Strekfigur av en person som ser på et tre. Stiplede linjer indikerer personens synsfelt.
Fenomenologi er studiet av ting (fenomener) slik de oppfattes og erfares fra et menneskelig perspektiv.
Fenomenologi
Lisens: CC BY NC 4.0
Edmund Husserl, foto ca. 1920

Fenomenologi knyttes som regel til den filosofiske tradisjonen som sprang ut av Edmund Husserls arbeider på begynnelsen av 1900-tallet. Han beskrev selv sin fenomenologi som en vitenskap om essenser, altså om tings definerende egenskaper.

Edmund Husserl, foto ca. 1920
Av /Getty Images.

Fenomenologi er en mangeartet filosofisk tankeretning som handler om å studere ting slik de oppfattes og erfares. Ordet er en sammensetning av de greske ordene phainómenon ('fenomen', 'fremtredelse') og lógos ('studie', 'lære'), og kan oversettes med «studiet av fremtredelser». «Fremtredelser» kan forstås som ting slik de oppleves fra et menneskelig perspektiv.

Faktaboks

Uttale
fenomenologˈi

Historisk har ordet «fenomenologi» blitt brukt på ulike måter, men i dag knyttes det i all hovedsak til den filosofiske tradisjonen som sprang ut av Edmund Husserls arbeider på begynnelsen av 1900-tallet. Blant fremtredende tenkere i denne tradisjonen finner vi Edith Stein, Martin Heidegger, Alfred Schütz, Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Henry Marcel, Maurice Merleau-Ponty og Frantz Fanon. Eksempler på fremtredende nålevende fenomenologer er Natalie Depraz, Shaun Gallagher, Dermot Moran, Roberta de Monticelli og Dan Zahavi. Dagfinn Føllesdal, Hans Skjervheim og Dag Østerberg er norske filosofer med tilknytning til den fenomenologiske tradisjonen.

Fenomenologien berører og har hatt innflytelse på de fleste områder av moderne filosofi, slik som bevissthetsfilosofi, språk- og meningsfilosofi, epistemologi, metafysikk, vitenskapsfilosofi, historiefilosofi, estetikk, matematikkens filosofi, religionsfilosofi, politisk filosofi og etikk. Den er også en viktig forløper for andre filosofiske bevegelser, som den franske eksistensialismen, kritisk teori og poststrukturalismen.

Fenomenologiske tilnærminger er i dag utbredt innenfor en rekke fagområder utenfor filosofien, for eksempel i psykologi, kognitiv vitenskap, helsefag, estetiske fag og samfunnsvitenskapene.

I deler av moderne filosofi brukes ordet «fenomenologi» også mer generelt om opplevelsesaspektet ved erfaringer, uten at noen forbindelse med bestemte teorier eller metoder er tenkt (for eksempel at blomsten slik den ser ut, lukter og føles for meg er en del av blomst-erfaringens fenomenologi).

Historie

Ordet «fenomenologi» ble først brukt i en filosofisk kontekst på 1700-tallet av filosofen og teologen Friedrich Christoph Oetinger, og siden hos filosofen og matematikeren Johann Heinrich Lambert. Lambert brukte ordet til å referere til en teori om sanselig fremtredelse. Dette farget hvordan det ble forstått blant de tyske idealistene, deriblant Immanuel Kant, Johann Gottlieb Fichte og Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Den tyske idealismen hadde stor innflytelse på Edmund Husserl og hans etterfølgere, men det ingen direkte forbindelse mellom dennes forståelse av «fenomenologi» og den fenomenologiske metoden utviklet av Husserl.

Deskriptiv psykologi

Franz Brentano, cirka 1880
Franz Brentano er fremfor alt kjent for sitt begrep om bevissthetens intensjonalitet. Han hadde stor innflytelse på Alexius Meinongs gjenstandsteori og Edmund Husserls fenomenologi.
Franz Brentano, cirka 1880
Av /Archiv der Franz Brentano Forschung, Universität Würzburg.

Husserls bruk av «fenomenologi» synes snarere å ha opphav hos hans filosofiske læremester, Franz Brentano, som ved minst én anledning brukte ordet om et av sine egne filosofiske prosjekter. Dette prosjektet, som han oftere kalte deskriptiv psykologi, hadde som mål å kartlegge de indre, opplevde fenomenene og strukturene som utgjør den menneskelige bevisstheten. På den måten mente Brentano å både tilby et teoretisk rammeverk for den da nylig oppståtte eksperimentalpsykologien, samt gi et nytt grunnlag for hele den moderne filosofien. Carl Stumpf – en eldre elev av Brentano og veileder og venn av Husserl – brukte «fenomenologi» på en liknende måte i sine psykologiske studier av tonale fenomeners opplevde (kvalitative) egenskaper. Som leder for et anerkjent psykologi-laboratorium i Berlin, hvor blant annet gestaltpsykologene Kurt Koffka, Wolfgang Köhler og Max Wertheimer fikk sin opplæring, var Stumpf viktig for utbredelsen av ordet «fenomenologi» innenfor psykologien.

I sitt første fenomenologiske verk, Logiske Undersøkelser (1900–1901), definerte Husserl fenomenologi som deskriptiv psykologi. Gjennom hele karrieren argumenterte han, i likhet med Brentano og Stumpf, for at det ved siden av den vordende psykofysiske og fysiologiske psykologien, trengtes en fenomenologisk psykologi som tematiserte det psykiske i kraft av sine subjektive egenskaper. Husserls fenomenologi inspirerte flere skikkelser innenfor psykologiske vitenskaper, blant andre gestaltpsykologene, samt psykiaterne Karl Jaspers og Eugène Minkowski.

Transcendental fenomenologi

Edith Stein i karmelitterdrakt

Edith Stein gjorde fenomenologiske studier av følelser.

For Husserl var det viktig å skille mellom fenomenologi som et psykologisk prosjekt og den filosofiske eller transcendentale fenomenologien, som stod mest sentralt i hans egne arbeider. Førstnevntes oppgave er å beskrive kvalitative/subjektive strukturer ved bevisstheten for å bidra til en vitenskapelig forståelse av bevisstheten som et psykologisk fenomen. Sistnevnte studerer bevisstheten med mål om å kartlegge forutsetningene for erfaring, mening, kunnskap og vitenskap overhodet.

Husserls filosofiske fenomenologi sirklet i all hovedsak rundt spørsmål knyttet til forskjellige vitenskapelige grunnlagsproblemer. Hans etterfølgere videreutviklet prosjektet innenfor en rekke andre områder. For eksempel utforsket Alfred Schütz de transcendentale forutsetningene for intersubjektivitet og det sosiale liv, mens Edith Stein gjorde fenomenologiske studier av følelser.

Eksistensialistisk fenomenologi

Martin Heidegger
Martin Heidegger utviklet fenomenologien i en mer ontologisk og eksistensialistisk i sitt hovedverk Væren og Tid fra 1927.
Martin Heidegger
Av /Getty Images.
Simone de Beauvoir, 1968
Simone de Beauvoirs eksistensfenomenologiske tilnærming til kvinners situasjon i Det annet kjønn (1949) regnes som et av de viktigste verkene for moderne feminisme.
Simone de Beauvoir, 1968
Av /Getty Images.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Martin Heidegger, Husserls student, utviklet fenomenologien i en mer ontologisk og eksistensialistisk retning. I hans hovedverk, Væren og Tid (1927), forsøker han å frigjøre fenomenologien fra det som for han fremsto som en i overkant subjektivistisk og erkjennelsesteoretisk språkdrakt.

Heidegger gjør dette ved å tolke fenomenologiens metode som en undersøkelse av værens mening – det vil si en undersøkelse av strukturene som ligger til grunn for måtene ting er på, og for at de kan bety noe for oss. Dette sammenfaller med et skifte i tematikk, fra vitenskapens mulighetsbetingelser til menneskelig eksistens og mulighetene for å leve et autentisk liv.

Heidegger vendte seg senere bort fra fenomenologien som filosofisk metode, men hans eksistensialistiske vending hadde stor innflytelse på mottagelsen av fenomenologi blant nye generasjoner av filosofer i Tyskland (for eksempel Hannah Arendt, Hans-Georg Gadamer, Hans Jonas og Herbert Marcuse) så vel som i Frankrike.

Fra 1940-tallet var de ledende fenomenologiske tenkerne hovedsakelig å finne i Frankrike, hvor Heideggers eksistensfenomenologi ble videreutviklet og popularisert, ofte i lys av problemstillinger knyttet til situasjoner under andre verdenskrig og i etterkrigstiden. I sin egen samtid var Sartre den klart mest innflytelsesrike av disse. I sitt hovedverk, Væren og intet (1943), undersøker han betingelsene for og omfanget av menneskelig frihet ved hjelp av fenomenologiske analyser av konkrete hverdagssituasjoner. Simone de Beauvoir skrev blant annet om frihet, etikk og kjønn. Hennes eksistensfenomenologiske tilnærming til kvinners situasjon i Det annet kjønn (1949) regnes som et av de viktigste verkene for moderne feminisme.

Også Maurice Merleau-Ponty anses for å tilhøre den franske eksistensialistiske fenomenologien, selv om de fleste av hans arbeider er mer orientert mot temaer som persepsjon, intersubjektivitet og forholdet mellom kropp og sinn. Han er mest kjent for sin tenkning om persepsjon og ideen om bevisstheten som en kroppslig struktur, og for å sette fenomenologiske perspektiver i dialog med vitenskaper som psykologi og nevrofysiologi.

Arven fra fenomenologien

Fra midten av 1900-tallet har fenomenologien utviklet seg til en mer mangeartet tankeretning, med forgreninger til en rekke ulike fagområder utover filosofi og psykologi. Fenomenologiske tilnærminger har over samme tidsperiode også fått et stadig større fotfeste i engelskspråklig filosofi, blant annet gjennom Hubert Dreyfus’ innflytelsesrike kritikk av kunstig intelligens på 1960- og 1970-tallet, og Iris Marion Youngs analyser av undertrykt kvinnelig kroppslighet på 1980-tallet.

Fra 1990-tallet og utover 2000-tallet har fenomenologisk filosofi opplevd en renessanse, mye takket være oppdagelsen av dens relevans for kognitiv vitenskap, spesielt innenfor kroppslig sinn-teori. Fenomenologiske perspektiver benyttes i dag også i filosofisk tenkning om klima- og miljøspørsmål innenfor øko-fenomenologien.

Fenomenologisk metode

Fenomenologi blir ofte ansett for å være en deskriptiv metode. Det vil si at den søker å beskrive ting slik som de er (eller slik som de fremtrer for oss), heller enn å for eksempel forklare hvordan de oppstod eller hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Husserl beskrev selv sin fenomenologi som en vitenskap om essenser, altså om tings definerende egenskaper. Ved å reflektere over hvordan forskjellige typer objekter fremtrer for oss i vår erfaring, skal vi kunne oppdage disse objektenes vesentlige kjennetegn. Et viktig element i denne prosedyren, er det Husserl kalte eidetisk variasjon, som handler om å bruke forestillingsevnen til å undersøke hvilke egenskaper ved et objekt som kan endres samtidig som objektet forblir av samme type, for slik å oppdage hvilke egenskaper som er essensielle for objektet. For eksempel vil en stol forbli en stol uansett hvor mye man endrer fargen dens, men kanskje ikke uansett hvor mye man endrer antall ben.

Fenomenologien studerer ikke bare objekters essenser, men også essensielle trekk ved hvordan ulike typer objekter fremstår som fenomener for vår bevissthet. For eksempel kan man spørre seg hvilke bevissthetsstrukturer som må være til stede for at en erfaring skal kunne telle som en erfaring av et tredimensjonalt, synlig objekt. På denne måten kan fenomenologi bli en transcendental filosofi – altså en undersøkelse av de erkjennelsesmessige forutsetningene (de transcendentale betingelsene) for at objekter skal kunne fremtre for (erfares, kjennes og tenkes av) oss overhode.

Skal dette lykkes, er det ifølge Husserl viktig at man ikke tar med seg antagelser og fordommer om hva et gitt objekt er, men lar det tale for seg selv, slik det fremtrer i erfaringen. Dette er lettere sagt enn gjort. Vår daglige samhandling med verden er preget av det han kalte den naturlige innstillingen – en naiv aksept av og tillit til virkeligheten som fort kan komme i veien for en fordomsfri analyse av erfaringen. Om vi ikke er forsiktige, risikerer vi å importere begreper og forståelsesrammer som vi til daglig bruker om ett sett med fenomener, til fenomener der de ikke hører hjemme. Psykologisme, det å hevde at logiske lover ikke er mer enn psykologiske fenomener, var for Husserl kroneksempelet på en slik misforståelse.

Husserl utviklet sin fenomenologiske metode nettopp for å forhindre denne typen feiltrinn. Kjernen i denne metoden er det han kalte den fenomenologiske reduksjonen.

Den fenomenologiske reduksjonen

Husserl selv beskrev den fenomenologiske reduksjonen på forskjellige måter gjennom sin karriere, og det finnes i dag ulike tolkninger av nøyaktig hva den består i. En utbredt måte å se det på, er at den består av to steg. Det første steget, ofte omtalt som epoché-en, dreier seg om å sette den naturlige innstillingen i parentes, i den forstand at man ikke lenger naivt tar den erfarte verden for gitt. Slik åpner man for neste steg, som går ut på å fokusere på verden slik den gir seg til kjenne som ren erfaring, altså uten tanke på at tingene vi erfarer eksisterer på noen annen måte enn som erfart. På denne måten kommer man i posisjon til å stille grunnleggende spørsmål om tingene vi vanligvis tar for gitt i vår omgang med verden.

På bakgrunn av dette skiftet i innstilling, kan man så reflektere over hvilke aspekter av en erfaring av et gitt objekt som er nødvendige og tilstrekkelige for å gjøre den til nettopp denne type erfaring. Videre kan man gå fra å anskueliggjøre og utforske objekter som ren erfaring, til å undersøke hvordan det erfarende subjektet medvirker i å forme erfaringens struktur (for eksempel gjennom vaner, handling, forventninger, organisering av tid og så videre). Dette steget, som gjør det mulig å studere sin egen delaktighet i frembringelsen av erfarte objekters mening og gyldighet, kalles den transcendentale reduksjonen.

Ikke alle Husserls etterfølgere videreførte den fenomenologiske metoden han utviklet. Det er for eksempel vanlig å tenke at både Heidegger og Merleau-Ponty utarbeidet egne metoder i sine fenomenologiske prosjekter. Det er uenighet om nøyaktig hvor store forskjellene er, men tanken er at både Heidegger og Merleau-Ponty avviste at fenomenologisk refleksjon kan gi oss direkte, forutsetningsløs tilgang til «ren» subjektivitet eller tings essenser. Fenomenologi må dermed forstås som en fortolkende (hermeneutisk) heller enn rent beskrivende aktivitet.

Utenfor filosofien

De fleste forekomster av fenomenologiske metoder utenfor filosofien hevder å ha en tilknytning til Husserls filosofi. Dette innebærer ikke at de bruker nøyaktige kopier av Husserls eller hans etterfølgeres metoder. Det dreier seg snarere om å hente inspirasjon fra disse metodene, og tilpasse dem behovene for ens spesifikke fagfelt.

Å bruke en fenomenologisk metode handler i slike tilfeller som regel om å rette oppmerksomheten mot hvordan personer opplever, forstår og interagerer med sine omgivelser fra sitt eget perspektiv.

For eksempel kan man innen helsefag utforme både utførelsen og analysen av intervjuer med henblikk på å få innsikt i hvordan en bestemt pasientgruppe opplever møtet med helsesektoren, eller hvordan det føles å leve med en bestemt skade eller lidelse. Nøyaktig hva en slik fremgangsmåte innebærer, varierer mellom ulike varianter av fenomenologiske tilnærminger. Jonathan Smith, Max van Manen og Amedo Giorgi er sentrale skikkelser i tre av de mest utbredte variantene av fenomenologiske metoder i helsefaglig forskning.

I enkelte disipliner kan man også utføre fenomenologiske analyser av bestemte fenomener. Dette innebærer å beskrive fenomenet slik det primært oppleves, i motsetning til å forsøke å fange det med nøytrale, objektive eller formalistiske begreper eller reduktive forklaringer. I musikkvitenskap vil for eksempel en fenomenologisk analyse av et musikkstykke innebære å beskrive hvordan musikken høres ut og hvilke følelser den vekker hos lytteren, i kontrast til for eksempel hvilke navngitte toner den består av.

Sentrale begreper

I tillegg til den fenomenologiske metoden, assosieres fenomenologisk filosofi også med en rekke innflytelsesrike begreper knyttet til menneskelig bevissthet og eksistens. Noen av de mest sentrale er:

  • Subjektivitet: Bevisstheten eller selvet som erfarende.
  • Intersubjektivitet: Fellesskap av subjekter. Ses på som en former av og forutsetning for menneskelig subjektivitet.
  • Intensjonalitet: Bevissthetens evne til å være rettet mot objekter.
  • Kropps-intensjonalitet: Vår primære, praktiske og kroppslige forståelse av verden.
  • Væren-i-verden: Menneskets eksistens som uløselig sammenfiltret med verdenen vi lever i.
  • Livsverden: Verden slik vi primært erfarer og lever i den sammen med andre mennesker.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Sokolowski, Robert: Introduction to Phenomenology, 2000
  • Spiegelberg, Herbert: The Phenomenological Movement: A Historical Introduction, tredje reviderte og utvidede utgave, 1994
  • Zahavi, Dan: Husserls Fænomenologi, Ny, revidert utgave, 2001
  • Zahavi, Dan: The Oxford Handbook of Contemporary Phenomenology, 2012

Kommentarer (2)

skrev Kåre Fuglseth

Ein viktig del av fenomenologisk filosofi er òg det som vart og vert gjort i studiet av sosialitet og tyding eller meining, som grunnlag for både human- og samfunnsvitskapane. Artikkelen kunne nemne dette og lenkje seg til artikkelen om Alfred Schütz (skriven av underteiknaren).

svarte Ida Scott

Hei, takk for kommentar. Legg gjerne et endringsforslag til artikkelen. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg