religionsfrihet

Religionsfrihet, rett til personlig trosfrihet og til å utøve den religion, tro eller overbevisning man bekjenner seg til, alene eller i fellesskap med andre.

Faktaboks

Uttale
religiˈonsfrihet

I FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948 er retten angitt som «frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving» (artikkel 18). Først de moderne statsforfatninger etter Den franske revolusjon har i prinsippet sikret full religionsfrihet.

De viktigste bestemmelsene i folkeretten om religionsfrihet er artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950) og artikkel 18 i FN-pakten om sivile og politiske rettighter (1966). Begge disse bestemmelsene presiserer at religionsfriheten bare kan begrenses dersom begrensningen er nedfelt i lov, og dersom det er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Norge

Gjennom Lov av 21. juni 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 er folkerettens bestemmelser om religionsfrihet gjort til del av norsk rett, med større vekt enn alminnelig lovgivning ved motstrid.

Grunnlovens § 2, som tidligere fastsatte den evangelisk-lutherske religion som statens offentlige religion, ble opprinnelig vedtatt med følgende tillegg: «Alle christelige Religions-Secter tilstedes fri Religionsøvelse», men dette kom ikke med i den endelige tekst (visstnok som følge av en redaksjonsfeil). I forbindelse med 150-årsjubileet for Grunnloven i 1964 fikk § 2 et nytt første ledd med dette innhold: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse». Prinsippet ble senere også gjennomført i den vanlige lovgivning, hovedsakelig gjennom Lov av 13. juni 1969 nr 25 om trudomssamfunn og ymist anna, kap. 1. Ved Grunnlovsrevisjonen i 2014 ble § 2 endret til «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».

Samtidig ble bestemmelsen om religionsfriheten flyttet til § 16, som tidligere regulerte kongens styre over kirkesaker. I ny språkdrakt lyder artikkelen «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.». Bestemmelsen sikrer dermed både en særlig stilling for Den norske kirke, og garanterer økonomisk støtte også til andre trossamfunn, i tråd med Lov om trudomssamfunn og ymist anna.

I forbindelse med Grunnlovsrevisjonen ble også § 4 endret, fra å slå fast at Kongens person er hellig og at ansvaret påligger hans råd, til å presisere at «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.» Med denne endringen er dermed Kongen den eneste i riket som ikke har religionsfrihet.

Opprinnelig hadde Grunnloven særskilte forbud rettet mot jøder, jesuitter og munkeordener. Forbudet mot jøders adgang til riket ble opphevet 1851, forbudet mot munkeordener 1897, og 1956 utgikk endelig bestemmelsen om at jesuitter «ikke må tåles». Den sistnevnte grunnlovsendring var foranlediget ved Norges tilslutning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Religionsfrihet i øvrig lovgivning

Religionsfrihet er gitt strafferettslig vern i Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 185 som beskytter mot diskriminerende offentlig omtale og hatefulle ytringer på grunn av noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering, eller nedsatte funksjonsevne. Den påfølgende § 186 gir vern for de samme gruppene mot «den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester». Bestemmelsen i straffeloven av 1902 § 142 om straff for blasfemi, ble derimot opphevet i 2015.

Lov av 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering § 6 sikrer religionsfrihet ved å forby ‹[d]iskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene›.

Også Lov 18. mai nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) sikrer religionsfriheten i § 23, som slår fast at ‹Kriminalomsorgen skal gi innsatte mulighet til å utøve religion og livssyn›. Bestemmelsene om asyl i Lov av 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (Utlendingsloven) sikrer religionsfriheten ved å gi adgang til asyl for dem som «har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning».

Retten til fritak fra avtjenelse av verneplikt av overbevisningsgrunner, som er et av kjerneområdene for religionsfriheten, er nedfelt i Lov av 12. august nr. 77 om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven) § 35, som sikrer fritak for de som har en alvorlig overbevisning og verdier som er av fundamental betydning for dem.

Religionsfriheten er også vernet gjennom en rekke andre bestemmelser om alt fra behandlingen av sensitive personopplysninger om religionstilhørighet i regi av offentlige myndigheter, til særskilte bestemmelser om fritak fra stiftelseslovgivningen og om fritak fra skatt og merverdiavgift for religiøse organisasjoner. Religionsfriheten er heller ikke avgrenset til de levende, men kan også påkalles for avdøde, som etter Lov av 7. juni nr. 32 om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) § 1 har rett til å gravlegges «med respekt for avdødes religion eller livssyn.»

Eksterne lenker

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg