gerilja

Gerilja er en type krigføring som selvstendige, mindre avdelinger fører bak fiendens frontlinjer eller i områder okkupert av fienden. Begrepet brukes også om aksjoner fra skjulte baser av militante grupper i opprør mot det rådende styre. I en væpnet konflikt brukes geriljataktikk som regel av den militært svakeste parten, og sentralt i taktikken står uthaling, demoralisering og svekkelse av fienden gjennom mange små angrep over lengre tid.

Navnet stammer fra de spanske friskarers kamp mot Napoleon fra 1809 til 1813, men denne måten å føre krig på er langt eldre enn det.

Begreper som gerilja og partisaner brukes som oftest om grupperinger som er involvert i kriger der flere stater deltar. I rent interne stridigheter brukes gjerne betegnelser som opprørsbevegelse eller revolusjonære.

Å føre krig i små og løst sammensatte grupper, og hvor man forsøker å ramme motstanderen der han er svakest, er på mange måter den opprinnelige måten å føre krig på. Statlige og uniformerte avdelinger, med en klar kommandostruktur, er en langt nyere oppfinnelse. Kriger med klare frontlinjer, og med steds- og tidsavgrensede slag, er også nyere fenomen enn den stridsformen som betegnes gerilja.

Mens den konvensjonelle militære fremgangsmåten er å søke en avgjørelse gjennom kraftsamling i tid og rom, går geriljataktikk ut på det motsatte. Konflikten dras i langdrag og det finnes ingen avgjørende enkelthendelser. En metafor som ofte brukes for å sammenligne konvensjonelle styrkers kamp mot gerilja, er hundens kamp mot lopper.

Historisk har geriljataktikk virket best i samvirke med konvensjonelle styrker. For å slå ned geriljabaserte opprør må man spre sine egne styrker, men for å bekjempe konvensjonelle styrker må man holde sine styrker samlet. Denne balansen er det krevende å finne, og det var dette som gjorde begrepet ‘gerilja’ kjent etter den franske okkupasjonen av Spania. Kombinasjonen av de spanske opprørerne og duke of Wellingtons konvensjonelle styrker, ble vanskelig å håndtere for Napoleons styrker.

Fram til første verdenskrig var det helt unntaksvis at gerilja- og opprørsgrupper maktet å vinne fram. Imperiemaktene klarte som regel å slå ned folkelig baserte opprør ved hjelp av bedre teknologi, trening og logistikk.

Geriljataktikken hadde sin største effekt under dekolonialiseringsperioden i tiårene etter andre verdenskrig, og ble spesielt synlig i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og det sørlige Afrika. Opprørernes politiske vilje til løsrivelse og selvstendighet var som regel langt sterkere enn kolonimaktens vilje til å opprettholde herredømme.

Fram til 1960-tallet var geriljataktikk knyttet til rurale områder, men har i de senere tiår i økende grad blitt knyttet til byer. Mens de tradisjonelle geriljaavdelingene holdt seg samlet og skjult i terrenget, er den moderne måten å føre geriljakrig på mer basert på at aktørene i det daglige inngår som del av sivilbefolkningen.

En geriljasoldat er ikke nødvendigvis en terrorist. Sistnevnte søker å nå sine mål gjennom å spre frykt, noe som ikke trenger å være en del av en geriljabevegelses metode. En gerilja kan utelukkende fokusere sine angrep på de militære okkupasjonsstyrkene. Det kan imidlertid være vanskelig å skille terrorisme fra geriljataktikk, noe som også vanskeliggjøres av at termen man bruker har politiske og juridiske sider. Den ene partens frihetskjemper er den andre partens terrorist.