Skolen i Athen
Skolen i Athen
Av .

Vestlig filosofi er betegnelsen på den filosofien som har blitt utviklet i Europa og etter hvert Nord-Amerika og som har sitt utspring i antikkens Hellas på 500-tallet fvt. Den skilles fra ikke-vestlig filosofi, deriblant østlig filosofi. Foruten om ulikt opphavssted og ulik tradisjon, skiller den vestlige filosofien seg fra den østlige ved at den i sterkere grad søker å trekke et skille mellom filosofi og religion.

Antikken

Tidlige filosofer

Felles for det første filosofene, som gjerne kalles naturfilosofer eller førsokratikere, var interessen for verdens «urstoff» og de fundamentale prinsipper eller krefter i kosmos. Den første vi kjenner navnet til er Thales fra Milet som hevdet at vannet er alle tings urstoff. Andre, hvis tenkning er bevart i fragmenter, er Anaximander og Anaximenes. Til førsokratikerne hører også Heraklit og Parmenides, som er kjent for sine teorier om bevegelse og forandring i naturen.

En annen gruppe som hører til førsokratikerne var pytagoreerne. Dette var en mangfoldig gruppe med Pytagoras selv som den mest kjente, men i denn gruppen inngikk også en lang rekke kvinner som vi for noen dels bare kjenner navnet på, mens det fra andre finnes enkelte fragmenter. En av disse var Theano fra Crotona som forsøkte å relatere pytagoreisk harmonilære til kvinners liv. Et annet eksempel er fragmentene fra Aesara av Lucania, hvor hun utviklet en teori om en tredelt sjel som likner svært mye på den platonske. Den naturfilosofiske spekulasjon nådde sitt høydepunkt med antikkens «atomister», blant andre Levkippos og Demokrit, rundt år 400 fvt.

Sofistene og Sokrates

Sokrates og Alcibiades
Sokrates preget hele den vestlige filosofis utvikling gjennom sin elev Platon som igjen påvirket Aristoteles.
Av .

I den demokratiske bystaten Athen kom moralske og samfunnsmessige spørsmål i fokus gjennom diskusjonene til sofistene. Dette kalles gjerne «den antroposentriske vendingen» i gresk filosofi, det vil si en vending fra fokus på naturen til fokus på mennesket. De viktigste sofistene var Protagoras, Gorgias, Hippias, Trasymakos og Kallikles. Sofistene forsvarte i hovedsak skeptisisme i kunnskapsteoretiske spørsmål og relativisme i moralske og politiske spørsmål. Mest kjent var de nok som lærere i retorikk og visdom.

I denne tradisjonen, som stilte spørsmål ved slike ting som forholdet mellom natur og lov, mellom menneskenaturen og moralen, fremstod Sokrates som en av de mest sentrale på slutten av 400-tallet. Han ble, med sitt vitebegjær og sine evner til å stille spørsmål, senere holdt frem som et filosof-ideal.

Sokrates ble dømt til døden for å ha villedet ungdommen og for ikke å ha praktisert de greske gudene, noe som er legendarisk fremstilt av i den platonske dialogen Forsvarstalen. Han videreførte sofistenes fokus på mennesket, men i motsetning til dem forsvarte han en objektivisme i kunnskapsteoretiske, moralske og politiske spørsmål. Han etterlot seg ingen skrifter, men er kjent gjennom sin elev Platon, en av tidenes betydeligste og mest innflytelsesrike filosofer. Foruten om Platon har historikeren Xenofon og komediedikteren Aristofanes skrevet om Sokrates.

Platon

Platon grunnla sin skole i nærheten av tempelområdet Akademeia ved Athen. Skolen tok navn etter området, og ordet har derfor siden kommet til å betegne et høyere lærested.

Platon tok utgangspunkt i Sokrates' lære om allmennbegrepene, og utviklet denne videre fra å være en definisjonslære i moralens tjeneste til å omhandle generelle artsbegreper. Platon opphøyet begrepene til å bli ideer med sin egen reelle eksistens i en oversanselig verden. Derved blir Platons syn sterkt dualistisk; sansenes verden står mot ideenes verden. Samtidig innebærer hans lære en nedvurdering av empirisk erkjennelse og sanseerfaring til fordel for den rene fornuftserkjennelse. Den klassiske versjonen av idélæren fremstilles i dialogen Staten og, på et litt mer metaforisk vis, i dialogen Drikkegildet i Athen. I sistnevnte dialog forteller Sokrates at han ble innviet i denne læren av den kvinnelige filosofen Diotima fra Mantinea.

Karakteristisk for Platon er også at han utviklet en teori om «idealstaten», det vil si en teori om hvordan staten ideelt sett bør bygges opp. Idealstaten består av tre klasser, nemlig styrere, forsvarere og produsenter. Styrerne skal lede staten, forsvarerne skal forsvare den, mens produsentene skal sørge for det materielle underholdet i staten slik som mat, bolig og klær. Til grunn for denne tredelingen ligger hans teori om en tredelt sjel, som altså ligger nært opp til Aesaras teori. Alle mennesker har de tre sjelsdelene i seg, men hos styrerne er fornuften dominerende, hos forsvarerne handlekraften, og hos produsentene begjæret. Av denne grunn er dyden visdom den mest sentrale for styrene, dyden mot for forsvarerne og dyden måtehold for produsentene. En stat som er organisert på denne måten, hvor alle gjør det de er best skikket til, vil være rettferdig. Svært karakteristisk for idealstaten er dessuten at Platon går langt i å fremme en teori om likestilling mellom kjønnene.

Aristoteles

Platon og Aristoteles
Platon til venstre peker mot himmelen og ideenes verden, Aristoteles til høyre peker mot jorden og vitenskapens verden. Utsnitt fra Rafaels store freske Skolen i Athen, 1511.

Av svært stor betydning var også Aristoteles, Platons mest kjente elev, som virket som lærer for Aleksander den store av Makedonia og grunnla skolen Lykeion, også kalt den peripatetiske skole.

Aristoteles behandlet i sine verker alle datidens kjente vitenskaper, blant annet biologi, estetikk, etikk og politisk filosofi. Han gikk mer systematisk til verks enn Platon og delte vitenskapene inn i teoretiske (ontologi, epistemologi, metafysikk), praktiske (etikk, politisk filosofi) og tekniske disipliner (estetikk, retorikk, håndverk). Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert enn Platon, og tok avstand fra sin lærer på mange punkter. Aristoteles benektet at ideene hadde egen eksistens atskilt fra tingene: De eksisterer i tingene som deres vesen eller form.

Formen er det felles og spesifikke for alle individer av samme art. Menneskets form og vesen er dets fornuftssjel. Derfor er det riktig å definere mennesket som det fornuftsbegavede dyr selv om sjelen også omfatter det vegetative og animalske området. I motsetning til form er stoff det som individualiserer tingene. Gjennom denne filosofien, overlevert via araberne, blir Aristoteles opphavsmann til en hovedretning i den senere universaliestriden som særlig i middelalderen raste mellom realister og nominalister.

Aristoteles skrev også verk om etikk og spesielt har verket Den nikomakiske etikk hatt stor innflytelse. Denne etikken har fått betegnelsen dydsetikk og handler om hvilke dyder det er nødvendig at mennesker skal utvikle for å virkeliggjøre seg som mennesker og bli ekte moralske aktører. En dyd er et karaktertrekk som kommer til uttrykk i vanemessig handling og som, i motsetning til en last, er positiv for mennesket å ha. Alle dyder beskrives som en gyllen middelvei mellom to laster, hvor den ene lasten (eksempel: feighet) er for lite av den aktuelle dyden (eksempel: mot), mens den andre lasten er for mye (eksempel: dumdristighet). Sentrale aristoteliske dyder er rettferdighet, mot, måtehold, gavmildhet, vennskap, visdom, klokskap og teknisk kunnskap. I forlengelsen av etikken utviklet Aristoteles en politisk filosofi hvor han forsvarer det moderate demokratiet som den ideelle styreform, det vil si en stat hvor middelklassen, men ikke verken eliten eller de fattige, styrer. Han forsvarte dessuten et system med kvinner som naturlig underordnet menn, samt slaveriet.

Aristoteles kalles ofte «logikkens far», og den aristoteliske logikk var dominerende i 2000 år. Han skrev også et verk om retorikk som har definert hva dette faget består i for all ettertid. Særlig karakteristisk er at han skiller mellom tre overtalelsesmidler, nemlig etos, det vil si karakteren til den som taler, logos, den saklige argumentasjonen taleren legger til grunn, og patos, den følelsesmessige sinnstilstand som taleren setter sitt publikum i.

Senantikken

Den døende Seneca
Stoikeren Seneca begikk selvmord etter å ha blitt dømt til døden av keiser Nero.
Av .

I århundrene etter at Aleksander den stores rike falt sammen, fantes i den antikke verden et mangfold av religiøs og filosofisk spekulasjon. Nyplatonismen, stoisismen og epikureismen er blant de skoler som forsøkte å lage helhetlige syn eller systemer. Blant nyplatonikerne var spesielt Plotin, med sin lære om det ene, betydningsfull. Epikureerne og stoikerne gav særlig viktige bidrag til etikk.

Med Romerrikets fremvekst gikk stoisismen opp i en syntese med romersk samfunnstenkning og senere med kristne tanker, og etikken kom i forgrunnen. Eksponenter er blant andre Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius, «filosofen på keisertronen», som reflekterte over moralspørsmål i dagbokform. Der hvor stoisismen vektlegger fornuften og forsøker å kvitte seg med følelsene, vektlegger epikureerne følelsene og deres betydning for menneskelivet. Et særtrekk ved epikureerne var at deres møter og diskusjoner var åpne for så vel kvinner som slaver.

En filosof som var svært berømt i samtiden, men som vi dessverre ikke har besvart noen filosofiske skrifter fra, er Hypatia fra Alexandria. Hun var dessuten en fremragende matematiker og astronom.

Middelalderen

St. Augustin i sitt værelse
Augustin slik Botticelli forestilte seg ham. Maleri fra 1490-1494.

Middelalderens første århundrer var preget av folkevandringene hvis sosiale og politiske betingelser skapte lite grunnlag for filosofi. I overgangen mellom antikken og folkevandringstiden finnes imidlertid kirkefaderen Augustin som utarbeidet en systematisk kristen teologi med røtter i platonismen og nyplatonismen. Augustin kom opprinnelig fra Tunisia, men oppholdt seg i mange av sine formative år på det italienske fastland, først Roma, så Milano, hvor han kom i kontakt med, og ble svært påvirket av, biskopen Ambrosius.

Den nye religionen islam, som var blitt til på 600-tallet etter vår tidsregning, ble snart den betydeligste kulturfaktor i middelhavsområdet med rik grobunn for filosofi, matematikk og vitenskap. En filosofi som kombinerte islam med trekk fra Platon og Aristoteles vokste frem gjennom eksponenter som al-Ghazali og Avicenna. I det hele tatt ble var arven fra antikken svært viktig for middelalderens filosofi, og vi finner viktige oversettelser og kommentarer, særlig til Aristoteles, hos Anicius Boëthius, Averroës og Thomas Aquinas. Aquinas ble den katolske kirkes offisielle filosof og satte seg fore å skape en syntese av aristotelisk filosofi, tradisjonell teologi og kristen dogmatikk i verket Summa Theologica.

En kort blomstring fantes også ved hoffet til Karl den store og hans etterkommere, den såkalte karolingiske renessansen. Den kristne kirken under paven i Roma ble den dominerende kulturbærer i Vest-Europa, og dens økonomiske vekst og konsentrasjon av ressursene skapte grunnlaget for en ny filosofisk blomstring. Kirkens intelligentsia hadde behov for en diskusjon om viktige teologiske spørsmål, verktøyet til denne diskusjonen ble funnet hos de store filosofene i antikken, Platon og Aristoteles.

Det var også flere kvinner som gjorde seg gjeldende i middelalderens filosofi, hvorav mange av dem var knyttet til klostre. Eksempler på dette er den franske filosofen Héloïse og den tyske filosofen Hildegard av Bingen, som skrev viktige verk om forholdet mellom religion og filosofi, mystikk, musikk, medisin og kosmologi. Christine de Pisan skrev flere store verk, som kan beskrives både som filosofiske og skjønnlitterære mesterverk. Mest berømt er verket Boken om damenes by som har bidratt til karakteristikken av henne som «proto-feminist». I senmiddeleladren finner vi for eksempel også den svenske mystikeren Birgitta av Vadstena, Julian av Norwich og Katarina av Siena.

Også flere menn gjorde seg gjeldende innen mystikk og diskusjonene mellom tro og viten, religion og filsoofi, deribalnt Pierre Abélard, Mester Eckhart og Nicolaus av Keus. Problemstillinger rundt Guds eksistens, frelsen og den frie vilje, kanskje spesielt spørsmålet om hvorvidt Guds eksistens lar seg bevise, var sentrale gjennom hele middelalderens filosofi.

Universaliestriden

Thomas Aquinas
Thomas Aquinas er avbildet med en kirke og en bok fordi han forsøkte å benytte både fornuften etter Aristoteles og troen fra Augustin.
Av .

En sentral plass i høymiddelalderens debatt inntok universaliestriden. Hovedspørsmålet gjaldt om ord som uttrykker allmennbegreper betegner noe selvstendig eksisterende eller bare felles egenskaper ved enkeltting.

Nominalistene, som William av Ockham, mente at allmennbegrepene kun eksisterer i intellektet, det menneskelige eller guddommelige. I verden utenfor eksisterer bare konkrete, sansbare enkeltting. Allmennbegrepene blir dannet i vår bevissthet på grunnlag av enkelttingene, de eksisterer etter tingene.

På den andre fløyen, i forlengelsen av tradisjonen fra Platons idélære, stod begrepsrealister som Anselm av Canterbury og Johannes Duns Scotus. De mente at allmennbegrepene har en egen, selvstendig eksistens, i overensstemmelse med de platonske ideer.

Mellomstandpunktet i universaliestriden var den moderate realisme. I tråd med Aristoteles hevdet de moderate realistene at allmennbegrepene eksisterer i enkelttingene. Allmennbegrepet «menneske» er for dem noe som eksisterer i alle mennesker, og som nettopp gjør disse til mennesker. Den mest kjente representant for dette syn var Thomas Aquinas.

Renessansen

Francis Bacon
Francis Bacon mente at vitenskapen måtte gå induktivt og eksperimentelt til verks.

Med renessansen fulgte en omveltning. Grunnlaget for fremveksten av den moderne naturvitenskap ble lagt av tenkere som Nicolaus Kopernikus, Johannes Kepler, Galileo Galilei, Isaac Newton, René Descartes og Francis Bacon.

Kopernikus fremmet argumenter for det syn at jorden og planetene beveger seg rundt solen, og ikke som tidligere antatt at sola og de andre himmellegemene beveget seg rundt jorden. Kepler reviderte dette synet, blant annet på bakgrunn av observasjoner utført av Tycho Brahe, og hevdet at jorden beveger seg (med ujevn fart) i en ellipse med solen i det ene brennpunktet. Galilei utførte forsøk og gjorde observasjoner innenfor astronomi, optikk og mekanikk. Han betraktet sine eksperimenter som bidrag til en eksperimentell naturfilosofi. Newton bygder videre på Galileis teorier og utformet blant annet tre berømte bevegelseslover.

Descartes og Bacon

Descartes la vekt på den menneskelige fornufts evne til å utrede vitenskapelige og filosofiske problemer. For å komme frem til ett eller flere enkle og grunnleggende prinsipper, gjennomførte Descartes ved sin «metodiske tvil» en kritisk prøving av sine sanseerfaringer og all sin erkjennelse. Han fant at alt kan betviles unntatt at han tviler: «Jeg tenker, altså er jeg til» (cogito ergo sum). Dermed mente Descartes å ha funnet grunnprinsippet for all filosofi. Med utgangspunkt i denne setningen søkte han å bevise Guds eksistens.

Bacon mente at vitenskapen måtte gå eksperimentelt til verks for å skape den nye naturvitenskap som menneskeheten trengte, en vitenskap som gjennom sann kunnskap om årsak-virkningsforhold i naturen ville gjøre det mulig å beherske og styre naturens krefter til beste for menneskeheten. Slagordet «kunnskap er makt» går tilbake til Bacon, som ved sin energiske argumentasjon og propaganda for slike tanker ble en slags tidlig forløper for den moderne teknologi.

Rasjonalisme og empirisme

Spinoza ekskommunisert
Spinoza var av jødisk herkomst, men ble som fritenker utstøtt av den jødiske synagogen.
Elisabeth av Böhmen
Elisabeth av Böhmen i 1636
Av /Koninklijke Verzamelingen.
Thomas Hobbes

Hobbes var en materialistisk monist. Grunnlaget for alt som skjer, er ifølge Hobbes bevegelse i materiens smådeler; tingenes eneste objektive egenskaper er utstrekning og bevegelse.

Av .

Descartes og Bacon kan sies å være opphav til de to viktigste filosofiske retninger i de følgende århundrer, nemlig rasjonalismen med navn som Baruch de Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz, og den britiske empirismen, med navn som Thomas Hobbes, John Locke, George Berkeley og David Hume. Også en rekke kvinner bidro aktivt, gjennom samtaler, brev og egne verk, til teoriutvikling i både den rasjonalsitiske og empiristiske leiren. Dette gjelder blant annet Elisabeth av Böhmen, Sofie av Hannover, Sofie Charlotte av Preussen, Anne Conway, Margareth Cavendish, Damaris Cudworth Masham, Catharine Trotter Cockburn og Émilie du Châtelet.

Rasjonalismen er karakterisert ved at den tilkjenner fornuften den mest sentrale funksjonen i tilegnelsen av kunnskap, mens den ser på sanseerfaringen som en feilbarlig kunnskapskilde. Empirismen står på mange måter i motsetning til dette, ettersom det er sanseerfaringen som gir oss kunnskap om virkeligheten, mens fornuften kun har som rolle å systematisere sansemangfoldet. Rasjonalismen og empirismen ble, foruten å stå i motsetning til hverandre, også svært fruktbare for hverandre gjennom den stadig hurtigere utvekslingen av tanker. Bakgrunnen for dette var fremfor alt boktrykkerkunstens utvikling og at latin fungerte som det stadig gjeldende felles språk i Europa.

Empiristen Hobbes antok i sin filosofi at det bare finnes én substans, den utstrakte materie. Av denne grunn kalles hans syn gjerne materialisme. Grunnlaget for alt som skjer, er ifølge Hobbes bevegelse i materiens smådeler. Tingenes eneste objektive egenskaper er utstrekning og bevegelse. Hobbes mente disse to egenskapene var tilstrekkelige til å forklare alle fenomener i natur, sjeleliv og samfunnsliv, nærmest etter modell av mønstervitenskapen fysikk. For Hobbes kan all erkjennelse føres tilbake til sansning som igjen kan reduseres til bevegelse i den ytre verden og i sanseorganene. For øvrig satte Hobbes også, sammen med sin italienske forgjenger Niccolò Machiavelli, sterkt preg på tidens politiske tenkning.

Hume var den av de britiske filosofene som utviklet den mest radikale og konsekvente empirismen. Han hevdet at alt som finnes i bevisstheten, det vil si alle våre oppfatninger, er enten inntrykk eller forestillinger. Inntrykkene formidles av sansene og utmerker seg ved å være sterkere og mer livaktige enn de tilsvarende forestillinger, som bare er gjengivelser eller avbildninger av inntrykkene. Ettersom empiristene tok sanseerfaring som utgangspunkt for kunnskap og benektet rasjonalistenes tese om medfødte ideer, ledet empirismen ofte til en benektelse av muligheten for sikker viten om den ytre verden. Tesen om at vi ikke kan få sikker viten om hvorvidt våre sanseerfaringer stemmer overens med den ytre verden, kalles ofte skeptisisme. I likhet med Locke, bidro Hume også med viktige innsikter til politisk filosofi og etikk, der han er kjent som forsvarer av emotivisme.

Rasjonalisten Spinozas grunntrekk er en særpreget monisme: det finnes bare én virkelighet, og Spinoza kaller den ved tre navn: Substansen, Gud og Naturen. Et slikt syn, hvor alt betraktes som noe åndelig og immaterielt, kalles gjerne pansykisme, men ettersom Spinoza fremholder at alt åndelig er noe guddommelig, betegnes hans posisjon oftere som panteisme. Denne ene virkeligheten har utallige fremtredelsesformer, hvorav vi bare kjenner to, nemlig tenkning og utstrekning (sjel og legeme). Disse to står ikke i kausal vekselvirkning med hverandre, de er parallelt løpende manifestasjoner av substansen. Et likende syn, hvor Gud har innstiftet en parallelitet og harmoni mellom sjel og legeme, finnes hos Leibniz.

Det mest karakteristiske og innflytelsesrike synet på mennesket finner vi hos Descartes som fremmet en dualisme. Mennesket består av to substanser, nemlig sjel og legeme. Legemet er utstrakt (og ikke-tenkende) og underlagt naturlovene. Sjelen er tenkende (og ikke-utstrakt) og er således underlagt logikkens lover. De to substansene eksisterer selvstendig og uavhengig av hverandre. Elisabeth av Böhmen sendte brev til Descartes hvor hun problematiserte hvordan sjelen og legemet kunne kommunisere med hverandre all den tid de fungerte ut fra forskjellige lover og eksisterte uavhengig av hverandre. Dette problemet har fått navnet «sinn-kropp-problemet» (mind-body problem).

1600-tallet kalles ofte «genienes århundre» og Leibniz fremstod som en av de største av disse. Foruten å være en av sin tids mest betydningsfulle filosofer, spesielt som metafysiker, var han ledende ekspert på så godt som samtlige vitenskaper, blant annet teologi, biologi og matematikk. Hans rasjonalistiske metafysikk ledet blant annet til oppdagelsen av infinitesimalregningen. Også innen logikken gjorde han banebrytende arbeid.

Et samtidig kvinnelig universalgeni var Anna Maria van Schurman, den første kvinnen som etter mye kamp fikk studere ved et europeisk universitet (Universitetet i Utrecht).

Opplysningstiden

Jean-Jacques Rousseau
Kant lot seg inspirere sterkt av Rousseaus tanker, og hevdet at han var en moralfilosofiens Newton.
Av .

Opplysningstiden ble innledet av representantene for de frittenkende og opposisjonelle gruppene som vokste frem i det eneveldige Frankrike. Viktige representanter for denne opplysningsfilosofien var Montesquieu, Voltaire og Jean-Jacques Rousseau. Mye av denne filosofien var praktisk og samfunnsrettet og mange av dens tanker ble nedfelt eller forsøkt nedfelt i samfunnsbygging og samfunnsutvikling, blant annet i Storbritannia, Frankrike og USA.

Flere kvinner og menn reiste seg mot den utbredte kvinnediskrimineringen og fremmet krav om like rettigheter, deriblant Mary Astell, Marie Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft og Catharine Macaulay. Dette regnes gjerne som starten på feminismen.

Immanuel Kant

Immanuel Kant
Immanuel Kants filosofi sees ofte som en forening av rasjonalismens og empirismens grunntanker i ett system.

Tidens store hovedskikkelse var Immanuel Kant. Hans filosofi sees ofte som en forening av rasjonalismens og empirismens grunntanker i ett system. Kants forutsetning var en avstandstagen til all metafysisk spekulasjon og en nøye granskning av den rene fornuft. Han tar utgangspunkt i det ubestridelige faktum at vi, tross empiristenes erkjennelsesteoretiske skepsis, likevel har erkjennelse og kunnskap, både i hverdagen og vitenskapen. Han stiller seg likeledes avvisende til rasjonalistenes tendens til metafysisk systembygging.

Det som stilles i brennpunktet for Kants filosofiske interesse, er undersøkelsen av det erkjennende subjekts bidrag til erkjennelsesprosessen. Hvilke mulighetsbetingelser er gitt i og med den menneskelige bevissthets struktur og funksjoner: fornuft, sansning, følelser og vilje? Denne vending mot det erkjennende subjekt – Kant kaller den for filosofiens kopernikanske vending – innebærer innledningen på den meget innflytelsesrike retningen kritisk filosofi.

Kant gjorde seg også gjeldene i etikk ved å utvikle det som gjerne kalles pliktetikk. Sin øverste moralske norm kaller Kant det kategoriske imperativ, en norm han gir flere ulike formuleringer av. De mest kjente er universaliseringsformuleringen («Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov») og humanitetsformuleringen («Handle slik at alltid behandler menneskeheten, både i din egen og i enhver annens person, samtidig som et formål og aldri bare som et middel»). Sistnevnte formulering har vært grunnleggende for utviklingen av humanismen og tanken om menneskerettigheter.

Pliktetikken står på mange måter i kontrast til utilitarismen som ble utviklet på de britiske øyene med sentrale navn som Jeremy Bentham, John Stuart Mill og Harriet Taylor Mill. Dessuten gjorde Kant seg gjeldene innen rettsfilosofi, politisk filosofi, religionsfilosofi og estetikk.

Romantikken

Tysk idealisme

Portrett av Hegel fra 1831 malt av Jakob Schlesinger
Georg Wilhelm Friedrich Hegel er en omstridt tysk filosof. Han har utøvd betydelig innflytelse på flere andre tenkere, deriblant Karl Marx.

Fra Kants teorier utviklet det seg en ny metafysiskpreget filosofi med de tyske idealistiske filosofene Johann Gottlieb Fichte, Friedrich von Schelling og Georg Wilhelm Friedrich Hegel i spissen. Hegels grunnposisjon er den objektive idealisme, at erkjennelsens objekter er ideer i eller manifestasjoner av en overindividuell, «absolutt» og «objektivt» eksisterende ånd, enten den kalles verdensånd (Weltgeist), verdensfornuft eller logos. Det er slik fornuften og ideene som er drivkreftene i historien, noe som kalles en idealistisk historieoppfatning.

I disse metafysikernes tenkning lå grunnlaget for romantikken i billedkunst, litteratur og musikk. Til romantikken hører en lang rekke filosofer og skjønnlitterære forfattere, slik som Johann Gottfried von Herder, Germaine de Staël, August Wilhelm Schlegel, Friedrich Schlegel, Clemens Brentano, Bettina Brentano von Arnim, Achim von Arnim, Karoline von Günderrode, Friedrich Creuzer, Friedrich von Schelling, Caroline Schlegel-Schelling, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller og Friedrich Schleiermacher.

Schleiemacher var, sammen med den senere Wilhelm Dilthey, avgjørende for fremveksten av hermeneutikk som filosofisk disiplin.

Karl Marx og marxisme

Karl Marx
Grunnlaget for Karl Marx filosofi var en materialistisk historieoppfatning hvor produktivkreftenes utvikling er det grunnleggende.
Av .

Fra Kant og Hegel avledet Karl Marx et system som bygger på empirisk observasjon, men med et innslag av metafysisk spekulasjon. Grunnlaget var en materialistisk historieoppfatning hvor produktivkreftenes utvikling er det grunnleggende, og endringene av produksjonsforholdene og av ideologiene blir følger av endringer i produktivkreftene.

Marx bygger opp en verdilære hvor han innfører begrepet merverdi, hvor varenes verdi bestemmes av den arbeidsmengde som direkte og indirekte nedlegges i dem, mens varenes pris bestemmes av deres kostpris pluss en gjennomsnittlig profitt.

Læren til Marx og kollegaen Friedrich Engels ble på 1900-tallet det filosofiske grunnlaget for store nye samfunnsbygninger som Sovjetunionen og Den kinesiske folkerepublikken og deres forsøk på å gjennomføre kommunismen. To betydelige kvinner som gjorde seg gjeldende innen marxismen var Clara Zetkin og Rosa Luxemburg. Ved siden av sitt teoretiske arbeidet markerte Zetkin og Luxemburg seg ved sin aktivisme, noe som blant annet også gjelder Charlotte Perkins Gilman og Emma Goldman.

Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud

Friedrich Nietzsche
Friedrich Nietzsche er fremdeles like omstridt som han er berømt. Malt av Edvard Munch i 1906.

Stor betydning for 1800-tallets kulturelle utvikling, kanskje vel så mye innen musikk og litteratur som innen filosofien, fikk personlige og originale tenkere som Arthur Schopenhauer, Hedwig Dohm, Søren Kierkegaard, Lou Salomé, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud.

Et av Nietzsches mest berømte og omstridte bidrag er av moralfilosofisk art. Han avviser med forakt den gjengse moral og vil omvurdere alle verdier og gi ordene «godt» og «ondt» nytt innhold. Den kristne moral er en slavemoral med sin betoning av ydmykhet, medlidenhet, kjærlighet og så videre. I dens sted vil Nietzsche ha en herremoral som passer til den nye mennesketypen han profeterer: overmennesket. Dets moral bygger på viljen til makt, det holder krigen og ikke freden for verdifull, og det velger livsbejaelsen både i lyst og lidelse, i skjønnhet og fare. Etter Nietzsches død forfalsket søsteren, Elisabeth Förster-Nietzsche, skiftene hans og brukte dem i nazismens tjeneste.

Det kan også nevnes at Salomé samarbeidet tett med Freud og bidro med sentrale innsikter til psykoanalysen. Sammen med Carl Gustav Jung regnes Freud som grunnlegger av psykologien, og fra rundt 1900 skilte psykologien seg ut som egen fagdisiplin i forhold til filosofen. En sentral kvinne i den tidlige psykologien var Mary Wilton Calkin. Også Freuds datter, Anna Freud, regnes som en viktig psykoanalytiker, særlig når det gjelder barns mentale helse.

Nytidens filosofi

Fenomenologi

Edmund Husserl
Edmund Husserl var grunnlegger av fenomenologien, en metode for beskrivelse og analyse av bevisstheten, som har som sitt formål å gjøre filosofien til streng vitenskap.

En fenomenologisk filosofi vokste frem gjennom Franz Brentanos angrep på den katolske tradisjonen og den tyske idealismen. Hos hans etterfølger Edmund Husserl ble fenomenologien den filosofiske grunnvitenskap som ikke bare vil oppholde seg ved tingene som fenomener, men vil trenge inn til deres vesen eller betydning. Dette skulle oppnås ved den såkalte fenomenologiske reduksjon, det vil si når iakttakeren ikke reagerer som naturvesen, men setter egne behov, målsettinger, drifter, interesser og så videre ut av betraktning. Ved denne metoden skulle man nå objektiv innsikt. Logikken er et eksempel på en ren fenomenologisk vitenskap.

Husserl arbeidet først ved Universitetet i Freiburg, deretter ved Universitetet i Göttingen. Rundt ham vokste det opp et fenomenologisk miljø og sammen med et tilsvarende miljø ved Ludwig-Maximilian-Universitetet i München går dette miljøet gjerne under navnet München-Göttingen-sirkelen. Foruten Husserl tilhørte Alfred Brunswig, Theodor Conrad, Hedwig Conrad-Martius, Johannes Daubert, August Gallinger, Moritz Geiger, Roman Ingarden, Alexander Pfänder, Adolf Reinach, Wilhelm Schapp, Max Scheler, Kurt Stavenhagen, Edith Stein og Gerda Walther.

Positivisme

Også i Frankrike fantes en opposisjon mot idealismen, blant annet ved Auguste Comte og positivismen. Comte ville vise at den historiske utvikling har gått fra et opprinnelig teologisk stadium, hvor fenomener forklares ved inngrep av «guder» eller «ånder», gjennom et metafysisk stadium, hvor årsakene er «ideer» eller «krefter», til det positive eller vitenskapelige stadium.

Positivismen anerkjenner ikke noe «bak» det sansbare og empirisk gitte. Den sosiale så vel som den fysiske verden forklares gjennom oppstilling av naturlover basert på nøyaktig observasjon av invariante forhold mellom empirisk observerbare begivenheter. Dette er den «positive» og eneste vitenskapelige fortolkning av virkeligheten.

Comtes tenkning var viktig for fremveksten av sosiologi som egen fagdisiplin ved siden av filosofien. Andre viktige brytningsfigurer i så måte var Ferdinand Tönnies, Émile Durkheim, Max Weber og Georg Simmel.

Logisk positivisme og empirisme

Bertrand Russell
De områder som kom til å dominere Russells arbeid var matematisk og filosofisk logikk. Maleri fra 1923.

Mot slutten av 1800-tallet gjorde den naturvitenskapelige forskningen seg gjeldende, blant annet ved Ernst Mach som var professor i matematikk og fysikk.

Denne interessen førte til oppkomsten av den logiske positivismen og den logiske empirismen med viktige sentra i Wien og Berlin. Det ble nå tatt et oppgjør med mye av den spekulasjon som hadde preget 1800-tallets filosofi; denne skulle erstattes av en filosofi med vitenskapelig preg som kunne fylle den moderne tidens behov og være i samsvar med vitenskapens resultater. Viktige navn er Rudolf Carnap, Alfred Ayer og Karl Popper. Innenfor den logiske positivismen ble det lagt stor vekt på analysen av språket og i dette arbeidet ble den nye formallogikken av stor betydning.

Fremveksten av den nye logikken skyldes arbeider av blant andre George Boole, men først og fremst arbeidene til Giuseppe Peano, Gottlob Frege, Bertrand Russell og Susan Stebbing. Den nye logikken var sterkere enn den tradisjonelle syllogistiske, og ble dermed et bedre analyseredskap. Dette skyldes spesielt utviklingen av moderne kvantifikasjonsteori.

På grunn av nazismen emigrerte de ledende eksponenter for den logiske positivismen til Storbritannia og USA. En internasjonalisering av filosofien skjøt dermed fart og den vestlige filosofiens tyngdepunkt ble utvidet til det amerikanske kontinentet. En annen viktig strømning i amerikansk filosofi var pragmatikken representert med Charles Sanders Peirce, William James, George Herbert Mead, Jane Addams, John Dewey og Charles Horton Cooley.

Analytisk filosofi

Den logiske positivismen kom til å danne grunnlaget for den retningen som kalles analytisk filosofi. Analytisk filosofi legger vekt på analyse og klargjøring av språkbruk og begreper hentet fra dagligspråket og fra vitenskap, og gjør ofte bruk av formale logiske metoder. Videre er den ofte empirisk orientert og holder gjerne god kontakt med den vitenskapelige utvikling. Den antar gjerne at filosofiens grunndisiplin (ofte kalt «førstefilosofien») er språkfilosofien, «den lingvistiske vending i filosofien». Viktige representanter er Bertrand Russell, Georg Edward Moore, Rudolf Carnap og Emily Elizabeth Constanse Jones.

Den analytiske filosofien har hatt sitt kjerneområde i Storbritannia og USA. Innen britisk 1900-tallsfilosofi har for øvrig den såkalte «Oxfordkvartetten» en spesiell plass. Til denne kvartetten hører Iris Murdoch, Mary Midgley, Elizabeth Anscombe og Philippa Foot.

Språkfilosofi

Ludwig Wittgenstein
Ludwig Wittgenstein videreutviklet den analytiske språkfilosofien i en mer pragmatisk retning.

En rekke filosofer, deriblant Ludwig Wittgenstein og John L. Austin, videreutviklet den analytiske språkfilosofien i en mer pragmatisk retning. Wittgenstein hevdet at filosofiens oppgave ikke er å «forbedre» hverdagsspråket ved å konstruere et logisk eksakt språk, og at vi bare kan klarlegge språklig mening ved å beskrive språkets anvendelse i ulike konkrete brukssituasjoner.

Ifølge Austin må filosofien ta utgangspunkt i at språket ikke har som sin hovedfunksjon å beskrive virkeligheten. I stedet bør språket betraktes som noe vi bruker for å utføre handlinger. Austins pragmatiske språkfilosofi ble videreutviklet av Paul Grice og John Searle.

Eksistensialisme

Simone de Beauvoir & Jean-Paul Sartre
Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre var to av de mest sentrale filosofene innen eksistensialisme på 1940- og 50-tallet.

Martin Heidegger videreutviklet Husserls fenomenologi i en eksistensfilosofisk retning. Det sentrale spørsmålet i Heideggers filosofi omhandler «værens mening», det vil si hva det vil si å være. For å besvare spørsmålet, tar han utgangspunkt i den menneskelige tilværelsen, og forsøker å avdekke de grunnleggende strukturene i menneskets værensforståelse.

Jean-Paul Sartre utviklet sin eksistensialisme i forlengelsen av Husserl og Heidegger, men trakk også store veksler på Hegels filosofi. Sartre postulerer menneskets absolutte frihet, og av denne følger at man selv bærer det fulle ansvar for sitt liv. Man velger ikke bare for seg selv, men forplikter gjennom valget filosofisk sett hele menneskeheten. Valgsituasjonene skaper et grunnleggende skille mellom de mennesker som tar følgen av friheten, og de som unndrar seg valget og synker tilbake i en trygg «borgerlig» tilværelse og et villet selvbedrag.

Med et likende utgangspunkt som Sartre fremmet Simone de Beauvoir sin feminisme i verket Det Annet Kjønn hvor hun blant annet hevdet at mennesker ikke blir født som menn og kvinner, men at menn og kvinner er noe vi blir. Vi er således frie til å velge å avstå fra å leve opp til de sosialt konstruerte kjønnsrollene. Denne teorien la grunnlaget for det viktige skillet mellom biologisk og sosialt kjønn.

Kritisk teori/Frankfurterskolen

Jürgen Habermas
Habermas har utviklet en såkalt diskursetikk der likeverdige og rasjonelle deltakere skal finne frem til felles etiske standarder gjennom åpen og informert diskusjon.
Jürgen Habermas
Av .

I tysk filosofi har også den såkalte kritiske teori eller Frankfurterskolen, med Max Horkheimer, Theodor W. Adorno og Jürgen Habermas stått sentralt. Frankfurterskolen legger vekt på systematisk, kritisk analyse av samfunnsfenomener, som søkes identifisert i forhold til den objektive mulighet at det er i samfunnets interesse å frigjøre seg i forhold til dem.

Habermas har utviklet en såkalt diskursetikk der likeverdige og rasjonelle deltakere skal finne frem til felles etiske standarder gjennom åpen og informert diskusjon. Diskursetikken er dypt influert av Kants pliktetikk.

Politisk filosofi

Hannah Arendt
Hannah Arendt var en sentral politisk filosof som blant annet skrev innsiktsfullt om totalitarisme i verket The Origins of Totalitarianism fra 1951.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Politisk filosofi utviklet seg i mange nye retninger på 1900-tallet og statsvitenskapen vokste frem som et egen fagdisiplin ved siden av filosofien. Det er likevel to navn som mer enn noen andre preget 1900-tallets politiske tenkning, nemlig Hannah Arendt og John Rawls.

Arendt var jøde og emigrerte til USA under andre verdenskrig. Etter krigen fulgte hun rettsaken mot Adolf Eichmann og i sin rapport fra rettsaken, utgitt som bok under tittelen Eichmann i Jerusalem, utviklet hun det viktige begrepet om ondskapens banalitet. Arendt skrev også innsiktsfullt om totalitarisme i verket The Origins of Totalitarianism fra 1951. Også Simone Weil, som i likhet med Arendt hadde jødisk avstamning, regnes som en betydelig politisk filosof fra forrige århundre. En tredje kvinne som gjorde seg bemerket i 1900-tallets politiske filosofi var Ayn Rand, som foruten sine skjønnlitterære mesterverk er berømt som en sentral ideologisk inspirator for moderne kapitalisme.

Rawls utga i 1971 det banebrytende verket A Theory of Justice. Her bygger han videre på den kontraktsteoretiske tradisjonen i politisk filosofi fra tidlig nytid, men skiller seg fra denne ved å være mer opptatt av etablering av prinsipper for rettferdig fordeling enn av statsdannelse. Rawls hentet mye inspirasjon fra liberalismen, men tar avstand fra denne tankeretningen med å innføre et prinsipp (kalt «forskjelsprinsippet») hvor sosiale og økonomiske goder skal komme de svakest stilte til gode. Her skiller han seg fra liberale tenkere som Robert Nozick og Miton Friedman.

Rawls teori har fått mye kritikk fra ikke-vestlig og feministisk hold, deriblant Amartya Sen, Marta Nussbaum og Susan Moller Okin. Han var også kjent som en ekspert på Kants pliktetikk, og svært mange av hans studenter, deriblant Barbara Herman, Onora O'Neill, Christine Korsgaard, Marcia Baron, Oliver Sensen og Andrew Reath, er blant de ledende kommentarorene på Kants etikk i dag.

Strukturalisme og poststrukturalisme

Fransk etterkrigsfilosofi har ikke minst vært dominert av ulike former for strukturalisme og poststrukturalisme. I forlengelsen av Ferdinand de Saussures strukturalistiske lingvistikk, ble strukturalismen videreutviklet av andre teoretikere som Claude Lévi-Strauss og Jacques Marie Lacan til en metode for andre humanistiske vitenskaper og samfunnsvitenskaper. En slik overføring av den strukturalistiske metoden forutsetter at man antar at disse vitenskapenes objekter fremviser en «språklig struktur», det vil si at man kan betrakte dem som tegnsystemer.

I slutten av 1960-årene fant det sted et brudd innenfor den strukturalistiske tradisjonen, og den klassiske strukturalismen ble kritisert av en rekke tenkere som Roland Barthes, Jacques Derrida, Jean-François Lyotard, Gilles Deleuze og Michel Foucault som ofte kalles for «poststrukturalister». Disse avviser strukturalismens forsøk på å allmenngjøre de strukturene som avdekkes.

Vitenskapsfilosofi

Hans-Georg Gadamer
Hans-Georg Gadamer var den fremste representant for hermeneutikken. Foto fra hans kontor på University of Heidelberg, i 2000.
Hans-Georg Gadamer
Av /SCANPIX.
Karl Popper
Karl Popper la spesielt vekt på falsifikasjon i motsetning til verifikasjon, på det å avsløre usannhet i motsetning til det å oppdage sannheter.
Karl Popper
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sentralt i filosofien i dag står vitenskapsfilosofien, som i historisk perspektiv er en utløper av det gamle engasjementet i de menneskelige kunnskapsproblemer. I vitenskapsfilosofien konkretiseres de mangfoldige forsøk på å vinne større forståelse av og klarhet i de forskjellige vitenskapers metoder, egenart, funksjoner og forutsetninger. Mens det tidligere fantes en rekke tilhengere av såkalt enhetsvitenskap, det vil si at alle vitenskaper burde bruke de samme metoder som naturvitenskapene, er det i dag bred enighet om at natur-, samfunns- og humanvitenskapene arbeider med så forskjellige gjenstander at de også må utforskes med svært forskjellige metoder.

Tidligere vitenskapsfilosofi med den logiske positivismen og Karl Popper i spissen var sterkt normativ og ville formulere generelle skiller mellom vitenskap og ikke-vitenskap, samt utforme kriterier for god vitenskap. Der hvor de logiske positivistene vektla «oppdagelseskonteskten», det vil oppdagelsen av de vitenskapelige teorier, vektlegger Popper snarere «begrunnelseskonteksten», det vil si testingen av teorier, og foretrekker falsifikasjon fremfor verifikasjon.

For positivistene går vitenskapen frem gjennom induksjon, mens Popper snarere benytter deduksjon i form av den hypotetisk-deduktive metode, for å teste ut generelle teorier mot konkret observasjon. Det er for Popper slik at det først er når teorier falsifiseres, det vil si når observasjonen ikke stemmer med den empiriske konsekvensen som er utledet fra teorien, at vi kan tale om vitenskapelige fremskritt. Vi blir da nemlig presset til å formulere nye teorier og hypoteser som kan forklare det samme som den gamle teorien kunne forklare, samt de tilfellene som den gamle teorien ikke kunne forklare. En annen pioner innen hypotetisk deduktiv metode var Carl Gustav Hempel.

Et vesentlig trekk det sene 1900-tallets vitenskapsfilosofi med blant andre Thomas Kuhn, Paul Feyerabend og Imre Lakatos var en sterkere fokusering på konkrete, vitenskapelige praksiser og forskningens sosiale dimensjon. Kuhn lanserte det viktige begrepet om paradigme, det vil si det rammeverk som definerer hva som utgjør god forskning innenfor en vitenskap. I det store og hele må forskerne akseptere paradigmet de arbeider innen, men av og til hender det at det skjer banebrytende forskning som formulerer et nytt paradigme som fornyer fagfeltet. Kuhn kaller overgangen fra et paradigme til et annet for en «vitenskapelig revolusjon», og god eksempler på slike paradigmeskifter er overgangene fra det geosentriske til det heliosentriske verdenssynet og fra det teleologiske til det mekanistiske natursynet.

Margareth Masterman kritiserte Kuhn for at han i hovedverket The Structure of Scientific Revolutions fra 1962 benyttet paradigmebegrepet i over 50 ulike betydninger. Denne kritikken bidro til en presisering av begrepet i den reviderte utgaven av verket fra 1970.

Popper, Kuhn, Lakatos og Feyerabend var primært opptatt av naturvitenskapene. Innen humaniora og dels samfunnsvitenskap fungerer hermeneutikk som en slags vitenskapsfilosofi. Sentrale navn her er fremfor alt Hans-Georg Gadamer, Paul Ricoeur og Gianni Vattimo.

Nye strømninger

Peter Singer
Peter Singers gjennombruddsverk var Animal Liberation fra 1975, som av mange betraktes som et manifest for moderne dyrevernstenkning og aktivisme.

Av nye trekk i vår samtids filosofi er kanskje særlig tre fremtredende. Det ene gjelder oppblomstringen av anvendt filosofi, ikke minst innen moderne medisinsk etikk, miljøfilosofi og feministisk filosofi. Innen miljøfilosofi, nærmere bestemt økofilosofi, finner vi blant annet kjente norske filosofer som Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setereng.

Et andre trekk er utviklingen innen etikk, hvor særlig omsorgsetikken har kommet til som et alternativ til de tre etablerte hovedretningene utilitarisme, pliktetikk og dydsetikk. Omsorgsetikken, som skjøt fart med Carol Gilligans verk In a Different Voice fra 1982, er særlig kjennetegnet av at den fremhever at kvinner har en tendens til å vurdere moralske problemstillinger annerledes enn menn. Mens menn vektlegger rettferdighet og at vi har de samme moralske forpliktelser overfor alle, vektlegger kvinner omsorg og at vi har utvidede moralske forpliktelser overfor de som står oss nært, slik som barn, foreldre, familie og venner.

Det tredje trekket er den raske og dynamiske fremvekst av den utpreget tverrfaglige disiplinen kognitiv psykologi, hvis hovedsiktemål er å klarlegge og forstå hvordan erkjennelsesprosesser virker og fungerer. Innen dette forskningsfeltet møtes foruten filosofer også lingvister, psykologer, logikere og informasjonsteoretikere. Et viktig spørsmål her er det klassiske spørsmålet om fri vilje som har preget store deler av filosofihistorien.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Copleston, Frederick (1946-1986). A History of Philosophy. Bind I-XI. Continuum.
  • Gjesdal, Kristin (2022). Kvinner i filosofien: Romantikk, revolusjon og sosialt fellesskap. Cappelen Damm.
  • Jones, W. T. (1969-1975). A History of Western Philosophy. Bind I-V. Harcourt College Publishers.
  • Kenny, Anthony (2004-2007). A New History of Western Philosophy. Bind I-IV. Clarendon Press.
  • Næss, Arne (2001). Filosofiens historie. Universitetsforlaget.
  • Russel, Bertrand (1945). A History of Western Philosophy. Routledge.
  • Skirbekk, Gunnar & Nils Gilje (2007). Filosofihistorie: Innføring i europeisk filosofihistorie med særlig vekt på vitenskapshistorie og politisk filosofi. Universitetsforlaget.
  • Stigen, Anfinn (1983). Tenkningens Historie. Bind I-II. Gyldendal.
  • Waithe, Mary Ellen (1987-1995). A History of Women Philosophers. Springer.

Kommentarer (2)

skrev Christian Stranger-Johannessen

Maleren blir omtalt som Raphael her, men Rafael andre steder på SNL. Burde dere ikke stave navnet hans på samme måte?

svarte Marit M. Simonsen

Takk for ditt årvåkne blikk! Det er nå rettet opp. Beste hilsen Marit i redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg