Hermeneutikk, læren om fortolkning av tekster. Betegner de humanistiske vitenskapenes særlige metode (Dilthey), eller en filosofisk teori om all forståelse (Heidegger). Se også forståelse.

Hermeneutikken var lenge ensbetydende med de regler som fantes for fortolkning av dokumenter innen jus, klassisk filologi, og særlig teologi (eksegese). Denne fortolkningskunst hadde karakter av håndverksdisiplin (ars interpretandi) i troen på at Bibelen og andre tekster hadde et særlig sannhetsinnhold som det gjaldt å finne frem til. For for eksempel Martin Luther innebar dette at Bibelens budskap skulle klargjøres etter prinsippet om «skriften alene», uavhengig av den historiske sammenheng teksten var blitt til i.

På begynnelsen av 1800-tallet utvidet Friedrich Schleiermacher hermeneutikken til å omfatte alle åndsprodukter og ikke bare særlig utvalgte autoritative eller hellige skrifter. Dermed mistet hermeneutikken sin tradisjonelle oppgave med å finne tekstens sannhet. Den ble i stedet en tolkningsvitenskap som tok med i betraktningen opphavspersonens psykologi, liv, samtid med mer, og forståelsen av en tekst ble gjenopplevelsen av dette. For Schleiermacher er denne gjenopplevelsen mulig ved at både forfatter og leser er uttrykk for det samme overindividuelle liv, den samme ånd.

Wilhelm Dilthey gav hermeneutikken dens klassiske utforming som selve de humanistiske vitenskapenes metode. Dilthey la sterk vekt på at de humanistiske vitenskapene, som han kalte åndsvitenskapene, er vesensforskjellige fra naturvitenskapene. Både naturvitenskap og åndsvitenskap setter fenomener inn i sammenhenger; naturvitenskapen søker imidlertid å forklare dem ved å oppløse helheter i enklere bestanddeler og måle dem, mens de humanistiske vitenskapenes metode er å finne «mening» gjennom å forstå.

Hos Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer og Paul Ricoeur er hermeneutikk en filosofisk teori om all forståelse. Heidegger karakteriserer sin filosofi om menneskets eksistens i Sein und Zeit som hermeneutisk; ikke bare vår forståelse av tekster, men all vår viten, bygger på forståelse artikulert som en utlegning av det vi vet noe om. Ved denne utvidelsen kommer sannhetsbegrepet på nytt inn i hermeneutikken. Filosofien blir en lære om menneskets historisitet, det vil si at mennesket som en «væren-i-verden» (In-der-Welt-Sein) «alltid allerede» befinner seg i forståelsessituasjoner som mennesket gjennom historisk forståelse må utlegge og korrigere for å finne sannheten.

Gadamer utviklet en generell filosofisk hermeneutikk med særlig vekt på tradisjonsformidling med sikte på å klarlegge humanistiske fags metodeproblemer. Den hermeneutiske metode er ifølge Gadamer den eneste adekvate metode i humanistiske disipliner hvor empiriske og naturvitenskapelige metoder er uegnet. En betingelse for erkjennelse av sannhet på slike områder er en forutgående forståelse av overleveringen eller tradisjonen. Vår individuelle, nasjonale og kulturelle arv og bakgrunn blir bestemmende for vår intellektuelle synsrand, vår «horisont». «Horisonten» og situasjonen endres hele tiden gjennom vår interaksjon med hverandre i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner.

Paul Ricoeur har lagt vekt på det språklige aspekt ved «væren-i-verden». For å forstå sine egne ytringer må mennesket gå omveien om den ytre sammenhengen av kulturelle symboler det lever gjennom.

Jürgen Habermas har utviklet en kritisk hermeneutikk i delvis kontrast til Gadamer hvor siktemålet er at hermeneutikken har et frigjørende aspekt gjennom et ideologikritisk potensial.

Den hermeneutiske sirkel betegner at for å forstå noe som har mening (en tekst, en historie, et bilde, en handling) må vi alltid i fortolkningen av enkelthetene gå ut fra en viss «forhåndsforståelse» av helheten som detaljene hører hjemme i. Den forståelse vi dermed oppnår av delene, virker så tilbake på forståelsen av helheten osv.

I tradisjonell hermeneutikk 1500–1800 svarer den hermeneutiske sirkel til et forhold mellom en meningshelhet og en meningsdel i en tekst. Hos Friedrich Schleiermacher og Dilthey tilsvarer den forholdet mellom en del av en persons bevissthet eller liv, og hans liv, miljø, epoke og lignende forstått som en helhet. Hos Heidegger og Gadamer blir den hermeneutiske sirkel forholdet mellom den konkrete delutlegning av noe og den forståelseshelhet (meningshorisont) som utlegningen befinner seg innenfor.

  • Lægreid, Sissel & Torgeir Skorgen, red.: Hermeneutisk lesebok, 2001, isbn 82-430-0213-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.