David Hume

Faktaboks

Uttale
hju:m
Født
7. mai 1711
Død
25. august 1776
Fødested
Edinburgh, Storbritannia
Dødssted
Edinburgh, Storbritannia

David Hume. Utsnitt av et kobberstikk av W. Evans.

David Hume av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
David Hume utviklet en mer radikal og konsekvent empirisme enn forgjengerne John Locke og George Berkeley.
David Hume av . Falt i det fri (Public domain)

David Hume var en skotsk filosof og historiker. Hume er en helt sentral skikkelse i den nyere tids filosofihistorie, og den nyere tids filosofiske debatt viser at hans tanker ennå i høy grad er levende.

Hume bodde flere år i Frankrike hvor han skrev sitt hovedverk A Treatise of Human Nature fra 1739–1740. Verket vakte ingen oppsikt, men senere skrev Hume en mer populær utgave, Enquiry Concerning Human Understanding, i 1748, som ble mye lest. Samtidig var han i politisk og diplomatisk tjeneste, og delvis inspirert av dette arbeidet utgav han i 1752 Political Discourses, ofte betraktet som opptakten til den sosialøkonomiske vitenskapen. Samtidig omarbeidet han siste del av Treatise of Human Nature og gav det tittelen An Enquiry Concerning the Principles of Morals i 1751. I 1753 kom hans tredje hovedverk, Natural History of Religion, et grunnleggende verk i religionsfilosofi og -psykologi på 1700-tallet. Humes store History of England, utgitt 1754–1762, legger vekt også på den sosiale og litterære utviklingen og ikke bare på krigshistorien. I 1763–1766 var Hume igjen i Paris, mot slutten som ambassadør.

Filosofi

Hume utviklet en mer radikal og konsekvent empirisme enn forgjengerne John Locke (1632–1704) og George Berkeley (1685–1753). Han hevdet at alt som finnes i bevisstheten (sjelen eller sinnet), det vil si alle våre oppfatninger (perceptions), er enten inntrykk (impressions) eller forestillinger (ideas). Inntrykkene formidles av sansene og utmerker seg ved å være sterkere og mer livaktige enn de tilsvarende forestillingene, som bare er gjengivelser eller avbildninger av inntrykkene.

Humes hovedtese lyder: Enhver enkel forestilling stammer fra og gjengir et inntrykk. Riktignok kan vi danne sammensatte forestillinger, for eksempel forestillingen om et gullfjell, uten å ha tilsvarende sammensatte inntrykk, men vi er ikke i stand til å danne en usammensatt forestilling uten først å ha hatt et tilsvarende inntrykk. Våre oppfatninger av materielle ting, for eksempel et tre, er egentlig en gruppe eller en «bunt» oppfatninger; vi er ute av stand til å begrunne at materielle ting eksisterer utenfor oss. Som Berkeley forkaster Hume antagelsen av materielle substanser. Men også sjelen eller jeg-et er ifølge Hume en bunt oppfatninger eller opplevelser. Noen sjel av substansiell art, som vedvarer fra det ene øyeblikk til det andre, finnes ikke. Vi har ingen inntrykk – impressions – som kan begrunne forestillingen om bevisstheten eller sjelen som en «mental substans» som eksisterer i tillegg til eller utover våre oppfatninger – perceptions.

Humes berømte kritikk av årsaksbegrepet hviler på et lignende resonnement. Den tradisjonelle oppfatningen er at det er en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning, men til denne forestillingen svarer det ikke noe erfaringsinntrykk.

Når en biljardkule treffer en annen og får den til å trille, er dette et eksempel på årsak og virkning. Likevel ser eller erfarer vi bare at A først triller, at A treffer B og at B så begynner å trille. Det er intet inntrykk av nødvendighet i tillegg til inntrykkene av rekkefølgen av begivenheter og kontakten mellom dem i tid og rom. Alt våre erfaringer gir oss grunn til å legge i årsaksbegrepet, er derfor regelmessig rekkefølge og kontakt i tid og rom. Vår forestilling om at A forårsaker B, det vil si at B med nødvendighet følger A, har derfor ingen objektiv gyldighet; den har sitt grunnlag bare i den vane som dannes ved gjentatte iakttagelser av at B følger A, nemlig vår forventning om at hver gang A inntreffer, skal også B inntreffe.

Av dette slutter Hume at erfaringskunnskap aldri kan være nødvendig og sikker kunnskap, og det gjelder også naturlovene – en oppfatning som den gang var revolusjonerende radikal, men som i dag er allment akseptert.

Hume var ikke selv foruroliget av denne radikale skepsisen. For ham angikk den bare filosofien. I vårt daglige liv bør vi fortsette å stole på vår erfaringskunnskap og naturlovene ut fra den naturlige troen og tilliten som vanlige, fornuftige mennesker har. Han verger seg altså mot mulige farlige følger av sin egen skepsis ved å gjøre et skarpt skille mellom en filosofisk kritikk av vitenskapens begrunnelsesproblemer og den kunnskap og trygghet vi trenger i hverdagen. Ikke alle delte Humes fortrøstning på dette punktet. Således har hans kritikk av årsaksbegrepet øvd sterk innflytelse på blant andre Immanuel Kant (1724–1804) og er utgangspunktet for det som gjerne kalles det hume'ske problem – problemet om berettigelsen av induktive slutninger, et sentralt problem for filosofien også i dag. Når kan man, ut fra en serie iakttatte tilfeller av at B har fulgt på A, slutte at B alltid vil følge A?

En lignende kritisk innsats gjorde Hume i etikken, hvor han flyttet tyngdepunktet fra fornuften til følelsene. Når vi feller en moralsk dom, for eksempel at mord er moralsk forkastelig eller at en kjærlig handling er god, er det ikke inntrykk (impressions) fra handlingen selv som ligger til grunn, men følelser i iakttageren som kommer til uttrykk. Når vi bedømmer moralske eller umoralske handlinger med en likegyldig holdning til dem, det vil si ser bort fra hvordan de berører våre egne interesser, vil ifølge Hume følelsen av moralsk bifall eller fordømmelse vi da opplever, stort sett være den samme for alle. Hans teori innebærer imidlertid at moralske dommer og prinsipper ikke kan bevises eller begrunnes gjennom en rent logisk eller empirisk vei. Det er logisk umulig av utsagn om at X er slik og slik å utlede noe om hvordan X bør være. Dette er Humes berømte tese om at det ikke finnes noen logisk gyldig overgang fra er til bør, fra det deskriptive til det normative, en tese som har spilt en stor rolle i senere tiders moralfilosofiske diskusjon, ikke minst på 1900-tallet, og som fremdeles har betydelig slagkraft.

For Hume betydde dette at en vitenskapelig begrunnet etikk er umulig, et synspunkt som den gang var like radikalt som hans kritikk av årsaksbegrepet. Det er ikke noe som heter «å handle i samsvar med fornuften», som tradisjonelle moralteorier hevdet. Fornuften – kunnskap alene – kan ikke motivere handlinger; det kan bare følelser gjøre. Og siden moralen motiverer, må den bygge på følelser. Fornuften kan bare avgjøre om midler er egnet til å nå de målene vi har, og om et etterstrebet målobjekt faktisk har de egenskapene vi tror det har. Fornuften, sier Hume, er og bør være følelsenes slave. Hans egen positive moralteori er en form for utilitarisme. Moralske dyder må rettferdiggjøres ut fra den nytte de fører til. Det Hume kaller «den moralske følelse» (moral sentiment) utvikler seg fra vår følelse av sympati med andre. I sin religionsfilosofi hevder Hume at religiøs tro bunner i følelser som frykt for døden og kommende ulykker, håp om belønning og så videre. Troen kan imidlertid ikke begrunnes fornuftsmessig.

Litteratur

  • Hiorth, Finngeir: David Hume : liv og filosofi, 1973
  • Mossner, Ernest Campbell: The life of David Hume, 2nd ed., 1980
  • Nafstad, Petter: Pasjoner og personer: en analyse av David Humes lære om de menneskelige følelsene, 1999
  • Norton, David Fate, red.: The Cambridge companion to Hume, 1993
  • Vestens store tenkere, 2002

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg