Augustin av Hippo

Faktaboks

Uttale
augustˈin av Hippo
Augustin av Hippo
Aurelius Augustinus
Født
13. november 354
Død
28. august 430
Fødested
Tagaste, Numidia (nå Algerie)
Dødssted
Hippo Regius, Numidia (nå Annaba, Algerie)
Sankt Augustin av . Falt i det fri (Public domain)

Augustin. Freske i kirken San Giovanni in Laterano, Roma. Malt på 700-tallet.

av . Begrenset gjenbruk

Grunnen til skolastikken ble lagt av Augustin på 300-tallet.

Augustin av . Falt i det fri (Public domain)

Augustin av Hippo var en teolog og filosof, helgen og Vestens største kirkelærer. Han la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, fikk avgjørende betydning for reformasjonen og studeres også i dag.

I litteraturhistorien står hans Confessiones (Bekjennelser) som den første psykologiske selvbiografi, ført frem til hans kristelige gjennombrudd og dåp påsken 387. Inntil da var hans sinn trukket i motsatte retninger av en veldig vitalitet og av trangen til intellektuell klarhet.

Liv

Faren Patricius representerte en konvensjonell, ikke-kristen holdning, mens moren Monica, en kristen personlighet av inderlig fromhet, var sterkt bundet til gutten. Fra barndomshjemmet i Tagaste (nåværende Algerie) sendte faren Augustin til Karthago for utdanning til retor og et friere liv. Augustins karakteristikk av disse årene må leses på bakgrunn av hans senere strengt asketiske livsideal; han synes å ha vært trofast hos den kvinnen han elsket, som gav ham en sønn (Adeodatus, «gitt av Gud»), som døde 13 år gammel. Det var Monica som forhindret et fullt ut legitimt ekteskap.

Litterære studier vakte trangen til intellektuell klarhet også i religiøse spørsmål. Bibelske skrifter holdt ikke lenger mål. I stedet ble Augustin grepet av manikeismen, ikke minst fordi den tilsynelatende hadde en forklaring på det ondes problem. Da han i 383 dro til Roma og derfra til Milano, hadde Augustin derimot brutt med manikeismen. Den filosofiske skepsisen (representert blant annet av Ciceros Hortensius) og den greske forståelsen av verden som et ordnet kosmos, overvant den østerlandske forestillingen om det materielle som dominert av mørkets makter.

Under prekestolen til biskop Ambrosius av Milano fikk Augustin et helt nytt syn på den kirkelige kristendommen. Av Ambrosius synes han å ha lært å tolke de hellige skriftene i nyplatonsk ånd, å søke innover i skriftene etter en dypere, åndelig mening og å søke innover i seg selv etter sitt vesens innerste grunn i Gud. Han oppdaget at han hadde en delt vilje. Hans ufullstendige religiøse erkjennelse skyldtes at han egentlig ikke ville erkjenne. I den dypeste fortvilelse leste han en dag fra Rom 13,13, og den helhjertede overgivelsen til sannheten i apostelens ord ble ham gitt i år 387. Kort etter ble han døpt og vendte tilbake til Nord-Afrika. Monica opplevde hans dåp, men døde før hjemreisen. Med dette slutter Confessiones.

Kort etter hjemkomsten ble Augustin prestevigd. Som biskop i Hippo i 395 grep han gjennom mer enn 100 skrifter inn i det meste av det som skjedde gjennom 35 år.

Betydning

Den 22. boken av hans bredt anlagte historietolkning De civitate dei (Om Guds stat) ble ferdig like før han døde, samtidig som vandalene beleiret Hippo. Opprinnelig planlagt som forsvar mot den vanlige beskyldningen at kristendommen hadde ført til Romerrikets forfall, ble det i stedet til det første forsøket på å forstå historien, filosofisk og teologisk, etter en genetisk historieskrivnings premisser, som en kamp mellom ondt og godt. Skriftet kom til å prege europeisk statsfilosofi helt fram til Niccolò Machiavelli (1469–1527) og renessansen.

Den klassiske greske filosofien endte egentlig i skeptisismen, men beholdt muligheten for sikker introspeksjon. Av sin indre erfaring i møtet med kristendommen skapte så Augustin ikke bare en ny historiefilosofi, men la også grunnen for sikker erkjennelse – jeg er, jeg vet, jeg vil – med den Gud som lever i kirkens tradisjon som det avgjørende premisset for all væren.

Den nyplatonske værens-metafysikk blir av Augustin omformet til en viljes-metafysikk som stiller all væren i umiddelbart forhold til Guds skapervilje. Uttrykt teologisk får all væren sin grunn i Guds nåde. Det onde ligger ikke i det skaptes materielle karakter, slik manikeismen hadde lært; det onde blir virkelig bare fordi mennesket fornekter sitt vesens grunn i Guds nåde og i stedet prøver å fylle tomrommet som derved oppstår med ting, uten sans for at dette er fåfengt ettersom tingene også har sin virkelighet av Guds nåde. Siden syndefallet må menneskeheten forstås som en massa perditionis, fortapt, som et vesen bestemt av concupiscentia, et uslukkelig begjær fordi det er rettet mot noe som ikke er Gud. «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg», hører til en av de første setningene i Confessiones.

Som i nyplatonismen forstår Augustin det onde som en mangelsykdom som bare kan overvinnes gjennom nådens medisin. Den utdeles av kirken (sakramentene). Blant annet av denne grunnen blir ofte «Guds stat» i De civitate dei i middelalderen identifisert med kirken, og kirken vil kontrollere denne verdens stater enda Augustin aldri foretar denne identifikasjonen. Han finner Gudsstaten på jorden som en erkjennbar størrelse først ved Kristi gjenkomst. I mellomtiden er nåden virksom gjennom kirken, men bare Gud selv kjenner sine – de mennesker han i sin suverene vilje har bestemt for frelsen (predestinasjonslæren).

I kampen mot donatistene kalte Augustin på de keiserlige legioners hjelp under påberopelse av Luk 14,23. Dette verset har siden Augustin vært tolket som belegg for predestinasjonslæren – at Herren velger sine. Kirkefader Augustin definerte kirken til å omfatte alle som var døpt. Augustin brukte den for å begrunne utestengelsen av donatistene, en gruppe som hadde et divergerende syn på sakramentene enn det rådende.

Religionspolitisk ble dette skillet mellom medlemmer av kirken («den sanne») på den ene siden og heretikere ( kjettere og vranglærere) på den andre, et viktig maktpolitisk middel gjennom hele middelalderen. Det gjorde det mulig for kirken å la staten forestå forfølgelse av heretikere. Han la dermed i praksis grunnen for kjetterforfølgelse og inkvisisjon i middelalderen, selv om han tok klart avstand fra bruk av dødsstraff.

Læren om predestinasjon og arvesynd ble utmeislet gjennom 18 års kamp mot den irske munken Pelagius og hans tilhengere, som i moralens navn protesterte mot Augustin. Striden blusset opp igjen i Frankrike på 1600-tallet (se jansenisme), da paven tok standpunkter i strid med augustinismen (semi-pelagianisme). Augustin kom nemlig aldri helt løs fra sin manikeiske fortid, og menneskets fortapthet nedarves gjennom den biologiske forplantning. Concupiscentia blir av Augustin – i strid med hans prinsipielle standpunkt – knyttet til den kroppslige drift.

Augustin har også hatt betydning for etableringen av munkevesenet i Vesten.

Festdag

Festdagen for Augustin av Hippo er 28. august.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aasgaard, Reidar: "Innledning" i Augustin: Gudsstaten, eller Guds by, 2002, 9-2
  • Brown, Peter: Augustine of Hippo : a biography, new ed., 2000
  • Eriksen, Trond Berg: Augustin : det urolige hjerte, 2000
  • Fitzgerald, Allan D., red.: Augustine through the ages, 1999
  • Kirwan, Christopher: Augustine, 1989, isbn 0-415-06364-7, Finn boken
  • Stock, Brian: Augustine the reader, 1996
  • Stump, Eleonore & Norman Kretzmann, red.: The Cambridge companion to Augustine, 2001
  • Vestens store tenkere, 2002

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg