Faktaboks

Johann Wolfgang von Goethe
Uttale
gˈø:tə
Født
28. august 1749, Frankfurt am Main
Død
22. mars 1832, Weimar
Goethe in der Campagna
Goethe in der Campagna av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein fra 1787
Av /Städel Museum (Frankfurt).
Der junge Goethe (1787)
Den unge Goethe av Angelika Kaufmann fra 1787

Johann Wolfgang von Goethe var en tysk forfatter. Han er den største forfatteren i den tyskspråklige litteraturen og er blant de internasjonalt mest betydningsfulle forfatterne gjennom tidene. Han var også en betydelig forsker innenfor botanikk, zoologi og optikk.

Oppvekst, utdanning og karriere

Goethe ble født i Frankfurt am Main i 1749. Familien var velstående og tilhørte borgerskapet. Faren, Johann Kaspar Goethe, var jurist, og moren, Katharina Elisabeth Goethe, hadde et stort kulturelt kontaktnett og etterlot seg en omfattende samling brev. Det samme gjorde Goethes søster, Cornelia. Goethe ble undervist hjemme, delvis sammen med søsteren, og fikk en klassisk oppdragelse hvor blant annet latin, gresk, italiensk og fransk, historie og naturvitenskap sto sentralt. Han fikk også undervisning i tegning og klaverspill. Søsknene nøt godt av foreldrenes store omgangskrets og kom tidlig i kontakt med kunstnere.

Studietid i Leipzig og Straßburg

Johann Wolfgang Goethe (1777)
Johann Wolfgang Goethe av Georg Melchior Kraus fra 1777

I tidsrommet 1765–1768 studerte Goethe jus ved Universitetet i Leipzig. Der ble han kjent med rokokkotidens litterære stil, noe som kom til uttrykk i hans tidligste tekster. Han tilbrakte mye tid på vertshus og forelsket seg i Anna Catharina Schönkopf (1746–1810), som han skrev anakreontiske kjærlighetsdikt til. En blodstyrtning tvang ham til å avbryte studiene og reise hjem til Frankfurt.

I 1770 gjenopptok han jusstudiet, denne gangen i Straßburg. Der møtte han blant annet Johann Gottfried von Herder, som gjorde ham kjent med folkediktningen, Homer, Pindar og William Shakespeare. Byens berømte katedral vakte hans interesse for gotikken. Inspirasjonen kommer til uttrykk blant annet i Von deutscher Baukunst (1773) og Zum Shakespears Tag (1771). Viktig var også møtet med Friederike Brion, som inspirerte ham til noen av hans vakreste kjærlighetsdikt.

Tidlige yrkeserfaringer i Frankfurt og Wetzlar

1771 flyttet Goethe tilbake i Frankfurt som ferdig utdannet advokat. Han omgikk blant annet med forfatteren og kritikeren Johann Heinrich Merck. Viktige impulser fikk han gjennom bekjentskapet med Maximiliane von La Roche (datteren av Sophie von La Roche, senere gift Brentano), Johann Kaspar Lavater og Johann Bernhard Basedow. I denne tiden skrev han sine tidligste historiske dramaer, Götz von Berlinchingen mit der eisernen Hand (1773) og Clavigo (1774).

I 1772 fikk han et en engasjement som jurist i Wetzlar, hvor han forelsket seg i Charlotte Buff. Hun var forlovet, noe som gjorde at Goethe forlot Wetzlar etter kort tid. Her møtte han også den unge juristen Karl Wilhelm Jerusalem, som senere skulle ta sitt eget liv som følge av ulykkelig kjærlighet, noe som inspirerte ham til brevromanen Die Leiden des jungen Werther fra 1774. Goethe pleide omgang med mange av de andre sentrale forfatterne i Sturm und Drang, blant andre Jakob Michael Reinhold Lenz og Friedrich Maximilian von Klinger. I denne perioden ble han også kjent med arveprinsen av Sachsen-Weimar, Karl August.

Embetsmann, naturforsker og forfatter i Weimar

I 1775 ble Goethe invitert av Karl August til å komme til Weimar. Arveprinsen hadde nettopp overtatt etter sin mor, enkehertuginne Anna Amalia, som hadde utviklet den lille byen til et kulturelt sentrum. Her ble Goethe kjent med Christoph Martin Wieland og hoffdamen Charlotte von Stein. Vennskapet mellom de to, rikt dokumentert gjennom hans brev til henne, fikk stor betydning for hans utvikling som forfatter. Det samme gjorde arbeidet med Weimars teater, som han både skrev stykker for og hvor han arbeidet som regissør.

I 1776 ble Goethe utnevnt til embetsmann, i 1779 til minister og i 1782 opphøyd i adelsstanden. Han fikk ansvar for blant annet gruvedrift, veibygging og hertugdømmets finanser.

Goethes Italiareise 1786–1788

Høsten 1786 reiste Goethe til Italia. Oppholdet der, særlig i Roma, ble et vendepunkt for ham som kunstner; selv omtalte han oppholdet som en gjenfødelse. Det naturlige livet, langt fra hoffets strenge konvensjoner, bidro til å utvikle ham som menneske. Han ble kjent med antikkens kunst, som ble hans forbilde, og som dannet grunnlaget for den kunstoppfatningen som Weimarklassisismen bygget på. I avhandlingen Über einfache Nachahmung der Natur, Manier, Stil fra 1789 gjorde han rede for sitt kunstsyn. Oppholdet ble et litterært gjennombrudd, og han fullførte fragmenter som blant annet Iphigenie auf Tauris (1789) og Egmont (1788).

Blant hans viktigste bekjentskaper i Roma var malerne Johann Heinrich Wilhelm Tischbein (som malte flere Goethe-portretter), Angelika Kauffmann, Johann Heinrich Meyer (1760–1832), som han senere utga Propyläen sammen med (1798–1800), og forfatteren Karl Philipp Moritz. I 1787 besøkte han Napoli og Sicilia, hvor han videreutviklet sine kunnskaper innenfor botanikk og geologi.

Tilbake i Weimar – som forfatter og forsker

Goethes Gartenhaus i Weimar
Goethes Gartenhaus i Weimar, hvor han både skrev og hadde hemmelige stevnemøter med Christiane Vulpius
Goethes Gartenhaus i Weimar
Lisens: CC BY SA 3.0

Først da hertug Karl August tilbød ham samme lønn som tidligere, men uten forpliktelser, vendte han sommeren 1788 tilbake til Weimar. Han ferdigstilte Torquato Tasso i 1789, samtidig som han bearbeidet sine inntrykk fra Italia litterært, blant annet i Das Römische Carneval fra 1789 og ikke minst i sine Römische Elegien, som også gjenspeiler forholdet til Christiane Vulpius, som Goethe møtte kort tid etter at han hadde kommet tilbake til Weimar. Året etter ble sønnen August (1789–1830) født. Paret giftet seg i 1806 etter å ha bodd sammen siden 1788.

Goethe videreutviklet sin interesse for naturvitenskapelige spørsmål. Ikke minst etter at han i 1784 oppdaget den menneskelige fortannbeinknoken («Goethes knokkel»), var han en anerkjent forsker. I 1790 publiserte han Versuch die Metamorphose der Pflanzen zu erklären. Han interesserte seg videre for optikk og fargelære og publiserte avhandlingene Beyträge zur Optik (1791–1792) og Betrachtungen über die Farben. Resultate (1793).

Goethe og Schiller

I 1794 oppstod et nært vennskap mellom Goethe og Friedrich von Schiller. Goethe leverte Römische Elegien og Unterhaltungen deutscher Ausgewanderten til Schillers tidsskrift Die Horen. I 1797 skrev de Xenien, som ble trykt i Schillers Musenalmanach. Blant deres viktigste litterære samarbeid er det såkalte balladeåret 1797, hvor Goethe bidro med ballader som Der Schatzgräber, Legende, Die Braut von Korinth, Der Gott und die Bajadere og Der Zauberlehrling. Samarbeidet virker produktivt på begges litterære produksjon, blant annet oppfordret Schiller ham til å fortsette arbeidet med Faust-stoffet og romanen Wilhelm Meister, som lenge hadde ligget brakk. En omfattende brevveksling dokumenterer vennskap og kunstnerisk samarbeid.

Weimar uten Schiller

Schiller døde allerede i 1805 og etterlot et tomrom i Goethes liv. «Ich dachte mich selbst zu verlieren, und verliere nun einen Freund in demselben die Hälfte meines Daseins» (Jeg trodde jeg skulle miste meg selv [Goethe var selv alvorlig syk da Schiller døde], og så mister jeg en venn og dermed også halve min tilværelse), skrev han etter Schillers død. Goethe fortsatte arbeidet med Faust (første del kom ut i 1806) og med sin egen fargelære. Fra 1809 begynte arbeidet med selvbiografien Dichtung und Wahrheit (1811, 1812 og 1814. Norsk oversettelse Diktning og sannhet, 1954), hvor han ser sitt liv i sammenheng med utviklingen innenfor tysk kunst og litteratur.

Siste leveår

Johann Wolfgang von Goethe (1828)

Goethe dikterer sin skriver. Maleri av Josef Schmeller fra 1828

Johann Wolfgang von Goethe (1828)
Av /Bundesbildstelle, Bonn/B.
Goethes hus
Goethes hus på Frauenplan i Weimar, i dag et museum
Goethes hus
Lisens: CC BY SA 3.0

Napoleonskrigene hadde gjort det vanskelig å reise. Etter den franske kapitulasjonen våren 1814 benyttet Goethe anledningen til å reise fra Weimar østover mot Rhinen for et kuropphold. Inspirert av sin egen reise, av den persiske forfatteren Hafez' Divan og av forelskelsen i Marianne von Willemer (1784–1860), skrev Goethe sin egen Divan (divan betyr også diktsamling): West-östlicher Divan (1819). Lyrikksyklusen inneholder også noen dikt av Willemer; hun var den eneste av kvinnene rundt Goethe som aktivt bidro til hans litterære verk. Goethes siste forelskelse, som forble ubesvart, i den unge Ulrike von Levetzow (1804–1899), satte litterære spor i diktsyklusen Marienbader Elegie.

De siste årene av sitt liv forberedte han en samlet utgave av sine verk samt reviderte utgaver av Wilhelm Meisters Wanderjahre og ikke minst ferdigstillelsen av Faust, del 2. I 1823 engasjerte han Johann Peter Eckermann som sin sekretær. Eckermann ga senere ut sine samtaler med Goethe i bokform. Parallelt fortsatte Goethe sitt naturvitenskapelige arbeid, blant annet gjennom to publikasjonsserier: Zur Morphologie og Zur Naturwissenschaft überhaupt (1817–1824).

Litterært forfatterskap

Goethe-statue av Edmund von Hellmer (1850-1935) i Wien (ved Burggarten), statuen ble reist i 1900.
Goethe-statue av Edmund von Hellmer (1850-1935) i Wien (ved Burggarten), statuen ble reist i 1900.
Goethe-statue av Edmund von Hellmer (1850-1935) i Wien (ved Burggarten), statuen ble reist i 1900.
Lisens: CC BY SA 3.0

Goethes forfatterskap omfatter flere litterære epoker. Hans tidligste tekster er preget av rokokko og anakreontika. Et første høydepunkt nådde han som del av den tyske Sturm und Drang-bevegelsen (1767–1785), deretter skapte han, sammen med Friedrich von Schiller, den klassiske perioden i tyskspråklig litteratur: Weimarklassismen (1786–1832). Goethe distanserte seg fra romantikken, og de siste årene av forfatterskapet, etter Schillers død i 1805, er primært kjennetegnet av ferdigstillelse av noen av hans store litterære prosjekt.

Sturm und Drang-perioden

Et første høydepunkt i forfatterskap utgjør Sesenheimer Lieder (1770–1771), som inkluderer mange av Goethes mest kjente dikt, blant andre Mailied, Willkommen und Abschied og Heidenröslein, inspirert av folkediktningen. Med Sesenheimer Lieder forlot han entydig den tidlige anakreontiske leilighetsdiktningen og skapte en ny lyrisk syntese av individualitet, natur og kjærlighet.

Som de andre forfatterne i Sturm und Drang-perioden dyrket Goethe geniet. Dette idealet kommer til uttrykk blant annet i hymnene Mahomets Gesang, Ganymed og Prometheus (1775) og i dramaet Götz von Berlichingen mit der eisernen Hand (1773) om den opposisjonelle frihetshelten Götz som gjør opprør mot den nye tiden. Teaterstykket, som dramaturgisk strider mot den normative poetikken, viser påvirkning fra William Shakespeare. Dramaet utgjorde et høydepunkt i Sturm und Drang og ble kjent også utenfor Tysklands grenser. I denne tiden skrev Goethe den første Faust-versjonen: Urfaust.

Internasjonal berømmelse fikk han med brev- og dagbokromanen Die Leiden des jungen Werthers (1774, romanen ble oversatt til norsk for første gang i 1820. Den nyeste oversettelsen, Unge Werthers lidelser, kom i 2010), inspirert av sin egen ulykkelige kjærlighet til Charlotte Buff og av skjebnen til Karl Wilhelm Jerusalem. På grunn av ulykkelig kjærlighet tar Werther sitt eget liv, noe som fører til kirkens fordømmelse. Werthers svermeri for naturen, barn og såkalt enkle mennesker av folket, samt hans kjærlighetssorg, speiler epokens subjektivitet og forherligelse av følelser. Men verket er også samfunnskritisk. Werthers selvmord er ikke bare et resultat av ulykkelig kjærlighet, men han går til grunne i et samfunn som ikke kan gi hans følelsesrikdom og fantasi noen utfoldelsesmuligheter. Med dette verket, skrevet i et følelsesmettet og lyrisk beveget språk, trådte den tyske litteraturen for første gang inn i verdenslitteraturen.

Den klassiske perioden

Da Goethe slo seg ned i Weimar og ble en del av statsapparatet, distanserte han seg samtidig fra sin Sturm und Drang-tid. Oppgavene som minister tok all hans tid, og han opplevde en kunstnerisk krise. Konflikten som den italienske hoffpoeten fra 1500-tallet Torquato Tasso i stykket med samme navn (1789) opplevde, speiler Goethes egen. Selv om han i sin egen tenkning nærmet seg det som man i dag kaller Weimarklassisismens idealer, tok det tid før dette ga seg utslag litterært. Dramaet Iphigenie auf Tauris fra 1779, fullført under oppholdet i Roma, viser hans modning og harmonisk-klassiske livsideal: måtehold og selvbeherskelse. Verket, som henter sitt stoff fra gresk mytologi, regnes som et av periodens mest eksemplariske verk.

I motsetning til Sturm und Drang-lyrikken er den klassiske lyrikken preget av harmoni, likevekt og klarhet (for eksempel An den Mond, som starter med «Über allen Gipfeln ist Ruh»). Hans klassiske dikt går utover subjektive følelser; personlige opplevelser finner et typisk og allmenngyldig uttrykk. Goethe og det lyriske jeg erkjenner den jordiske begrensningen, lærer selvbeherskelsens kunst og godtar de evige lovene i tilværelsen (blant annet i Grenzen der Menschheit og Das Göttliche).

Aldersverk

Blyanttegning fra Faust

Jordånden viser seg i Fausts studérkammer. Blyanttegning av Goethe fra rundt 1811

Blyanttegning fra Faust
Av .

Arbeidet med dannelsesromanen Wilhelm Meisters Lehrjahre fra 1795–1796 (norsk oversettelse Wilhelm Meisters læreår fra 2003), som tematiserer individets harmoniske utvikling i møtet med samfunnet, strakk seg over mange år: Allerede i 1776 forelå den tidlige versjonen Wilhelm Meisters theatralische Sendung. Den siste romanen, Wilhelm Meisters Wanderjahre (norsk oversettelse Wilhelm Meisters vandreår fra 2006), ble trykket i 1821.

I 1797 skrev Goethe verseposet Hermann und Dorothea (norsk oversettelse 1903), hvor han gir et bilde av det tyske borgerskapets orden og fellesskapsfølelse som en motsetning til anarkiet som fulgte i kjølvannet av den franske revolusjonen, som Goethe var sterkt kritisk til.

I romanen Die Wahlverwandtschaften fra 1809 (norsk oversettelse Valgslektskapene fra 1996) beskrives, på bakgrunn av ekteparet Charlotte og Eduard og deres følelser for Otto og Ottilie, hvordan menneskelige lidenskaper som ikke holdes i sjakk av fornuften, munner ut i en tragedie. Her analyseres de nedbrytende kreftene som ligger i menneskets lidenskaper, og ekteskapets verdi framholdes som en moralsk ramme. Idealet er ikke lenger personlighetens utfoldelse og utvikling, men det å gå opp i fellesskapet og inn i tjeneste for andre.

Inntil sin død arbeidet Goethe med sitt store verk om Faust. Første del utkom i 1808, annen del etter hans død. Faust utgjør summen av Goethes livsanskuelse og tankeverden. Faust, en lærd mann fra 1500-tallet som solgte sin sjel til djevelen (Mephistopheles) for å vinne erkjennelse, blir symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet. Denne sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets vesen og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet. Overfor det aktive, strebende mennesket har djevelen ingen makt; denne streben er den guddommelige gnisten i Faust. Fordi Faust aldri falt til ro i livet, vinner Gud kampen med djevelen om Fausts sjel. Faust er en av verdenslitteraturens største dramaer og foreligger i flere norske oversettelser, blant annet av André Bjerke (begge deler, 1966 og 1983), Åse-Marie Nesse (begge deler, 1993 og 1999) og Elisabeth Beanca Halvorsen (første del, 2019).

Betydning

Johann Wolfgang von Goethe (1828)

Johann Wolfgang von Goethe malt av Josef Stieler i 1828

Johann Wolfgang von Goethe (1828)
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Goethe ble allerede i sin levetid ansett som den største forfatteren i det tyskspråklige området. Hans litterære posisjon har siden vært ubestridt. Også hans fortjenester som naturforsker er anerkjent. Mens verket spilte en liten rolle under nasjonalsosialismen, opplevde forfatterskapet en renessanse i både Vest-Tyskland og Øst-Tyskland (DDR); i begge de tyske statene ble Goethes humanisme framholdt som et ideal. Svært mange av hans dikt har blitt tonesatt, blant annet av Gustav Mahler, Franz Schubert, Clara Schumann, Robert Schumann, Richard Strauß og Hugo Wolf.

I billedkunsten er Goethe synlig blant annet gjennom de mange portrettene av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein. Verkene hans har kommet i utallige utgaver, også historisk-kritiske edisjoner. Teaterstykkene hører fortsatt til standardrepertoaret på scener i inn- og utland. Mange tekster har blitt adaptert, blant annet av Elfriede Jelinek, og hans liv og verk har inspirert forfattere til egne tekster, blant annet Peter Hacks til stykket Ein Gespräch im Hause Stien über den abwesenden Herrn von Goethe fra 1976. Det eksisterer en omfattende Goethe-forskning både innefor og utenfor det tyskspråklige området; det samme gjelder Goethe-biografier. Forfatteren er videre hedret gjennom flere museer, blant annet i Weimar og i Frankfurt, statuer og minnesmerker.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Boyle, Nicholas: Goethe: the poet and the age, 1991, 2 b.
  • Clason, Synnöve: Pudelns kärna: en bok om Johann Wolfgang Goethe, 1999
  • Øhrgaard, Per: Goethe: et essay, 1999

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg