Språkvitenskap er det vitenskapelige studiet av språk. Språk kan studeres fra mange forskjellige innfallsvinkler.

Noen språkvitere er opptatt av språk som et typisk trekk ved mennesket, altså språk som kognitivt system som skiller mennesket fra andre dyr på jorda. Innen denne formen for språkvitenskap er man mer opptatt av hva som er felles for alle språk enn hva som er forskjellig, fordi man studerer det som gjør mennesket til en art som skiller seg vesentlig fra andre arter.

Andre språkvitere studerer enkeltspråk, for eksempel fransk eller zulu. De er ofte opptatt av hva som skiller det enkelte språket fra andre språk enten på ordnivå eller på strukturnivå. De kan også være opptatt av hvordan enkelte språk har forandret seg over tid.

Atter andre er mest opptatt av hvordan variasjon oppstår innad i hvert enkelt språk eller språksamfunn. De studerer hvordan visse trekk ved samfunnet vårt har innflytelse på hvordan vi snakker, for eksempel på den måten at vi snakker annerledes med vår bestevenn enn med vår bestemor. Dette fagfeltet er opptatt av hvordan samfunnsstrukturer eller andre sosiale faktorer spiller inn på språkbruk.

Det finnes ingen klare grenser mellom disse innfallsvinklene, og alle fagfeltene drar veksler på arbeid som gjøres i de andre fagfeltene. Nedenfor er de tre innfallsvinklene behandlet mer utdypende.

Når man studerer språk som et spesifikt menneskelig fenomen er man opptatt av hva det er i hjernen som gjør oss i stand til å ha språk – den såkalte språkevnen. Sentralt i dette fagfeltet står forskning på språktilegnelse og språkevolusjon.

Forskning på språktilegnelse stiller spørsmål knyttet til hvorfor barn lærer språk så fort, når voksne bruker så lang tid, hvorfor alle friske barn lærer språk, mens ingen friske sjimpanser gjør det, og hvordan det har seg at et barn kan produsere setninger det aldri har hørt før på en korrekt måte. Det dreier seg altså om å undersøke forholdet mellom det som barnet tar inn gjennom å lytte, og det som kommer ut av barnet i form av faktisk språkproduksjon. Et eller annet sted underveis abstraheres det som barnet hører og blir til strukturer og systemer som barnet selv i neste omgang kan bruke for å produsere grammatikalske setninger. Et grunnleggende spørsmål dreier seg om hvorvidt det finnes en selvstendig språkkomponent i hjernen, eller om det er kombinasjonen av andre kognitive evner vi har som gjør oss i stand til å ha språk.

Forskning på språkevolusjon konsentrerer seg om språk i et evolusjonshistorisk perspektiv. Slike språkvitere forsøker for eksempel å få svar på hvordan språket oppsto i mennesket, om det var gradvis eller plutselig, og om språk ble til av kommunikasjonshensyn eller som et hjelpemiddel for tankevirksomhet. En språkviter som holder på med disse spørsmålene studerer språk som en biologisk komponent i mennesket tett knyttet opp mot evolusjonen av vår art og av menneskehjernen. Fagområder som medisin, biologi og evolusjonslære ligger tett opptil denne formen for språkvitenskap.

Språkvitere som holder på med disse problemstillingene må alltid nærme seg disse gjennom studier av enkeltspråkene. De vil imidlertid vektlegge de aspektene ved språkene som er eller kan være universelle, for å få tilgang til det som er felles for alle språk, og styre unna det som er spesifikt. I et slikt perspektiv er det en rådende tanke blant noen språkvitere at syntaks – altså strukturen i språket – er den mest universelle komponenten i språkevnen, og at såkalt rekursjon er det det eneste trekket som unikt identifiserer vårt språk som vesensforskjellig fra andre arters. Andre språkvitere argumenterer mot denne hypotesen, og mener at det er markering av semantiske relasjoner – altså at vi kan sette sammen flere ord med forskjellige betydning og lage relasjoner mellom dem – som er det unike og grunnleggende ved språk, og at syntaks bare er en sofistikert måte å markere disse relasjonene på.

Når man studerer enkeltspråk, studerer man ofte språkets grammatikk. Grammatikk er både systemet som ordene vi ytrer inngår i når vi formulerer setninger, og beskrivelsen av dette systemet. Vi snakker også om deskriptiv og normativ grammatikk. Da snakker vi om to forskjellige typer beskrivelser av et språks grammatikk. Deskriptiv grammatikk forsøker å beskrive et språks grammatikk slik som det faktisk brukes av menneskene som snakker dette språket, mens normativ grammatikk inneholder regler for hvordan dette språket burde snakkes. En normativ grammatikk tar ofte politiske eller idealistiske hensyn som ellers ikke hører hjemme i den språkvitenskapelige forskningen.

Et språks grammatikk kan deles opp i underdisipliner som fonologi, morfologi, syntaks og semantikk.

  • Fonologi er studiet av språklyder, tonemer og intonasjon, med hovedvekten på deres funksjon i språket
  • Morfologi er studiet av språks formsystemer, som bøyning og avledning
  • Syntaks er studiet av setningenes oppbygning
  • Semantikk er studiet av betydningen til ord og setninger

Man kan også studere ordforrådet i et språk, såkalt leksikologi.

Man kan studere språk enten synkront eller diakront. Synkron språkvitenskap vil si å studere et språk eller et fenomen i et språk på et gitt tidspunkt uten å ta hensyn til dets historie. Et eksempel på en synkron studie kan være en grammatikk over moderne norsk. Typologisk språkvitenskap er en synkron sammenligning av språkstrukturer.

Diakron språkvitenskap studerer språk og språklige fenomener over tid. Det vil si at tidligere stadier av språket og utviklingen fra disse stadiene står i fokus. Også påvirkning fra andre språk er viktig i diakron språkvitenskap. Ofte er diakron eller historisk språkvitenskap nært forbundet med filologi. Innenfor den diakrone språkvitenskapen ligger også rekonstruksjoner av et felles grunnspråk som ligger før overleveringen av skrevne tekster. Indoeuropeisk er et slikt grunnspråk, og språkvitere har rekonstruert en del ordformer fra dette språket ved hjelp av såkalte regelmessige korrespondanser i datterspråkene, altså sammenlikninger av ord slik de har utviklet seg forskjellig i de beslektede språkene.

Skillet mellom diakron og synkron språkvitenskap er sjelden absolutt. For å beskrive utviklingen av språk, må man ha en synkron beskrivelse av de språktrinnene man sammenligner, og en synkron beskrivelse må ta hensyn til at språket er i stadig utvikling.

Språkvitere som holder på med grammatikk, enten synkront eller diakront, jobber ofte innen gitte rammeverk eller teorier. Eksempler på slike rammeverk er generativ grammatikk, funksjonell lingvistikk og kognitiv lingvistikk. Det finnes også mange forskjellige tilnærminger – metoder – man kan bruke for å studere språk, for eksempel ved å bruke korpus, som er store tekstsamlinger med talt eller skreven tekst, eller gjennom introspeksjon, som er å bruke egen språkfølelse til å bedømme hva som er grammatikalsk og ikke grammatikalsk i eget språk.

Et tredje fagområde innen språkvitenskapen konsentrerer seg om å se på variasjon innad i et språk eller i et språksamfunn. For eksempel kan man studere dialekter og disses forhold til et standardspråk, eller se på hvordan språk brukes i flerspråklige samfunn. Et av de største fagfeltene av denne typen er sosiolingvistikken. Sosiolingvister studerer variasjon i språk sett i sammenheng med sosiale faktorer som kjønn, klasse og geografisk tilhørighet. Sosiolingvistikk har nær tilknytning til de samfunnsvitenskapelige fagfeltene.

Språkvitenskap inngår også i en rekke andre tverrvitenskapelige fag. Etnolingvistikk tar opp samspillet mellom språk og ulike kulturformer, psykolingvistikk søker å finne samsvar mellom hjernens oppbygning og funksjon og språkets struktur og bruk, og språkfilosofi søker å klarlegge språkets betydning for tanken og ulike filosofiske problemstillinger. Matematisk lingvistikk søker å anvende matematiske og logiske modeller på beskrivelsen av språk og samtidig å finne frem til formelle systemer som passer for språkvitenskap. Datalingvistikk er en videreføring av dette, samtidig som man søker å utvikle muligheter for praktisk anvendelse, for eksempel i informasjonssøking i tekst, taleforståelse og talesyntese.

Allerede i det gamle Babylon ble det utviklet et omfattende system for morfologisk og leksikografisk analyse av språk, men faget døde ut uten å etterlate seg spor. Indisk språkvitenskap nådde et høyt nivå i århundrene før Kristi fødsel, og Panini laget en nærmest fullstendig synkron analyse av sanskrit.

Europeisk språkvitenskap går tilbake til Platon og Aristoteles, som la grunnlaget for syntaktisk og særlig semantisk språkbeskrivelse. I Alexandria og senere Roma ble språkvitenskapen utviklet til et eget fag, og den morfologiske og syntaktiske analyse og terminologi som der ble utviklet, er ennå dominerende i våre skolegrammatikker og også i mer vitenskapelige grammatikker.

I middelalderen fikk syntaksen og især semantikken en oppblomstring, vesentlig innen en språkfilosofisk, skolastisk ramme. I tiden etter renessansen tok man opp beskrivelsen av folkespråkene og ikke-europeiske språk i de nye koloniene i Amerika, Afrika og Asia. Dette frigjorde språkvitenskapen fra den ensidige konsentrasjonen om gresk og latin og troen på at strukturen i disse språkene var allmenngyldig.

Kjennskapet til flere språk førte til økt interesse for språktypologiske og språkhistoriske sammenligninger, og rundt 1800 oppstod den historisk-sammenlignende språkvitenskap med metoder som i sin eksakthet syntes å nærme seg naturvitenskapene. Grunnlaget ble lagt av dansken Rasmus Rask og tyskerne Franz Bopp og Jacob Grimm. I siste halvdel av 1800-tallet utviklet de tyske junggrammatikerne diakron språkvitenskap nærmest til fullkommenhet, og den dominerte faget fullstendig inntil sveitseren Ferdinand de Saussure i begynnelsen av 1900-tallet innførte et skarpt skille mellom diakron og synkron språkvitenskap. Han utviklet metodene innen synkron språkvitenskap slik at den delen av faget igjen ble dominerende. de Saussure regnes som grunnleggeren av den strukturelle språkvitenskap som dominerte europeisk og amerikansk språkvitenskap i første halvdel av 1900-tallet i ulike versjoner, som for eksempel Prag-strukturalismen med Roman Jakobson og Nikolaj Trubetskoj, glossematikken med Louis Hjelmslev og amerikansk strukturalisme med Leonard Bloomfield. En annen retning innen amerikansk språkvitenskap er den mer etnolingvistiske med Edward Sapir som det ledende navn.

Fra 1960-årene er faget blitt dominert av amerikaneren Noam Chomsky og hans etterfølgere, med generativ grammatikk i forskjellige versjoner, teorier som er formelt orientert og vektlegger lingvistikkens (og grammatikkens) autonome status. Men samtidig har mer funksjonalistisk orienterte teorier også vunnet frem, også innen sosiolingvistikk og psykolingvistikk – teorier som fremholder at grammatikken ikke er autonom, og at analyse av språkbruk er en integrert del av den grammatiske analyse. Se også kognitiv lingvistikk.

Blant norske lingvister med internasjonal tyngde kan nevnes Alf Sommerfelt (1892–1965), som med stor miljøskapende evne la grunnlaget for en generasjon norske lingvister med utgangspunkt i strukturalismen. Fra denne kretsen kan nevnes Hans Vogt (1903–1986), som er mest kjent for sine arbeider om kaukasiske språk, Carl Hjalmar Borgstrøm (1909–1986), som i tillegg til skotsk-gæliske studier og arbeider innen sammenlignende språkvitenskap særlig bidrog til å gjøre strukturalistisk teori kjent i Norge, og Knut Bergsland (1914–1998), som vant stor anerkjennelse for sine studier i finsk-ugrisk språkvitenskap og i eskimoisk-aleutisk. I tradisjonen etter Noam Chomsky er Knut Tarald Taraldsen (født 1948) en sentral norsk representant.

Lingvistikk er undervisnings- og forskningsfag ved universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.