fenomenologi

Edmund Husserl ville ikke bare oppholde seg ved tingene som fenomener, men ville trenge inn til deres vesen eller betydning.
Edmund Husserl av . Falt i det fri (Public domain)

Fenomenologi er et begrep som vanligvis referer til en filosofisk tradisjon med utspring i Edmund Husserls filosofi og metode. I enkelte kontekster brukes det også i en videre forstand, til å referere til de kvalitative, eller fenomenale aspektene ved vår erfaring generelt. Som et fagområde innenfor filosofien står fenomenologien i skjæringspunktet mellom bevissthetsfilosofi, språk- og meningsfilosofi, epistemologi og metafysikk. Den har også hatt en innflytelse innenfor så godt som alle områder av moderne filosofi: det være seg vitenskapsfilosofi, historiefilosofi og estetikk, så vel som matematisk filosofi, religionsfilosofi og etikk.

Faktaboks

Uttale
fenomenologˈi

Blant fremtredende fenomenologiske tenkere finner vi: Edmund Husserl, Edith Stein, Martin Heidegger, Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Henry Marcel, Maurice Merleau-Ponty og Frantz Fanon. Eksempler på fremtredende nålevende fenomenologer er Nathalie Depraz, Dermot Moran, Roberta de Monticelli og Dan Zahavi

Begrepshistorikk

Begrepet fenomenologi knyttes i dag i all hovedsak til den filosofiske bevegelsen og tradisjonen som sprang ut av Edmund Husserls filosofiske arbeide, i begynnelsen av det tyvende århundre. Historisk sett har derimot forskjellige filosofiske tradisjoner og vitenskapelige disipliner brukt begrepet til svært forskjellige formål, som regel uten at disse «alternative fenomenologiene» har vært kjent for aktørene selv. I en filosofisk kontekst finner vi begrepet først brukt av filosofen og teologen Friedrich Christoph Oetinger. Begrepet ble senere tatt opp av filosofen og matematikeren Johann Heinrich Lambert, som brukte begrepet til å referere til en teori om sanselig fremtredelse. Lamberts bruk kom til å farge hvordan begrepet så ble forstått blant de tyske idealistene, deriblant Immanuel Kant, Johann Gottlieb Fichte og Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Selv om den tyske idealistiske tradisjonen har utøvd stor innflytelse på den fenomenologiske bevegelsen som fulgte ham, finnes det ingen direkte forbindelse mellom denne forståelsen av begrepet fenomenologi, og den fenomenologiske metoden utviklet av Edmund Husserl.

Husserls fenomenologiske filosofi og metode

Husserls fenomenologiske metode kan beskrives som en spesiell form for refleksiv erkjennelse av essenser. Ved å reflektere over hvordan forskjellige typer objekter gir seg selv til kjenne for oss i vår erfaring skal vi kunne klargjøre disse objektenes vesentlige kjennetegn. Vi kan også undersøke de erkjennelsesmessige forutsetningene for at et slikt objekt skal kunne fremtre for oss overhode.

Skal dette lykkes, er det viktig, slik Husserl så det, at man ikke tar med seg antagelser og fordommer om hva et gitt objekt skal være, men snarere lar det tale for seg selv, slik det gir seg selv til kjenne i erfaringen. Dette er lettere sagt enn gjort. Vår daglige samhandling med verden er preget av en aksept og en tillit til dens eksistens som fort kan komme i veien for en fordomsfri analyse av erfaringen slik som den gir seg til kjenne i seg selv. Om vi ikke er forsiktige, kan vi komme til å importere begreper og forståelsesrammer som vi til daglig med stor suksess bruker om ett sett med fenomener til fenomener der de ikke hører hjemme. Eksempler på dette ville for Husserl være å hevde at logiske lover ikke er mer enn psykologiske fenomener, eller at bevissthet ikke er noe annet enn et rent fysisk fenomen. Om vi forstår disse påstandene som påstander om respektivt logikk som logikk, og bevissthet som bevissthet, altså som hva disse fenomenene er i seg selv, så ville Husserl kritisere deres forsvarere for å vise en mangel på kritisk dømmekraft. De trekker en forståelsesramme over et nytt fenomen, uten først å utforske hva som kjennetegner de erfaringene denne forståelsesrammen originalt ble utviklet til å forklare eller om forståelsesrammen passer det nye fenomenet.

Husserl utviklet den fenomenologiske metoden nettopp for å forhindre at vi i vår teoretiske refleksjon på denne måten trekker våre begreper utover deres respektive gyldighetsområde. På denne måten ville han sette filosofisk tenkning på det han oppfattet som vitenskapelig fast grunn.

Fenomenologisk og transcendental reduksjon

Den fenomenologiske metoden består av to steg: først en fenomenologisk reduksjon, dernest en transcendental reduksjon. Gjennom den fenomenologiske reduksjonen settes den aksepten og tilliten som kjennetegner vårt førrefleksive forhold til verden (av Husserl kalt vår naturlige innstilling) på vent. Ved midlertidig å sette denne aksepten ut av spill tillater vi oss å fokusere på verden slik den kun gir seg til kjenne som ren erfaring. Vi kan så, på bakgrunn av dette skifte i innstilling, reflektere over hvilke aspekter av en erfaring av et gitt objekt som er nødvendige og tilstrekkelige for å gjøre den til nettopp denne type erfaring. På bakgrunn av denne fenomenologiske reduksjonen kan man så foreta en transcendental reduksjon. Gjennom dette nye skifte i innstilling går man fra å anskueliggjøre og utforske objektet som ren erfaring til å undersøke hvordan det erfarende subjektet er delaktig i å konstituere erfaringens struktur. Dette andre skiftet i innstilling tillater dermed subjektet å tematisere sin delaktighet i å realisere den umiddelbare gyldighet objektet framstår med innenfor vår naturlige innstilling. Dette gir oss så muligheten til å undersøke grensene for forskjellige meningsstrukturers gyldighetsområde.

Historisk utvikling

Husserls fenomenologiske arbeide sirklet i all hovedsak rundt spørsmål knyttet til forskjellige vitenskapelige grunnlagsproblemer. Spørsmål som: logikkens uavhengighet i forhold til psykologien; forholdet mellom de naturvitenskaplige, psykologiske og humanistiske vitenskapene; så vel som forholdet mellom vårt vitenskapelige og umiddelbart gitte førrefleksive syn på verden. Med Martin Heideggers tiltredelse ved Husserls gamle professorsete i Freiburg i 1927, utviklet fenomenologien seg i en mer ontologisk og eksistensialistisk retning.

I Heideggers tidlige hovedverk, Væren og Tid, utgitt samme år, forsøker han å frigjøre fenomenologien fra det som for han fremsto som et i overkant subjektivistisk og erkjennelsesteoretisk språkdrakt. Heidegger gjør dette ved å tolke Husserls fenomenologiske metode som en undersøkelse av værens mening. Det vil si: en undersøkelse av mulighetsbetingelsene for at noe værende kan bety noe for oss. Dette språklige skiftet sammenfaller med et skifte i filosofisk tematikk: fra det vitenskapelige subjektets mulighetsbetingelser, til menneskets meningsbetingelser overhode og mulighetene for å leve et autentisk liv. Denne eksistensialistiske vendingen fikk en stor innflytelse for mottagelsen av fenomenologien som en filosofisk disiplin, både blant en ny generasjon av tyske filosofer (for eksempel Hannah Arendt, Hans Jonas, Herbert Marcuse), så vel som dens mottagelse i Frankrike (for eksempel Beauvoir, Merleau-Ponty og Sartre).

Heidegger vendte seg senere bort fra fenomenologien, og kom til å avvise Husserls transcendentale prosjekt som det siste uttrykket for en filosofisk villfarelse som hadde plaget vestlig tenkning siden Platon: å forveksle spørsmålet om værens mening med et spørsmål om hva det vil si for noe værende å være. Denne vendingen førte med seg en reorientering mot væren som noe som i en vesentlig forstand er historisk gitt, og som dermed også kun kan forstås i lys av dens historiske omgivelser. Hans sene tenkning uttrykker seg følgelig først og fremst som fortolkningsprosjekter av kunstneriske og filosofiske verk, forstått av Heidegger som uttrykk for værens historie.

Heideggers endelige avisning av Husserl og fenomenologien, som filosofisk metode, utgjør en avslutning på fenomenologiens storhetsperiode i Tyskland. Fra førti-tallet var de ledende tenkerne som arbeidet ut ifra et fenomenologisk standpunkt hovedsakelig å finne i Frankrike, representert av tenkere som Simone de Beauvoir, Maurice Merleau-Ponty og Jean-Paul Sartre. I de siste førti årene har også fenomenologien opplevd et gjennombrudd i den engelsktalende verden, gjennom arbeidet til filosofer som Dagfinn Føllesdal, Hubert Dreyfus, John Drummond og Dermot Moran.

Arven fra fenomenologien

Fenomenologien har hatt en vidtrekkende innflytelse på en rekke forskjellige fagfelt deriblant psykologi, historie, litteraturvitenskap, kjønnsstudier, sosiologi, så vel som matematikk og robotikk.

Innflytelsen på psykologien har vært særlig dyptgripende. Husserl var gjennom hele sitt liv aktiv i diskusjoner om psykologien, både metodologien og og statusen som vitenskap. Han argumenterte for at det ved siden av den vordende psykofysiske og fysiologiske psykologien, utviklet av skikkelser som Gustav Theodor Fechner, Ernst Heinrich Weber og Herman von Helmholz, trengtes en fenomenologisk psykologi, som tematiserte det psykiske i kraft av sine subjektive egenskaper. Hans kritikk av empirismens kausale analyser av sanseerfaring hadde stor betydning for gestaltpsykologer som David Katz og Kurt Koffka, psykologer som har hatt en stor innflytelse på moderne persepsjonspsykologi, for eksempel gjennom arbeidet til James J. Gibson. Fenomenologien har også hatt en mer direkte innflytelse på psykologien som et fagfelt gjennom Maurice Merleau-Ponty, som selv foreleste i utviklingspsykologi ved Sorbonne før han fikk et professorsete i filosofi ved College de France i 1952. Hans arbeid om persepsjon, kroppslighet, empati og intersubjektivitet har hatt en stor innflytelse innenfor persepsjonspsykologi, utviklingspsykologi og sosialpsykologi, så vel som kognitiv nevropsykologi og robotikk.

Litteratur

  • Carman, Taylor & Hansen, Mark B. N.: The Cambridge Companion to Merleau-Ponty, 2004
  • Moran, Dermot: Itroduction to Phenomenology, 2000
  • Polt, Richard: Heidegger an Introduction, 1999
  • Smith, David Woodruff: Husserl (The Routledge Philosophers), 2007
  • Sokolowski, Robert: Introduction to Phenomenology, 2000
  • Spiegelberg, Herbert: The Phenomenological Movement: A Historical Introduction, tredje reviderte og utvidede utgave, 1994
  • Zahavi, Dan: Husserls Fænomenologi, Ny, revidert utgave, 2001
  • Zahavi, Dan: The Oxford Handbook of Contemporary Phenomenology, 2012

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg