Dogmatikk, teologisk disiplin som har som oppgave å gi en systematisk fremstilling av den kristne tros innhold. Dogmatikken inngår i våre dager både på protestantisk og på katolsk hold, gjerne som en del av disiplinen systematisk teologi, som ved siden av dogmatikk kan omfatte deldisipliner som etikk, religionsfilosofi, økumenikk og fundamentalteologi. Metode- og grunnlagsproblemer har spilt en sentral rolle i fagdisiplinen de siste tiårene. Det er imidlertid betydelige konfesjonelle og også nasjonale variasjoner når det gjelder utviklingen av dogmatikken. På tysk og skandinavisk hold har man de siste tiårene beskjeftiget seg intensivt med hermeneutiske grunnlagsproblemer. Utviklingen i Sverige skiller seg imidlertid ut; her er disiplinen dogmatikk avskaffet ved de teologiske fakultetene og erstattet med den vitenskapelig «nøytrale» disiplinen livsåskådningsvetenskap.

Betegnelsen theologia dogmatica dukket første gang opp i en boktittel i 1659. Dogmatisk teologi, eller dogmatikk, ble først formelt skilt ut som egen teologisk disiplin på 1600-tallet, delvis med utgangspunkt i skillet mellom etisk og dogmatisk teologi, delvis i skillet mellom en historisk og en dogmatisk teologi. Reelt sett har disiplinen røtter tilbake til de eldste teologiske forsøkene på å gi en sammenfattende fremstilling av den kristne tro.

Om man i de eldste kristne symbolene hadde en bekjennende sammenfatning av troen, trengte man både i forbindelse med undervisning og i forbindelse med indre og ytre strid, også en mer reflektert og teologisk sammenfatning av troen. Tidlige eksempler på slike er Origenes' Om grunnsannhetene (220-tallet) eller Augustins De doctrina christiana (Om den kristne lære), skrevet på slutten av 300-tallet, eller først på 400-tallet. Middelalderens mest innflytelsesrike dogmatiske verk var Quattuor Libri Sententiarum (De fire Sentensbøkene) skrevet av Petrus Lombardus i 1150-årene. Dette var den dogmatiske grunnteksten som ble kommentert og diskutert av andre teologer gjennom hele høy- og senmiddelalderens skolastiske teologi. Som teologisk refleksjonsbidrag var likevel Thomas Aquinas' Summa theologica (avsluttet i 1270-årene) mer betydningsfullt. I reformasjonstiden på 1500-tallet gav både F. Melanchthon og især J. Calvin (Institutio religionis christianae) epokegjørende sammenfatninger av kristendommen på protestantiske premisser.

I protestantisk dogmatikk er det to verker som rager fremfor andre. Det ene er F. Schleiermachers Der christliche Glaube (Den kristne tro, 1821, sterkt omarbeidet 1830). Dette verket kalles troslære, ettersom det fokuseres på troen, og ikke de kristne dogmene i seg selv. I Norge prøvde Gisle Johnson i sin Pistik å bygge videre på dette prinsippet, samtidig som han la vekt på å holde seg innenfor rammen av luthersk konfesjonell teologi. I en viss forstand kan man også si at O. Hallesby med Den kristelige troslære (2 bd., 1920–21, 2. utg. 1938) stod i denne tradisjonen.

I det andre viktige verket, K. Barths Kirchliche Dogmatik (Kirkelig dogmatikk, 1932–67), er igjen det kristne dogmet, basert på Guds ord, dogmatikkens gjenstand.

På katolsk hold fremstår K. Rahner som vårt århundres fremste dogmatiker, med sin Grundkurs des Glaubens. Einführung in den Begriff des Christentums (1976). Av representativ betydning er ellers Mysterium salutis (5 bd. 1965–76).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.