skeptisisme

Skeptisisme er i epistemologi og erkjennelsesteori en posisjon man inntar eller ser for seg hvis hovedbudskap er å benekte, avvise, eller stille seg sterkt tvilende til muligheten for objektiv og/eller sikker kunnskap og sannhet. Dette kaller man gjerne epistemisk skeptisisme (epistême er gresk for kunnskap eller innsikt).

En person som inntar en slik posisjon betegnes gjerne som filosofisk skeptiker. Det hører imidlertid til det sjeldne at filosofer inntar denne posisjonen. Men enkelte unntak kan nevnes, så som Arne Næss, Peter Unger, Pyrrhos, Agrippa og Sextus Empiricus. I moderne erkjennelsesteori er derfor skeptisisme mer å regne som et problem faget søker å løse snarere enn en mulig posisjon å innta.

Skeptisisimen må ikke forveksles med epistemisk relativisme. Relativismen benekter ikke kunnskap og erkjennelse, men hevder snarere at den kun eksisterer relativt til noen kulturelt gitte standarder.

Skeptisismen skiller seg også på et interessant vis fra moralsk skeptisisme, som er en posisjon der man ikke nødvendigvis benekter moralske sannheter som sådan men snarere bestrider gyldigheten av moralske og etiske prinsipper.

De mest kjente argumentene for skeptisisme er Agrippas trilemma, hallusinasjon- eller illusjonsargumentet, drømmeargumentet, ond-demon-argumentet og argumentet fra tidligere feil. Av nyere dato finner vi argument som hjerne-på-tank-argumentet, Matrix-argumentet, lotteriargumentet, simuleringsargumentet, samt det normative argumentet.

En kan analysere ulike skeptiske posisjoner eller påstander ut fra et par viktige skillelinjer som bestemmer graden og rekkevidden av skeptisisme, dens grunnlag, samt måten den søkes etablert på.

Et første skille går mellom global skeptisisme og lokal skeptisisme. Et argument med en lokal skeptisk konklusjon benekter eller betviler muligheten for kunnskap innenfor et bestemt område. For eksempel kan man argumentere for at det ikke er mulig å ha kunnskap om fremtiden, om religiøse sannheter, eller om etikk og moral. Slike argumenter sier ingenting direkte om muligheten for kunnskap på andre områder, så en slik lokal skeptisk posisjon er derfor fullt ut forenelig med muligheten for å ha kunnskap om andre ting. Lokale skeptiske argumenter kommer ofte ut av særegne trekk ved det feltet argumentet er ment å benekte eller betvile muligheten for kunnskap om, og får derfor få eller ingen følger for andre områder. Men i mange tilfeller har det vist seg vrient å isolere det skeptiske argumentet på denne måten med den følge at det som var ment som et lokalt argument har latt seg generalisere til å gi støtte for en mer globalt skeptisk posisjon.

En global skeptisk posisjon er mer generell enn den lokale varianten fordi den nettopp stiller seg tvilende eller benektende til det å ha kunnskap generelt eller overhodet. I sin sterkeste eller reneste form benekter man at noen noensinne kan ha (sikker) kunnskap om noe som helst. Konklusjonen til et slikt argument er med andre ord at det er helt umulig å ha kunnskap og at mangelen på kunnskap eller uvitenhet gjelder universelt og med nødvendighet. En slik påstand går for eksempel den amerikanske filosofen Peter Unger inn for når han forsvarer en tese om universell uvitenhet.

Et annet viktig skille går mellom skeptiske argumenter som angriper muligheten for kunnskap direkte og de som benekter eller betviler kunnskap gjennom å benekte/betvile muligheten for en eller flere nødvendige betingelser for kunnskap. En kan for eksempel argumentere for at det er umulig å oppnå epistemisk sikkerhet og, følgelig, benekte muligheten for kunnskap fordi kunnskap fordrer slik sikkerhet. Et annet eksempel er om man avviser muligheten for å ha epistemisk begrunnelse eller muligheten for å ha god begrunnelse for de oppfatninger en måtte ha. Om kunnskap innebærer begrunnelse, noe som følger av eksempelvis standarddefinisjonen av kunnskap, vil benektelse av muligheten for begrunnelse samtidig slå beina under muligheten for kunnskap.

For de fleste filosofiske teorier om kunnskap, epistemisk sikkerhet og begrunnelse følger det derimot ikke at man benekter muligheten for begrunnelse om man argumenterer direkte imot muligheten for kunnskap. Det kan derfor være nyttig å skille mellom skeptikere om henholdsvis kunnskap, -epistemisk sikkerhet og -epistemisk begrunnelse. En skeptiker om kunnskap er ikke nødvendigvis en skeptiker om epistemisk sikkerhet eller -begrunnelse. Men en skeptiker om de to sistnevnte er ofte skeptiker også om kunnskap.

Et tredje skille går mot de argumenter som utfordrer kunnskap og/eller begrunnelse gjennom å benekte eller betvile muligheten for forståelse. Med et slikt argument til grunn argumenterer skeptikeren så for at vi ikke kan vite noe om hvilke påstander som er sanne eller usanne fordi vi ikke kan forstå påstandenes innhold. En slik skeptiker er med andre ord en som benkter muligheten for kunnskap og begrunnelse gjennom å benekte umuligheten av å forstå de relevante påstandsinnholdene. En slik type skeptiker er gjerne en lokal skeptiker siden en global variant av denne posisjonen ville måtte benekte at vi i det hele tatt var i stand til å forstå påstandsinnholdet i det argumentet som er ment å gi støtte til posisjonen i utgangspunktet. To kjente lokale varianter av denne typen skeptisisme er de som har benektet kunnskap om henholdsvis moralske sannheter eller ikke-verifiserbare metafysisk påstander gjennom å benekte at disse påstandsinnholdene overhodet gir mening.

Et fjerde skille går mellom hvorvidt den skeptiske argumentasjonen er ment rent metodisk og instrumentelt, eller om den faktisk er noe som den som fremmer den går helhjertet inn for. Filosofer av den sistnevnte typen kan vi helt klart kategorisere som skeptikere. Filosofer av den førstnevnte typen er derimot først og fremst interessert i skeptisismen som en interessant filosofisk utfordring, som på en eller måte må kunne besvares. De reiser derfor gjerne slike argumenter for å illustrere et viktig poeng, eller for å ta den i bruk for å fremme sitt eget filosofiske syn snarere enn for å i fullt alvor omfavne den skeptiske konklusjonen. Den franske filosofen Rene Descartes tok for eksempel metodisk tvil og skeptisisme i bruk for å finne et urokkelig punkt og et fundament som en kunne bygge all sikker viten og kunnskap på.

Et femte skille går mellom de som fremholder den skeptiske posisjonen som et livssyn egnet til å danne grunnlag for karakter, sinnsro og visdom, og de som behandler skeptisismen som et mer teoretisk anliggende. Hvis vi sporer tilbake til den greske antikken, finner vi her denne typen livssynsskeptisisme særlig represenert ved den pyrrhonistiske tradisjonen, som løper fra filosofen Pyrrhos fra Elis gjennom den senere skeptikeren Sextus Empiricus. De pyrrhoniske skeptikerne betonte en grunnleggende skeptisk holdning som den eneste vei for å få stilt det evige intellektuelle jaget etter en uoppnåelig sannhet i bero. Dens motsats finner vi i antikken hos den akademiske tradisjonen, som er en type skeptisisme som utviklet seg ved Platons akademi blant hans etterfølgere. Her betvilte man muligheten for sikker kunnskap og erkjennelse, men lot ikke denne skepsisen få den karakter av livssyn og moral som vi finner hos pyrrhonistene. På mange måter kan en si at de diskusjonene vi har om epistemisk skeptisisme i dag har overtatt perspektivet til den akademiske i sitt fokus på kunnskap og erkjennelse, epistemisk sikkerhet og begrunnelse.

Det er ofte blitt innvendt mot den radikale- eller globale skeptisismen at den er paradoksal, selvmotsigende og underminnerer seg selv. Ofte blir det for eksempel hevdet at skeptisismen ikke kan være sann, fordi om den var det så ville ikke kunne påstå eller vite at den var sann. En skeptiker som hevder å vite eller kunne bevise at vi ikke vet noe som helst vil for eksempel motsi seg selv i forsøket på å støtte sin egen skeptiske konklusjon. Følgelig må vi kunne avvise posisjonen som selvmotsigende og paradoksal.

Skeptikere har derimot forsvart seg med å trekke et klart skille mellom posisjonen eller den skeptiske konklusjonen i seg selv og det å forsvare eller stå inne for den. Som påstand eller konklusjon hefter det ingenting selvmotsigende ved å hevde at ingen noensinne vet noe som helst. Problemet dukker kun opp idet man gjør et forsøk på å bevise eller påstå at påstanden er sann. I så fall kan det være umulig å være en skeptiker som uten selvmotsigelse forsvarer sin egen posisjon. Men det følger ikke derav at selve posisjonen er selvmotsigende. Skeptisismen kan derfor være sann og selvmotsigelsesfri selv om det nødvendigvis fører til selvmotsigelser å akseptere den og hevde dens sannhet.

Svaret minner om hvordan man analyserer det såkalte Moores paradoks. En kan ikke si "Det regner men jeg vet ikke at det regner", selv om det er fullstendeg mulig at det regner uten at en vet at det regner. Påstandsinnholdet i Moores setning er derfor ikke selvmotsigende. Likevel, havner en i selvmotsigelse av å si at at det regner samtidig som en nekter for å vite at det regner. Selvmotsigelsen kommer derfor av selve påstandshandlingen snarere enn av påstandsinnholdet selv. En skeptiker kan analogt med dette hevde at skeptisismens påstandsinnhold er fri for selvmotsigelse, selv om påstandshandlingen som går inn for skeptisismen med nødvendighet leder ut i selvmotsigelse.

• Les mer om skeptisisme på Stanford Encyclopedia of Philosophy.

• Dancy, J., Introduction to Contemporary Epistemology, 1985
• Audi, R., Epistemology: A Contemporary Introduction to the Theory of Knowledge, tredje utgave, 2011