Astronomi. Observasjoner og beregninger har ført til at flere verdensbilder har avløst hverandre ned gjennom historien. Tegningen viser det geosentriske (ptolemeiske) verdensbilde, rekonstruert av den tyske astronomen og matematikeren Regiomontanus på 1400-tallet. Jorden er her en rund klode i universets sentrum.

Fri. fri

Astronomi, vitenskapen om himmellegemene og verdensrommet.

Se også universet, kosmologi, galakser, stjerner, solsystemet.

Astronomi deles i flere grener som delvis griper inn i hverandre. Astrofysikk behandler himmellegemenes og den interstellare materiens fysiske og kjemiske natur og de enkelte himmellegemenes opprinnelse, utvikling og slektskap. Astrometri beskriver himmellegemenes stilling og posisjonsforandring på himmelkulen. I celest mekanikk studeres himmellegemenes bevegelse under påvirkning av gravitasjon og andre krefter. Celest mekanikk har fått stor betydning i forbindelse med utskytingen av kunstige satellitter og romsonder. Kosmologi er læren om universets opprinnelse, struktur og utvikling. Studiet av det tidlige univers er sterkt knyttet til partikkel- og kjernefysikk. I studiet av de forskjellige modeller av vårt univers benyttes Einsteins gravitasjonsteori. Astrometri og celest mekanikk representerer den klassiske astronomi, men anvendelsen på kunstige himmelobjekter krever helt nye metoder. Astrofysikk og kosmologi er forgreninger av den moderne astronomi. I tidens løp har det utviklet seg mange spesialfelter, særlig innen astrofysikken. De kan være knyttet til spesielle deler av det elektromagnetiske spektrum: gamma-astronomi, røntgen-astronomi, UV-astronomi osv., eller til spesielle typer himmelobjekter: solfysikk, planetfysikk, kompakte objekter, galakser osv.

Allerede i de eldste tider spilte astronomien en viktig rolle for menneskene i forbindelse med tidsbestemmelse, kalender og navigasjon. Den har også hatt en avgjørende betydning for utviklingen av menneskenes livsanskuelse. Astronomiens utvikling har foregått i etapper, som for det meste skyldes fremskritt i instrumentell teknikk, fysikk og matematikk. Før kikkerten ble oppfunnet av H. Lippershey (1608) og forbedret av G. Galilei (1609), var astronomene henvist til å observere de få tusen stjernene som er synlige for det blotte øye, og å følge Månens og planetenes gang på himmelen. Fra før år 2100 f.Kr. har man beretninger av kinesiske astronomer om beregninger av formørkelser. Også hos inderne, babylonerne og egypterne har astronomi vært drevet. Viktige fremskritt ble gjort av greske astronomer. Hipparkhos oppdaget f.eks. jordaksens presesjon.

Grekerne utviklet også viktige kosmologiske ideer, blant annet teorier om Jordens forhold til resten av universet. Ptolemaios' modell for Jorden i Universets sentrum influerte astronomisk tenkning i 1300 år. På 1500-tallet satte Kopernikus Solen i sentrum, og en del andre viktige fremskritt ble gjort: Keplers oppdagelse av prinsippene for planetenes bevegelse, Galileos bruk av teleskopet til astronomiske observasjoner og Newtons formuleringer av lovene for bevegelse og gravitasjon.

Den første speilkikkert ble laget av Newton, store kikkerter av denne typen ble bygd av W. Herschel, som med disse gjorde mange store oppdagelser, bl.a. planeten Uranus. Fraunhofer (ca. 1820) laget den første akromatiske kikkert, og det førte til at linsekikkerter ble vanlige astronomiske instrumenter på 1800-tallet. Nye fremstøt kom ved utvikling av spektroskopisk og fotografisk teknikk på midten av 1800-tallet. Dermed kunne man bestemme både stjerners kjemiske sammensetning, deres fysiske egenskaper og deres bevegelse i synslinjens retning, og undersøke strukturen av stjernetåker nøyere.

Men den største ekspansjon i astronomisk forskning kom først på 1900-tallet. Stjernenes avstander ble bestemt ved nye metoder: F. Schlesinger utviklet den fotografiske teknikk for trigonometriske avstandsbestemmelser, W. S. Adams og A. Kohl Schüller innførte spektroskopisk metode til astronomiske bestemmelser, F. Hertzsprung, H. Shapley og E. P. Hubble utnyttet egenskaper ved cepheid-variable stjerner for samme formål. Hubble fikk på den måten bestemt avstanden til de nærmeste galakser. I 1929 oppdaget Hubble at universet ikke var statisk, men i stadig utvidelse, som A. Friedmann noen år tidligere hadde vist var i samsvar med den generelle relativitetsteori.

Det har vist seg at gravitasjonen fra  den observerte massen i galaksene  ikke er tilstrekkelig til å forklare deres raske rotasjon. Til dette kreves mye mer masse, som har fått navnet mørk materie fordi den ikke sender ut eller absorberer elektromagnetisk stråling, men kun kan påvises gjennom dens gravitasjonstiltrekning på ordinœr masse (atomer).

I 1998 påviste romteleskopet Hubble at universets ekspansjon etter Big Bang bremses ikke av tyngdekraften som forventet, men tvert imot øker hastigheten. Dette tilskrives en til nå ukjent energikilde, som har fått navnet mørk energi. En måte å representere denne energien på er gjennom den såkalte kosmologiske konstant. Denne ble innført av Einstein som en motkraft til gravitasjonen for å beskrive det han feilaktig trodde var et statisk univers. Denne konstanten som Einstein har kalt sin største tabbe, kan nå ironisk nok forklare universets akselererende ekspansjon. Den mørke energien er ekvivalent med en masse som antas å utgjøre ca 70% av universets totale masse, mens mørk materie utgjør ca 25% og ordinœr masse ca 5%.

De store speilteleskopene man etter hvert fikk bygd, har spilt en viktig rolle for astronomiens utvikling, likeså Schmidt-teleskopet, som benytter en kombinasjon av linse og sfærisk speil, og de nye store radioteleskopene. Med oppskyting av den sovjetiske satellitten Sputnik 1 i 1957 begynte romalderen. Et stort antall senere satellitter og romsonder har medført en eksplosjon av nye kunnskaper om vårt solsystem og om stjerner og galakser. Utenfor atmosfæren er hele det elektromagnetiske spektrum tilgjengelig for observasjon. Siden begynnelsen av 1990-tallet har det blitt oppdaget et stort antall småplaneter i kuiperbeltet utenfor Neptuns bane, og det er funnet nesten tusen planeter, eksoplaneter, rundt andre stjerner. Slike observasjoner er muliggjort gjennom en ekstrem økning av lysfølsomheten av teleskoper ved bruk av digitale sensorer som helt har erstattet fotografiske plater.

For de teoretiske beregninger har utviklingen av store og raske datamaskiner vært avgjørende. Blant nye grener innen astronomien har særlig røntgen- og gammaobservasjoner (fra ballonger eller satellitter) og infrarøde og ultrafiolette observasjoner gitt interessante resultater. Gravitasjonslinser, som første gang ble oppdaget 1979, er også blitt et eget og meget lovende felt. Mye av teorien for dette fenomenet er utviklet av nordmannen Sjur Refsdal.

I Norge finnes et mindre stjerneobservatorium i Skibotn, Troms (det gamle observatorium i Oslo ble nedlagt i 1934 og Oslo solobservatorium på Harestua ble nedlagt i 1986). Norge har, sammen med de andre nordiske land, bygd et større stjerneteleskop (Nordisk Optisk Teleskop, 2,5 m i diameter) på Kanariøyene. NOT har vært i drift siden 1990. Norge har også vœrt med på å utruste og anvende et meget vellykket  svensk 1 m solteleskop på samme sted og har en fremtredende rolle i satellittobservatoriene SOHO og HINODE for observasjoner av solen.

Mye av det internasjonale astronomiske samarbeid blir koordinert gjennom Den internasjonale astronomiske union (IAU) som ble grunnlagt 1919. Undervisning på høyere nivå foregår i Norge ved Universitetene i Oslo, Tromsø og Trondheim.

f. Kr.

 

585

Den greske astronom Thales forutsa en solformørkelse

432

Den greske astronom Meton oppdaget den 19-årige månesyklus (Meton-syklusen) der Månens fase vender tilbake til samme dato i samme måned

Ca. 265

Den greske astronom Aristarkhos hevdet at Jorden beveget seg rundt Solen

Ca. 240

Den greske matematiker Eratosthenes bestemte Jordens omkrets ved å måle avstand og breddeforskjell mellom Alexandria og Syene til 250 000 stadier (= 46 000 km)

127

Grekeren Hipparkhos, oldtidens største astronom, fullførte en stjernekatalog som ble brukt i over 1500 år

45

Den romerske keiser Julius Cæsar innførte den julianske kalender

e. Kr.

 

Ca. 140

Den greske astronom Claudius Ptolemaios begrunnet i sitt berømte verk om antikkens astronomi, Syntaxis (arab. Almagest), det verdenssystem som er oppkalt etter ham (Jorden er verdens sentrum)

1054

En supernova ble observert i stjernebildet Taurus; Krabbetåken er restene etter denne

1420

Tatarfyrsten Ulug-Beg bygde et stort observatorium i Samarkand

1543

Den polske astronom Nicolaus Copernicus' verk De Revolutionibus Orbium Coelestium ble trykt. Her begrunnes det verdenssystem som er oppkalt etter ham

1576

Grunnsteinen ble lagt for den danske astronom Tyge Brahes slott og observatorium Uranienborg på Ven – en ny æra i den observerende astronomi var innledet

1582

Pave Gregor 13 innførte den gregorianske kalender

1584

Den italienske filosof Giordano Bruno utgav dialogen Dell'infinito, universo e mondi, hvor han hevder at universet er uendelig og at stjernene er soler

1596

Den første variable stjerne ble oppdaget av den tyske presten David Fabricius (Mira Ceti - den Vidunderlige i Hvalfisken)

1603

Den tyske astronom Johannes Bayer publiserte sitt himmelatlas Uranometria, der han innfører den betegnelsen på stjerner med greske bokstaver, som fortsatt benyttes

1608

Kikkerten ble oppfunnet av den nederlandske brillemaker Hans Lippershey

1609

Den tyske astronom Johannes Kepler offentliggjorde i Astronomia Nova de første to av sine lover om planetenes bevegelse

1610

Kikkerten ble for første gang brukt som astronomisk instrument. Den italienske naturforsker Galileo Galilei oppdaget med et selvkonstruert teleskop Jupiters fire store måner, solflekkene, Venus' faseveksling og Månens ringfjell

1619

Den tyske astronomen Johannes Kepler offentliggjorde Harmonices Mundi, som inneholder hans tredje lov for planetenes bevegelse

1647

Den tyske astronom J. Hevelius publiserte sitt himmelatlas Uranographia

1651

Den italienske teolog og astronom J. B. Riccioli utgav sitt månekart, der den moderne månenomenklatur blir innført

1655

Den nederlandske fysiker Chr. Huygens oppdaget saturnmånen Titan og gav den riktige forklaring på Saturns ringsystem

1668

Isac Newton bygde det første speilteleskop

1669

Den italienske astronom G. Montanari påviste at stjernen Algol er lysvariabel

1675

Det gamle Greenwich-observatoriet ble grunnlagt av kong Karl 2. Fra Greenwich-meridianen regnes lengdegradene på Jorden

1676

Den danske astronom Ole Rømer viste, ut fra observasjoner av Jupiter-månenes bevegelse, at lyset har endelig hastighet

1687

Den engelske fysiker Isac Newtons Philosophiae Naturalis Principia Mathematica utkom med loven for den universelle gravitasjon

1718

Den engelske astronom Edmund Halley oppdaget stjernenes egenbevegelse. Stjernene er ikke fiksstjerner i ordets betydning

1755

Den tyske filosof Immanuel Kant utgav Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels, som inneholder hans hypotese om solsystemets dannelse

1781

Den tysk-britiske astronom William Herschel oppdaget planeten Uranus. Dette er første gang man kan tidfeste oppdagelsen av en ny planet

1783

Den tysk-britiske astronom William Herschel påviste Solens bevegelse gjennom verdensrommet ved å bestemme egenbevegelsen av 13 stjerner

1796

Den franske astronom P. S. Laplace offentliggjorde Exposition du Système du Monde, som inneholder hans nebularhypotese om solsystemets dannelse

1801

Den italienske astronom Giuseppe Piazzi oppdaget den første asteroide (Ceres)

1802

Den tysk-britiske astronom William Herschel påviste eksistensen av fysisk forbundne dobbeltstjerner. Tidligere trodde man at dobbeltstjerner bare var to stjerner som tilfeldig stod nær hverandre på himmelen

1802

Den britiske kjemiker William Wollaston oppdaget mørke linjer (absorpsjonslinjer) i solspektret, men mente det var grenser mellom fargene

1814

Den tyske optiker Joseph Fraunhofer gjenoppdaget absorpsjonslinjene i solspektret (frauenhoferske linjer) og utførte et systematisk studium av disse

1838

Den tyske astronom Friedrich Wilhelm Bessel bestemte for første gang avstanden til en stjerne (61 Cygni)

1840

Den amerikanske astronom H. Draper tok det første fotografi av Månen

1843

Den tyske apoteker Heinrich Schwabe oppdaget den elleveårige perioden i solflekkenes antall (solflekksyklusen)

1846

Den tyske astronom Johann Gottfried Galle oppdaget planeten Neptun nær det sted som var forutberegnet av den franske astronom Urban Jean Leverrier

1851

Den franske fysiker Léon Foucault gav et direkte bevis for Jordens rotasjon ved sitt pendelforsøk, som ble utført i Panthéon i Paris

1859

De tyske vitenskapsmenn, fysikeren Gustav Robert Kirchhoff og kjemikeren Robert Bunsen stilte opp spektroskopiens fundamentale lover og la grunnlaget for astrofysikken

1862

Den tyske astronom F. W. A. Argelanders store stjernekatalog Bonner Durchmusterung ble fullført

1864

Den britiske astronom William Huggins foretok den første analyse av et stjernespektrum, og den italienske astronom Angelo Secchi publiserte den første katalog over stjernespektra

1868

Den britiske astronom William Huggins bestemte hastigheten av en stjerne i synslinjens retning (radialhastigheten) ved hjelp av dopplerforskyvningen av spektrallinjer

1877

Den italienske astronom G. V. Schiaparelli beskrev «Mars-kanaler» og den amerikanske astronom A. Hall oppdager Mars-månene Fobos og Deimos

1897

Yerkes-observatoriet i USA ble ferdig og en refraktor (som fremdeles er verdens største) ble tatt i bruk

1905

Den tyske fysiker Albert Einstein stilte opp den spesielle relativitetsteori

1908

Den amerikanske astronom George Ellery Hale påviste sterke magnetfelter i solflekker

1911

Den danske astronom Ejnar Hertzsprung (og uavhengig i 1913 den amerikanske astronom Henry Norris Russell) konstruerte et diagram (H-R-diagrammet) som gir sammenhengen mellom luminositet og spektralklasse for stjernene. Det har hatt meget stor betydning, bl.a. for studiet av stjernenes utvikling

1912

Den amerikanske astronom Henrietta Leavitt oppdaget en sammenheng mellom lysstyrke og periode for en type variable stjerner (periode-luminositets-relasjon for cepheider) som har vært meget viktig for avstandsbestemmelser til stjernesystemer

1914

Den amerikanske astronom Harlow Shapley viste at cepheidene er pulserende stjerner og ikke (spektroskopiske) dobbeltstjerner som man tidligere hadde trodd

1915

Den tyske fysiker Albert Einstein stilte opp den generelle relativitetsteori

1916

Den tyske astronom Karl Schwarzschild fant løsning på Einsteins feltligninger (generelle relativitetsteori) gyldig for rommet utenfor en sfærisk masse (f. eks. Solen)

1916

Den britiske astronom Arthur S. Eddington offentliggjorde det første av en serie grunnleggende arbeider over stjernenes indre bygning

1917

Den amerikanske astronom Harlow Shapley bestemte avstand og retning til Melkeveisystemets sentrum ut fra fordelingen av de kuleformede stjernehopene, og påviste Solens eksentriske stilling innenfor systemet

1917

100-tommer teleskopet ved Mount Wilson-observatoriet i USA ble ferdig; det var i 30 år verdens største speilkikkert

1919

Den Internasjonale Astronomiske Union (IAU) ble stiftet

1920

Den indiske fysiker Meghnad Saha utviklet teorien for ionisasjon av atomer i stjerneatmosfærer, og viste at stjernenes forskjellige spektrallinjemønster ikke skyldes forskjell i kjemisk sammensetning (som man tidligere hadde ment), men i de fysiske forhold linjene dannes under

1922

Den amerikanske astronom Edwin Hubble viste at de galaktiske tåkene ikke er selvlysende; utstrålingen skjer på bekostning av energi fra stjerner som ligger nær ved

1924

Den amerikanske astronom Edwin Hubble gav ved avstandsbestemmelse av Andromedagalaksen det endelige bevis for at galaksene er stjernesystemer utenfor Melkeveisystemet

1924

Den norske astrofysiker Svein Rosseland angav metoden til å bestemme stjernemateriens absorpsjonskoeffisient (Rosselands middelabsorpsjonskoeffisient)

1924

Henry Draper Catalogue over stjernespektra -­ standardkatalogen for stjerner klassifisert etter spektraltype – ble fullført ved Harvard-observatoriet

1926

Den svenske astronom Bertil Lindblad påviste Melkeveisystemets rotasjon

1927

Den amerikanske astronom Ira S. Bown forklarte opprinnelsen til sterke emisjonslinjer i spektre av gasståker (nebuliumlinjene)

1929

Den amerikanske astronom Edwin Hubble viste at galaksene fjerner seg med en hastighet som er proporsjonal med deres avstand (Hubbles lov, universets ekspansjon)

1930

Pluto – den ytterste kjente planet i solsystemet – ble oppdaget av den amerikanske astronom Clyde Tombaugh ved Lowell-observatoriet. (I 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet)

1930

Den franske astronom Bernard Lyot oppfant koronagrafen, som gjorde det mulig å observere den ytterste del av solatmosfæren, koronaen, også utenfor solformørkelser

1931

Den amerikanske radioingeniør Karl Jansky registrerte for første gang radiostråling av kosmisk opprinnelse

1936

Den amerikanske radioingeniør Grote Reber bygde det første radioteleskop og studerte radiostrålingen fra Melkeveien

1937

Store områder av ionisert hydrogengass innenfor Melkeveisystemet ble påvist av de amerikanske astronomene Otto Struve og Christian T. Elvy; teorien for disse ble gitt to år senere av den danske astronom Bengt Strømgren

1938

Den amerikanske fysiker Hans Bethe og den tyske fysiker Carl von Weizsäcker forklarte en av de viktigste mekanismer for energiproduksjonen i stjernenes indre (karbon-nitrogen-syklusen eller Bethe-syklusen)

1939

De første nøytronstjerne-modellene ble beregnet av de amerikanske fysikere Robert Oppenheimer og George M. Volkoff; hypotetiske stjerner med enorm densitet, som ble påvist å eksistere i 1967 (pulsarer)

1941

Den svenske fysiker Bengt Edlén gav forklaringen på de gåtefulle emisjonslinjene i Solens koronaspektrum; de skriver seg fra meget høyt ioniserte atomer

1942

Man registrerte for første gang radiostråling fra Solen

1944

Den tysk-amerikanske astronom Walter Baade innførte begrepet populasjonstype I og II: Klassifisering av stjernene etter kjemisk sammensetning, alder, bevegelse og beliggenhet innenfor Melkeveisystemet

1944

Den nederlandske astronom H. C. van de Hulst forutsa at interstellart hydrogen sender ut radiostråling på 21 cm bølgelengde

1946

Det ultrafiolette solspektrum ble for første gang fotografert (fra romfartøy), og en ny gren av stronomien UV (ultrafiolett)-astronomi begynte å vokse frem

1949

De amerikanske astronomene William A. Hiltner og John S. Hall oppdaget det interstellare magnetfelt ved å påvise at lys fra fjerne stjerner, som passerer gjennom skyer av interstellart stoff, er polarisert

1950

Den amerikanske astronom Fred Whipple oppstilte sin teori om at kometkjernene er «skitne sneballer».

1951

De amerikanske astronomene H. Ewen og E. Purcell oppdaget 21 cm strålingen som var forutsagt av van de Hulst i 1944

1952

Den tysk-amerikanske astronom Walter Baade påviste at skalaen for galaksenes avstand måtte revideres. Alle avstander måtte multipliseres med en faktor omkring to - universet ble dobbelt så stort

1952

Den amerikanske astronom William W. Morgan m.fl. påviste Melkeveisystemets spiralstruktur ut fra fordelingen av emisjonståker

1953

Den nederlandske astronom Jan H. Oort m.fl. bestemte Melkeveisystemets spiralstruktur ut fra radioobservasjoner

1955

Radiostråling ble registrert for første gang fra en av planetene (Jupiter)

1956

Det store fotografiske himmelatlas National Geographic Society - Palomar Observatory Sky Atlas (Palomar-atlaset) ble fullført. Det gjengir stjerner ned til 21. størrelsesklasse

1956

Man registrerte for første gang mikrostråling fra Venus. Ut fra målingene ble overflatetemperaturen bestemt til ca. 600 K - langt høyere enn man hadde trodd

1957

Den første kunstige satellitt, den sovjetiske Sputnik 1, ble brakt inn i bane rundt Jorden

1957

Et stort styrbart radioteleskop ble tatt i bruk ved Jodrell Bank i Storbritannia. Det var verdens største inntil 1972, da et 100 m teleskop ble ferdig ved Effelsberg i Tyskland

1959

Man fikk for første gang se fotografier av Månens bakside. Bildene ble tatt av den sovjetiske romsonden Luna 3

1962

Den amerikanske romsonden Mariner 2 passerte Venus og sendte en rekke opplysninger, spesielt om atmosfæren, tilbake til Jorden

1963

Et stjernelignende objekt med stor rødforskyvning og sterk radiostråling – den første kvasar – ble identifisert

1964

Den amerikanske romsonden Ranger 7 tok de første vellykte bilder av Månens overflate fra nært hold

1965

Den amerikanske romsonden Mariner 4 passerte Mars og sendte nærbilder av planetens overflate til Jorden

1965

Den kosmiske 3K-bakgrunnstrålingen etter Big Bang ble observert av de amerikanske astronomene A. A. Penzias og R.W. Wilson og identifisert av R. H. Dicke

1967

Den sovjetiske romsonden Venera 4 sendte en instrumentkapsel ned mot Venus' overflate, og data om atmosfærens sammensetning, densitet, trykk og temperatur, ble gitt over radio til Jorden

1967

Man oppdaget den første pulsar, en variabel radiokilde som sender ut pulser med meget regulær periode. Pulsarene er nå alminnelig antatt å være hurtig roterende nøytronstjerner

1968

Radioastronomene innledet en lang serie oppdagelser av kompliserte organiske molekyler i det interstellare rom

1969

De første mennesker landet med det amerikanske romskip Apollo 11 på Månen og brakte prøver fra overflaten tilbake til Jorden

1970

Verdens største styrbare radioteleskop (100 m i diameter), nær Bonn i Tyskland, ble fullført

1973

Den amerikanske romsonden Pioner 10 passerte Jupiter og sendte de første nærbilder og de første målinger av de fysiske forhold nær planeten til Jorden

1973

Den amerikanske bemannede romstasjonen Skylab ble brakt inn i bane rundt Jorden. Dens hovedoppgave var utforskning av Solen

1974

Den amerikanske romsonden Mariner 10 passerte Venus og Merkur og skaffet ny viten om de innerste planetene, bl.a. de første nærbilder av den kraterdekkede Merkur-overflaten

1975

Instrumentkapslene fra de sovjetiske romskipene Venera 9 og 10 landet på Venus og overførte de første bilder tatt fra overflaten på en annen planet til Jorden

1976

Instrumentkapslene fra de to amerikanske romsondene Viking 1 og 2 landet på Mars og overførte fotografier og data om de fysiske forhold på overflaten og i atmosfæren til Jorden

1978

Den amerikanske astronom J. Christy oppdaget Charon, Plutos måne

1979

1979

Voyager 1 & 2 tar nœrbilder av Jupiter med måner og ringer

Den første gravitasjonslinsen ble oppdaget

1980

De første detaljerte bilder av Saturn-systemet ble tatt fra romsonden Voyager 1

1982

Pulsar 4C 21.53, med periode 1,6 millisekund, ble oppdaget i stjernebildet Vulpecula

1986

Halleys komet passerte perihel 9. februar i en avstand av 90 millioner km fra Solen og blir oservert på 540 km avstand av ESAs romsonde Giotto

1986

1987

Voyager 2 tar nœrbilder av Uranus med måner og ringer

Supernova (SN 1987A) ble oppdaget i Den store Magellanske sky. For første gang observerte man nøytrinoer fra en supernova.

1989

1990

Voyager 2 tar nœrbilder av Neptun med måner og ringer

Hubble-teleskopet (Romteleskopet) ble skutt opp i sin bane

1990

Satellitten COBE påviser at den universelle bakgrunnsstråling etter Big Bang er sort stråling (Planck-stråling) med temperatur 2,735 Kelvin

1991

Radar-sonden Magellan kartlegger Venus' overflate ned til 100 m

1992

Satellitten COBE påviser små anisotropier (temperaturforskjeller på noen mikrograder) i bakgrunnsstrålingen. Dette har avgjørende betydning for teorien om Big Bang

1992

Det første kuiperbelte-objektet (1992 QB1) oppdages utenfor Neptuns bane

1992

Den første planeten (eksoplaneten) rundt en annen stjerne oppdages

1995

Romsonden Galileo plasseres i bane rundt Jupiter

1997

Romsonden NEAR Shoemaker tar det første nœrbilde av en asteroide (Mathilde)

1997

Mars-roveren Mars Pathfinder myklander på Mars og returnerer mange bilder

1998

 

Observasjoner av supernovaer i fjerne galakser viser at universets utvidelseshastighet øker. Dette kan forklares ved at «den kosmologiske konstant» har en positiv verdi.

2003

Observasjoner av de små anisotropier i bakgrunnstrålingen viser at (det tredimensjonale) rommet er nesten eller helt evklidsk (flatt), dvs. at rommet har liten eller ingen krumning.

2003

Ekstremt høye observerte hastigheter av stjerner nœr Melkeveiens sentrum indikerer at de beveger seg rundt et massivt sort hull

2004

Første foto av en eksoplanet (brun dverg)

2004

Roverne Spirit og Opportunity sender detaljerte bilder fra Mars

2004

Cassini-Huygens plasseres i bane rundt Saturn

2005

Huygens myklander på Saturns måne Titan

2005

Dvergplaneten Eris på størrelse med Pluto oppdages

2006

Romsonden Deep Impact sender en prosjektil ned på kometen Tempel 1

2008

Romsonden Messenger begynner en flere års kartlegging av Merkur

2009

Satellitten Kepler sendt opp for å lete etter eksoplaneter i den "beboelige" sonen rundt sollignenede stjerner. Planetene avsløres ved at de stenger for noe av lyset når de passerer foran moderstjernene

2011

Romsonden Dawn plasseres i bane rundt og kartlegger asteroiden Vesta

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. mars 2012 skrev Per Atle Skalmerås

Hei!

Jeg er bare en simpel naturfaglærer, men jeg lurer på om noe av det som er skrevet ovenfor er uriktig?
Andre kilder hevder at Leonard Diggs var den som oppfant kikkerten i 1555. Når det gjelder teleskopet så var etter alt å dømme både nederlenderen Hans Lippershey og engelskmannen Thomas Harriot før Galileo med patenter. Det hevdes at Galileo fikk høre om de nevnte personers invensjoner og gikk deretter igang med å lage sin egen. Lippershey hadde faktisk laget en kikkert som han kalte for "teleskop", med forstørrelsesevne på x3 som han til og med hadde lagt ut for salg i Paris.

Man kan sikkert med rettferdighet kalle Galileo Galilei for verdens første "virkelige" astronom, men man bør da også i forbifarten nevne at Thomas Harriot, faktisk før Galileo hadde laget sitt teleskop, hadde rettet et teleskop mot månen for å kartlegge den!

Galileo Galilei var en enestående vitenskapsmann som skal ha æren for mye, blant annet innenfor astronomien, men man bør av respekt for de andre ikke gi ham æren alene for noe han ikke var alene om.

Per Atle Skalmerås

15. mars 2012 svarte Per Atle Skalmerås

Tilføyelse:

Galileo Galilei forbedret teleskopet endel, selv om han ikke fant det opp. Det første forstørret tjue ganger og det andre hele tretti ganger.

17. mars 2012 svarte Kaare Aksnes

Du har rett i at Galilei fant ikke opp teleskopet slik det står i artikkelen, men han forbedret det. I listen over viktige astronomiske begivenheter står det at teleskopet ble oppfunnet av nederlenderen Hans Lippershey i 1608, men i følge Britannica bygget han på kunnskaper fra andre, som dog ikke er nevnt ved navn. Det kan tenkes at Thomas Harriot og Leonard Diggs var blant disse.

I artikkelen omtales Pluto som en planet. Det bør tilføyes at i 2006 ble Pluto omklassifisert til en dvergplanet.

Mvh
Kaare Aksnes

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.