sammen med den nærliggende jernbanelinjen og de gode transportmulighetene.

"Sonderkommando Lange" startet etableringen av leiren i oktober og november 1941. I tillegg ankom rundt 90 politifolk for å ivareta vaktholdet. Selve leiren ble bygget av polske fanger fra fengselet i Posen/Poznan samt enkelte av innbyggerne i Chelmno som ble beordret til å delta. Leiren ble etablert på garneri- og skogsområdet, mens gårdshuset skulle benyttes som mottakssenter. Området ble gjerdet inn.

I de fangeleirene som ble betegnet som konsentrasjonsleire  ble arbeidsdyktige fanger som oftest satt til ulike typer tvangsarbeid. Disse leirene var utstyrte med fangebrakker av ulik kvalitet. Fangene oppholdt seg i leiren ofte over lengre tid så lenge de gjorde nytte som tvangsarbeidere og ikke ble deportert videre til andre leire, utsatt for straff og/eller drept. I slike tilfeller kan man snakke om fangenes liv i leiren, til tross for at denne eksistensen fant sted under særdeles dårlige og farlige forhold. I tilintetgjøringsleire var situasjonen en helt annen. Det fantes fanger som ble satt til ulike oppgaver for kortere eller lengre tid, men de aller fleste fangene som ble sendt til tilintetgjøringsleirene ble drept nesten umiddelbart. Disse leirene, som Kulmhof/Chelmno, hadde kun ett formål: å drepe så mange som mulig på mest effektiv måte.

Massemord i Kulmhof/Chelmno kan deles i to faser:

8. desember 1941–7. april 1943

Jøder fra naboområdene og østerrikske romfolk  fra ghettoen i Lodz/Litzmannstadt ble de første ofrene for massedrap i Chelmno. Etter hvert som stadig flere jøder og romfolk ble sendt til leiren, ble drapsprosedyren effektivisert. Når ofrene ankom gårdsplassen i leiren, ble de møtt av en vakt forkledd som lege og som fortalte at de var ankommet en arbeidsleir. Før de ble transportert videre, måtte de vaskes og desinfiseres, ble de fortalt. Deretter ble de kommandert inn i gårdshuset hvor de måtte legge fra seg alle klær og verdisaker. "Dusjanlegget" befant seg i kjelleren, men var en løgn. I virkeligheten ble ofrene sendt bortover kjellergangen, over en rampe og inn i forkledde lastebiler av ulik størrelse (de rommet fra 60 til 120 personer) hvor de ble gasset med kullos. Etter ca. 15 minutter, når alle var døde, ble bilene kjørt til garneri- og skogsområdet hvor fangene ble dumpet i massegraver.

Det var jødiske fanger som til en hver tid ble satt inn for å grave gravene, disse ble byttet ut jevnlig, det vil si selv drept og erstattet med nye fanger. Våren 1942, da været ble varmere, lot ikke massegravene seg skjule lengre. Man forsøkte først å brenne likene i jorda, deretter ble det etablert forbrenningsovner i skogsområdet ved leiren. Ofrene i leirens første fase var polske jøder og senere jøder fra andre europeiske land, mange overført fra ghettoen i Lodz/Litzmannstadt, dessuten ble et stort antall romfolk drept i leiren. Også russiske krigsfanger, polske nonner og et førtitalls barn fra Lidice ble ofre for leirens drapsmaskineri. I mars 1943 ble det klart at leiren skulle stenges fordi oppgaven var fullført. Gårdsbygningen og infrastrukturen ble sprengt. Flere fra ledelsen og vaktpersonalet fikk nye oppgaver og stillinger knyttet til ghettoen i Lodz/Litzmannstadt.

Vår 1944–januar 1945

Deler av skogsanlegget til Kulmhof/Chelmno ble vinteren 1943-1944 tatt i provisorisk bruk igjen for å drepe jøder fra Lodz/Litzmannstadt. Hovedbygningen var blitt ødelagt i forbindelse med stengningen av leiren i 1943 og kunne ikke benyttes. I april 1944 ble leiren gjenåpnet. Hovedhuset ble ikke reparert, men to trebrakker ble satt opp i skogområdet og skulle erstatte hovedhuset som forkledd inngang til de mobile gasskamrene. Sommeren 1944 ble over 7000 jøder fra ghettoen i Lodz/Litzmannstadt drept i Kulmhof/Chelmno, da ghettoen skulle elimineres.

Fra sensommeren 1944 kom det ingen nye transporter til leiren. Den sovjetiske armèen var på frammarsj og høsten 1944 handlet all leiraktivitet om å skjule sporene etter forbrytelsene: massegraver ble gravd opp og brent, den jødiske arbeidskommandoen drept, ovner og brakker demontert og de mobile gaskamrene fjernet. 

SS-ledelsen i Posen/Poznan ble stilt for en polsk domstol og dømt til døden, ellers gikk de fleste andre som var involvert i overgrepene i tilintetgjøringsleiren Kulmhof/Chelmno fri. Omlag 20 personer ble stilt for vesttyske domsstoler i årene 1963-65. Av de åtte som til slutt ble dømt (for medvirkning til drap), ble kun fem idømt straff (straffeutmålingen varierte fra 13 måneders fengsel til 13 år i tukthus). 

Historien om tilintetgjøringsleiren Kulmhof/Chelmno kom i mange år i skyggen av Auschwitz som ble symbolet på nazistenes rassistiske folkemord. Dette hang nok sammen med at de fysiske sporene etter leiren var nesten helt borte, videre hadde knapt noen overlevd leiren og kunne fortelle om den. Fra 1950- og 1960-tallet plasserte pårørende og andre  mindre monumenter og skulpturer i nærheten av massegravene, men først midt på 1980-tallet begynte de arkeologiske utgravningene for å finne restene av leiren. I 1990 åpnet et museum og minnested.

  • Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 8. München, 2008.
  • Krakowski, Shmuel: Das Todeslager Chelmno/Kulmhof. Göttingen, 2007
  • Montague, Patrick: Chelmno and the Holocaust: A History of Hitler's First Death Camp. London, 2011.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.