Sokrates

Sokrates. Byste i Museo Capitolino, Roma

Anon. Begrenset gjenbruk

Sokrates, gresk filosof som levde i Athen rundt 4–500 år før vår tidsregning. Han brukte mye av sin tid til filosofiske samtaler. Han ble anklaget for gudløshet og for å forderve ungdommen, og ble dømt til døden ved giftbegeret. 

Hans elev Platon mottok dype og varige inntrykk av Sokrates, og Aristoteles ble igjen preget av dem begge. På den måten har Sokrates preget hele den vestlige filosofis senere utvikling.

Sokrates skrev ingenting. Vi kjenner ham først og fremst fra hans elev Platons verker, blant annet Apologien og dialoger som Kriton og Faidon, og fra Xenofons Erindringer om Sokrates. Disse stemmer ikke helt overens, og det er derfor ikke lett å si hva Sokrates’ egne syn og meninger var.

Han synes å ha vært en maktfull personlighet med sterk rettsfølelse og høye etiske idealer. Selv om det hadde vært mulig for ham, nektet han å flykte fra den dødsdom han selv anså som urettferdig.

Han fikk også fiender, dels ved sin ironiske kritikk av personer og samfunnsforhold; dels ble han jevnstilt med de samtidige sofister, for eksempel i Aristofanes’ dramaer.

Skoler som er utgått direkte fra Sokrates, er den kyniske skole, den kyreneiske, den megariske og den elegiske skolen.

Sokrates var sønn av en jordmor og en billedhugger, og gift med den, ifølge tradisjonen, lite sympatiske Xantippe. 

Om Sokrates’ filosofi synes vi å vite at han ikke var opptatt av naturfilosofisk spekulasjon; det var mennesket og dets problemer som stod i sentrum.

Sokrates mente, ifølge Platon, at det var nær forbindelse mellom kunnskap og moral. Moralsk forkastelige handlinger skyldes uvitenhet og er altså ufrivillige. Dyd kan læres.

Denne lære, at rett handling bunner i rett innsikt, og at rett handling fører til lykke, har senere vært et filosofisk stridsspørsmål.

Den nødvendige kunnskap ville Sokrates også hjelpe andre å få. Gjennom samtaler, ved å stille ofte ironiske spørsmål som motparten svarte på, opptrådte Sokrates som «jordmor» og kunnskapsforløser for andre. Denne metoden er kalt både maievtikk, «sokratisk ironi» og dialektikk. Selv regnet han som sitt eneste fortrinn fremfor andre mennesker at han «visste at han intet visste».

Kunnskap var for Sokrates først og fremst begrepskunnskap, klare definisjoner særlig av begreper som godhet, rettferdighet og så videre. For å kunne handle rettferdig må man vite hva rettferdighet egentlig er og ikke bare at den og den handling er rettferdig. Derved har Sokrates kanskje gitt Platon den impuls som førte til den platoniske idélære.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. februar skrev Aksel-Johan Hegrem

Hei!
I artikkelen om Sokrates står det Xantippe, mens i https://snl.no/Xanthippe står det med h.

En plass er det feil, eller så må det brukes begge skrivemåter begge steder.

29. mars svarte Gunn Hild Lem

Takk for innspill. Vi følger Språkrådet så Xantippe er korrekt. Jeg retter i hennes artikkel. Alt godt fra Gunn Hild Lem

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.