Vestvollen

Bygging av tyske forsvarsverker mot nabolandene i vest hadde vært planlagt siden 1934, men i henhold til Versailles-traktaten var Tysklands grenser mot Frankrike og Belgia demilitarisert. Tysklands militære innmarsj i Rhinland i mars 1936 la grunnlaget for å etablere en forsvarslinje med grensefort. Den tyske hærs ingeniørvåpen iverksatte deretter byggingen.

I mai 1938, da 640 bunkere og maskingeværreder var blitt bygget, ble byggearbeidene trappet opp og 10 000 bunkere og 1800 maskingeværreder satt som nytt mål. Mannskaper fra Reichsarbeitsdienst ble satt inn som ekstra arbeidskraft. Adolf Hitler var misfornøyd med hærens fremdriftstempo og overdro samtidig ansvaret for byggearbeidene til Fritz Todt, som siden 1933 hadde ledet Autobahnprosjektet i egenskap av Generalinspektør for veivesenet. Til å gjennomføre sitt nye oppdrag opprettet Todt en byggeorganisasjon som raskt fikk navnet Organisation Todt.

Anleggene som tok form langs Vestvollen var hovedsakelig todelt: Passive bunkere, som fungerte som forlegninger, dekningsrom og ammunisjonslagre. Og væpnede bunkere utstyrt med kanoner, bombekastere, flammekastere og maskingeværer. Bunkerne besto av to plan, hvorav et under bakken. Tunneler knyttet de forskjellige anleggene sammen. Et annet kjennetegn ved Vestvollen var utplasseringen av det nesten sammenhengene nettverket av «dragetenner» (på tysk Drachenzähne), mindre pyramidale betongblokker fordelt på flere rekker som skulle stanse panserkjøretøyer. Disse hindrene var supplert med andre forsvarstiltak som landminer, piggtråd og pansergraver.

Forsvarslinjen ble bygget med sikte på en kommende storkrig. Først og fremst skulle den forebygge mot en tofrontskrig, lik den Tyskland havnet i under første verdenskrig. Målet med forsvarsverkene var ikke å holde stand mot en fransk invasjon, men å avskrekke Frankrike fra å angripe dersom den tyske hæren utkjempet en krig på andre fronter. Dette fordi eksistensen av Maginotlinjen synliggjorde at Frankrike holdt fast på en defensiv strategi overfor Tyskland. Den øverste tyske ledelsen vurderte derfor Frankrike som en mulig invasjonstrussel bare i tilfelle en eventuell flerfrontskrig. Andre stormakter sammenlignet Vestvollen med Maginotlinjen og antok den derfor for å være langt sterkere enn hva tilfellet faktisk var. De ferdigstilte befestningsverkene bar preg av å være bygget under stort hastverk.

Inntil september 1938 var utelukkende arbeidere, oppsynsfolk og ingeniører engasjert på Vestvollen. Byggearbeidene var da kommet langt nok til at soldater fra fire infanteridivisjoner kunne bemanne de første forsvarsverkene. Vestvollen var opprinnelig planlagt ferdig til oktober 1938. Tidsfristen måtte imidlertid stadig forskyves også etter at andre verdenskrig startet.

Da Tyskland invaderte Polen 1. september 1939 satset Hitler fortsatt på at Frankrike ikke ville gripe inn ved å angripe fra vest i løpet av hans felttog i øst, som involverte mesteparten av den tyske krigsmakten. Et mindre fransk angrep kom likevel i Saar-området 7. september 1939, Saar-offensiven, men hadde begrenset kraft. Franske hærstyrker inntok to beskjedne tyske grenseområder og stanset fremrykkingen før Vestvollen var nådd. Etter ni dager begynte franskmennene å trekke seg tilbake over grensen, uten å ha forsøkt å angripe Vestvollen. I fortsettelsen var situasjonen rolig på vestfronten. Vestvollen ble ikke utfordret, tross det svake tyske militære nærværet ved vestgrensen, men hadde oppfylt målsettingen om å virke avskrekkende på krigsmotstanderen. Påfølgende måned, etter avsluttet felttog i Polen 6. oktober, forflyttet store deler av den tyske hæren seg fra øst til vestgrensen og styrket dermed grenseforsvaret kraftig.

Den tysk-franske grensens ro ble først brutt med Tysklands storoffensiv i vest 10. mai 1940. Imens hadde en stor del av arbeiderne og ingeniørene på Vestvollen blitt kalt til militærtjeneste eller flyttet til annen krigsviktig byggetjeneste. Byggearbeidene hadde derfor gått saktere. Den nå 400 kilometer lange Vestvollen var fortsatt langt unna ferdigstillelse og hadde ennå ikke vokst til et sammenhengende nettverk av befestningsverk. Forsvarsinstallasjoner var blitt bygget langs Vestvollen fra to til 20 kilometer i bredden, men var ujevnt fordelt og mange steder spredt.

Den temmelig svake tyske Armégruppe C bemannet delene av Vestvollen som grenset mot Frankrike. Mens invasjonen av Frankrike fortsatte på øvrige frontavsnitt, var det armégruppens oppdrag å føre defensive kamper mot de betydelige franske styrkene langs Maginotlinjen. Målsettingen var å hindre at disse ble trukket ut av området og satt inn mot de fremrykkende tyske armeene lenger i nord. Først i midten av juni angrep Armégruppe C på bredere front, men lyktes bare i å bryte gjennom Maginotlinjen på to steder og erobre noen mindre områder innen den tysk-franske våpenstillstanden ble inngått 22. juni.

Mens Tyskland fullførte sin okkupasjon av Frankrike mot slutten av måneden, ble all videre utbygging av Vestvollen innstilt. De gjenværende militære mannskapene forlot samtidig Vestvollen. Uferdige forsvarsverker ble revet. Alle våpen og alt utstyr som ikke var en integrert del av de ferdige anleggene ble fjernet. Vestvollens bunkeranlegg og maskingeværreder ble besluttet bevart i denne forfatningen, lagt i «møllpose», som en helgardering i tilfelle krigens utvikling skulle føre til at forsvarslinjen igjen ville komme til nytte. Fra nå av fikk i stedet byggingen av en forsvarslinje langs Frankrikes kyst, Atlanterhavsvollen, prioritet. Et lite antall sivile tyskere bosatt i nærområdene ble rekruttert og organisert i grupper for å ivareta vedlikeholdet av Vestvollen. Siden vedlikeholdet måtte gjøres ved siden av personellets fulltidsjobber, ble lite gjort og forfallet av festningsverkene begynte å sette inn. Dels ble også flere av anleggene og skyttergravene brukt til rene sivile formål.

Sommeren 1944, mens slaget om Normandie pågikk («D-dagen»), ble oppussing av Vestvollen for alvor vurdert igjen. 24. august, etter at tyskernes front i vest hadde brutt sammen og de allierte inntok Paris, ga Hitler ordre om å reaktivere forsvarslinjen og fortsette byggearbeidene. Til oppgaven satte Organisation Todt inn over 41 000 mannskaper, for det meste Reichsarbeitsdienst-personell og utenlandske tvangsarbeidere. Tyskernes militære besettelse av festningsverkene begynte 8. september.

Den amerikanske 1. armé nådde Vestvollen ved Aachen 2. oktober 1944. Amerikanerne brøt raskt gjennom første forsvarslinje der og erobret byen innen 21. oktober. Motstanden amerikanerne møtte ved Vestvollen bidro, kombinert med forsyningsproblemer, til at den hittil raske fremrykkingen deres nærmest stoppet opp. De hardeste kampene langs forsvarslinjen fant sted i Hürtgenwald like mot sør, fra 6. oktober. Den amerikanske 6. armé slo hull i Vestvollen ved Saarlautern (i dag Saarlouis) og satte seg fast på vestsiden av elven Rur innen 6. desember. Enda lenger sør, i Lorraine, nådde den amerikanske 3. armé Vestvollen 15. desember 1944, mens den amerikanske 7. armé og franske 1. armé nærmet seg grensen lengst i sør. Dagen etter ble de videre amerikanske fremstøtene forstyrret av den tyske Ardenneroffensiven og deretter, fra 31. desember, av den tyske motoffensiven med kodenavn Operasjon Nordwind i Alsace-Lorraine. Begge offensivene endte i tyske nederlag. Lengre tid gikk likevel før de amerikanske armeene gjenvant sin opprinnelige utgangsposisjon og fikk omgruppert styrkene. Innen 8. februar 1945 kunne deres angrep på Vestvollen gjenopptas, på et tidspunkt da tyske byggearbeider der fortsatt pågikk.

Under fremrykkingen forsøkte amerikanske tropper helst å omgå bunkerne når de fant disse besatt av tyskerne, en strategi som ofte lyktes siden tallrike andre bunkere viste seg å være ubemannede. Ved direkte angrep på bunkeranleggene tok amerikanerne i bruk artilleri, selvdrevne kanoner, stridsvogner og panserjagere i stor skala, for med det å garantere et kraftig overtak i artilleri. Dette ble kombinert med infanteri som nyttet rakettkastere, flammekastere og forskjellige sprengladninger.

Operasjonene ble tidkrevende fordi anleggene da måtte slås ut ett om gangen. Flyangrep hadde liten virkning mot slike betongkonstruksjoner. Forsvarsverkene langs Vestvollen hadde en bevæpning forankret i 1930-tallets militærstrategiske tenkning og våpenteknologi. Panservernkanonene hadde ikke kaliber større enn 37 millimeter, og bunkeranleggene var ikke tilrettelagt for å sette opp kraftigere skyts. Kampkjøretøyene som dominerte slagmarken fra høsten 1944 hadde langt tykkere panser og kraftigere kanoner. Stilt overfor disse, og infanteri utstyrt med bærbare panservernvåpen og eksplosiver, fremsto Vestvollen som en forsvarsløsning akterutseilt av krigens teknologiske utvikling.

Kampene om Vestvollen strakte seg fra Kleve til Saar. 10. februar 1945 brøt amerikanske styrker gjennom i Hürtgenwald og hadde innen syv dager full kontroll over området. En avgjørende seier inntraff da de erobret en bro over Rhinen ved Remagen 7. mars, for med det å åpne det vestlige Tyskland for invasjon. Forsvarerne begynte etter dette å forlate de gjenværende forsvarsverkene. 20. mars, dagen etter amerikanernes erobring av Saarbrücken, falt den siste delen av Vestvollen som tyskerne fortsatt holdt.

De allierte unngikk å angripe de sørligere delene av forsvarslinjen, hvor Rhinen fulgte den tysk-franske grensen som et naturlig hinder foran Vestvollen. En fortsatt tysk bemanning av Vestvollen her ble imidlertid overflødig ettersom det franske 1. armékorps krysset Rhinen nord for Karlsruhe. Fra dette utgangspunktet angrep franskmennene og erobret i løpet av april 1945 det sørvestlige hjørnet av Tyskland.

Store deler av Vestvollen har i tiårene siden krigen blitt revet eller begravet. Fredningsvedtak har aldri blitt fattet, men fortsatt kan tallrike spor etter anleggene, ofte sterkt merket av tidens tann, fortsatt sees langs Tysklands vestgrense.

Flere museer i det vestligste Tyskland er viet Vestvollen: Panzerwerk Katzenkopf ved Irrel, Westwallmuseum ved Niedersimten, Westwallmuseum ved Bad Bergzabern og B-Werk Besseringen.

• andre verdenskrig
• D-dagen
• Albert Speer
• Organisation Todt
• Tysklands historie fra 1933 til 1945

• Cole, Hugh M.: U.S. Army in World War II. European Theater of Operations: The Lorraine Campaign (Washington, DC: U.S. Government Printing Office, 1950)
• Fuhrmeister, Jörg: Der Westwall. Geschichte und Gegenwart (Stuttgart: Motorbuch, 2004)
• Kaule, Martin: Westwall. Von der Festungslinie zur Erinnerungslandschaft. (Berlin: Ch. Links Verlag, 2014)
• MacDonald, Charles B.: U.S. Army in World War II. European Theater of Operations: The Siegfried Line (Washington, DC: U.S. Government Printing Office, 1963)
• Seidler, Franz W.: Fritz Todt. Baumeister des Dritten Reiches (München: Herbig, 1986)
• Seidler, Franz W.: Die Organisation Todt. Bauen für Staat und Wehrmacht 1938-1945 (Koblenz: Bernard & Graefe, 1987)
• Taylor, Blayne: Hitler's engineers. Fritz Todt and Albert Speer: Master builders of the Third Reich (Haverton, PA: Casemate Publishers, 2010)
• Weigley, Russell: Eisenhower’s Lieutenants. The Campaign in France and Germany 1944–1945 (Bloomington: Indiana University Press, 1981)