Anne Conway (opprinnelig Finch) ble født i London i 1631 og vokste opp på Kensington Palace ved Hyde Park. Hennes far, sir Heneage Finch, som hadde vært Speaker i The House of Commons, døde en uke før hun ble født. Halvbroren John Finch studerte ved Christ’s College i Cambridge, og gjennom ham kom hun i kontakt med den kjente Cambridge-platonisten Henry More. De to innledet en korrespondanse om kartesiansk filosofi, hvor More først hadde rollen som lærer og Conway som elev, men som etter hvert gikk over til å bli en dialog mellom likeverdige samtalepartnere. Særlig viktig var det at More lærte henne om nyplatonismen, en filosofisk retning i senantikken som gjerne forbindes med Plotin. I nyplatonismen finnes blant annet tanken om at det er et åndelig eller guddommelig aspekt ved alt i naturen, noe som også er en sentral antakelse i Conways egen vitalistiske filosofi.
Conway giftet seg i 1651 med Edward Conway og tok navnet lady Anne Conway. I 1657 fikk de sitt eneste barn, sønnen Heneage, som døde av kopper bare to år gammel. Helt fra tidlig ungdomstid og livet ut var Conway sterkt plaget med migrene, en lidelse som blant annet brakte henne i kontakt med legen William Harvey og helbrederen Valentine Greatrakes. I 1670, etter blant annet å ha vurdert risikable helbredelsesmetoder som kvikksølv og trepanasjon, fikk Conway konsultasjon av den flamske legen og filosofen Francis Mercury van Helmont. Selv om van Helmont ikke lyktes med å kurrere Conway, utviklet det seg et nært vennskap mellom dem, og van Helmont bosatte seg på godset til Edward og Anne Conway, Ragley Hall i Warwickshire. Van Helmont hadde mer å tilby pasientene sine enn medikamenter, og mye tyder på at han og Conway påvirket hverandre gjensidig i deres tenkning.
Det utviklet seg også et nært vennskap mellom More og van Helmont, og sammen annoterte de Christian Knorr van Rosenroths oversettelser av kabbalistiske tekster. Kabbala var en jødisk religiøs retning som både More, van Helmont og Conway konverterte til. Den forbindes særlig med mystikeren Issac Luria og fikk uten tvil stor innflytelse på Conways tenkning. Luria lærte blant annet at sjel og legeme utgjør ytterpunktene på et spekter som alt i universet kan plasseres innenfor. Van Helmont oppsøkte etter hvert kvekerbevegelsen og deres ledere George Fox, George Keith, Robert Barclay og Wilhelm Penn. Dette gjorde at Conway de siste årene av sitt liv konverterte til kvekerbevegelsen sammen med van Helmont, noe More ikke kunne følge dem i. Kvekerne var fremfor alt karakterisert av sterkere vekt på personlig gudserfaring, følelser, lidenskap og engasjement enn på boklig lærdom.
Conway døde i 1679, bare 47 år gammel. Etter hennes død ble det funnet et manuskript som hun hadde nedtegnet i hemmelighet. Dette verket ble publisert av van Helmont i 1690 med tittelen Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy. Opprinnelig var verket skrevet på engelsk, men før publikasjonen ble det oversatt til latin, med den begrunnelsen at hele den lærde verden skulle kunne lese det. Allerede i 1692 ble det oversatt tilbake til engelsk med den begrunnelsen at verket også kunne interessere den ikke-lærde befolkningen. Den opprinnelige engelske versjonen har gått tapt, men vi har bevart både den latinske og den engelske oversettelsen.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.