Immanuel Kant

. fri

Immanuel Kant, kanskje den mest kjente moderne filosof. Kant ble født i Königsberg i Øst-Preussen, nåværende Kaliningrad i Russland, og tilbragte hele sitt liv i hjembyen. Han ble professor ved universitetet i 1770.

Hovedverket Kritikk av den rene fornuft ble utgitt 1781. I 1785 publiserte han en liten bok om moralfilosofi, Grunnlegging av moralens metafysikk, og disse moralfilosofiske tankene ble videreutviklet i Kritikk av den praktiske fornuft, som ble utgitt i 1788.

I 1790 kom den siste av de tre kritikkene, Kritikk av dømmekraften, som forente de to første kritikkene og dessuten tok for seg estetikk og teleologi.

I Religionen innenfor fornuftens grenser fra 1793 tok han for seg kristendommens trossannheter. Hans siste avsluttede verk var Moralens metafysikk. Den kom i 1797 og består av rettsfilosofi og anvendt etikk.

Filosofien var Kants liv, og han arbeidet helt til det siste på et stort verk som skulle forene fysikk og metafysikk. Kants betydning for filosofien og åndslivet kan vanskelig overvurderes, og hans tenkning har fremdeles stor innflytelse.

Kants tre hovedverker kalles kritikker, og han bruker ordet i en spesiell betydning. «Kritikk» springer ut av det greske krinein, som betyr å skjelne og ordne. Kant ville skille ekte viten fra innbilt viten, og sette grenser for fornuften.

Kritikk av den rene fornuft er en oversikt over fornuftens metafysiske innhold. Denne metafysikken har to deler, en teoretisk og en praktisk. Mennesket er et metafysisk vesen, og Kant snakker om «metafysikk som naturanlegg». Hans prosjekt er ikke å grunnlegge en ny metafysikk, men å gi en fremstilling av og et forsvar for den metafysikken vi alle har.

Kant rekonstruerer metafysikkens historie ved å dele den inn i tre stadier med hensyn til dens metode: det dogmatiske, det skeptiske, og det kritiske.

Den dogmatiske metoden kommer særlig klart til uttrykk i rasjonalismen, som hevder at fornuften i seg er en kilde til erkjennelse gjennom analyse av medfødte begreper etter matematikkens modell.

Skeptisismens metode kommer særlig klart til uttrykk i empirismen, som hevder at all erkjennelse stammer fra sanseinntrykk. Kant hevder at han, ved å bringe metafysikken inn i dens «kritiske» stadium, har overvunnet dogmatismen og skeptisismen ved å finne en middelvei.

Kant mener at vår erkjennelse alltid har to bestanddeler, en sanselig og en tenkt, og bare ved forening av de to kan erkjennelse være mulig. Problemet med rasjonalistene var at de trodde tenkningen var tilstrekkelig, mens empiristene trodde at sansningen var tilstrekkelig.

Der filosofene før Kant hadde som utgangspunkt at vi retter oss etter tingene, sier Kant nå at vi kanskje bør snu om på dette perspektivet: det er ikke vi som retter oss etter tingene, men tingene som retter seg etter oss.

Dette kalles Kants kopernikanske vending. Kant kaller et slik perspektiv transcendental idealisme, som innebærer at mulighetsbetingelsene for erfaring er noe det erkjennende subjekt selv bidrar med.

Kants påstand er at objektiv erkjennelse bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighetsbetingelsene er a priori former i vår forstand og strukturerer alt erfaringsmateriale som er a posteriori.

Rent bokstavelig betyr «a priori» at noe går forut for noe annet, mens «a posteriori» betyr at noe kommer etter. Dette må ikke forstås som om det aprioriske går forut for det aposterioriske i tid; det er en logisk rekkefølge det er snakk om. En a priori dom er gyldig uavhengig av enhver erfaring; den gjelder med nødvendighet og er strengt allmenngyldig.

Nå hevder Kant at vi har to anskuelsesformer, nemlig rom og tid, og 12 forstandskategorier (substans, kausalitet osv.) Både anskuelsesformene og forstandskategoriene er aprioriske mulighetsbetingelser for erfaring, det vil si at vi ikke ville kunne ha noen erfaring uavhengig av dem.

Absolutt alt vi erkjenner er i rom og tid. Rommet og tiden er ikke egenskaper ved tingene i seg selv, men er betingelser for at tingene overhodet kan erkjennes. På samme måte forholder det seg med kategoriene, hvor det for eksempel må være mulig for oss å sette tingene inn i årsakssammenhenger hvis vi skal kunne erkjenne dem. Dette har vi a priori viten om, og Kant bruker dette til et forsvar for gyldigheten til blant annet matematikken og Isaac Newtons mekanistiske natursyn.

Kant skiller mellom tingen i seg selv, som han kaller Ding an sich, og tilsynekomster, Erscheinungen, og hevder at bare de sistnevnte kan erkjennes. Dette ble lenge forstått som om Kant benektet at vi kunne erkjenne virkeligheten slik den «egentlig» er, men det er i dag vanlig å betrakte dette som to ulike perspektiver på ett og samme objekt.

Tingen i seg selv er objektet betraktet som uavhengig av alle mulighetsbetingelser for erkjennelse. Den menneskelige erkjennelsen har visse begrensninger, og vi kan ikke erkjenne noe uavhengig av disse begrensningene. Tilsynekomstene og tingene i seg selv er ett og det samme værende, men sett fra to ulike perspektiver.

Kant trekker et skarpt skille mellom det å tenke seg en gjenstand og det å erkjenne en gjenstand, og vi kan bare erkjenne det som kan gis for sansene. Den menneskelige fornuften har imidlertid en iboende trang til å forsøke å gå utenfor grensene for det som kan erfares, og den danner ideer om Guds eksistens, sjelens udødelighet og verden som helhet.

Kant avviser at slike spekulasjoner kan gi oss noen viten, men disse ideene kan fungere hensiktsmessig som ledetråder for oss i erkjennelsen og moralen såfremt vi ikke tror at vi på denne måten når noen erkjennelse av Gud, sjelen og verden som helhet.

I den erfarbare verdenen av naturlover som den teoretiske fornuften omtaler, finnes det ingen moral, men likevel føler vi oss underlagt et moralsk ansvar. Som moralske vesener kan vi overskride den strengt lovbestemte virkeligheten, og denne overskridelsen er det den praktiske fornuft som utforsker. Prinsippet for moralen kaller Kant for det kategoriske imperativ, som er ubetinget gyldig for alle fornuftsvesener.

Den mest kjente formuleringen av dette imperativet er «handle bare etter den maksime som du samtidig kan ville skal være en allmenn lov.» Dette betyr at man bare skal handle på en slik måte at man også kan ville at alle andre skal handle slik.

En annen formulering er «du skal alltid handle slik at du betrakter menneskeheten i så vel egen person som hos enhver annen som et formål i seg selv, og aldri bare som et middel.» Denne formuleringen understreker at mennesket har en uendelig stor verdi, og at vi aldri skal bruke andre mennesker kun som midler.

Det er vår plikt å handle i samsvar med det kategoriske imperativ, men for å ha en god vilje må man handle av plikt, og ikke bare i samsvar med plikten. Vi skal handle av plikt fordi det er plikt, og Kants etikk beskrives derfor som en pliktetikk.

Det er en handlings motiv som har med det spesifikt moralske ved handlingen å gjøre, det vil si vi spør etter hva aktørens sinnelag eller intensjoner var. Betegnelsen sinnelagsetikk brukes derfor også ofte om Kants etikk.

Den moralske verdien avhenger ene og alene av sinnelaget, det vil si av om handlingen er utført av plikt for pliktens skyld. Denne plikten er ikke noe mennesket blir pålagt av noe utenfor det selv, for det er dets egen fornuft som gir påbudet. Mennesket er autonomt, altså selvlovgivende eller selvstyrt.

Det må finnes en rettsorden som legger bånd på menneskenes frihet, slik at ikke enkelte tar seg friheter på andres bekostning. Den enkelte borgers frihet må begrenses for at alle skal kunne være frie.

Definisjonen av politisk frihet er at alle mennesker har rett til den høyest mulige grad av frihet, såfremt dette er forenlig med en tilsvarende frihet for andre.

Kant oppfatter forholdet mellom ulike stater på lignende måte. Akkurat som en rettsorden må til for at de sterkeste individene i et samfunn ikke skal undertrykke de svakeste, må det også finnes en rettsorden stater i mellom, slik at ikke de største statene skal knuse de små. Kant anbefalte derfor opprettelsen av et folkeforbund som skulle regulere forholdet mellom statene.

Den estetiske erfaringen er viktig for Kant, og åpenbarer et harmonisk forhold til verden som tildekkes av den teoretiske fornuften. Det skjønne vekker en følelse av desinteressert velbehag, og oppleves som hensiktsmessig uten å tjene noe praktisk formål.

Det naturskjønne har den høyeste graden av estetisk fullkommenhet, men geniet har evnen til fritt å skape kunstverker som kan nærme seg naturens skjønnhet.

Kants hypotese for solsystemets dannelse ble framsatt i 1755 i boken Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels.

Utgangspunktet er en sky av gass og støv, som etter hvert tar form av en flat roterende skive. En høy konsentrasjon i midten danner Solen; utenfor denne oppstår mindre konsentrasjoner i forskjellig avstand, og fra disse utvikles planetene.

En videreføring av Kants hypotese er blant annet gitt av Carl Friedrich von Weizsäcker (1944) og Gerhard Peter Kuiper (1951).

Kants verker er samlet i Kant's gesammelte Schriften/ herausgegeben von der Königlich Preussischen Akademie der Wissenschaften (29 bd., 1900–).

På norsk foreligger

  • Morallov og frihet, 1970
  • Moral, politikk og historie, 1983
  • Kritikk av dømmekraften, 1995
  • Til den evige fred, 2002
  • Hva er mennesket?, 2002
  • Religionen innenfor grensene av den blotte fornuft, 2004
  • Kritikk av den rene fornuft, 2005
  • Kritikk av den praktiske fornuft, 2007
  • Allison, Henry E.: Kant's theory of freedom, 1990
  • Allison, Henry E.: Kant's theory of taste, 2001
  • Allison, Henry E.: Kant's transcendental idealism: an interpretation and defence, 1983
  • Chadwick, Ruth F. & Clive Cazeaux, red.: Immanuel Kant : critical assessments, 1992, 4 b.
  • Cheetham, Mark A.: Kant, art, and art history, 2001
  • Guyer, Paul, red.: The Cambridge companion to Kant, 1992
  • Kühn, Manfred: Kant : a biography, 2001
  • Nerheim, Hjørdis: Estetisk rasjonalitet: konstitusjonsbegrepet i KantsKritik der Urteilskraft, 1991
  • Rossvær, Viggo: Kant, 1979
  • Storheim, Eivind: Menneskeverd, frihet og plikt: hovedlinjer i Kants etikk, 1980
  • Watkins, Eric, red.: Kant and the sciences, 2001
  • Vestens store tenkere, 2002
  • Zammito, John H.: The genesis of Kant's Critique of judgment, 1992

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

31. oktober 2012 skrev maria kgfsi

heisann, nydelig og kult, her er en liten immanuel kant rap: wrappediwrap dette er en immanuel kant rap

31. oktober 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Maria. Takk for innspill og musikalsk innslag! Men jeg vil anbefale at du neste gang skriver 'ræpp', slik at det blir klarere at det er snakk om en rytmisk resitering av musikktekst, ikke oppstøt av luft fra magesekken: http://snl.no/raping

Hilsen Georg

10. februar 2014 skrev Sofie Skjelstad Jensen

Hva mener Kant om lykke? I "Grunnlegging til moralens metafysikk"omtaler han dette flere steder, men jeg klarer ikke å forstå hva han egentlig mener om det.

12. februar 2014 svarte Georg Kjøll

Hei Sofie. Jeg har dessverre ingen fagansvarlige som kan skrive utfyllende om dette temaet akkurat nå, men jeg skal sende deg to forskningsartikler om Kant og lykke som kanskje kan hjelpe. Du kan også lese om det i følgende utgivelse på Google Books: http://www.google.no/books?id=xqvkC8hmhrAC&lpg=PR7&ots=mC2yaZotDw&dq=kant%20happiness&lr&pg=PA1#v=onepage&q=kant%20happiness&f=falseDen utfyllende oppføringen på Stanford Encyclopaedia of Philosophy om Kants moralfilosofi tar også for seg en del om temaet: http://plato.stanford.edu/entries/kant-moral/Håper dette hjelper!Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.