planeter

Et himmellegeme i vårt eget solsystem defineres som en planet hvis det oppfyller alle følgende tre kriterier:

• Det går i bane rundt Solen.
• Det har tilstrekkelig masse til at gravitasjonen i legemet dominerer over andre krefter og gir det en tilnærmet rund form.
• Det har gjennom sin masse «rensket» nabolaget rundt banen sin for andre himmellegemer.

Etter denne definisjonen, vedtatt i 2006 av Den internasjonale astronomiske union (IAU) er ikke lenger Pluto å regne som en planet, men en dvergplanet.

• Se hovedartikkel: dvergplaneter

Solen har åtte planeter. De inndeles i indre planeter (Merkur, Venus, Jorden, Mars) og ytre planeter (Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun). De to innerste planetene kalles også nedre planeter, de fem som beveger seg utenfor jordbanen, øvre planeter.

Planeter rundt andre stjerner kalles ekstrasolare planeter, eller eksoplaneter.

• Se hovedartikkel: ekstrasolar planet

Planeter dannes i en protoplanetarisk skive som omgir stjernen tidlig i stjernens liv.

Hittil har man ment at dannelsen av store gassplaneter er en svært langvarig prosess. Kjernen dannes i løpet av en periode på rundt én million år og deretter går det ytterligere 1–10 millioner år med til å samle gass rundt kjernen.

Nyere datasimuleringer viser imidlertid at slike planeter muligens kan ha blitt dannet i løpet av kun noen få hundre år. Den protoplanetariske skiven brytes ned meget raskt etter å ha rotert få ganger rundt den nyfødte stjernen. Disse fragmentene klumper seg raskt sammen og trekker til seg gass. En gassplanet mange ganger større enn Jorden kan dermed dannes over et tidsrom som astronomisk sett er uhyre kort.

For angivelse av perihel og aphel er Jordens middelavstand til Solen brukt som enhet. Dette tilsvarer 149,6 millioner kilometer. Banenes helning er mot ekliptikken.

Planetene har ulikt antall måner.

• Se komplett liste i artikkelen: måne

• stjerne
• solsystemet
• ekstrasolar planet

• Josworth: Avstanden mellom planetene i rett skala
• NASA Solar System Exploration: Planets