tilintetgjøringsleir

Til forskjell fra begrepet «tilintetgjøringsleir» benyttet nazistene selv begrepet «konsentrasjonsleir». Konsentrasjonsleirene sto sentralt i nazistenes forsøk på å skape det perfekte samfunnet. De første konsentrasjonsleirene i Tyskland ble etablert allerede et par måneder etter at Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler i 1933, og det i full offentlighet. Nazistene brukte forkortelsen KL, mens historieforskningen har brukt forkortelsen KZ.

Konsentrasjonsleirene utgjorde et sentralt maktredskap for det nasjonalsosialistiske regimet og dets forfølgelse av mennesker som ble betraktet som fiender eller som var uønsket av politiske, rasistiske, religiøse eller sosiale grunner. I det nasjonalsosialistiske regimet kunne personer arresteres uten grunn og interneres uten dom og på ubestemt tid i nettverket av konsentrasjonsleirer som ble etablert i løpet av de tolv årene det nasjonalsosialistiske regimet eksisterte. Om lag seks millioner mennesker døde i nazistenes leirer som følge av hardt tvangsarbeid, sult, sykdom, vold eller målrettet drap.

Mens konsentrasjonsleirene i årene 1933–1934 kan sammenlignes med fengsler eller interneringsleirer (hvor vilkårlig vold hørte hverdagen til), fikk de etter hvert en stadig viktigere rolle for nazistenes bruk av tvangsarbeid. Ofte var tvangsarbeidet så hardt og de humanitære forholdene så dårlige at man snakker om tilintetgjøring gjennom (tvangs)arbeid. At en leir var konsentrasjonsleir, men ikke betegnes som tilintetgjøringsleir, betyr ikke at forholdene nødvendigvis var gode. Den store forskjellen mellom en konsentrasjonsleir og en tilintetgjøringsleir ligger i leirens formål: skulle den tjene som interneringsleir eller som tvangsarbeidsleir eller skulle den ha massedrap som sitt viktigste formål.

Etter at Nazi-Tyskland hadde okkupert store deler av Europa og den rasistiske krigen mot Sovjetunionen var i full gang, fikk konsentrasjonsleirene også en stadig viktigere rolle i nazistenes rasistiske politikk og folkemord. Målet var å utslette jøder, romer, homoseksuelle og personer med påståtte mentale eller fysiske defekter. Radikaliseringen av nazistenes politikk mot folkegrupper som de betraktet som farlige eller mindreverdige førte til to store endringer i leirsystemet:

1. Konsentrasjonsleirer som Auschwitz og Majdanek skulle fra 1942 av også tjene som tilintetgjøringsleirer i tillegg til å drive tvangsarbeid
2. Det ble etablert egne leirer som hadde systematisk og fabrikkmessig tilintetgjøring av mennesker som eneste formål, som Chelmno, Belzec, Treblinka og Sobibor

I historieforskningen er det vanlig å tidfeste oppstarten på nazistenes tilintetgjøring til desember 1941, da gassing av mennesker med kullos i mobile gasskamre startet i Chelmno. Fra våren 1942 foregikk tilintetgjøringen av mennesker i spesialbygde gasskamre i Auschwitz-Birkenau, Majdanek, Chelmno, Belzec, Treblinka og Sobibor (i det okkuperte Polen). Vanligvis er det disse seks leirene som omtales som tilintetgjøringsleirer. I 1944 startet gassingen av mennesker også i konsentrasjonsleiren Stutthof. Videre kan også leirene Maly Trostenez (i dagens Belarus) og Kaunas (i dagens Litauen) betegnes som tilintetgjøringsleirer, men der skjedde tilintetgjøringen ved massehenrettelser og ikke med gass.

Mange historikere har knyttet begrepet tilintetgjøringsleir til eksistensen av gasskammer, men det fleste knytter begrepet til hvorvidt leiren var del av nazistenes industrielle (systematiske og fabrikkmessige) massemord. I noen tilfeller benyttes også begrepet «dødsleir», men det er problematisk fordi mange av konsentrasjonsleirene, særlig i det siste krigsåret 1944–1945, var dødsleirer med høy dødelighet grunnet sykdommer og manglende ernæring, som for eksempel Bergen-Belsen.

• konsentrasjonsleir
• Holocaust
• folkemord