gerilja

FARC var en aktiv geriljaorganisasjon frem til en fredsavtale med regjeringen i Colombia ble inngått i 2016. Mange geriljasoldater nektet imidlertid å legge ned våpnene.
Av /Redux.
Che Guevara var en av de sentrale utøverne og teoretikerne bak etterkrigstidens geriljakrigføring. Geriljasoldater holder seg ofte skjult ved å blande seg med lokalbefolkningen i området der krigføringen foregår. Her er Che Guevara avbildet i Bolivia, der han bidro til opprøret mot myndighetene i landet, kort tid før han ble pågrepet og deretter drept av CIA i 1967.
Av /Museo Che Guevara, Havana Cuba.

Gerilja er en type krigføring som selvstendige, mindre avdelinger fører bak fiendens frontlinjer eller i områder okkupert av fienden. Begrepet brukes også om aksjoner fra skjulte baser av militante grupper i opprør mot det rådende styre. I en væpnet konflikt brukes geriljataktikk som regel av den militært svakeste parten, og sentralt i taktikken står uthaling, demoralisering og svekkelse av fienden gjennom mange små angrep over lengre tid.

Faktaboks

uttale:
gerˈilja
etymologi:
av spansk guerilla, egentlig ‘småkrig’

Navnet stammer fra de spanske friskarers kamp mot Napoleon fra 1809 til 1813, men denne måten å føre krig på er langt eldre enn det.

Begreper som gerilja og partisaner brukes som oftest om grupperinger som er involvert i kriger der flere stater deltar. I rent interne stridigheter brukes gjerne betegnelser som opprørsbevegelse eller revolusjonære.

Å føre krig i små og løst sammensatte grupper, og hvor man forsøker å ramme motstanderen der han er svakest, er på mange måter den opprinnelige måten å føre krig på. Statlige og uniformerte avdelinger, med en klar kommandostruktur, er en langt nyere oppfinnelse. Kriger med klare frontlinjer, og med steds- og tidsavgrensede slag, er også nyere fenomen enn den stridsformen som betegnes gerilja.

Mens den konvensjonelle militære fremgangsmåten er å søke en avgjørelse gjennom kraftsamling i tid og rom, går geriljataktikk ut på det motsatte. Konflikten dras i langdrag og det finnes ingen avgjørende enkelthendelser. En metafor som ofte brukes for å sammenligne konvensjonelle styrkers kamp mot gerilja, er hundens kamp mot lopper.

Historisk har geriljataktikk virket best i samvirke med konvensjonelle styrker. For å slå ned geriljabaserte opprør må man spre sine egne styrker, men for å bekjempe konvensjonelle styrker må man holde sine styrker samlet. Denne balansen er det krevende å finne, og det var dette som gjorde begrepet ‘gerilja’ kjent etter den franske okkupasjonen av Spania. Kombinasjonen av de spanske opprørerne og duke of Wellingtons konvensjonelle styrker, ble vanskelig å håndtere for Napoleons styrker.

Fram til første verdenskrig var det helt unntaksvis at gerilja- og opprørsgrupper maktet å vinne fram. Imperiemaktene klarte som regel å slå ned folkelig baserte opprør ved hjelp av bedre teknologi, trening og logistikk.

Geriljataktikken hadde sin største effekt under dekolonialiseringsperioden i tiårene etter andre verdenskrig, og ble spesielt synlig i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og det sørlige Afrika. Opprørernes politiske vilje til løsrivelse og selvstendighet var som regel langt sterkere enn kolonimaktens vilje til å opprettholde herredømme.

Fram til 1960-tallet var geriljataktikk knyttet til rurale områder, men har i de senere tiår i økende grad blitt knyttet til byer. Mens de tradisjonelle geriljaavdelingene holdt seg samlet og skjult i terrenget, er den moderne måten å føre geriljakrig på mer basert på at aktørene i det daglige inngår som del av sivilbefolkningen.

En geriljasoldat er ikke nødvendigvis en terrorist. Sistnevnte søker å nå sine mål gjennom å spre frykt, noe som ikke trenger å være en del av en geriljabevegelses metode. En gerilja kan utelukkende fokusere sine angrep på de militære okkupasjonsstyrkene. Det kan imidlertid være vanskelig å skille terrorisme fra geriljataktikk, noe som også vanskeliggjøres av at termen man bruker har politiske og juridiske sider. Den ene partens frihetskjemper er den andre partens terrorist.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Boot, Max (2013). Invisible Armies: An Epic History of Guerrilla Warfare from Ancient Times to the Present, W.W. Norton & Company.
  • Guevara, Ernesto (1961). Guerrilla Warfare. Monthly Review Press.
  • Kilcullen, David (2009). The Accidental Guerrilla: Fighting Small Wars in the Midst of a Big One. Oxford University Press.
  • Mao Zedong (1937). On Guerrilla Warfare.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg