Begrunnelseskontekst er en vitenskapsfilosofisk term som viser til metoder for å begrunne eller rettferdiggjøre en vitenskapelig teori eller et vitenskapelig funn (se også hypotetisk-deduktiv metode).
Den settes ofte i motsetning til oppdagelseskontekst (engelsk context of discovery), som viser til hvordan forskere oppdager eller finner frem til vitenskapelige teorier.
Den vitenskapsfilosofiske betydningen av dette skillet, innført av Hans Reichenbach i 1938, er omdiskutert. I henhold til dem som hevder at skillet representerer et skarpt logisk skille (for eksempel Rudolf Carnap eller Karl Popper) er det kun begrunnelseskonteksten som er vitenskapsfilosofisk relevant.
Andre, for eksempel Thomas Kuhn eller Jürgen Habermas, er av det syn at oppdagelseskonteksten bidrar til å fastlegge hva som til enhver tid er å oppfatte som en akseptabel vitenskapelig begrunnelse. For dem er ikke skillet av en skarp logisk karakter, men representerer to aspekter ved den vitenskapelige praksis som begge må vektlegges i vitenskapsfilosofien.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.