Friedrich von Schelling

Friedrich von Schelling var en tysk filosof, og regnes som en av grunnleggerne av den tyske idealismen. Hans tenkning går gjennom flere faser og mangler tilsynelatende en sammenheng, men kan også forstås som en vedvarende diskusjon av idealismens muligheter og begrensninger. Av særlig betydning er den innflytelsen Schelling har på Hegels tenkning. Han har også en nøkkelrolle i utviklingen av senere filosofiske retninger som materialisme og eksistensialisme, ikke minst på grunn av hans kritikk av Hegel.

Etter studier ved det teologiske seminaret i Tübingen ble han i 1798 professor ved universitetet i Jena. Med unntak av kortere opphold i Würzburg og Erlangen, bodde Schelling senere lenge i München, før han i 1841 ble kalt til Berlin for å overta Hegels professorat. Schelling ble adlet i 1806. 

Den første perioden av Schellings tenkning (cirka 1795-1809) dreier seg om problemstillinger fra Kants filosofi, særlig dualismen mellom subjekt (frihet) og natur (nødvendighet). I skrifter som Vom Ich als Prinzip der Philosophie forsøker Schelling å gjøre Kants transcendentalfilosofi mer radikal.

Mens han i begynnelsen følger en subjektivisme foreslått av Fichte, som hevder at verden er et produkt av et aktivt subjekt, innvender Schelling senere at Fichte ikke klarer å gi nok rom for naturens betydning for konstitueringen av subjektet. Derfor utvikler Schelling en naturfilosofi som er ment å være et supplement til transcendentalfilosofien.

Etter hvert forener han transcendentalfilosofi med naturfilosofi i det han kaller identitetsfilosofi. En viktig idé i denne tidlige fasen av Schellings tenkning er at både subjekt og objekt har opphav i det absolutte eller ubetingede – en instans som ikke er avhengig av noe annet.

I den midtre perioden av Schellings tenkning (cirka 1809-1827) fortsetter bestrebelsene på å begripe forholdet mellom subjekt og objekt, menneske og natur. I Über das Wesen der menschlichen Freiheit, det siste større verk Schelling publiserte, drøftes den menneskelige viljen i sammenheng med ondskapens problem. Schelling hevder at ondskap er en fri handling som samtidig drives av naturlige krefter med rot i menneskets sjel. En tanke som senere får innflytelse på psykoanalysen, er at det ligger en latent mørk grunn som kan få kontroll over den subjektive bevisstheten. I motsetning til Kants definisjon av ondskap som en svikt i anvendelsen av fornuften, forstår Schelling onde handlinger som en forvridning av subjektiv rasjonalitet.

De ufullstendige utkastene av Der Weltalter presenterer historiens utvikling som et resultat av Guds utfoldelse. Det absolutte blir her gjort historisk. I så måte er Schelling på linje med Hegel. Men i motsetning til Hegel er det det ontologiske spørsmål om det absoluttes opprinnelse som opptar Schelling, ikke en dialektisk utvikling mot et historisk mål.

Senfilosofien (cirka 1827-1854) viser de teologiske trekkene ved Schellings tenkning enda tydeligere. Han forlater oppfatningen av historien som ensbetydende med Gud, og inntar i stedet et mer tradisjonelt kristent syn på Gud som verdens skaper.

I en serie foredrag og manuskripter skiller Schelling mellom negativ og positiv filosofi. Den negative filosofien forklarer virkeligheten, men kan ikke nå hinsides den rent logiske forbindelsen mellom verden og Gud. Den positive filosofien, som igjen inndeles i en mytologiens og en åpenbaringens filosofi, forklarer derimot hvordan verden er blitt til.

• Sämmtliche Werke, red. Karl F. A. Schelling. Stuttgart & Augsburg 1856ff
• Historisch-kritische Ausgabe. Im Auftrag der Schelling-Kommission der Bayerischen Akademie der Wissenschaften, red. Hans M. Baumgartner et al. Stuttgart 1976ff.