Bukovina var i middelalderen den viktigste delen av det rumenske fyrstedømmet Moldova, nordvest i landet, med Siret og senere Suceava som hovedsteder. Etter den russisk-tyrkiske krigen i 1769–1774 gikk Tyrkia (Det osmanske riket) etter press og bestikkelser med på å la Bukovina bli overført fra Moldova til Østerrike. Moldova var da en tyrkisk vasallstat.
Østerrike ønsket området for å få en bedre forbindelse mellom Transilvania og Galicja, som Østerrike hadde overtatt ved Polens første deling i 1772. Det ble først kalt «østerriksk Moldova», deretter Bukovina, og ble delvis administrert sammen med det langt større Galicja.
I revolusjonsårene 1848–1849 lot keiseren livegenskapet oppheve, og fra 1850 ble Bukovina skilt fra Galicja og direkte underlagt Wien som eget kronland. På tross av sin østlige beliggenhet kom Bukovina til å tilhøre den østerrikske delen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn (fra 1867).
I løpet av 1800-tallet endret befolkningens sammensetning seg ved at rumenerne, som opprinnelig hadde vært i flertall, kom i mindretall. Særlig vokste den ukrainske befolkningsandel i Nord-Bukovina. Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning i 1918, utropte en rumensk nasjonalkongress i hovedstaden Czernowitz – under protester fra ukrainere og russere – Bukovinas forening med Romania. Dette ble godkjent ved freden i Saint-Germain (en av fredsslutningene etter første verdenskrig) i 1919.
I 1940 måtte Romania avstå storparten av Bukovina til Sovjetunionen, men okkuperte det igjen etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941. Ved våpenhvilen med de allierte i september 1944 måtte Romania igjen avstå Nord-Bukovina, noe som ble bekreftet ved Parisfreden i 1947.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.