Kapitalisme er et økonomisk system basert på at den økonomiske virksomhet organiseres av kapitaleiere, som benytter sin kapital til å anskaffe produksjonsmidler og råvarer med mer, og til å lønne arbeidstakere, som kompensasjon for å benytte seg av deres arbeidskraft.

Kapitalistiske innslag i produksjonen har eksistert i de fleste menneskelige samfunn helt tilbake til yngre steinalder, og har vært benyttet på områder hvor det var nødvendig eller på andre måter fordelaktig å organisere produksjon i stor skala.

Betegnelsen ble først tatt i bruk i annen halvdel av 1800-tallet. I samfunnsvitenskapene brukes betegnelsen «kapitalisme» hyppigere i statsvitenskap og sosiologi enn i samfunnsøkonomi, ofte nokså unøyaktig som et synonym til markedsøkonomi.

Utviklingen av den moderne kapitalismen kan tidfestes til overgangen mellom senmiddelalderen og renessansen i europeisk historie, i perioden fra Svartedauden til 1600-tallet. I denne tidsepoken etablerte flere europeiske stater seg med handelsutposter og kolonier utenfor Europa, noe som førte til at det utviklet seg en handelskapitalisme i flere europeiske land, som organiserte den kapitalkrevende handelen med nyoppdagede verdensdeler.

Utviklingen av aksjeselskaper og banker var i den forbindelse viktige nyvinninger, som muliggjorde en konsentrasjon av store mengder kapital, og dermed også gjorde det mulig å gjennomføre større investeringer i infrastruktur for handel mellom ulike verdensdeler.

Tekniske fremskritt fra annen halvdel av 1700-tallet frembrakte nye, men sterkt kapitalkrevende hjelpemidler for vareproduksjonen og la grunnlaget for industrikapitalismen. Denne var til å begynne med sterkt preget av individuelle tiltak og løst organiserte verkstedfellesskap for selvstendig næringsdrivende håndverkere, men ble etter hvert avløst av større virksomheter, som for eksempel fabrikker, typisk eid av aksjeselskaper eller velstående kapitaleiere.

Mot slutten av 1800-tallet fikk banker og andre finansforetak en enda mer fremskutt stilling i kontrollen av produksjonsforetak i mange land, og det ble vanlig å tale om finanskapitalisme. Flere store virksomheter gikk over fra å være kontrollert av velstående enkeltpersoner eller familier, til å bli eid av finansforetak og passive investorer, mens virksomhetene selv i større grad ble styrt av ansatte ledere.

Man har også i mange bransjer fått samling om et lite antall storforetak eller sammenslutninger med konkurranseregulerende formål. Når det er tilfellet, er det vanlig å omtale dette som monopolkapitalisme. For en kapitaleier vil det ofte være svært gunstig å opparbeide seg en dominerende stilling innenfor en bransje eller et marked, fordi man da kan ta en høyere pris for en vare enn i et marked preget av flere konkurrerende tilbydere.

I forbindelse med at staten gjennom oppkjøp eller ekspropriasjon overtar produksjonsforetak eller grunnlegger ny produksjon, taler man ofte om statskapitalisme. Innenfor det statsvitenskapelige studiet av moderne velferdsstater brukes også betegnelsen velferdskapitalisme om ulike forsøk på å skape blandingsøkonomiske systemer, der markedsøkonomi (eller kapitalisme) blir kombinert med en politisk styrt omfordeling av inntekt og formue, og med offentlig produksjon av en rekke velferdstjenester.

Betegnelsen kapitalisme er sterkt knyttet til marxistisk ideologi. Den ble lite brukt av Karl Marx selv, som heller talte om «den kapitalistiske produksjonsmåten». Ordet kom mer allment i bruk gjennom den tyske økonom og historiker Werner Sombarts hovedverk Der moderne Kapitalismus (bind 1 og 2 1902, bind 3 1928).

Kapitalisme har imidlertid også blitt brukt som en betegnelse på et ideal for samfunnsutviklingen av dem som har tatt til orde for at staten i relativt liten grad skal regulere økonomien. Et sentralt bidrag i denne tradisjonen er Milton Friedmans bok Capitalism and Freedom fra 1962. I denne boken tar samfunnsøkonomen Friedman til orde for en drastisk reduksjon i skatter og avgifter, og for at staten nesten utelukkende skal ha ansvar for å legge til rette for privat produksjon og omsetning av varer og tjenester i et markedsøkonomisk system. Det er et bærende premiss i denne tradisjonen at markedsøkonomi har gitt økonomisk vekst og økende velstand, mens planøkonomi og store offentlige inngrep i økonomien fører til stagnasjon og redusert velstand.

På grunn av skiftende meningsinnhold har betegnelsen kapitalisme forholdsvis beskjeden plass i samfunnsøkonomisk analyse. Den brukes mest i politisk debatt og innenfor andre samfunnsvitenskaper. Bruken av ordet kapitalisme i økonomisk forskning har imidlertid fått et oppsving med den franske samfunnsøkonomen Thomas Pikettys bok Le Capital au XXIe siècle, som ble utgitt på fransk i 2013. Denne boken fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2014, da den ble utgitt i en engelsk oversettelse. Boken ble også utgitt på norsk samme år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.