Immanuel Kant

Kants tre hovedverker kalles kritikker, og han bruker ordet i en spesiell betydning. «Kritikk» springer ut av det greske krinein, som betyr å skjelne og ordne. Kant ville skille ekte viten fra innbilt viten, og sette grenser for fornuften.

Kritikk av den rene fornuft er en oversikt over fornuftens metafysiske innhold. Denne metafysikken har to deler: en teoretisk og en praktisk. Mennesket er et metafysisk vesen, og Kant snakker om «metafysikk som naturanlegg». Hans prosjekt er ikke å grunnlegge en ny metafysikk, men å gi en fremstilling av og et forsvar for den metafysikken vi alle har.

Kant rekonstruerer metafysikkens historie ved å dele den inn i tre stadier med hensyn til dens metode: det dogmatiske, det skeptiske og det kritiske.

Den dogmatiske metoden kommer særlig klart til uttrykk i rasjonalismen, som hevder at fornuften i seg selv er en kilde til erkjennelse gjennom analyse av medfødte begreper etter matematikkens modell.

Skeptisismens metode kommer særlig klart til uttrykk i empirismen, som hevder at all erkjennelse stammer fra sanseinntrykk. Kant hevder at han, ved å bringe metafysikken inn i dens «kritiske» stadium, har overvunnet dogmatismen og skeptisismen ved å finne en middelvei.

Kant mener at vår erkjennelse alltid har to bestanddeler, én sanselig og én tenkt, og bare ved forening av disse to kan erkjennelse være mulig. Problemet med rasjonalistene var at de trodde tenkningen var tilstrekkelig, mens empiristene trodde at sansningen var tilstrekkelig.

Der filosofene før Kant hadde som utgangspunkt at vi retter oss etter tingene, sier Kant nå at vi kanskje bør snu om på dette perspektivet: Det er ikke vi som retter oss etter tingene, men tingene som retter seg etter oss.

I den erfarbare verdenen av naturlover som den teoretiske fornuften omtaler, finnes det ingen moral, men likevel føler vi oss underlagt et moralsk ansvar. Som moralske vesener kan vi overskride den strengt lovbestemte virkeligheten, og denne overskridelsen er det den praktiske fornuften som utforsker. Prinsippet for moralen kaller Kant for det kategoriske imperativ, som er ubetinget gyldig for alle fornuftsvesener.

Den mest kjente formuleringen (universallovsformuleringen) av dette imperativet er: « Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.» Dette betyr at man bare skal handle på en slik måte at man også kan ville at alle andre skal handle slik.

En annen formulering (humanitetsformuleringen) er: «Du skal alltid handle slik at du betrakter menneskeheten i så vel egen person som hos enhver annen som et formål i seg selv, og aldri bare som et middel.» Denne formuleringen understreker at mennesket har en uendelig stor verdi, og at vi aldri skal bruke andre mennesker kun som midler.

Det er vår plikt å handle i samsvar med det kategoriske imperativ, men for å ha en god vilje må man handle av plikt, og ikke bare i samsvar med plikten. Vi skal handle av plikt fordi det er plikt, og Kants etikk beskrives derfor som en pliktetikk.

Det er en handlings motiv som har med det spesifikt moralske ved handlingen å gjøre, det vil si at vi spør etter hva aktørens sinnelag eller intensjoner var. Betegnelsen sinnelagsetikk brukes derfor også ofte om Kants etikk.

Den moralske verdien avhenger ene og alene av sinnelaget, det vil si av om handlingen er utført av plikt for pliktens skyld. Denne plikten er ikke noe mennesket blir pålagt av noe utenfor det selv, for det er dets egen fornuft som gir påbudet. Mennesket er autonomt, altså selvlovgivende eller selvstyrt.

Det må finnes en rettsorden som legger bånd på menneskenes frihet, slik at ikke enkelte tar seg friheter på andres bekostning. Den enkelte borgers frihet må begrenses for at alle skal kunne være frie.

Definisjonen av politisk frihet er at alle mennesker har rett til den høyest mulige grad av frihet, såfremt dette er forenlig med en tilsvarende frihet for andre.

Kant oppfatter forholdet mellom ulike stater på lignende måte. Akkurat som en rettsorden må til for at de sterkeste individene i et samfunn ikke skal undertrykke de svakeste, må det også finnes en rettsorden stater i mellom, slik at ikke de største statene skal knuse de små. Kant anbefalte derfor opprettelsen av et folkeforbund som skulle regulere forholdet mellom statene.

Den estetiske erfaringen er viktig for Kant, og åpenbarer et harmonisk forhold til verden som tildekkes av den teoretiske fornuften. Det skjønne vekker en følelse av desinteressert velbehag og oppleves som hensiktsmessig, uten å tjene noe praktisk formål.

Det naturskjønne har den høyeste graden av estetisk fullkommenhet, men geniet har evnen til fritt å skape kunstverker som kan nærme seg naturens skjønnhet.

Kants hypotese for solsystemets dannelse ble framsatt i 1755 i boken Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels.

Utgangspunktet er en sky av gass og støv som etter hvert tar form av en flat roterende skive. En høy konsentrasjon i midten danner solen. Utenfor denne oppstår mindre konsentrasjoner i forskjellig avstand, og fra disse utvikles planetene.

En videreføring av Kants hypotese er blant annet gitt av Carl Friedrich von Weizsäcker i 1944 og Gerhard Peter Kuiper i 1951.

Kants verker er samlet i Kant's gesammelte Schriften / herausgegeben von der Königlich Preußischen Akademie der Wissenschaften (29 bind).

På norsk foreligger:

• Morallov og frihet, 1970
• Moral, politikk og historie, 1983
• Kritikk av dømmekraften, 1995
• Til den evige fred, 2002
• Hva er mennesket?, 2002
• Religionen innenfor grensene av den blotte fornuft, 2004
• Kritikk av den rene fornuft, 2005
• Kritikk av den praktiske fornuft, 2007
• Om pedagogikk, 2016

• Allison, Henry E.: Kant's theory of freedom, 1990
• Allison, Henry E.: Kant's theory of taste, 2001
• Allison, Henry E.: Kant's transcendental idealism: an interpretation and defence, 1983
• Chadwick, Ruth F. & Clive Cazeaux, red.: Immanuel Kant : critical assessments, 1992, 4 b.
• Cheetham, Mark A.: Kant, art, and art history, 2001
• Guyer, Paul, red.: The Cambridge companion to Kant, 1992
• Kühn, Manfred: Kant : a biography, 2001
• Nerheim, Hjørdis: Estetisk rasjonalitet: konstitusjonsbegrepet i Kants Kritik der Urteilskraft, 1991
• Rossvær, Viggo: Kant, 1979
• Storheim, Eivind: Menneskeverd, frihet og plikt: hovedlinjer i Kants etikk, 1980
• Watkins, Eric, red.: Kant and the sciences, 2001
• Vestens store tenkere, 2002
• Zammito, John H.: The genesis of Kant's Critique of judgment, 1992