På et helt generelt plan bidro Sokrates til å vende mange intellektuelles oppmerksomhet bort fra naturstudier til fordel for etiske spørsmål om gode liv, mennesker og handlinger. En lang rekke såkalte «naturfilosofer», hvis siste store representant er omtrent samtidig med Sokrates selv, ville neppe fått et så avgrensende navn om det ikke var for hans innflytelse på tenkningens historie.
En viktig motivasjon for Sokrates' virke ser ut til å ha vært å hjelpe den enkelte, det vil si både samtalepartneren og seg selv. Kritisk utspørring hjelper en til å kvitte seg med feilaktige oppfatninger og selvmotsigelser. Slik utspørring er derfor viktig for ens utvikling og forbedring.
Det er ikke avklart om sokratisk samtaleaktivitet bare er til hjelp ved at den fjerner oppfatninger som viser seg å være feil, eller om den også bidrar til at man oppnår ny innsikt. I alle fall kan mye tyde på at Sokrates anså viten og dyd som nært forbundet (kanskje til og med som identiske), slik at å vite det gode er å gjøre det gode. Da blir det viktig å ikke tro at man vet noe man ikke vet. Selv om hjelpen fra filosofiske samtaler bare er negativ, i den forstand at man mister oppfatninger man tidligere holdt for sanne, vil dette kunne lede til en innsikt i at man ikke vet. Dette er en bedre tilstand enn å tro man vet når man ikke gjør det.
En beslektet motivasjon ser ut til å ha vært byen Athen, Sokrates' hjemsted. Sokrates dro sjelden fra byen om det ikke var i byens tjeneste. Som andre grekere på denne tiden kan han ha opplevd sine medborgere mer som familie enn vi gjør i dag, og hatt en klar bevissthet rundt hva man skylder det samfunnet som har muliggjort ens eksistens.
En tredje motivasjon for Sokrates' virke var av religiøs art. I hvert fall enkelte typer viten er forbeholdt gudene. Å mene seg å vite ting som på dette viset er hinsides det menneskelige, er å påberope seg en status som gud snarere enn som menneske. Sokrates' virke kan slik også ses som en «gudstjeneste», i den forstand at hans kritiske utspørringer bidro til å tegne opp et skille mellom guder og mennesker, og til å minne folk om at de var folk og ikke guder.
En del av bakgrunnen for denne siden ved Sokrates' motivasjon er beskrevet i Sokrates’ forsvarstale av Platon, der det fortelles at en venn av Sokrates fikk til svar av Apollon-orakelet i Delfi at Sokrates var den viseste av mennesker. Hans kritiske utspørring av medborgere og andre var delvis et forsøk på å teste gudens påstand. I dette verket konkluderer Sokrates med at han er visere enn andre i den bestemte forstand at han vet at han ikke vet, mens andre tror de vet når de ikke gjør det.
En rent negativ motivasjon, også den av religiøs art, var Sokrates' daimonion, en slags guddommelig røst som advarte ham hvis han var i ferd med å gjøre noe galt.
Kommentarer (2)
skrev Aksel-Johan Hegrem
svarte Gunn Hild Lem
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.