Augustin. Freske i kirken San Giovanni in Laterano, Roma. Malt på 700-tallet.

Anon. begrenset

Augustin av Hippo, teolog og filosof, helgen, Vestens største kirkelærer; la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, fikk avgjørende betydning for reformasjonen, og studeres også i dag.

I litteraturhistorien står hans Confessiones (Bekjennelser) som den første psykologiske selvbiografi, ført frem til hans kristelige gjennombrudd og dåp påsken 387. Inntil da var hans sinn trukket i motsatte retninger av en veldig vitalitet og av trangen til intellektuell klarhet.

Faren, Patricius, representerte en konvensjonell, ikke-kristen holdning; moren, Monica, en kristen personlighet av inderlig fromhet, var sterkt bundet til gutten. Fra barndomshjemmet i Tagaste (i det nåværende Algerie) sendte faren Augustin til Karthago for utdanning til retor og et friere liv. Augustins karakteristikk av disse årene må leses på bakgrunn av hans senere strengt asketiske livsideal; han synes å ha vært trofast hos den kvinnen han elsket, og som gav ham en sønn (Adeodatus, 'gitt av Gud'), som døde 13 år gammel. Det var Monica som forhindret et fullt ut legitimt ekteskap.

Litterære studier vakte trangen til intellektuell klarhet også i religiøse spørsmål. Bibelske skrifter holdt ikke lenger mål. I stedet ble Augustin grepet av manikeismen, ikke minst fordi den tilsynelatende hadde en forklaring på det ondes problem. Men da han i 383 drog til Roma, og derfra til Milano, hadde Augustin brutt med manikeismen. Den filosofiske skepsis (representert blant annet av Ciceros Hortensius) og den greske forståelse av verden som et ordnet kosmos, overvant den østerlandske forestilling om det materielle som dominert av mørkets makter.

Under prekestolen til biskop Ambrosius fikk Augustin et helt nytt syn på den kirkelige kristendom. Av Ambrosius synes han å ha lært å tolke de hellige skrifter i nyplatonsk ånd, å søke innover i skriftene etter den dypere, åndelige mening, og å søke innover i seg selv etter sitt vesens innerste grunn i Gud. Han oppdaget at han hadde en delt vilje. Hans ufullstendige religiøse erkjennelse skyldtes at han egentlig ikke ville erkjenne. I den dypeste fortvilelse leste han en dag fra Rom 13,13, og den helhjertede overgivelse til sannheten i apostelens ord ble ham gitt (387). Kort etter ble han døpt og vendte tilbake til Nord-Afrika. Monica opplevde hans dåp, men døde før hjemreisen. Med dette slutter Confessiones.

Kort etter hjemkomsten ble Augustin prestevigd. Som biskop i Hippo (395) grep han gjennom mer enn 100 skrifter inn i det meste av det som skjedde gjennom 35 år.

Den 22. bok av hans bredt anlagte historietolkning De civitate dei (Om Guds stat) ble ferdig like før han døde, mens vandalene beleiret Hippo. Opprinnelig planlagt som forsvar mot den vanlige beskyldning at kristendommen hadde ført til Romerrikets forfall, ble det i stedet til det første forsøk på å forstå historien, filosofisk og teologisk, etter en genetisk historieskrivnings premisser, som en kamp mellom ondt og godt. Skriftet kom til å prege europeisk statsfilosofi helt fram til Machiavelli og renessansen.

Den klassiske greske filosofi endte egentlig i skeptisisme, men beholdt muligheten for sikker introspeksjon. Av sin indre erfaring i møtet med kristendommen skapte så Augustin ikke bare en ny historiefilosofi, men la også grunnen for sikker erkjennelse: Jeg er, jeg vet, jeg vil – med Gud som den avgjørende premiss for all væren, den Gud som lever i kirkens tradisjon.

Den nyplatonske værens-metafysikk blir av Augustin omformet til en viljes-metafysikk som stiller all væren i umiddelbart forhold til Guds skapervilje. Uttrykt teologisk får all væren sin grunn i Guds nåde. Det onde ligger ikke i det skaptes materielle karakter, slik manikeismen hadde lært; det onde blir virkelig bare fordi mennesket fornekter sitt vesens grunn i Guds nåde og i stedet prøver å fylle det tomrom som derved oppstår, med ting – uten sans for at dette er fåfengt, ettersom tingene også har sin virkelighet av Guds nåde. Siden syndefallet må menneskeheten forstås som en massa perditionis, fortapt, som et vesen bestemt av concupiscentia, et uslukkelig begjær fordi det er rettet mot noe som ikke er Gud. «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg», hører til en av de første setningene i Confessiones.

Som i nyplatonismen forstår Augustin det onde som en mangelsykdom, som bare kan overvinnes gjennom nådens medisin. Den utdeles av kirken (sakramentene). Blant annet av denne grunn blir ofte «Guds stat» i De civitate dei i middelalderen identifisert med kirken, og kirken vil kontrollere denne verdens stater – enda Augustin aldri foretar denne identifikasjon. Han finner Gudsstaten på jord som erkjennbar størrelse først ved Kristi gjenkomst. I mellomtiden er nåden virksom gjennom kirken, men bare Gud selv kjenner sine – de mennesker han i sin suverene vilje har bestemt for frelsen (predestinasjonslæren).

I kampen mot donatistene kalte Augustin på de keiserlige legioners hjelp, under påberopelse av Luk 14,23. Dette verset har siden Augustin vært tolket som belegg for predestinasjonslæren; at Herren velger sine. Kirkefader Augustin definerte kirken til å omfatte alle som var døpt. Augustin brukte den for å begrunne utestengelsen av donatistene, en gruppe som hadde et divergerende syn på sakramentene enn det rådende.

Religionspolitisk ble dette skillet mellom medlemmer av kirken ("den sanne") på den ene siden og heretikere ( kjettere og vranglærere) på den andre, et viktig maktpolitisk middel gjennom hele middelalderen. Det gjorde det mulig for kirken å la staten forestå forfølgelse av heretikere. Han la dermed i praksis grunnen for kjetterforfølgelse og inkvisisjon i middelalderen, selv om han tok klart avstand fra bruk av dødsstraff.

Læren om predestinasjon og arvesynd ble utmeislet gjennom 18 års kamp mot den irske munk Pelagius og hans tilhengere, som i moralens navn protesterte mot Augustin. Striden blusset opp igjen i Frankrike på 1600-tallet (se jansenisme), da paven tok standpunkter i strid med augustinismen (semi-pelagianisme). Augustin kom nemlig aldri helt løs fra sin manikeiske fortid: Menneskets fortapthet nedarves gjennom den biologiske forplantning, concupiscentia blir av Augustin – i strid med hans prinsipielle standpunkt – knyttet til den kroppslige drift.

Augustin har også hatt betydning for etableringen av munkevesenet i Vesten.

Festdag: 28. august.

  • Aasgaard, Reidar: "Innledning" i Augustin: Gudsstaten, eller Guds by, 2002, 9-28, isbn 82-530-2371-5
  • Brown, Peter: Augustine of Hippo : a biography, new ed., 2000,Finn boken
  • Eriksen, Trond Berg: Augustin : det urolige hjerte, 2000, isbn 82-00-45361-8, Finn boken
  • Fitzgerald, Allan D., red.: Augustine through the ages, 1999, isbn 0-8028-3843-x, Finn boken
  • Kirwan, Christopher: Augustine, 1989, isbn 0-415-06364-7, Finn boken
  • Stock, Brian: Augustine the reader, 1996, Finn boken
  • Stump, Eleonore & Norman Kretzmann, red.: The Cambridge companion to Augustine, 2001, isbn 0-521-65985-x, Finn boken
  • Vestens store tenkere, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.