språkfilosofi

Språkfilosofi er et fagområde innen filosofi som undersøker grunnleggende spørsmål om språk. Dette omfatter spørsmål om forholdet mellom språk og virkelighet: om hvordan språk fungerer til å benevne, beskrive, eller omtale noe, sant eller usant. Det omfatter også spørsmål om forholdet mellom språk og sinnsliv: om hvordan språk er egnet til å formulere, uttrykke, eller kommunisere tanker og andre sinnstilstander. For begge slags spørsmål står begrepet om språklig mening sentralt. Språks evne til å beskrive noe, eller uttrykke noe, henger opplagt tett sammen med det at språk har mening. Å avklare hva språklig mening er eller hvordan den fungerer er slik en sentral språkfilosofisk oppgave.

Språkfilosofi er et fagfelt innen filosofi på linje med disipliner som metafysikk, epistemologi og etikk, og ikke en spesiell skoleretning. De fleste toneangivende filosofer, både i vestlig filosofi og i flere andre filosofiske tradisjoner, har viet oppmerksomhet til språkfilosofiske spørsmål. For eksempel, i antikk vestlig filosofi spiller språkfilosofiske spørsmål en viktig rolle hos Platon, Aristoteles, og den stoiske skolen, hvor de gjerne oppstår og undersøkes i forbindelse med behandlingen av metafysiske eller logiske emner. Platons dialog Sofisten behandler for eksempel et paradoks omkring hvordan det er mulig å si noe usant. Dialogen foreslår også at tenkning kan forstås som ytringer «i sjelens indre uten bruk av stemme» (s. 263e).

Språkfilosofi har hatt en spesielt framtredende plass innenfor den analytiske tradisjonen i filosofi, fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag, hvor blant andre Gottlob Frege (omtalt som den analytiske filosofiens stamfar), Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein, Rudolf Carnap, Willard v. O. Quine, Paul Grice, og Saul Kripke har levert innflytelsesrike bidrag. I analytisk filosofi har språkfilosofi i særlig grad satt preg på andre filosofiske fagfelt, idet spørsmål innen metafysikk, etikk, vitenskapsfilosofi, med videre, ofte har blitt behandlet ved hjelp av språkfilosofiske begreper, teorier, eller synspunkter. Denne artikkelen vil måtte begrense seg til noen sentrale tema innen analytisk språkfilosofi, med vekt på de nevnte teoretikerne.

Mening og referanse

Språkets evne til å omtale verden beror blant annet på at det inneholder ord som står for enkeltting i den. Ord som har til oppgave å stå for enkeltting, og slik muliggjøre videre omtale av disse, sies å «referere» til dem. Språklige uttrykk med en slik rolle omfatter især egennavn ('Oslo', 'Bill Clinton', og så videre), men også blant annet anvendelser av demonstrativer ('denne mannen', 'dette treet', og så videre), samt formodentlig såkalte bestemte beskrivelser ('Norges hovedstad', 'epletreet i hagen', og ligende).

Frege om mening og referanse

Språkfilosofi har hatt en spesielt framtredende plass innenfor den analytiske tradisjonen i filosofi. Gottlob Frege omtales ofte som den analytiske filosofiens «stamfar».

Egennavn kan synes å være både sentrale og forholdsvis oversiktlige eksempler på refererende uttrykk. De har da også hatt en hovedrolle i de siste hundre og femti års språkfilosofiske debatt. Et «naivt» syn på egennavn, assosiert med John Stuart Mill, setter likhetstegn mellom deres mening og det objektet de refererer til (deres referanse). Meningen til 'Oslo' er simpelthen byen Oslo. Frege kritiserte dette synet. Han framholdt at to egennavn kan ha samme referanse men ulik mening. 'Aftenstjernen' og 'Morgenstjernen' er to navn på planeten Venus, men har, argumenterte han, ulik mening. Han viste her til den ulike erkjennelsesverdien til identitetspåstander. Påstanden

  • (1) Morgenstjernen er den samme som Morgenstjernen.

er triviell mens

  • (2) Morgenstjernen er den samme som Aftenstjernen.

kan uttrykke viktig astronomisk innsikt. Man kan vite at (1) er sann uten å vite at (2) er det, noe som ifølge Frege vanskelig kan forklares dersom 'Morgenstjernen' og 'Aftenstjernen' har samme mening. Et annet ankepunkt mot den Millianske identifikasjonen av mening og referanse er at navn kan ha mening men mangle referanse. 'Vulcan' opptrådte, for eksempel, i astronomisk debatt på 1800-tallet, på en tilsynelatende meningsfull måte, som navn på en postulert planet innenfor Merkur. Men det finnes ingen slik planet. Gottlob Frege konkluderte at mening (Freges term: Sinn) hos egennavn må skilles fra deres referanse (Freges term: Bedeutung). Han karakteriserte mening som en presentasjonsmåte av referansen, og antydet at denne presentasjonsmåten gjerne kan formidles ved hjelp av en bestemt beskrivelse. Meningen til 'Morgenstjernen' kan formidles av en beskrivelse som, si, 'himmellegemet synlig der-og-der om morgenen'.

Russell om bestemte beskrivelser

Bertrand Russells analyse av bestemte beskrivelser har vært skoledannende

Av /NTB Scanpix ※.

Bertrand Russell videreutviklet trekk ved Freges syn. Meningen til alminnelige egennavn, slik som navn på byer, personer, eller andre objekter i det fysiske rom, kan etter hans syn simpelthen identifiseres med meningen til en bestemt beskrivelse. Russell kombinerte dette synet med en analyse av bestemte beskrivelser.

Analysen har vært skoledannende, blant annet da den opererer med et markant skille mellom den overfladiske grammatikalske formen hos en setning og dens underliggende logiske form. Russells analyse ser på funksjonsmåten til bestemte beskrivelser i setninger. Analysen hevder slike uttrykk fungerer på samme måte som, og at deres underliggende form slik kan forstås som et spesialtilfelle av, fraser styrt av såkalte eksistensialkvantorer, det vil si uttrykk som 'Det finnes et objekt som...'. Nærmere bestemt vil en setning som

  • (3) Epletreet i hagen blomstrer.

analyseres som

  • (4) Det finnes et, og bare et, objekt som er et epletre og står i hagen og blomstrer.

I analysen i (4) opptrer ikke noe uttrykk, eller noen enhetlig frase, som har som oppgave å referere til et enkelt objekt. Russells analyse innebærer derfor at bestemte beskrivelser, i sin underliggende form, ikke er refererende uttrykk, på tross av hva de overflatisk betraktet kan se ut til å være. Hans analyse har også viktige konsekvenser for setninger som

  • (5) Den nåværende kongen av Frankrike er skallet.

Teoretikere som Frege, og senere Peter Strawson, har betraktet det som en forutsetning for at en slik setning overhodet skal ha sannhetsverdi, altså at den skal være enten sann eller usann, er at det finnes et unikt objekt som omtales. For at (5) skal ha sannhetsverdi, må det altså finnes en nåværende konge av Frankrike. Et annet syn, fremmet på Russells tid av Alexius Meinong, er at setningen omtaler en nåværende konge av Frankrike som riktignok ikke eksisterer men har en annen værensform som Meinong kalte «subsistens». Russell’s analyse tilsier derimot at (5) ganske enkelt er usann.

Kripke om navn og bestemte beskrivelser

Kripke har vært blant pionerene i utviklingen av modallogikkens semantikk.

Russells synspunkter på egennavn og bestemte beskrivelser har blitt kritisert av blant andre Saul Kripke. Kripke poengterter at egennavn og bestemte beskrivelser oppfører seg ulikt i modale kontekster, altså innenfor omfanget til slike modale uttrykk som 'nødvendigvis' og 'mulig'. La oss anta, med Russell, at meningen til 'Sokrates' gis av en beskrivelse, slik som, for eksemplets skyld, beskrivelsen 'Platons lærer'. Mens setningen

  • (6) Sokrates er nødvendigvis samme person som Sokrates.

er sann, siden enhver ting nødvendigvis er identisk med seg selv, er

  • (7) Sokrates er nødvendigvis samme person som Platons lærer.

usann, siden det lett kunne gått slik at Sokrates aldri traff Platon og ble hans lærer. Kripke argumenterer at det som knytter egennavn til det objektet de referer til ikke er kjennskap, blant språkbrukerne, til en eller flere bestemte beskrivelser som tilfredsstilles av kun dette objektet, men heller at deres språkbruk kan spores tilbake, gjennom historiske kausalkjeder av språkbruk, til en benevningsakt – en «dåp» i vid forstand – hvor navnet ble tatt i bruk som et navn for det objektet. Under påvirkning av blant annet av Kripkes argumenter har det naive, Millanske synet på egennavn fått ny vind i seilene.

Mening, sannhet, og verifikasjon

Meningsfulle fortellende setninger kan brukes til å fremme påstander og slik vurderes som sanne eller usanne. Dette er (ved siden av den refererende funksjonen til egennavn og lignende uttrykk) helt sentralt for språks evne til å informere om virkeligheten.

Frege om mening og sannhet

Frege betraktet fortellende setninger, kjennetegnet ved deres evne til å være sanne eller usanne, som grunnleggende for å forstå språks funksjonsmåte. Dette er, for ham, fundamentalt på i det minste to, nært sammenknyttede måter.

For det første: setninger er ifølge Frege den grunnleggende meningsfulle enhet i språket. Ifølge Freges såkalte kontekstprinsipp, har ord og fraser mening kun forsåvidt som de opptrer i setninger. Når han i sine verker redegjør for meningen til tallord, egennavn, predikater (begreps-ord, i Freges termiologi), og andre typer av konstruksjoner, har han konsekvent øye for hvilken type av bidrag disse uttrykkene yter til meningsinnholdet til setninger. Frege beredte slik grunnen for såkalt komposisjonell semantikk.

For det andre: meningen til en setning – eller, nærmere bestemt, den sentrale komponent ved vårt alminnelige begrep om mening som Frege kalte Sinn – består for ham i visse betingelser som må være oppfylt for at setningen skal være sann. Meningen, eller Sinn, består i det som skal til for at setningen skal være sann. Det betyr blant annet at

  • (8) Han er fattig og ærlig.

og

  • (9) Han er fattig men ærlig.

har samme Sinn, da de er sanne under presis de samme betingelser. Nyanseforskjellen mellom 'og' og 'men' omtaler Frege som ren subjektiv «farvning».

Wittgensteins Tractatus

Ludwig Wittgenstein har hatt stor betydning for moderne språkfilosofi.

Ideen at mening er intimt forbundet med sannhetsbetingelser tas opp og får en dramatisk utforming i Ludwig Wittgensteins tidlige verk Tractatus Logico-Philosophicus (1921). Det heter her at «Setningen (der Satz) er uttrykk for sine sannhetsbetingelser» (§4.431).

Wittgenstein framholder at ethvert mulig meningsfullt språk må et sett elementærsetninger (Elementarsatze). Disse består av enkle navn som er forbundet i en viss form, og som slik «avbilder» et saksforhold, med en motsvarende form. Elementærsetninger er sanne hvis det avbildede saksforhold består, ellers usanne. Alle andre meningsfulle setninger er (hva enn deres overflatiske framtoning skulle tilsi) å betrakte som sannhetsfunksjoner av elementærsetninger, det vil si som setninger bygd opp kun av elementærsetninger og slike sannhetsfunksjonelle konnektiver som 'og', 'eller', og 'det er ikke så at'.

Wittgenstein medgir at dette synet har paradoksale konsekvenser, siden ikke alle setninger med rimelighet kan anses for å være elementærsetninger eller sannhetsfuksjoner av disse. Dette gjelder ifølge ham blant annet etiske setninger, samt filosofiske setninger, slik som setningene som opptrer i Tractatus selv. Tractatus er følgelig meningsløs!

Wienerkretsen og verifikasjonisme

Wittgensteins Tractatus hadde betydelig innflytelse på Wienerkretsen, med Rudolf Carnap som kanskje viktigste medlem. Synet i Tractatus modifiseres dog på flere punkter. Betingelser for sannhet framstår ikke lenger som like avgjørende. Det sentrale, for å avklare meningen til en setning, er heller betingelser for å finne ut av om setningen er sann, altså for verifikasjon eller, mer allment, for grader av bekreftelse eller avkrefelse. Dette synet kalles verifikasjonisme. Wienerkretsen er (i motsetning til Wittgenstein) empirister. Som sådanne mener de bekreftelse eller avkreftelse skjer kun ved sanseerfaring eller formallogiske utledninger.

Analogt med Tractatus’ skille mellom elementærsetninger og sannhetsfunksjoner av disse, antar Wienerkretsen et skille mellom såkalte protokollsetninger, som gir uttrykk for observasjoner, på den ene siden, og setninger som står i en eller annen av et knippe nærmere definerte formallogiske relasjoner til protokollsetninger, på den andre. Kognitivt meningsfulle setninger (setninger med erkjennelsesverdi) må tilhøre en av disse klassene. Setninger i metafysikk, etikk, med mer, anses på dette grunnlag som kognitivt meningsløse.

Til forskjell fra den tidlige Wittgenstein, mente imidlertid ikke Wienerkretsen at slike setninger er nonsens. Etiske setninger ble ansett for å ha en ikke-kognitiv mening. En setning som «Det er galt å spise dyr» kan, etter dette syn, ikke vurderes som enten sann eller usann, og har ikke som rolle å uttrykke en oppfatning. Dens oppgave er heller å uttrykke en praktisk holdning, som en følelse eller hensikt. Når det gjelder metafysiske setninger, framholder Carnap at deres mening gjerne kan knyttes til et praktisk valg om å ta i bruk et gitt språklig rammeverk. For eksempel, ved å velge å ta i bruk det språklige rammeverket til alminnelig aritmetikk, vil en metafysisk setning som «Det finnes tall» kunne ytres med status som en såkalt analytisk sannhet, innenfor rammeverket, i den forstand at dens sannhet kan forklares kun ved henvisning til rammeverkets språkbruksregler.

Quine og angrepet på analytisitet

W. v. O. Quine kritiserte den teoretiske nytten til begrepet om analytiske sannheter, og til meningsbegrepet mer allment.

I opposisjon til Wienerkretsen (skjønt med en grunnleggende sympati for deres empiristiske holdning), argumenterer Willard v. O. Quine at det ikke finnes noe velfundert, teoretisk nyttig begrep om analytiske sannheter.

Quine peker på to mulige veier henimot et slikt begrep, men hevder ingen fører fram. Én rute går via ideen om meningslikhet eller synonymi. Denne tilnærmingen sier, omtrentlig, at analytiske sannheter er synonyme med logiske sannheter. Denne ruten er ikke farbar, argumenterer Quine, da synonymi beror på uoversiktlige adferdsdisposisjoner hos språkbrukere, disposisjoner som ikke er egnet til å støtte opp under bestemte relasjoner av likhet eller ulikhet i mening. Den andre ruten går via begrepet om verifikasjonsbetingelser, og sier, omtrentlig, at analytiske sannheter er de som ingen sanseerfaringer kan avkrefte. Denne ruten er heller ikke farbar, fordi setninger, eller de oppfatninger setninger uttrykker, kan testes mot sanseerfaringer ikke enkeltvis men kun som del av teorier – som del av nettverk av logisk forbundne oppfatninger – hvor ingen enkeltoppfatning er immun mot revisjon (dette siste punktet er kjent som Quine-Duhem tesen). Quines skepsis til analytisitet går sammen med en mer generell skepsis til den teoretiske nytten og integriteten til meningsbegrepet.

Mening og bruk

Wittgensteins sene filosofi

Wittgenstein forlot, fra slutten av 1920-tallet og framover, i tiltagende grad synspunktene i Tractatus. I en fase antok ham (i dialog med medlemmer av Wienerkretsen, skjønt ikke nødvendigvis inspirert av dem) en form for verifikasjonisme. Meningen til en setning forstås her som dens verifikasjonsmetode. Et slikt syn knytter mening til en viss type av brukssammenheng, nemlig til slike operasjoner som å observere, måle, regne ut, bevise, eller på andre måter søke å bekrefte eller avkrefte det som framsettes i en setning.

Wittgenstein kom imidlertid etterhvert til at slike verifikasjonsrelaterte brukssammenhenger ikke kan privilegeres, når man skal redegjøre for mening, framfor de utallige andre, vidt forskjellige brukssammenhengene språk inngår i. I sitt sene verk Filosofiske undersøkelser (1953) presenterer han rekke forskjellige, mer eller mindre forenklede, eksempler på språkbruk, som han omtaler som «språkspill». Ett eksempel er språkbruk blant folk som bygger hus sammen, hvor én person roper 'Murstein!' til en annen og peker hvor den skal. Et ganske annet eksempel er utbrudd som 'Det gjør vondt!', hvor utbruddet uttrykker snarere enn omtaler en sansefornemmelse. Wittgenstein framholder at meningen til ulike ord, fraser, og setninger må forstås gjennom de ulike typer bruksmåter de inngår i. I slagsordsform: mening er bruk! Wittgenstein argumenterer videre at ulike språkspill nok kan slekte løselig på hverandre – de kan ha det han kaller familielikheter – men mangler typisk interessante fellestrekk av en art som lar seg innfange i nødvendige og tilstrekkelige betingelser. For Wittgenstein er dette prinsipielt til hinder for en enhetlig, systematisk teori om språklig mening.

Wittgensteins sene filosofi satte preg på den såkalte dagligspråksfilosofien omkring midten av 1900-tallet. Dette var en filosofisk retning som var opptatt av å avklare filosofiske spørsmål omkring for eksempel kunnskap, sansning, tenkning, handling og verdier ved å se på funksjonsmåten til de ordene vi bruker for å snakke om disse temaene. Bruken av disse ordene i daglige sammenhenger betones framfor å innskrenke seg til deres bruk i vitenskapelige eller snevert teoretiske kontekster.

Grice og samtalens logikk

Paul Grice har gitt bidrag til å gjøre den kompleksitet og tilsynelatende mangel på systematikk i alminnelig språkbruk som den sene Wittgenstein og dagligspråkfilosofien vektlegger mer teoretisk håndterbar. Han trekker et skille mellom det som strengt tatt sies i en ytring – det semantiske, i snevrere betydning – og det som impliseres, antydes, eller i videre forstand menes med den – det pragmatiske.

En viktig komponent på den pragmatiske siden er ifølge Grice det han kaller konversasjonelle implikaturer. Grice risser opp en «samtalens logikk» som angir normer om samarbeid, informativitet, å fatte seg i korthet, med videre, som han mener samtaler er underlagt, og som skal forklare hvordan koversasjonelle implikaturer oppstår. Et eksempel på en slik implikatur er hvordan ytringen «Skjorten ser blå ut» antyder at det er usikkert, eller kanskje direkte tvilsomt, at skjorten faktisk er blå (noe ytringen ikke strengt tatt sier, ifølge Grice). Implikaturen skyldes ifølge Grice at det ville vært mer informativt, og kortere, å simpelthen si «Skjorten er blå» om den åpenbart er blå. Samtidig som Grice slik gir en forholdsvis systematisk teori på den pragmatiske siden, har hans skille mellom det mer semantiske og mer pragmatiske ved ytringer vært ansett for å bedre mulighetene for en mer systematisk teori også på den semantiske siden, kanskje via begrepet om sannhetsbetingelser, som hos Frege.

Grices knytter sin analyse av ytringer som «Skjorten ser blå ut» også til problemstillinger utenom det snevert språkfilosofiske område. Han bruker dem til å trekke i tvil slutninger hos dagligspråksfilosofer. På tross av hva enkelte av disse har ansett, kan en skjorte som åpenbart er blå like fullt se blå ut, argumenterer ham.

Språkfilosofi i dag

Språkfilosofi er i dag et levende fagfelt, og hvor det bedrives forskning og undervisning ved universiteter i alle verdensdeler. Kjennskap til elementære begreper og teorier fra det språkfilosofiske feltet, som de omkring referanse, sannhetsbetingelser, og skillet mellom pragmatikk og semantikk, forutsettes i en lang rekke av dagens filosofiske debatter på ulike områder.

Dagens språkfilosofiske forskning utdyper studiet av tema nevnt over, gjerne med tette forbindelser til, og på en måte som grenser over mot, språkvitenskap. Dette gjelder især de språkvitenskapelige disiplinene semantikk (hvor komposisjonell semantikk viderefører ideer fra Frege, Russell, Carnap, Kripke, med flere) og pragmatikk (hvor især Grices teorier har vært innflytelsesrike).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Primærliteratur

  • Frege, G. (2015) Utvalgte tekster. (Ø. Skar, overs.) Pax.
  • Grice, H. P. (1989) Studies in the ways of words. Harvard University Press.
  • Gullvåg, I. (1968) Rudolf Carnap. Utvalg og innledning ved I. Gullvåg. Pax.
  • Russell, B. (1964) Filosofiens problemer. (K. E. Tranøy, overs.) Universitetsforlaget.
  • Quine, W. v. O. (1980) From a logical point of view. Harvard University Press.
  • Platon (2004) Platons samlede skrifter. Bind VI. Vidarforlaget.
  • Kripke, S. (1980) Naming and necessity. Harvard University Press.
  • Wittgenstein, L (1999) Tractatus logico-philosophicus. (T. Ødegård, overs.) Gyldendal.
  • Wittgenstein, L. (1997) Filosofiske undersøkelser. (M. Tin, overs.) Pax.

Sekundærlitteratur

  • Kjøll, G. (2013) Språkfilosofi. Fagbokforlaget.
  • Lycan, W. (2019) Philosophy of language. A contemporary introduction. 3rd ed. Routledge.
  • Szabó, Z. G og R. H. Thomason (2018) Philosophy of language. Cambridge University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg