Galileo Galilei

Faktaboks

Galileo Galilei
Uttale
galilˈei
Født
15. februar 1564, Pisa, Italia
Død
8. januar 1642, Arcetri, Italia
Av /National Maritime Museum, Greenwich, London, Caird Collection.

Skisse av månen. Tegnet av Galileo Galilei i 1609 etter observasjoner i kikkert.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Galileo Galilei var en italiensk fysiker og astronom, og den egentlige grunnleggeren av den eksperimenterende naturforskningen.

Galilei ble født i Pisa. Fra sin far Vincenzo Galilei, som var av gammel adelsslekt, arvet han en sterk interesse for musikk. Han viste også tidlig stor begavelse for tegning og maling. I 1581 dro han til universitetet i Pisa for å studere medisin, men kom snart til å interessere seg hovedsakelig for fysikk og matematikk.

Falleksperimenter i Pisa

I 1583 oppdaget han, angivelig ved å iaktta de svingende lysekronene i domkirken i Pisa, at to pendler med samme lengde har samme svingetid, selv om de har forskjellig tyngde. Han innså at dette stred mot Aristoteles' (384–322 fvt.) lære, som sa at tunge legemer faller fortere enn lette. Han prøvde så å sammenligne fallhastigheten til tunge og lette ting og fant at Aristoteles' lære var gal. Dette vakte stor oppsikt, men også sterk motstand. Beretninger som sier at han foretok sine falleksperimenter fra det skjeve tårn i Pisa, er uriktige.

Professorat i Pisa

I 1585 flyttet han til Firenze og studerte Evklid og Arkimedes. I forbindelse med dette skrev han sine to første arbeider, om legemers oppdrift med anvendelse på hydrostatisk veiing og om legemers tyngdepunkt, i 1587. Disse arbeidene vant stor anerkjennelse, og Galilei ble i 1589 professor i matematikk i Pisa. Her begynte han for alvor å beskjeftige seg med bevegelsesproblemer. Gjennom kontrolleksperimenter lyktes det ham å oppdage de riktige lovene for fallbevegelsen og for bevegelse med konstant akselerasjon. Undersøkelsene, som først ble avsluttet noen år før han døde, er beskrevet i hans berømte verk Dialoghi delle Nuove Scienze og danner grunnlaget for kinematikken.

Professorat i Padova

I 1592 byttet Galilei, blant annet på grunn av kritikken mot ham, sitt professorat i Pisa med et mer fordelaktig professorat i Padova, som tilhørte republikken Venezia. Der virket han i de følgende 18 årene, og han samlet om seg en stadig voksende skare av studenter fra alle land, blant andre den senere svenske kongen Gustav Adolf (1594–1632). Han utformet da loven om akselerasjonen, oppfant proporsjonspasseren og et væsketermometer, og innførte prinsippet om virtuelle hastigheter i mekanikken – et prinsipp som senere fikk grunnleggende betydning i Joseph Louis Lagranges (1736–1813) analytiske mekanikk. Videre drev han viktige studier over legemers kohesjon og skapte grunnlaget for fasthetslæren.

Galileis kikkerter

To galileiske kikkerter bestående av trerør med linser, som Galilei brukte ved oppdagelsen av de fire største månene omkring planeten Jupiter i 1610.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1609 hørte Galilei om de første kikkertene som ble konstruert i Nederland, og det lyktes ham snart å sette sammen betydelig bedre kikkerter selv. En av disse oppbevares ennå i Firenze. Med sine kikkerter, som gav en forstørrelse på opptil 30 ganger, gjorde Galilei en rekke betydelige oppdagelser. På månen så han sletter og berg med kraftige skygger. Melkeveien var ingen tåke, men et mylder av stjerner, og omkring Jupiter oppdaget han i 1610 fire himmellegemer som han skjønte måtte være Jupiters måner. Galilei følte seg overveldet og skrev: «av uendelig takk til Gud for at det har behaget ham å la meg bli den første iakttager av så vidunderlige og for alle århundrer skjulte ting.» Den tyske astronomen Simon Marius (Mayer) (1570–1624) hevdet imidlertid å ha gjort en uavhengig oppdagelse av månene omtrent samtidig eller litt før. Dette er utvilsomt riktig, men Marius innså neppe den fulle rekkevidden av sin oppdagelse, som ble sterkt imøtegått av Galilei. Først i 1973 fikk Marius oppreisning ved at Den internasjonale astronomiske union offisielt godkjente månenavnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto, som Marius hadde foreslått. Inntil da hadde bare Galileis månebenevnelser Jupiter I, II, III og IV blitt benyttet.

Arbeid med det kopernikanske verdensbildet

Galilei publiserte oppdagelsene i et lite skrift, Nuntius sidereus (Sendebud fra stjernene). De talte sterkt for det kopernikanske verdensbildet. Ytterligere beviser for denne oppfatningen fikk Galilei ved oppdagelsen av at Merkur og Venus viste seg å ha faser, slik som månen. Han tok likevel ikke åpent standpunkt for Nicolas Copernicus (1473–1543). Derimot fremstilte han en mengde gode kikkerter som han sendte til innflytelsesrike personer for at de selv kunne bekrefte hans iakttagelser. Som takk for en slik gave og anerkjennelse av hans arbeid, gav storhertugen av Toscana, Cosimo 2 av Medici, ham i 1610 en fri forskerstilling i Pisa, uten forelesningsplikt og uten forpliktelser til å bo der. Galilei fortsatte derfor sitt arbeid i Firenze. Samme år oppdaget han flekker og fakler på solen som tydelig viste at også dette himmellegemet dreier seg om en akse. Ved studiet av solen pådro han seg alvorlige øyeskader og ble etter hvert nesten blind.

Støtte til Copernicus

I 1613 erklærte han offentlig at han sluttet seg til Copernicus. Blant samtidige vitenskapsmenn var det bare den unge Johannes Kepler (1571–1630) i Praha som uten forbehold og full av beundring stilte seg ved siden av Galilei. Medlemmer av Augustiner- og Karmelitterordenen forsvarte Galilei, men dominikanerne gikk imot ham. I 1615 reiste Galilei til Roma og viste sine kikkerter for paven, som hørte velvillig på ham, men overlot saken til et kirkeråd. Rådet uttalte i 1616 at læren om jordens bevegelse var absurd og delvis kjettersk. Dette gjorde Galilei ivrigere, og paven lot til slutt «den hellige inkvisisjon» avsi en dom som stadfestet kirkerådets uttalelse. Galilei selv ble de følgende 26 årene av sitt liv passet på av inkvisisjonen. Både Galileis og Copernicus' skrifter ble forbudte, og med trussel om fengsel ble han oppfordret til å oppgi sin kjetterske mening. Galilei bøyde seg tilsynelatende, men håpet på bedre tider og arbeidet stadig videre.

Dialog over de to største verdenssystemer

I 1624 dro han til Roma og forfektet med full åpenhet Copernicus' lære for den nye paven, for å få opphevet inkvisisjonsdommen. Dette oppnådde han ikke, men utarbeidet i de følgende årene likevel et verk han lenge hadde forberedt, Dialogo sopra i Due Massimi Sistemi del Mondo (Dialog over de to største verdenssystemer), som han forela for paven i 1630 og som med visse uvesentlige tilføyelser og endringer ble tillatt trykt i 1632. Verket er skrevet i form av en dialog mellom tre personer: Simplicio, som forsvarer for det ptolemeiske system; Salvatio, som forsvarer for det kopernikanske; og Sagredo, som representant for den søkende menneskeånden. Verket gir både en mesterlig begrunnelse av det kopernikanske systemet og en utførlig begrunnelse av hele bevegelseslæren. Det vakte stormende begeistring hos et mindretall og glødende hat hos flertallet som hadde makten. Galileis fiender fikk innbilt den vennligsinnete pave Urban 8 at den tapende Simplicio i dialogen skulle forestille paven selv, og at Galileis fromme uttalelser i innledningen var spott.

Stevning for inkvisisjonen

Astronomen Galileo Galilei ble stevnet for den romerske inkvisisjonen, men ble benådet.
Av .

Den 69 år gamle mannen ble på ny stevnet for inkvisisjonen i Roma. Det fulgte en prosess som varte opp mot et halvt år. Under denne gikk det så vidt at Galilei ble brakt under inkvisisjonens «hemmelige behandling» i 24 timer. Hvorvidt tortur ble anvendt, er ikke klart. Den 22. juni 1633 måtte den ærverdige forskeren avsverge læren om at jorden beveger seg, knelende og iført bare skjorten foran en forsamling av kardinaler og prelater i dominikanerklosteret Santa Maria Sopra Minerva. Galilei ble derpå dømt til livsvarig fengsel og til å be de syv botssalmer én gang i uken i tre år. At Galilei umiddelbart etter dommen skal ha mumlet «Eppur si muove» (men den beveger seg likevel), er en legende som er fremkommet senere.

Benåding

Paven benådet snart Galilei. Han fikk lov til å bo i sitt hjem i Arcetri ved Firenze hvor han forfattet den før nevnte boken Dialoghi, som inneholder Galileis viktigste undersøkelser på mekanikkens område. På grunn av forbudet mot skriftene hans måtte venner av ham få den trykt i Nederland og omhyggelig holde det hemmelig at Galilei selv ønsket dette. Galilei ble til slutt blind og døv. Hans elever Vincenzo Viviani (1622–1703) og Evangelista Torricelli (1608–1647), som fikk lov til å oppholde seg hos ham, skrev ned hans tanker for ham. Han ble ellers hardt behandlet av sine forfølgere helt til det siste, og til og med nektet legehjelp. Han fikk rikelig erfaring for hvor riktig det var, det han skrev til en venn 30 år tidligere: «Jeg tror det i hele verden ikke finnes noe voldsommere hat enn uvitenhetens hat mot vitenskapen.» Da døden kom, var han i ferd med å diktere sine anskuelser om lovene for støt. Hans støv ble i 1737 bisatt i kirken Santa Croce i Firenze. Galileis samlede verker er utgitt av den italienske staten (Edizione nazionale) under redaksjon av Antonio Favaro i 1890–1908. Et utdrag av 100 brev som han hadde skrevet til sin eldste datter Maria Celeste, som var nonne, ble utgitt anonymt i 1870. Først i 1992 ble Galilei rehabilitert av den katolske kirke.

Galileis virksomhet fikk stor betydning, ikke bare for den naturvitenskapelige utviklingen, men også for filosofien. Hans teorier og metoder gav sterke impulser til fremveksten av det generelle materialistisk-mekanistiske verdenssynet som dominerte både naturoppfatning og metodesyn hos filosofer som René Descartes (1596–1650) og Thomas Hobbes (1588–1679). Galilei er blant en av de første i nyere tid som formulerer læren om primære og sekundære sansekvaliteter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Drake, Stillman (1978) Galileo at work: his scientific biography
  • Machamer, Peter, red. (1998) The Cambridge companion to Galileo
  • Modvar, Alf (1970) Slaget om solen: striden om det moderne verdensbilde
  • Næss, Atle (2001) Da jorden stod stille : Galileo Galilei og hans tid,\
  • Reston, James, Jr. (1994) Galileo: a life
  • Sharratt, Michael (1994) Galileo: decisive innovator
  • Vestens store tenkere (2002)

Kommentarer (2)

skrev Anja Zwicky

Denne artikkelen avviker en del fra artikkel om Galilei på Wikipedia norsk, Wikipedia engelsk og Encyclopedia Britannica. Det dreier seg mest om vinklingen. I SNL blir det lagt mer vekt på hvor dårlig han ble behandlet av kirken. I Wikipedia norsk er det et avsnitt om Myter - kan man stole på det som står der? Blant annet står det at Galilei ikke ble rehabilitert av den katolske kirken så sent som i 1983, mens Wiki engelsk antyder at det var enda senere!? Wiki norsk bestrider også at han ble anklaget for kjetteri. Wiki norsk setter rettssaken mot ham fra pave Urban inn i en turbulent reformatorisk sammenheng, noe jeg ikke finner i SNL. Har sett litt på kildene for Wiki norsk. For meg ser det ut til at flere av kildene som går igjen, er utgitt på kristne forlag (Solum og Luther), men skulle det ha noe å si? Vinklingen i Wiki norsk er til dels "apologetisk", og Galilei framstilles som sarkastisk og krenkende overfor kirken, og det skal forklare hvorfor han ble utsatt for en rettssak. Har du tid til å gå litt inn i dette?Vennlig hilsenAnja Zwicky

svarte Kaare Aksnes

Hei!Takk for en fin artikkel. Jeg synes at du har fått med det essensielle, men jeg har gjort en endring i omtalen av oppdagelsen av de fire store Jupiter-månene.Vennlig hilsenKaare Aksnes

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg