Friedrich Schleiermacher
På begynnelsen av 1800-tallet utvidet Friedrich Schleiermacher hermeneutikken til å omfatte alle åndsprodukter og ikke bare særlig utvalgte autoritative eller hellige skrifter.
Hans-Georg Gadamer
Hans-Georg Gadamer mente en betingelse for erkjennelse av sannhet er en forutgående forståelse av overleveringen eller tradisjonen.
Hans-Georg Gadamer
Av /SCANPIX.

Hermeneutikk er læren om fortolkning av tekster og betegner de humanistiske vitenskapenes særlige metode (Wilhelm Dilthey) eller en filosofisk teori om all forståelse (Martin Heidegger). Se også forståelse.

Faktaboks

Uttale
hermeneutˈikk
Etymologi
av gresk hermenevein, ‘tolke, utlegge’

Historikk

Hermeneutikken var lenge ensbetydende med de reglene som fantes for fortolkning av dokumenter innen jus, klassisk filologi og særlig teologi (eksegese). Denne fortolkningskunsten hadde karakter av håndverksdisiplin (ars interpretandi) i troen på at Bibelen og andre tekster hadde et særlig sannhetsinnhold som det gjaldt å finne frem til. For blant andre Martin Luther (1483–1546) innebar dette at Bibelens budskap skulle klargjøres etter prinsippet om «skriften alene», uavhengig av den historiske sammenhengen teksten var blitt til i.

På begynnelsen av 1800-tallet utvidet Friedrich Schleiermacher (1768–1834) hermeneutikken til å omfatte alle åndsprodukter og ikke bare særlig utvalgte autoritative eller hellige skrifter. Dermed mistet hermeneutikken sin tradisjonelle oppgave med å finne tekstens sannhet. Den ble i stedet en tolkningsvitenskap som tok med i betraktningen opphavspersonens psykologi, liv, samtid med mer, og forståelsen av en tekst ble gjenopplevelsen av dette. For Schleiermacher er denne gjenopplevelsen mulig ved at både forfatter og leser er uttrykk for det samme overindividuelle livet, den samme ånden.

Wilhelm Dilthey (1833–1911) gav hermeneutikken dens klassiske utforming som selve de humanistiske vitenskapenes metode. Han la sterk vekt på at de humanistiske vitenskapene, som han kalte åndsvitenskapene, er vesensforskjellige fra naturvitenskapene. Både naturvitenskap og åndsvitenskap setter fenomener inn i sammenhenger; naturvitenskapen søker imidlertid å forklare dem ved å oppløse helheter i enklere bestanddeler og måle dem, mens de humanistiske vitenskapenes metode er å finne «mening» gjennom å forstå.

Hermeneutisk filosofi

Hos Martin Heidegger (1889–1976), Hans-Georg Gadamer (1900–2002) og Paul Ricoeur (1913–2005) er hermeneutikk en filosofisk teori om all forståelse. Heidegger karakteriserer sin filosofi om menneskets eksistens i Sein und Zeit som hermeneutisk; ikke bare vår forståelse av tekster, men all vår viten, bygger på forståelse artikulert som en utlegning av det vi vet noe om. Ved denne utvidelsen kommer sannhetsbegrepet på nytt inn i hermeneutikken. Filosofien blir en lære om menneskets historisitet, det vil si at mennesket som en «væren-i-verden» (In-der-Welt-Sein) «alltid allerede» befinner seg i forståelsessituasjoner som mennesket gjennom historisk forståelse må utlegge og korrigere for å finne sannheten.

Gadamer utviklet en generell filosofisk hermeneutikk med særlig vekt på tradisjonsformidling med sikte på å klarlegge humanistiske fags metodeproblemer. Den hermeneutiske metoden er ifølge Gadamer den eneste adekvate metoden i humanistiske disipliner hvor empiriske og naturvitenskapelige metoder er uegnet. En betingelse for erkjennelse av sannhet på slike områder er en forutgående forståelse av overleveringen eller tradisjonen. Vår individuelle, nasjonale og kulturelle arv og bakgrunn blir bestemmende for vår intellektuelle synsrand, vår «horisont». «Horisonten» og situasjonen endres hele tiden gjennom vår interaksjon med hverandre i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner.

Ricoeur har lagt vekt på det språklige aspektet ved «væren-i-verden». For å forstå sine egne ytringer må mennesket gå omveien om den ytre sammenhengen av kulturelle symboler det lever gjennom.

Jürgen Habermas (født 1929) har utviklet en kritisk hermeneutikk i delvis kontrast til Gadamer hvor siktemålet er at hermeneutikken har et frigjørende aspekt gjennom et ideologikritisk potensial.

Den hermeneutiske sirkel

Den hermeneutiske sirkel betegner at for å forstå noe som har mening (en tekst, en historie, et bilde, en handling), må vi alltid i fortolkningen av enkelthetene gå ut fra en viss «forhåndsforståelse» av helheten som detaljene hører hjemme i. Den forståelsen vi dermed oppnår av delene, virker så tilbake på forståelsen av helheten og så videre.

I tradisjonell hermeneutikk 1500–1800 svarer den hermeneutiske sirkel til et forhold mellom en meningshelhet og en meningsdel i en tekst. Hos Schleiermacher og Dilthey tilsvarer den forholdet mellom en del av en persons bevissthet eller liv og hans liv, miljø, epoke og lignende forstått som en helhet. Hos Heidegger og Gadamer blir den hermeneutiske sirkel forholdet mellom den konkrete delutlegningen av noe og den forståelseshelheten (meningshorisonten) som utlegningen befinner seg innenfor.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gilje, Nils (2019): Hermeneutikk som metode – ein historisk introduksjon, Oslo: Samlaget
  • Lægreid, Sissel & Torgeir Skorgen, red. (2014): Hermeneutikk – en innføring, Oslo: Spartacus
  • Lægreid, Sissel & Torgeir Skorgen, red. (2014): Hermeneutisk lesebok, Oslo: Spartacus

Kommentarer (2)

skrev Christian Aronsen

Beskrivelsen av den hermeneutiske sirkelen er litt for dårlig.

svarte Fredrik Haraldsen

Ja, det er litt tynt. Hele artikkelen trenger nok en gjennomgang. Vi legger det inn i arbeidsplanen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg