infanteri

Infanteri, del av en militær organisasjon som i hovedsak kjemper på bakken. Tradisjonelt er infanteriet den delen av en armé (hærstyrke) som kjemper til fots, og som historisk sett også ofte forflyttet seg til fots. Infanteriet er den eldste form for militært forsvar. Det er i hovedsak utrustet med håndvåpen, men noen tyngre avdelingsvåpen inngår også.

Faktaboks

Uttale: infanterˈi
Etymologi: av fransk infanterie, og avledet fra infante; egentlig 'unge fotsoldater' eller 'ungdom'

I det norske forsvaret (Hæren) er infanteriet en våpenart (også kalt troppeart). Det skilles gjerne mellom ulike typer infanteri, inklusive mekanisert og motorisert infanteri; marineinfanteri og luftmobilt infanteri.

Infanteriet utgjorde lenge hovedtyngden i den norske hæren, med egne infanteriregiment og -bataljoner. Med moderniseringen av Hæren rundt år 2000 er skillet mellom infanteri og kavaleri dels visket bort, med større satsing på mekanisert infanteri. Dette er etablert innenfor Brigade Nord, men Hæren har fortsatt rene infanteriavdelinger, også omtalt som lett infanteri. Disse omfatter Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) og Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), samt Brigade Nords 2. bataljon – som fra 2020 omdannes til en mekanisert infanteriavdeling.

Historikk

Infanterister fra forskjellige tidsperioder.

Infanteri

Av KF/Store norske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

De første organiserte militære styrker i historien var infanteri, og fortsatt er de fleste forsvarsstyrker organisert rundt en kjerne av infanteri: Soldater som opererer på bakken, tett på konflikten og krigen, motstanderen og befolkningen.

Utviklingen av infanteriet følger i stor grad utviklingen av våpen. Fra antikken er infanterister utrustet med håndvåpen, og trent for nærstrid. Hvordan infanteriet har vært organisert gjennom historien henger også sammen med våpenteknologien.

Eldre tid

I antikken var infanteristene utstyrt med spyd, økser, lanser, sverd og slynger. I middelalderen ble langbuer og armbrøst vanlig. Fra 1700-tallet av var det særlig introduksjonen av skytevåpen som endret infanteriets måte å operere på.

Verdenskrigene på 1900-tallet endret også radikalt måten infanteriet ble utrustet og brukt på, blant annet med introduskjonen av panserkjøretøy, så vel som motorisering av infanteriavdelinger. Samtidig ble tyngre avdelingsvåpen vanlig, inklusive maskingevær og bombekaster. Under første verdenskrig kjempet infanteriet i stor grad fra skyttergraver, og måtte forhold seg til stridsgass som våpen. Under andre verdenskrig ble fly tatt i bruk i angrep mot bakkestyrker, men også for innsetting av infanterister.

Utviklingen av militær teknikk og taktikk, inklusive bevæpning og tilgang på fotsoldater, innvirket også på hvordan infanteriet ble organisert. Allerede i antikken ble det skilt mellom lett og tungt infanteri. Det tunge infanteriet besto av større og tette avdelinger satt opp i formasjoner på slagfeltet, som de makedonske falankser, greske hoplitter og romerske legioner. Tyngden besto da mest av volum og organisering. Det lette infanteriet, som de greske peltaster og romerske velitter, opererte i mindre grupper og var mer bevegelige. Mens det tunge infanteriet ble brukt i direkte kamp med motstanderens avdelinger ble det lette mer brukt til å speiding (etterretning) og mindre angrep, så vel som manøvre på hovestyrkens flanker, samt å forfølge en flyktende fiende eller beskytte egne styrkers tilbaketrekking. Allerede i antikken ble det brukt lettere hjelpestyrker, auxilia, som også i moderne tid er brukt (auxiliaries på engelsk).

Nyere tid

Etter Romerrikets fall ble militære styrker dominert av kavaleri, med liten utviklingen av infanteriet. Under renessansen ble det igjen lagt større vekt på infanteri, inklusive større avdelinger med pikenerer, bevæpnet med piker, som kunne bekjempe kavaleri, og dels erstattet dette. Nye stikk- og huggvåpen, derunder hellebard, ble brukt i tillegg til tradisjonelle blankvåpen. Deretter, med introduksjonen av skytevåpen, ble infanteriet igjen den dominerende våpenart.

Utviklingen av moderne våpenteknologi og militær taktikk – med tyngre våpen for ildkraft og pansrede kjøretøy for beskyttelse – har er redusert infanteriets relative størrelse i forhold til kavaleriet. Samtidig er grensene mellom de to våpenartene i noen grad utvisket ved at man, som i den norske hæren, har fått et betydelig innslag av mekanisert infanteri. Dette er avdelinger med et stort innslag av soldater som i utgangspunktet er infanterister, oppsatt med mekaniserte stridsmidler, herunder kampvogner og stridsvogner. Fortsatt vil infanteriet imidlertid føre striden til fots, idet kampvognene er til for forflytning og beskyttelse.

Infanteriets rolle

Infanteriets hovedrolle har alltid – etter hvert med støtte fra andre troppearter og forsvarsgrener – vært å holde eller gjenvinne eget landterritorium, eller å erobre og okkupere fremmed territorium. Infanteri er også det dominerende innslag i flernasjonale fredsbevarende styrker.

Tradisjonelt besto en armé av to våpenarter; infanteri og kavaleri. Disse utgjør fortsatt kjernen i en hær. I et slikt samvirkesystem utgjør infanteri og kavaleri kampstyrkene, som støttes av andre våpenarter. Infanteri brukes tradisjonelt både defensivt (til forsvar) og offensivt (i angrep). For begge formål må informasjon om motstanderen i operasjonsområdet innhentes, også i de områder denne kontrollerer. Dette, så vel som for å sikre egne områder, gjøres med ulike former for patruljering. Infanteriet bruker blant annet jegeravdelinger til informasjonsinnhenting og rekognosering; kavaleriet bruker oppklaringseskadroner.

Hovedoppgaven til infanteriet har alltid vært å ta eller holde kontroll med et gitt landområde (territorium). Det tilsier et betydelig volum, enten der er til forsvar av eget territorium eller for å angripe et motstander – for å ta tilbake tapt område eller erobre et annet. I Norge inngår infanteriet som våpenart i Hæren, men også også Heimevernet karakteriseres ved grunnleggende infanterikompetanse. Heimevernet (HV) har oppdraget med territoriell kontroll, og inngår sammen med Hæren det norske forsvarets landstyrker, som skaper nasjonal landmakt.

Moderne forsvar – og krigføring – er gradvis, og særlig fra andre verdenskrig, blir mer fellesoperativ. Det betyr at de ulike deler av Forsvaret opererer sammen. Infanteriet samvirker først og fremst med andre hæravdelinger, oftest innenfor rammen av en brigade, og derigjennom med andre militære kapasiteter.

Infanteri-typer

Mens den historiske inndelingen av infanteriet mellom tungt og lett infanteri, mest gikk på utrustning og organisering, bygger inndelingen det siste hundreåret mer på hvordan infanteriet forflytter seg:

Fra å bevege seg til fots ble infanteriet på 1800-tallet så langt mulig forflyttet med ulike transpormidler. Først med jernbane, detteretter, på 1900-tallet, med ulike typer hjul- og beltegående kjøretøy. Rundt århundreskiftet tok flere armeer i bruk sykkel, til såkalte hjulryttere. Fortsatt er motorisert infanteri vanlig, samtidig som mekanisert infanteri er utbredt. Sistnevnte vokste fram fra andre verdenskrig, med bruk av pansrede personellkjøretøy på belte eller hjul, deretter stormpanservogner (også kjent som kampvogner). Begge er primært til for beskyttet forflytning av soldater, men særlig kampvognene er samtidig utrustet for strid.

Infanteri kan settes også inn luftveien, i form av luftmobilt infanteri. Det består av avdelinger satt inn gjennom lufta, og som droppes i fallskjerm fra fly (fallskjermavdelinger), eller som kan settes inn i stridsområdet ved hjelp av helikopter. Norge har ikke luftmobilt infanteri, selv om mindre avdelinger kan settes inn med helikopter.

Infanteri spesialisert for innsetting fra fartøyer til sjøs kalles marineinfanteri. Disse avdelingene tilhører normalt marinen, selv om de kjemper ved kysten og på land. Norge har ikke marineinfanteri, men Kystjegerkommandoen ble opprinnelig etablert med tanke på å bli en slik ambifisk styrke. Amerikanske US Marine Corps er det best kjente, men ikke typiske, marineinfanteri, da dette er en egen forsvarsgren med alle våpen- og troppearter. Britiske Royal Marines er et mer typisk eksempel, definert som amfibisk lettinfanteri. Amerikansk, britisk og nederlandsk marineinfanteri trener regelmessig Nord-Norge.

Noen land har også fjellinfanteri, eller bergjegere; lett infanteri som er spesialisert for innsats i alpine områder.

Infanteriets våpen

Infanteriets lette våpen er automatgevær, pistol, maskinpistol, maskingevær og håndgranat.

Til de tyngre våpnene hører mitraljøse, bombekaster, rekylfri kanon, luftvernvåpen og nærpanservernvåpen, samt for mekanisert infanteri kampvogner og stridsvogner.

I større hærstrukturer vil infanteriet også kunne være oppsatt med kamphelikoptre og fly.

Les mer i Store norske leksikon

Infanteriet (den norske hærens infanteri)
Hæren
Norsk forsvarshistorie
Hærens historie

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Hær og landforsvar

Dag Leraand