Sokrates

Om Sokrates’ filosofi synes vi å vite at han ikke var opptatt av naturfilosofisk spekulasjon; det var mennesket og dets problemer som stod i sentrum. I at han vender seg bort fra spørsmål om kosmos og naturen, står Sokrates i en delvis kontrast til de såkalte naturfilosofene.

Sokrates mente, ifølge Platon, at det var nær forbindelse mellom kunnskap og moral. Moralsk forkastelige handlinger skyldes uvitenhet og er altså ufrivillige. Dyd kan læres.

Denne lære, at rett handling bunner i rett innsikt, og at det å vite det rette, er ensbetydende med å gjøre det rette, har senere vært et filosofisk stridsspørsmål.

Den nødvendige kunnskap ville Sokrates også hjelpe andre å få. Gjennom samtaler, ved å stille (iblant ironiske) spørsmål som motparten svarte på, opptrådte Sokrates som «jordmor» og kunnskapsforløser for andre. Denne metoden er kalt både maievtikk og dialektikk. Selv regnet han som sitt eneste fortrinn fremfor andre mennesker at han «visste at han intet visste», mens andre mener seg å vite en rekke ting de egentlig ikke vet. Hans samtalekunst bestod i så fall ikke i presentasjon av egne doktriner, men i å lede andre til refleksjon over deres egne oppfatninger.

Kunnskap var for Sokrates først og fremst begrepskunnskap, klare definisjoner særlig av begreper som godhet, rettferdighet og så videre. For å kunne handle rettferdig må man vite hva rettferdighet egentlig er og ikke bare at den og den handling er rettferdig. Derved har Sokrates kanskje gitt Platon den impuls som førte til den platoniske idélære.

• filosofiens historie
• antikkens filosofi
• Vestens filosofer