Anne Conway

Anne Conway, tilhørte et fåtall kvinnelige filosofer på 1600-tallet. Hennes avhandling The Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy fra 1692 betraktes som et originalt og interessant verk. Her presenterte Conway en helt annerledes ontologi fra René Descartes’. Dette hadde stor påvirkning på blant annet Gottfried Wilhelm Leibniz.

Anne Conway ble født i et velstående hjem i London. Faren, Sir Heneage Finch, var politiker og medlem av det britiske Underhuset. Under oppveksten fikk hun privatundervisning i latin, gresk og hebraisk. Gjennom stebroren, John Finch, som studerte ved Cambridge, kom hun i kontakt med læreren og filosofen Henry More, som var en ledende figur blant Cambridgeplatonikerne, en gruppe filosofer som forsøkte å forene protestantisk teologi med idealistisk filosofi. More underviste henne i filosofi gjennom brevveksling og Conway gikk raskt fra å være hans elev til å bli en intellektuell likeverdig.

I 1651 giftet hun seg med Edward Conway, den første jarlen av Conway. Paret fikk en sønn, som døde bare to år gammel.

Conway eneste avhandling, The Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy (1692) ble trolig skrevet mellom 1671 og 1677. I den utfordret hun Descartes’ filosofi, som var dominerende på midten av 1600-tallet. Hun tok avstand fra Descartes’ dualisme, som skilte kropp og sjel, og omfavnet vitalismen, en filosofisk retning som hevder at organisk liv ikke kan forklares ut i fra fysikalske og kjemiske årsaker alene, men må sees i sammenheng med en åndelig livskraft.  

Conway presenterte en religiøs ontologi, hvor virkelighetens grunnleggende bestanddeler var små udelelige partikler eller kraftenheter som hun kalte monader. Begrepet monade hentet hun fra kabbala, en av hovedretningene innen jødisk mystikk og som beskrives i Kabbala denudata, utgitt av forfatteren og presten Christian Knorr von Rosenroth in 1677–1678. Ifølge Conway utviklet individuelle monader seg fra lavere til høyere former, med vekslende grad av bevissthet fra den livløse natur opp til Gud, som er den høyeste monade. Hennes teori hadde stor påvirkningskraft på Leibniz’s monadelære, Monadologie (1714, Monadelæren).

Mot slutten av sitt ble Conway opptatt av kvekerisme. På denne tiden ble kvekere mislikt og fryktet, og Conways beslutning om å konvertere var derfor modig. I sin avhandling forsøker hun å forene en god Gud med eksistensen av lidelse og ondskap i verden. 

Hennes dype interesse for religiøs filosofi blir av noen sett i sammenheng med hennes dårlige helse. Etter at hun fikk et feberanfall som tolvåring, led hun av sterk migrene gjennom hele livet. Hodepinen ble mer plagsom med årene og hun var ofte ufør av smerte. Til tross for smertene, fortsatte hun et aktivt intellektuelt liv frem til hun døde i 1679, bare 47 år gammel. Det finnes ikke noe kjent bilde av henne.

• Om Anne Conway hos Oxford Dictionary of Philosophy

• Sarah Hutton (2004). Anne Conway: A Woman Philosopher, Cambridge University Press.
• The Conway Letters, The correspondence of Anne, Viscountess Conway, Henry More and their friends: 1642-1684. Edited by Marjorie Hope Nicolson. Revised edition, with an introduction and new material, edited by Sarah Hutton. Oxford: Clarendon Press; New York: Oxford University Press, 1992.
• Conways avhandling: The Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy. Les fulltekst hos Penn Libraries.